Prosa

En sammenvevd virkelighet

Danske Amalie Smith tør å gå inn i stoffet hun behandler på et detaljnivå som vitner om ektebåren og smittende entusiasme, og viser hvordan litteraturen kan favne alt fra smørbrød til algoritmer i sin bok om vevkunst, data og biologi.

Publisert digitalt

Amalie Smith
Thread ripper
Hybrid
Dansk Gyldendal, 2020
224 sider

Forfatter og kunstner Amalie Smith har siden sin litterære debut i 2010 undersøkt stadig nye emner med et undrende og inngående blikk, både i sine hybridbøker og i sitt kunstnerskap for øvrig. Som forfatter sammenstiller hun noter, dikt, og faktabaserte essay med bilder og eksperimenterende utforming av boksidene, mens kunstnerskapet gir videre rom for utforskning av de samme temaene ved 3D-modelleringer, fysiske verk, film, foto og hørespill. Den som følger begge tråder i hennes arbeide, vil finne en gjennomgående nysgjerrighet knyttet til forholdet mellom idé og materie, overflate og innhold, det abstrakte og det konkrete, sansning og erfaring. Det er mye vi ikke nødvendigvis forstår eller retter oppmerksomhet mot i omgivelsene våre – hvordan stoffet i sengeteppet vårt er vevd, googles algoritmer eller utviklingen av telegrafen. Smith dykker ned i et par utvalgte materier av gangen, og ved å undersøke både nåværende funksjon og historisk utvikling lar hun oss sitte igjen med følelsen av at vi forstår litt mer enn da vi begynte.

Tråder av hverdag og teknologi

Slik er det også i Thread ripper. I denne boken, som bærer sjangerbenevnelsen «hybrid», er det vevkunsten og dens forbindelse til datamaskinens teknologi Smith griper fatt i. Thread ripper består av to sidestilte tekstkropper: en som i innholdsfortegnelsen betegnes som «NOTER» fra høsten 2017 til sommeren 2018, og en teksttråd som får overskriften «.TXT», og altså fremstår som en fil med datatekst. De to tekstløpene skilles ad ved å stå på høyre- og venstresider i boka med forskjellige fonter, og er paginert parallelt, slik at hvert løp innehar sin side 1, 2, 3.

Datateksten rommer essayistiske undersøkelser om vevningens historie og modernisering, teknologi og biologi, mens noteløpet følger tanketrådene til en ung kunstner i København, Japan og en hytte i skogen – som føler at hun er «i den forkerte ende af verden» og «bliver udmattet ved tanken om, hvor langt livet er, hvor mange måltider der skal spises, penge der skal skaffes, blanketter der skal udfyldes etc». Notene holder seg stort sett i det nære, men svinger ofte over i fabuleringer som utfyller spørsmålsstillingene i «.TXT» om planter, digitaliseringens konsekvenser og menneskenes plassering i forhold til hverandre og planetens øvrige liv. Det å lese disse to trådene på tvers er overraskende u-forvirrende, og understreker heller i hvor stor grad vi evner å veve sammen biter vi presenteres for til en samlende virkelighetsoppfattelse, slik vi jo hele tiden ubevisst gjør når vi velger ut hvilke deler av våre sanseinntrykk vi gjør gjeldende.

Å veve en datamaskin

Hovedtråden i Thread ripper er knyttet opp til et utsmykningsarbeid den unge billedkunstneren har fått om å fylle foajeen til det danske digitaliseringsdirektoratet. Kunstneren har funnet ut at verket må være en vev, «fordi den første computer var en væv. Vævere var de første programmører. Tekstil er det digitales grundstof». Boken tar sats i denne forbindelsen, og utforsker hvordan veven, en av våre eldste teknologier, kunne gi opphavet til datamaskinen, da «vævningen allerede er en binær teknologi – skudtråden går enten over eller under kædetråden. De to tilstande lader sig oversætte til hul eller ikke-hul i et papkort. Og senere til nuller og ettaller». 

Smith introduserer flere viktige bidragsytere i overgangen fra vev og til datamaskinens algoritmer, men det er særlig én som får utvidet oppmerksomhet: Grevinnen Ada Lovlace, datter av poet Lord Byron og matematiker Anne Isabella Milbanke. Det er Lovlace som, i sine oversetternoter til Charles Bagges foredrag om den første (om enn aldri realiserte) datamaskinen, «Den analytiske maskin», innser at «der med denne maskine udvikles et helt nyt sprog, som kan bruges til mere end bare matematiske beregninger. At det ikke bare er tal, den kan processere, men i princippet også bogstaver eller for så vidt musik. // Alt det, der kan omdannes til data». I denne forståelsen ligger muligheten for at det ikke bare er språkets, men også matematikkens sammenhenger som lar oss beskrive alle aspekter av verden, og i teksten fremsetter Smith mange forsøk på å forstå grensene mellom det beskrevne og det å beskrive, det å spinne videre på en oppskrift og å lage oppskriften selv.

Planter og algoritmer som vokser

Når motivet til veven skal produseres, bestemmer kunstneren seg for at det skal produseres digitalt – og slik lages enda en sammenheng mellom veven og teknologien. Motivet vokser fram på hennes egenbygde datamaskin, en «AMD Ryzen Threadripper». Her fôres en selvlærende algoritme med bilder av forskjellige planter – for å få den til selv å lage nye, digitale vekster – og som et biprosjekt lager kunstneren også en algoritme basert på Ada Lovlace sine brev og notater. Dataen spyr ut nye plantestrukturer og setninger, og både den «digitale veksten» og plantemotivet vokser ut til to selvstendig spor i verket: Ett som rommer alt fra hvordan planter og larver danner tekstiler til spørsmål om plantene kan ta beslutninger om bevegelse, og ett som stiller spørsmålstegn ved vår hverdags digitalisering og alt vi kobler sammen i «skyen». Slik knyttes stadig nye fagområder inn i teksten, som på tross av mangfoldet går dypt ned i materialet den undersøker.

Særlig i plantesporet finner vi flere konkrete spørsmålsrekker av typen jeg finner særlig glede av i Smiths litteratur: «Det er i det hele taget svært for os at forstå planter som livsform. De har hverken hjerne eller hjerte. Handler de mekanisk eller intentionelt? Er de aktive eller passive væsner?» Og: «Når det ikke findes ét sted i planterne, hvor alle nervetrådene samles, må vi forestille os, at denne beslutningskraft er distribueret ud i hele plantekroppen. // Gør det planten til ren mekanik? Eller til ren ånd? Eller begge dele, uden spaltning – en bevægelse, der kommer ud af materien, en materiel tankeform, en tænkende handlen, en handlende materie?»

Det gis ikke svar, men spørsmålene åpner opp nye måter å vurdere omgivelsene på, og er typisk for hvordan Smith gjennom hele sitt virke har tatt tak i konkrete biter av virkeligheten og satt spørsmålstegn ved hvordan oppfattelsen vår av disse kan variere ut fra hvilke sanseorgan, begreper, katalogiseringsteknikker og teknologier vi benytter oss av i møte med dem.

Å sammenføye mer enn bokstaver

På tross av jeg i ettertid har vanskelig for å forklare hvordan det føles naturlig at veving, teknologi, biologi og spørsmål om kjærlighetsforhold og hverdag henger sammen i en tekst, er det altså ikke tvil om at de gjør det. Det ligger en stadig glede i oppdagelsene jeg gjør gjennom lesningen, som svinger innom alt fra «the original computer bug» til silkeormenes hemmeligheter. Kanskje er det Smith gjør ikke bare her, men i hele sitt forfatterskap, å minne oss på hvordan ordet «tekst» nettopp har sitt etymologiske opphav i «textus», i betydningen «vev» eller «sammenføyning»: Den kan romme de forskjelligste emner, eller tråder, og skape et sammenhengende verk med gjenkjennelige motiver og overraskende detaljer, hvor den abstrakte ideen og den konkrete utførelsen følger overens. For som hun selv skriver: «I væven bliver det abstrakte konkret, fordi det danner et stof, og det konkrete abstrakt, fordi det danner et billede».

Thread ripper er et verk som blir mer enn sine enkeltdeler, og hvor enkeltdelene i seg selv er interessante. Smiths språk er klart og undrende, det vekker et ønske i meg som leser etter å møte hverdagen og alle dens bestanddeler med åpne øyne. Med sine skiftende passasjer og store spørsmål iblandet hverdagslige utfordringer refortryller hun deler av verden vi lett går forbi. I et mangfold som kunne blitt hektisk hviler det en veldig ro og avklarhet over teksten, og hvert ord, hver passasje føles nøye uttenkt og utvalgt. Med stilsikker hånd viser Smith hvordan litteraturen på sitt beste uanstrengt kan aktualisere og sammenveve hverdagsskildringer, metafysikk, biologi og teknologi, ja hvordan bokstavene vi har lært oss å tolke kan favne hele vår virkelighet.

Hanna Malene Lindberg (f. 1991) er litteraturviter, festivalmaker og bibliotekar.

BLA 9/20.

Powered by Labrador CMS