Essay

Hvem bør man alliere seg med for å lykkes i litteratur-Norge i 2021?

"Hva gjør man når man ikke får den anerkjennelsen man ønsker seg fra vagantene? Man leser Søren Kierkegaard snarere enn Walter Benjamin. Man bretter opp ermene og står opp tidligere om morgenen, og man studerer hvordan Kierkegaard forholdt seg til det litterære feltet i København på 1840-tallet", skriver Jonas Hansen Meyer

Søren Kierkegaard. Foto: Wikimedia / offentlig eie.
Søren Kierkegaard. Foto: Wikimedia / offentlig eie.
Publisert digitalt

Det korte svaret: Kronprinsesse Mette Marit og Ane Farsethås. Det lange svaret: Glem alliansene, gå heller i angrep. Innled en offentlig krangel med Bernhard Ellefsen. Sørg i samme slengen for å få deg Henning Hagerup på nakken og la den hagerupske utskjelling skure og skrubbe vekk din bevisste og ubevisste lengsel etter anerkjennelse fra den mektigste alliansen i litteratur-Norge, vagantene. Metoden finner du i en lite lest bok av Søren Kierkegaard.

Angrep fra alle kanter

La meg forklare: Alliansene i et litteraturmiljø blir tydeligere ved åpen konflikt. Den vanligste skyteskiven i norsk litteratur synes å være det intellektuelle parnasset, posisjonen preget av den bourdieuske desinteressen til markedet og høy kulturell kapital. Denne polen domineres av en Morgenbladet-Klassekampen-akse og kan, noe forenklet, føres tilbake til bergensmiljøet og tidsskriftet Vagant. I essaydebatten i 2018 beskriver Tor Eystein Øverås «vagantene» som en maktallianse. Analysen er oppklarende: Vagantenes modernistiske litteratursyn er toneangivende, normskapende og representerer et gravitasjonsfelt for mange.

Som den dominerende alliansen vil vagantene alltid bli utsatt for angrep. I debatten om nytt litteraturhus i Bergen i 2011 kritiserte Ketil Bjørnstad litteraturmiljøet i Bergen for uvitenhet og arroganse. I Bjørnstads tekst representerer folk som Gunnhild Øyehaug og Tomas Espedal «eliten» med et intellektuelt, men også stivnet litteratursyn. Øyehaug har vært medredaktør i Vagant, Espedal fikk en verdifull helliggjørelse (i bourdieusk forstand) av den kanskje mest fremtredende vaganten i dag, Bernhard Ellefsen, i et nyansert essay i Vagant i 2010. Bjørnstad derimot går i opposisjon. Han tar avstand fra «lektorenes evinnelige ‘less is more’-referanser til Vesaas og Askildsen». Han kritiserer modernisten Georg Johannesen som kalte den kommersielt vellykkede Herbjørg Wassmo for «Vasemose». Bjørnstad er selv en forfatter med kommersiell suksess som ikke fullt ut blir anerkjent av den intellektuelle brigaden. Litteratursynet i Bergen er ifølge Bjørnstad for snevert. Underforstått i teksten representerer Bjørnstad noe levende og sprelsk som den rettroende eliten ikke forstår.

Figuren er klassisk: Forfatteren med økonomisk kapital angriper bastionen for kulturell kapital. Ari Behns beryktede opprør i 1999 har noe av den samme dynamikken. Behn rakket ned på den anemiske samtidslitteraturen etter å ha skapt sensasjon med debutsamlingen Trist som faen. Tore Renberg[1], som på dette tidspunktet i sitt forfatterskap fortsatt var fullblods modernist og blant annet hadde deltatt i Vagant-redaksjonen, forsvarte den norske samtidslitteraturen i samspann med medvaganten Karl Ove Knausgård. Da Henrik Langeland i 2010 kritiserte kulturmiljøet for å være lite raust og full av misunnelse, fikk han derimot støtte av samme Renberg som året før hadde annonsert sitt farvel til «det kalde 90-tallet» og svermingen for det sen-modernistiske. Renberg skrev nå realistiske romaner med større appell i markedet. Mange husker også Renbergs feide med Ellefsen i 2014. Etter at Ellefsen anmeldte spenningsromanen Angrep fra alle kanter repliserte Renberg i et motinnlegg: «Så fattig, Bernhard Ellefsen! Ingenting ser du.» Debatten avstedkom en irettesettende kommentar, nokså mild riktignok, fra nestoren og ur-vaganten Henning Hagerup: «Kjære Tore, gamle venn og medvagant!».

Denne ærbødigheten ble ikke Finn Iunker til dels da Iunker slaktet Ole Roberts Sundes prosa i Vinduet i 2015. Sunde er en av flere referanser som sammen med blant annet Walter Benjamin og Theodor W. Adorno må være på plass i det Øverås kaller vagantenes «konservative litteratursyn». Iunkers tekst blir dermed å regne som et åpent angrep på vagantene. Hagerup skjelte ham da også ut etter noter. Tilsvarende røff behandling fikk Frederik Svindland i 2019 da han kritiserte litteraturkritikken i Norge: «Debattene er med bare få unntak grunne og utvendige, nominasjonene er traurige og forutsigbare, anmeldelsene – selv de gode – er ofte endimensjonale og mangelfulle.» Da både Ellefsen og Hagerup slo hardt tilbake, viste det indirekte hvor utspillet til Svindland faktisk traff: i vagantenes midte.[2]

Her skal skapet stå

Så hva gjør man når man ikke får den anerkjennelsen man ønsker seg fra vagantene? Man leser Søren Kierkegaard snarere enn Walter Benjamin. Man bretter opp ermene og står opp tidligere om morgenen, og man studerer hvordan Kierkegaard forholdt seg til det litterære feltet i København på 1840-tallet. Ut ifra dette utleder man en metode, en åndelig vei for den såre og bitre forfatteren.

I sine første utgivelser forsøkte Kierkegaard å innynde seg hos kretsen rundt dikterhøvdingen, estetikeren og kritikeren Johan Ludvig Heiberg. Heiberg var kraftsenteret som satte agendaen med sitt hegelianske estetiske system. Kierkegaards første bok var en eneste lang bokanmeldelse der han sabler ned H.C Andersens roman Kun en spillemand ved hjelp av heibergske prinsipper. Andersen var et lett bytte og ufarlig å angripe – en oppkomling og outsider fra Odense med kommersiell suksess, som forble en stygg andunge i øynene til intelligentsiaen, vagantene i København. I Enten–Eller (1843), Kierkegaards første pseudonyme utgivelse og hans litterære debut, fortsetter Kierkegaard hyllingen av Heiberg og sidestiller ham med Goethe. Kierkegaards strategi, bevisst eller ubevisst, lykkes imidlertid ikke. Enten–Eller og heller ikke neste bok, Gjentagelsen, får den mottagelsen han hadde ønsket seg. Heiberg behandler bøkene overfladisk og lettvint, og Kierkegaard er, slik han fremstår i journalen og i de mange artikkelutkastene, tydelig såret. Dette er et vendepunkt i karrieren. Kierkegaard-biografen Joakim Garff skriver: «Heibergs nedadvendte tommelfinger får imidlertid også Kierkegaard til at ville være Kierkegaard, et udødeligt forfatternavn, en litteratur i litteraturen, mindre beregnet på samtidige enn fremtidige lesere.» Sommeren 1843 skriver Kierkegaard i journalen det Garff kaller et litterært manifest for forfatterskapet han nettopp har innledet: «Jeg skriver som jeg vil og her skal Skabet staae, saa kan de Andre jo gjøre hvad de vil, lade være at kjøbe, at læse, at anmelde o.s.v.». 

I boken Forord (1844) videreutvikler Kierkegaard sin uavhengige posisjon og reflekterer over hva det vil si å skrive og utgi bøker. Boken er ført i pennen av den fiktive forfatteren Nicolas Notabene og kan leses som et eneste langt angrep på Heiberg. Kierkegaard skriver via Nicolaus Notabene frem en forfatterposisjon med en god porsjon klokskap, men også desperasjon. Spørsmålet han baler med er det samme som Svindland, Øverås, Langeland, Renberg, Bjørnstad og dypest sett enhver forfatter gjør: Hvordan forholde seg til et litterært felt som aldri fullt ut gir den anerkjennelsen eller forståelsen man ønsker seg?

Angsten for å bli lest

Notabene skriver flere steder om anmelderne. Når en forfatter virkelig har lagt sin personlighet inn i en bok, er det å bli anmeldt som «(…) at lade en Barbersvend gramse sig med sine klamme Fingre i Ansigtet». En anmeldelse er dessuten som en kondolanse som bare «forøger Smerten, eller rettere volder Smerten (…)». Smerten som anmelderen forårsaker, lodder åpenbart dypt og speiler Kierkegaards motvilje mot å bli anmeldt.  Selv da Kierkegaard fikk positive anmeldelser, fant han som regel noe å hisse seg opp over og skrev rasende motartikler under et slør av kald ironi.

I et av de beste stykkene i Forord, skildrer Notabene en anmelder som skriver om en bok han ikke har lest. Anmeldelsen er basert på løse rykter og folkesnakk fra det litterære miljøet som heller ikke har lest boken. De ivrige «leserne» får dermed bekreftet sine fordommer og ingen behøver å åpne boken; man vet allerede hva det går i. Forfatteren kan med andre ord ikke forvente seg noe av anmelderne.

Derimot drømmer Notabene om den enkelte leseren, en variant av Kierkegaards «hiin Enkelte», som i fred og ro fra det litterære miljøets støy og mas, leser boken i stille forståelse. Men her stiller Notabene krav: Leseren må være enig i at den hegelianske filosofien har glemt «Pointen i det Hele» og at en dans om en litterær avgud er en distraksjon: «Den, der er forvisset herom, at Enhver er anviist sig selv, og at dette er Hovedsagen, kun han er min Læser». Mennesket er dypest sett anvist til seg selv og må finne sine selvstendige, ærlige standpunkter, ikke ved å slenge seg på moteretninger i filosofien, lettvint religiøsitet eller annen gruppetenkning.

På samme måte som vagantene blir anklaget for å ha et forstenet senmodernistisk litteratursyn, latterliggjør Kierkegaard de danske hegelianerne for blindt å gjenta visse dogmer. Samtidig beskytter han sin egen selvfølelse. Kriteriene fungerer som en forsikring; dersom en uforstående kritiker skulle dukke opp, kan denne avfeies ved at han ikke er en egentlig leser. Notabene skriver at han ikke tenker på leseren før etter at boken er ferdig: «Ved Hjælp af denne Betragtning er jeg da ogsaa fritagen for enhver utidig Bekymring Bogens Skjebne betræffende.» Det er mye i Kierkegaards tekstmateriale som viser bekymring for bøkenes skjebne og mottagelse, også før de er ferdigskrevet. Den idealistiske posisjonen som skrives frem i Forord er ikke så mye en beskrivelse av Kierkegaards faktiske innstilling, men mer et uttrykk for den holdningen han skulle ønske at han hadde og som han etterstreber. Han trøster og oppmuntrer seg selv for å få ro til å arbeide. Refleksjonene fungerer som en form for bønn, en hjelp til å minne seg selv på hva som er viktig.

Lysten til å skrive

Det kanskje viktigste aspektet ved posisjonen i Forord, er vektleggingen av selve arbeidet med boken. Gjennom ironi får Notabene frem at det skjønneste ved en bok er: «Tankens Syslen under Arbeidet», «Hjertets Banken i Overveielsens Uro» og «det indre Menneskes Rødmen og Blegnen i Anen og Omfavnen, i Søgen og Finden». Dette er «det Skjønne, det Herlige, det Belønnende». Bokens betydning kommer i andre rekke. Skildringen har både religiøse og erotiske undertoner. «Det indre mennesket» kan spores tilbake til både Platon og Paulus; den indre, egentlige virkeligheten står i kontrast til den ytre og forgjengelige. Det indre mennesket bryr seg ikke om verdslige hensyn som økonomi eller nyttetenkning.

Den erotiske dimensjonen ved skrivingen gjennomsyrer Forord på flere nivåer. Notabene beskriver en bok som er skrevet ut ifra en indre lyst og en uforklarlig indre trang. En slik bok vet ikke om den passer inn i verden. Den er unnselig og med en sjenerthet som vitner om en syndig forelskelse. I rammefortellingen i Forord, kommer det frem at Notabenes hustru anser skrivevirksomheten som den verste form for utroskap. Lysten til å skrive er kaotisk og nærmest farlig. Flere steder i Forord er det også nettopp lysten til å skrive Notabene besynger: «Man veed ikke, hvorledes det gaar til, Lysten kommer paa Een». Ved å forfølge lysten finner forfatteren mening og dybde. Å «zittre i Produktivitetens Stemning» er bokens belønning, ikke den påfølgende mottagelsen eller eventuelle anerkjennelsen. Her ser vi kimen til en nokså ekstrem autonomiposisjon, der Kierkegaard avviser ikke bare publikummet og markedet, men på sett og vis også det som utgjør selve kjernen i Bourdieus autonomipol, nemlig anerkjennelsen fra de andre deltagerne i feltet.

Kierkegaard var en uhyre produktiv forfatter.[3] I sin mest produktive periode ga han ut flere bøker i året, blant annet kanoniserte verdensklassikere som Enten–Eller, Gjentagelsen, Frygt og Bæven og Begrebet Angest. Samtidig med det pseudonyme forfatterskapet opprettholdt han et religiøst forfatterskap under eget navn. Enkelte ganger ga han ut flere bøker på samme dag. Angsten for å bli lest kommer tydelig frem i Forord. Men som den enorme produktiviteten viser, fant Kierkegaard utvilsomt gode strategier for å takle angsten. Lysten til å skrive, men også til å bli lest, var sterkere.

Den frigjørende hagerupske utskjelling

Gjennom sin autonome og ideelle posisjon, skaffet Kierkegaard seg distanse og trøst. Selv om han nok alltid lengtet etter mer anerkjennelse. Heiberg endte med å ignorere Kierkegaard og skrev ikke mer om hverken ham eller forfatterskapet. Kierkegaard-kjenneren Henning Fenger forstår Heibergs taushet som en hevn. Heiberg setter Kierkegaard på plass som «en af den art skribenter, man ikke indlod sig med.» Samtidens memoarer og dagbøker inneholder lite eller ingenting om Kierkegaard. Det fine selskap holdt ham på avstand. Kanskje kom stillheten i større grad av en manglende interesse enn av en bevisst strategi. Som forfatteren Jørgen Bukdahl oppsummerte det: «Han kunne likesågodt, have leget med tinsoldater hjemme.» Kierkegaards skrifter traff ikke vagantene i København slik han selv trodde. Men gjennom sin kamp med den dominerende aktøren i sin tid, traff han ettertiden ettertrykkelig. Friksjonen mellom lengselen etter å frigjøre seg og ønsket om å ramme og posisjonere seg, viste seg å være fruktbar.

               Når en forfatter tar til motmæle mot en kritiker, er det som regel med en viss skam. Man bryter den sosiale konsensusen om at forfatteren burde holde seg for god til å svare. Det er feil etter min mening. Diskusjonene mellom forfatterne og kritikerne produserer poetikker, tydeliggjør posisjoner og skjerper tenkningen for alle parter. Og som eksempelet Kierkegaard viser: Å la seg ramme og forsøke å bearbeide det i skrift, kan vise seg å bli helt avgjørende for et forfatterskap.

Jeg jobber for tiden selv med en roman og har for så vidt holdt på i en del år nå. En av grunnene til at jeg ikke er ferdig, er sannsynligvis angsten for å bli lest. For blir man lest, blir man kritisert, misforstått eller enda verre; man blir oversett, ignorert. For noen år siden var jeg skrekkslagen over tanken på å muligens ikke bli nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris dersom jeg rakk å gi ut boken før fylte 35. For en tåpelig grandiositet! For en meningsløs måte å begrense seg selv på! Jeg fyller 39 år neste uke, og det er ikke rart at jeg enda ikke har debutert. Jeg er relativt lett såret og sensitiv, og kan gå og gnage på ting i ukesvis. Og for å være ærlig: Jeg bekymrer meg for vagantene. Jeg stålsetter meg for vagantenes respons, disse menneskene som ikke bare leser Walter Benjamin som en interessant kritiker, men som rent faktisk lar seg treffe i hjertet av tekstene hans.

Basert på posisjonen som Kierkegaard antyder i Forord, er veien fremover åpenbar for mitt vedkommende. Jeg nekter å bli en bitter forfatter og skal – selv om jeg kommer til å gremme meg og selv om jeg kommer til å bli sint og lei meg – skrive mine bøker så fryktløst jeg klarer. Det er derfor en konflikt med Bernhard Ellefsen ville vært nyttig på et eller annet tidspunkt, og en utskjelling fra Henning Hagerup potensielt frigjørende. Kanskje kan jeg ikke fullt ut kvitte meg med lengselen etter anerkjennelse, men friksjonen kan gjøres fruktbar og jeg kan sublimere bitterheten inn i det indre arbeidet med boken. Det er tross alt kun der jeg kan håpe på å finne tilfredstillelse. Og hele veien skal jeg fantasere om denne unike leseren som leser meg og forstår. En leser hvis sjel blir truffet av ordene. Er det deg jeg snakker til, kjære leser? Send meg gjerne en mail på hansenmeyer@hotmail.com og gi meg beskjed. Snakker vi samme språk? Og om vi ikke gjør det, får det være greit, for som Notabene skriver, hvis driften etter å skrive er en ekte indre drift «da skriver man en Bog, som Træet skyder sin Krone, er der Nogen, der glæder sig derved, saa meget desto bedre.»

 

[1] Det er mer å si om Tore Renberg i denne sammenhengen. Han var på dette tidspunktet for eksempel også TV-programleder, barnebokforfatter og kritiker og således en allsidig aktør i det litterære feltet. Han var ikke “bare” modernist. Tilsvarende nyanseringer kan gjøres av alle nevnte personer i denne teksten. Posisjonene som antydes er naturligvis ikke hele sannheten.

[2] ​​Den våkne leser vil legge merke til at få kvinner blir nevnt i dette essayet, og ingen som aktører i debattene. Dette kan ha to mulige forklaringer: 

​​A -  Forfatterens homososiale tendenser: Han orienterer seg, bevisst eller ubevisst, mot det mannlige fellesskapet og søker også sine allianser der. Det finnes interessante eksempler han ikke har tatt med. Ett er Olaug Nilssens forsvar av Sandra Lillebøs siste roman i form av et innlegg mot Ellefsen (til stadighet senter for oppmerksomheten). Lillebøs Tingenes tilstand kan forøvrig leses som en frittstående oppfølger til Nilssens Tung tids tale i en to-romanserie om skandinavisk lidelse; bokstavrimene i titlene går sømløst over i hverandre. Olaug Nilssen er dessuten en karakter i Lillebøs bok og blir takket på siste side. Spørsmål for refleksjon: Hvilken posisjon i det litterære feltet representerer Nilssen og Lillebø?   

​​B -  Menn er (i gjennomsnitt) mer aggressive enn kvinner på grunn av mer (i gjennomsnitt) testosteron og går oftere inn i åpne, offentlige diskusjoner og konflikter. Om forfatteren tar feil her, kom gjerne med mot-eksempler.

[3] Kierkegaard publiserte bøkene på eget forlag finansiert av en betydelig arv. Dette muliggjorde den autonome posisjonen og hans forakt mot forfattere som gav ut bøker kun for å tjene penger, slik han beskyldte Heiberg for.


Jonas Hansen Meyer (f. 1982) er lektor, skribent og programleder i BLA-podden.

BLA 4/2021


Powered by Labrador CMS