Essay

Et Dagestan som vingler og vakler

Den russiske forfatteren og ytringsfrihetsforkjemperen Alisa Ganijeva skriver kakofonisk og karnevalistisk om å være hjemløs i eget land.

Alisa Ganijeva skriver frem et uhamonisk samfunn der tradisjon og modernitet, fundalisme og overtro er blandet sammen, skriver Sarah Smith Ogunbona. Foto: Wikimedia Commons.
Alisa Ganijeva skriver frem et uhamonisk samfunn der tradisjon og modernitet, fundalisme og overtro er blandet sammen, skriver Sarah Smith Ogunbona. Foto: Wikimedia Commons.
Publisert digitalt

Alisa Ganijeva

(f. 1985) er en russisk forfatter, kritiker og menneskerettighetsaktivist. Hun debuterte i 2012 med novellen Salam, Dalgat!, som hun vant hun den russiske Debut Prize for Young Authors for. Siden har hun skrevet tre romaner, og flere dikt, essay, og noveller.

Tittelen på en av Alisa Ganijevas bøker lyder: Var hör jag hemma? Det er et sentralt spørsmål i Ganijevas forfatterskap. Ikke sjelden spenner det seg som en line mellom Russlands maktsentrum, Moskva, og den geografisk perifere, men politisk sentrale regionen Dagestan, der Ganijeva vokste opp. Dagestan befant seg blant annet i sentrum av krigen i Nord-Kaukasus under tusenårskiftet.

I Ganijevas debutroman The Mountain and the Wall er persongalleriet, tingene karakterene omgir seg med, og språket hun skriver frem dypt forankret i plassen der romanen utspiller seg. Når jeg leser romanen, Ganijevas romaner, kan jeg ikke la være å tenke på begrepet geobody eller geokropp, som historikeren Thongchai Winichaku introduserte i boken Siam Mapped (1997). Han brukte geokropp som en samlende term for menneskene, kulturen og sakene som befinner seg innenfor et lands grenser. Jeg tenker på begrepet fordi Alisa Ganijevas forfatterskap blant annet jobber med å gestalte geokropper. Hvem som hører hjemme i Russland. Hvem som hører hjemme i Dagestan.

Russisk ytringsfrihet

Etter bombingen i St. Petersburgs i 2017 skrev journalisten Keith Gessen om Russland: «Ikke på noe tidspunkt i historien har flere mennesker med mindre kunnskap og større vrede spekulert om Russlands president». Spekulasjonene: at myndighetene sto bak bombingen. Og det er ikke første gang lignende konspirasjonsteorier har florert i Russland. I 1999, noen måneder etter at Putin var blitt statsminister, ble en rekke boligblokker bombet i blant annet Moskva. 300 mennesker mistet livet. Putin la skylden på tsjetsjenske rebeller, og brukte terroraksjonene som motivasjon for å starte krigen i Nord-Kaukasus.

Det er ikke vanskelig å forstå at det i Russland råder en stor mistillit til informasjonen som kommer fra statlig hold, om man for eksempel setter seg inn i prosessen mot den ukrainske filmregissøren Oleg Sentsov. I skrivende stund avtjener han en 20 år lang fengselstraff i Russland, dømt for terroristvirksomhet som han skal ha begått i forbindelse med annekteringen av Krimhalvøya. Men Sentsov er ikke terrorist, bevisene mot han var forfalskede; de besto for det meste av vitnemål avgitt under tortur. Prosessen mot Sentsov, og hendelsene som ledet opp til den, kan man lese mer om i en serie av korte bøker det svenske forlaget Ariel har samlet under tittelen Gotlandssamtal, som alle består av korte tekster som belyser situasjonen for det frie ordet i dagens Russland.

Hjemløs

Alisa Ganijeva er en av forfatterne som medvirket til serien. I teksten Var hör jag hemma? skriver Ganijeva om sin bakgrunn, sitt oppvekstmiljø. Hun er født i Dagestan, en fjellrik del av Kaukasus, tett befolket av et stort antall etniske minoriteter, oppdelt i ulike folkegruppet, som igjen er oppdelt i ulike klaner. Hun skildrer hvor tett identiteten er knyttet til hvor i Dagestan man kommer fra. Hvordan hennes farfar, Abdul-Gani, i likhet med mange andre i området, fikk sitt navn endret til et mer russiskklingende navn: Ganijev. Hvordan hennes farmor grep tak i en tamburin og gråtende brøt ut i klagesang foran eldsterådet i et desperat forsøk på å unnslippe et arrangert ekteskap. Hvordan hun ikke føler seg hjemme i fjellsamfunnet. Hvordan hun like lite føler seg hjemme i Moskva, byen hun flyttet til for å studere. Der ble hun betraktet som en ulovlig innvandrer (det til tross for at Dagestan er en russisk republikk, at hun var, og alltid har vært russisk statsborger). Denne hjemløsheten har, skriver hun, gjort at hun ikke har noen fast identitet, men er «(…)en människa i världen, med en personlig förkärlek för högland, sällsynta språk och ursprungskulturer. Vilket skänker mig ett vidare perspektiv på saker og ting».

Så går teksten over fra å handle om hennes identitet til Russlands. Eller snarere, dets fravær av identitet. Et Russland som er i gang med å gjenskape en sovjetisk diskurs, et Russland isolert fra resten av Europa, et Russland som skriver om historien for å passe samtiden. Hun skriver om de Kafka-lignende domstolene, for eksempel rettssaken mot teaterregissøren Kirill Serebrennikov som ble arrestert for å ha stukket statlige midler i lomma, midler som var øremerket en teaterforestilling som ifølge anklageren ikke ble gjennomført. Til saken hører det med at teaterforestillingen både er filmet, anmeldt og hadde nok av publikum som kunne vitne om den. Serebrennikov satt i husarrest i nesten to år.

Kakofonisk roman

Nei, det er ikke vanskelig å forstå at mange russere ikke stoler på informasjonen som kommer fra statlig hold. De har lenge vært særlig utsatt for strømmen av propaganda og falske nyheter som i dag omgir oss alle.

Derfor blir det kanskje en forenkling å si at Ganijeva skriver frem geokropper. I hennes første roman The Mountain and the Wall skulle man snarere kunne si at hun skriver frem karakterer som forhandler om hva som skal inngå i geokroppene. Hvilke språk som skal snakkes, hvilke varer som har høyest verdi, og hvilke verdier mennesket skal leve etter; det pågår en konstant forhandling om hvem som er protagonister og hvem som er antagonister. Evnen til å gestalte det som skjer i samfunnet, gjennom rykter og sladder, gjennom utallige personlige skjebner, gir romanen et polyfonisk preg. Eller kakofonisk. Den består av en disharmonisk sammenblanding av ulike stemmer. Allikevel er kakofonien skrevet frem i en harmonisk prosa som tar seg tid til alt: til dialogen, til omgivelsene, til avsporingene. Mange av de overnevnte skjebnene møter vi gjennom romanens hovedkarakter, verken helt eller antihelt, den uerfarne journalisten Shamil. Han er en agensløs gestalt, som ofte befinner seg i situasjoner der den overnevnte forhandlingen pågår, men sjelden bidrar. Handlingens motor er et rykte. Det snakkes om at de russiske myndighetene skal sette opp en vegg for å avskjære Dagestan fra resten av landet for å slippe å forholde seg til urolighetene i regionen.

Ganijeva selv er alt annet agensløs. Hun er aktiv Moscow PEN, en verdensomspennende forening av og for forfattere og skribenter som jobber for å forsvare ytringsfriheten; hun har skrevet tre romaner, og flere noveller, dikt og essay; i 2015 var hun på listen til The Guardian over de mest innflytelsesrike, talentfulle unge menneskene bosatt i Moskva. Allikevel er det vanskelig å ikke lese The Mountain and the Wall, universet hun lapper sammen av ulike stemmer, av politikk og religion, og Shamil med sin spøkelsesaktige bevegelse gjennom romanen, opp mot hennes egen biografi, og ikke minst, hennes egen tekst om identitet: et menneske i verden med et bredt perspektiv på saker og ting.

At romanen til tider oppfattes som polyfon, fører tankene til den russiske språkteoretikeren og litteraturforskeren Mikahil Bakhtin. Bakhtin er først og fremst kjent for sin teori om språket som dialogisk, men han har også skrevet om den europeiske romanens karnevalistiske tradisjon. Om karnevalet og de folkelige festene, som under middelalderen og renessansen stod som motstykke til kirkens autoritære nærvær. Om karnevalet som representant for død og gjenfødelse. Og det karnevalistiske åpenbarer seg allerede fra første side i The Mountain and the Wall. Romanen begynner ikke med Shamil, men i en tett befolket prolog der det spises og drikkes, baksnakkes og diskuteres, synges, danses og lekes. Der det gamle og det nye Dagestan gnisser mot hverandre: død og gjenfødelse.

Flyktig samtid

Det er et samtidig Dagestan som skildres i The Mountain and the Wall. Jeg har selv en tendens til å fokusere på samtiden når jeg skriver, og tenker derfor ofte på samtiden som motiv i litteraturen. På hvordan man skriver om den uten å falle for fristelsen til å prøve å være aktuell. Å være aktuell er, etter min mening, nærmest umulig. Jeg tror det handler om tid. Tid er en av litteraturens forutsetninger, tiden det tar å skrive og publisere den. Det er også en av dens styrker: tiden det tar å lese den. At litteraturen gjør krav på leserens fulle oppmerksomhet. Man kan ikke multitaske, ikke lese og …  Det er få andre medier som hensetter en i den tilstanden, der man er både mottaker og medskaper. Dessuten er samtiden ustabil og skiftende. At nyheter, mote, urbane landskap og politiske situasjoner endrer seg hele tiden, gjør at realistiske samtidsromaner fort kan oppleves som pinlig daterte. Det er ikke dermed sagt at romaner som strekker seg mot fremtiden, ikke forholder seg til sin egen samtid, men blir litteraturen hyperfokusert på å være aktuell, blir den ofte det motsatte. Og det blir sjelden spesielt god litteratur.

Jeg tror noe av det som gjør The Mountain and the Wall til en vellykket roman, er at den ikke bare gjør et forsøk på å skildre samtiden som den er, men at den også skildrer flyktigheten selv. Og i den karnevalistiske formen lykkes Ganijeva med det. Hun skriver frem et Dagestan som vingler og vakler. Et uharmonisk samfunn der tradisjon og modernitet, fundalisme og overtro er blandet sammen. Det forferdelige og det fantastiske, det opphøyde og det vulgære ligger side om side, hvilket gjør romanen ikke bare til en vellykket skildring av samtiden, men også – på tross av sitt alvor – hysterisk morsom. For, som hun selv ved et tilfelle har uttalt: «Livet er ganske morsomt, om man ser det fra rett vinkel.»

Sarah Smith Ogunbona (f. 1989) er forfatter. Hun debuterte med romanen Globus på Forlaget Oktober i 2020.

BLA 11/12-21

Powered by Labrador CMS