Essay

For Brexit tikker klokken bakover

Ali Smith og Jonathan Coe skriver begge såkalt "Brexlit": På hver sin måte forsøker de å nøste opp i de komplekse mekanismene som har forårsaket Brexit.

Illustrasjon: Martin Asbjørnsen.
Illustrasjon: Martin Asbjørnsen.
Publisert digitalt

Befinner Brexit seg på grensen til det umulige? Det er David Runciman, professor i historie ved universitet i Cambridge og leder av podcasten ‘Talking Politics’, som stiller dette spørsmålet i et essay i London Review of Books.[i] For er det på noen som helst måte mulig for Storbritannia, som en nasjon som er avhengig av andre lands arbeidskraft, varer og tjenester – altså det globale, kapitalistiske markedet – å reforhandle spillereglene i verdens største handelsorganisasjon, EU?

Uansett hvordan man vrir og vender på Storbritannias utmelding av EU, kommer man fram til at dette handler om grenser. Før valget handlet Brexit om hvem og hvor mange som krysset grensene, og kostnadene ved å være med i EU. I etterkant handler det om hvem som ikke kan krysse grensene og hvilken handelsavtale Storbritannia skal ha med resten av Europa, altså hva som skal få krysse grensene og til hvilken pris. For Brexit er i bunn og grunn et ønske om å bygge et nytt sett med grenser – i stedet for å være medlem av en organisasjon som har hatt som mål å gi grenseløse overganger for handel og arbeidskraft. Bare framtiden kan svare på hva som historisk lar seg gjøre og ikke, men et par nye skjønnlitterære utgivelser kan hjelpe med å finne svar på det spørsmålet som for mange kanskje er like stort: Hvordan kunne det britiske folket gå inn for Brexit?

Historiens bruddstykker

Brexit tilhører fortiden like mye som den tilhører fremtiden. For dette er en historie som består av bruddstykker. Den begynner på et vis for atten år siden, på et annet vis begynner den lenge før det også, for mennesker har alltid funnet årsaker til å opprette grenser. 11. september 2001 fløy to fly inn i World Trade Center i New York. Ikke lenge etter angrepet erklærte president George W. Bush «war on terror». I 2003 gikk USA, Storbritannia og en koalisjon av villige land inn i Irak for å felle Saddam Hussein på bakgrunn av informasjon om at Hussein besatte masseødeleggelsesvåpen. Koalisjonen hadde ikke støtte fra FN og ble ansett som svært kontroversiell.

Storbritannias rolle i krigen var ledet av daværende Labour-statsminister Tony Blair, som i etterkant ble kritisert for sine avgjørelser. I juni 2007 gikk Blair av som statsminister og overlot lederskapet til Gordon Brown, som var statsminister for Labour fram til 2010, et parti som på denne tiden var svært upopulært, og heller ikke ble mer populært da en teknisk feil avslørte at Brown kalte en av sine velgere for «some bigoted old woman». I 2010 tapte de valget. David Cameron fra Det konservative parti ble statsminister. I januar 2013 holdt Cameron en tale hvor han sa at dersom de konservative vant neste valg, ville han reforhandle Storbritannias avtale med EU og deretter avgjøre om en folkeavstemning skulle bli holdt. Cameron var på dette tidspunktet sikker på at han skulle slippe å holde dette løftet. Han var sikker på at hans parti måtte inngå en koalisjon med Liberaldemokratene, og at en folkeavstemning om EU aldri ville se dagens lys fordi LibDem ville stemme den ned. 24. juni 2016 klokken 07:00 kunne man høre David Cameron si: «Well, that didn’t go according to plan.»

Brexit

er et sammentrukket ord (British Exit) som betegner Storbritannias utmelding av EU. I folkeavstemningen den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av befolkningen for å forlate unionen. Utmeldingen skulle opprinnelig ha tredd i kraft 29. mars 2019, men det foregår fortsatt forhandlinger om utmeldingen som følge av uenigheter om hva slags handelsavtale Storbritannia skal forlate EU med. «Brexlit» er en politisk undersjanger av samtidslitteraturen som forsøker å nøste opp i de komplekse sammenhengene som forårsaket Brexit.

På samme tid foregikk det en helt annen historie som også kan fortelles i bruddstykker: Sent i 2006 får Internett over 1 milliard brukere. 9. januar 2007 går Steve Jobs på en scene i Moscone Center i San Francisco og introduserer verdens første iPhone. Det samme året ble selskapet VMware, som suksessfullt utviklet teknologien bak nettskyer, som en av den første, børsnotert. I 2006 åpnet Facebook for alle over 13 år, og allerede året etter hadde nettsamfunnet over 50 millioner brukere. I 2007 kjøpte Microsoft 1,5 prosent av Facebooks aksjer, noe som åpnet for nye former for internasjonal reklame, basert på brukerdata. I 2007 ble også Twitter et globalt fenomen, Google lanserte operativsystemet Android, Jeff Bezoz lanserte Kindle, Netflix strømmet sin første film, AirBnB ble stiftet og Satoshi Nakamoto utga essayet som forklarer hvordan man utvikler kryptovalutaen Bitcoin.[ii] Ifølge New York Times-spaltisten Thomas L. Friedman, var året 2007 en stille revolusjon, for året etter krasjet boligmarkedet i USA og satte store deler av den vestlige verden i en økonomisk krise som skulle få uante konsekvenser det neste tiåret.

Så, et siste bruddstykke, som man kanskje skulle trodd var eldre enn det er: I 2016 ble Donald Trump valgt til president i USA og Storbritannia ble det første landet som meldte seg ut av EU.

Den første Brexit-romanen

Tidligere i år utga den engelske forfatteren Jonathan Coe romanen Middle England. Den starter i 2010, med Gordon Browns karrieres endepunkt. Middle England er å regne som den første Brexit-romanen, og er den siste i en trilogi som følger søskenparet Ben og Lois Trotter og deres venner. Den første boka, The Rotters Club (2001) handler om oppveksten til vennegjengen i Birmingham på slutten av 70-tallet hvor de er vitne til opptakten til et samfunn preget av svakere fagforbund, Margaret Thatchers nyliberale politikk, IRAs terroraksjoner og deres ønske om et Irland uavhengig av britisk styre, samt en sterk innvandrerskepsis. Bok to, The Closed Circle, ble publisert i 2004 og tar for seg et tidlig 2000-tall hvor romanpersonene har rundet 40 og 11. september som nevnt har blitt til «war on terror».

Middle England strekker seg fra 2010 til 2018 og handler på samme måte om ulike politiske strømninger som definerer tiden vi lever i. Det er Facebook, David Cameron og sommer-OL i London i 2012, men mest av alt handler boka om opptakten til utmeldingen av EU og alle de ulike faktorene som har påvirket hvert enkelt menneske til å gjøre seg opp en mening om hva EU har å si for hverdagslivet til den enkelte borger. Midt blant dette finnes grenseløse politiske reklamene:

«Benjamin turned on the television. It was tuned to the BBC News Channel. He kept it on all morning, in the background. There was an item about Nigel Farage, who was unveiling a new poster for the Leave.EU campaign. It showed a long, winding queue of young people, mainly men, mainly dark-skinned… In big red capitals, were the two words: ‘BREAKING POINT’. In smaller type, it also said: ‘The EU has failed us all’ and ‘we must break free of the EU and take back control of our borders.’»[iii]

Politiske romaner holder et speil opp mot samtiden. George Orwell valgte å gjøre det i form av metaforer og dystopier i 1984 og Animal Farm. Joseph Conrad svøpte kritikken inn i tåkelagte enigma i The Secret Agent og Heart of Darkness. Jonathan Coe har derimot valgt å være brutalt ærlig. Han lar samfunnskritikken finne sin plass i dialogen mellom romanpersonene og de ulike familiære og jobbrelaterte situasjonene de utsettes for. Coes samfunnskritikk er av den tydelige sorten. Han lar folk reagere og kommentere på ekte, historiske hendelser, enten dette er IRAs bombing av The Tavern in the Town i Birmingham i 1974, 11. september, opptøyene i London i 2011 eller altså Brexit. Han unngår metaforer, for i Coes romaner er det politiske landskapet mest interessant om det blir fremstilt slik det oppfattes av de som lever i det. På denne måten, gjennom romanpersonenes øyne, får man samtidig et innblikk i hvor oppdelt samtiden vår kan fremstå. Coe viser hvordan vi forstår i bruddstykker, som om den ene hendelsen ikke har så mye med den andre å gjøre. I ettertid ser man at det ene aldri ville skjedd, hadde det ikke vært for en foregående hendelse.

Ulike syn på samtiden

I Middle England har hovedpersonene lagt arbeiderklassen bak seg og funnet en solid plass i øvre middelklasse. En av karakterene, Sophie Potter, ender også opp med å skille seg fra mannen sin, Ian, på grunn av politiske ulikheter og Brexit. Han anklager henne for å være for politisk korrekt, hun mener at hans mannlige ego blir såret for ofte. Han mener at han ikke får lov til å klage over noe fordi han er hvit, hetero mann i førtiårene og samfunnet vil fortelle ham at han er for privilegert til å få lov til å klage. Hun mener at hans forståelse av strømningene i samfunnet dessverre er alt for enkel:

«‘Which way do you think the referendum’s going to go?’…

 ‘I don’t know…Remain, probably.’

Ian gave a satisfied smile and shook his head. ‘Wrong,’ he said. ‘Leave is going to win. Do you know why?’

Sophie shook her head.

‘People like you’, he said, with a note quiet triumph. And then he repeated, with a jab of his finger: ‘people like you.’»[iv]

Middle England er en ambisiøs roman som ønsker å vise at alle de små og store hendelsene på sitt vis er årsaken til at man nå har havnet i en politisk situasjon som virker tilnærmet umulig å løse. Romanens personer er også fremstilt på en måte som understreker at man ikke kan unnslippe det politiske klimaet man lever i, selv om man prøver. Dette gjør Coe ved å lage «typer» av menneskene sine, hvor noen er venstrevridde akademikere og journalister med god råd, og andre er arbeidere som føler at staten har sviktet dem både sosialt og økonomisk fordi deres interesser ikke blir ivaretatt.

De digitale hjernene

Det er et velkjent faktum at Leave-kampanjen benyttet seg av selskapet AggrigateIQ for å lete etter, skille ut og lage målrettet reklame for ulike grupper mennesker i håp om at de skulle stemme for å forlate EU. Cambridge Analytica gjorde det samme i USA da Donald Trump vant valget. Selv om det er en forenkling fra venstresiden å forklare Brexit og Trump ved å gi selskaper som kombinerer data-mining og analyse skylden for valgresultatene, stemmer det at vi er inne i en tidsalder hvor tradisjonelle måter å overbevise velgere på ikke lenger er like effektive.

Cambridge Analytica-skandalen åpnet opp for å undersøke og kartlegge hvordan selskaper som Facebook samler inn brukerdata og selger den til en tredjepart som kan utnytte dataen til å skreddersy reklame og informasjon. Fordi innholdet på Facebook tilpasser innholdet til hver enkelt av oss basert på søk og «likes», vil det til slutt dannes ekkokamre av bekreftelse heller enn utveksling av meninger. Sosiale mediers involvering i våre dagligdagse liv er enorm, og har potensielt større påvirkning enn vi anerkjenner. I sin siste roman, som ennå ikke har kommet på norsk, beskriver Ali Smith hvordan våre handlinger og forståelser av verden rundt oss blir påvirket av hva vi tar til oss gjennom brukertjenester som Facebook. Spring er den tredje årstids-boken, og her gir hun stemme til den såkalt godartede retorikken som tilhører internettselskaper som er avhengig av å samle inn dataen vår:

«Now don’t get us wrong. We want the best for you. We want to make the world more connected. We want you to see the world through us. We want you to be yourself… We want to record your lives because your lives mean so much to us. We want you to know you mean something in the world… We want to know what you buy. We want to tailor our advertising bespoke to you…We want you to know how much your face means to us. We want your face and the faces of everyone you photograph… for our fun data archive and research…We want your past and your present because we want your futures to. We want all of you.»[v]

Som de andre årtidsbøkene har også Spring en forgrunn- og bakgrunnshistorie. I forgrunnen møter vi to voksne mennesker som begge møter ei Greta Thunberg-lignende jente som endrer hele deres livsverden gjennom spørsmålet hun implisitt stiller: Skal man bare godta situasjonene slik de er, eller bør man ønske å være en del av et maskineri som bidrar til en positiv endring uavhengig alder eller sosial situasjon? For de to voksne blir Florence en som endrer hele deres livsverden.

Hva er historiens motor?

I bakgrunnen fortelles en historie om Storbritannia i et politisk fall; et land som må forhandle seg fram til en avtale med EU halve befolkningen aldri ba om; et samfunn hvor immigrasjon og handelsavtaler står fremst på agendaen, noe som oppfattes som svært splittende for det britiske folket. Samtidig er det som om romanen formulerer et annet spørsmål, et spørsmål som minner om det historikeren William H. McNeill stilte i 1968 i boka The Rise of the West, nemlig: «Hva er historiens motor?». Smith er klar over at Brexit er historie som skrives nå. Det er vel kanskje derfor hun utgir en kvartett oppkalt etter årstidene, og slik gir seg i kast med årstidenes endeløse syklus: For slik årtidene gjentar seg selv, gjør historien også det, bare litt forskjellig fra forrige gang.

Smith bruker faktiske hendelser som en grunnmur hun kan bygge videre på. Den første boken i serien, Autumn, handler om parlamentsmedlemmet Jo Cox som ble knivstukket og drept da hun møtte velgere i Yorkshire i 2016. I Winter er det klimaforandringene, samt folkeopprør mot organisasjoner som setter profitt foran langvarige, bærekraftige løsninger for både planeten og demokratiet, hun skriver om. I Spring tar hun for seg immigrasjon og tendensen vår til å endre historier og fakta for å fortelle om hendelsene slik vi skulle ønske de var, og ikke slik de faktisk er.

De tre bøkene som til nå er utgitt, er alle preget av en smått kaotisk struktur, med mange hovedpersoner, referanser og korte mellomkapitler skrevet i kursiv. Ved første lesing kan romanene virke kaotiske. Smith lener seg tungt på parallelle historier og alle tre bøkene er moderne omskrivninger av Shakespeares dramaer, blant annet Cymbeline og Pericles, som handler om løgner, gift og relasjoner i ubalanse, og et håp om at balanse skal gjeninnsettes. Slik speiler romanenes form det faktum at samtiden ser rotete ut med samtidens briller. Alt man kan håpe på er en fremtidig løsning.

Ali Smith har skrevet romanene i denne serien i en rasende fart. Det kan komme av at skjønnlitteratur som forsøker å ta innover seg sin egen tid må skrives raskt, for om teksten skal fungere som en kritikk av nåtiden kan den ikke gå glipp av samtidens puls. Resultatet er romaner som kan oppfattes lite forløsende, på samme måte som å lese nyhetene om alt som er feil er lite oppløftende. Årstidbøkene kan leses som Smiths forsøk på å lete etter svar på hva motoren i historiens fremdrift er, for historien ser ut til å bli skrevet av aktører mange av oss ikke var klar over at var med i spillet i første omgang, som blant annet Facebooks algoritmer.

Fortiden inn i samtiden

Da jeg leste Spring så jeg på samme tid Russel T. Davis’ siste dramaserie, Years and years. Miniserien handler også om Storbritannia etter Brexit. Gjennom seks episoder beveger handlingen seg femten år frem i tid, og på raskt og kaotisk vis skyller den teknologiske, klimarelaterte, individpolitiske, flykningsrammede, høyrepopulistiske, økonomisk kriserammede fremtiden over alle hovedpersonene i serien. Dette får dramatiske konsekvenser for alle hovedpersonene, og selv om de opplever det som urettferdig, er det også de som enkeltpersoner som har skapt fremtiden de vil møte.

Serien handler om en familie hvis medlemmer på ulike måter blir ofre for samtidens utvikling. Etter at det europeiske samarbeidet brøt sammen, har de europeiske landene gjort grensene tydeligere; illiberale demokratier med ekstreme høyre- eller venstrepolitiske ideologier kontrollerer det politiske landskapet, og migrasjon mellom landene er svært vanskelig. Ulovlige innvandrere havner i interneringsleirer de kaller for «erstwhile».

Ordet «erstwhile» betyr «tidligere» og stammer fra gammelengelsk. Leiren får dette kallenavnet for å beskrive det som befinner seg på innsiden, nemlig noe som ikke lenger eksisterer. Ordet «erstwhile» gir assosiasjoner til slagordet til den offisielle Leave-kampanjen som var «Take back control». Over hva? Jo, over landegrensene, som betyr kontroll over migrasjonen og strømmen av varer og tjenester, som igjen betyr større kontroll over landets økonomi. Ved å stemme for å forlate EU, stemmer man for å ta fortiden med seg inn i fremtiden. Man ønsker seg tilbake til «tidligere» hvor grensene føltes tydeligere enn de er i dag.  

Å reforhandle spillereglene

Tilbake til Runciman, og til spørsmålet om Brexit krysser grensen til det umulige. Når Brexit-puslespillet er så vanskelig å løse, er det fordi man ikke greier å finne svar på om Storbritannia sitter fast fordi de er så splittet, eller om de er så splittet fordi de sitter fast, mener Runciman. Med andre ord er Storbritannia enten fastlåst i en erstwhile-situasjon fordi et EU-samarbeid virket så i overkant utfordrende for landets økonomiske fremtid at det å trekke seg tilbake syntes som den beste løsningen. Eller så er Storbritannias splittet som en følge av at det delvis grenseløse handelssamarbeidet utfordrer de økonomiske fremtidsvisjonene til enkeltindividet. Løsningen er derfor barrikader og egendefinerte handelsavtaler.

Dette er Brexit i et mikrokosmos, men også et bilde av Europas utvikling. Det var ikke de tradisjonelle venstre/høyre-partiene, som ofte lener seg mot sentrum, som vant setene i det siste EU-parlamentsvalget. Vinnerne var miljøbevegelsen med tydelige ideologiske overbevisninger for en bedre fremtid, og høyrepopulistene med sine spesifikke tanker om hva som har gått feil og hva de kan gjøre for å opprettholde balansen i det euro-politiske landskapet.

Storbritannias utmelding av EU er kanskje det første virkelig tydelige tegnet på at EU som økonomisk samarbeid ikke er så fast og så satt som man tror. Eller så er det det første tegnet på at et EU-samarbeid ikke lenger bare dreier seg om de fire frihetene – fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer – men at de som samlet handelsorganisasjon og rettsinstans sakte, men sikkert overkjører sine 27 medlemsland i så stor grad at det å forhandle seg frem til en god utmelding for begge parter, er tilnærmet umulig.

Problemet med å spå fremtiden

En artikkel som omhandlet ‘Brexlit’ i The Financial Times skrev at romaner som handler om samtiden skrevet før det politiske blekket har rukket å tørke kan føles som dårlig polstret polemikk.[vi] Dette er åpenbart en fallgruve for litteratur som tar for seg Brexit. Kevin O’Rourke er inne på det samme i avslutningen av sin bok av i år, A Short History of Brexit:

«Finishing a book about Brexit in 2018 has its plusses and minuses…I don’t know how the story will end… In ten years’ time journalists and academics will be able to explain why it was that we ended up where we did, and they may succeed in making the final outcome seem inevitable. But today there is a thicket of possible futures branching out ahead of us and nothing is certain. This is what history feels like while it is being made.»[vii]

Det er ikke alltid man er klar over at man er vitne til at historie skrives, men i tilfellet Brexit er det veldig tydelig. Det er derfor det også er interessant å prøve å spå akkurat denne historiens fremtid, slik O’Rourke påpeker. Her har skjønnlitteraturen en fordel over sakprosaen. Mens sakprosaen har som mål å se for seg en fremtid konstruert på de faktaene man har tilgjengelig, kan skjønnlitteraturen konstruere sin egen fremtid bygget på de samme faktaene uten å være redd for å ta feil. Det Coe og Smith har til felles, er at de ser på Brexit fra et tilnærmet sosialantropologisk syn. De lar enkeltpersoner bære vekten av samfunnsproblemene på ulikt vis, og gjennom en møysommelig utforskning av de ulike personene ser man til slutt ikke bare hvordan enkeltmennesker reagerer på konsekvensene av hendelser de alle har vært med på å skape, men også hvordan de selv ser på sin delaktighet. Det viser seg å være få øyeblikk av klarsynthet, sammenlignet med mengden selvbedrag.

Et fellestrekk for de fleste romanpersonene, som igjen gjenspeiler de fleste av oss, er den manglende evnen til å forstå andre menneskers handlingsgrunnlag.

Når det gjelder folkeavstemninger, så er det ikke slik at det er grupper, ekkokamre, organisasjoner eller stereotypier som stemmer, men enkeltindivider. Hver enkelt av oss må ta en avgjørelse basert på hva vi tror er best for oss selv her og nå, og hva vi mener vil gagne samfunnet akkurat nå. Men det finnes også et annet utslagsgivende element i Brexit-ligningen, nemlig en illusjon forkledd som forståelse av hva fremtiden vil bringe. Slagordet «Take back control», og Donald Trumps valgkampslagord «Make America Great Again» lener seg begge på at man oppfatter fortiden som en bedre tid enn den vi er inne i nå, og ved å stemme for Brexit og Trump vil man bringe fortiden inn i fremtiden. Slik gir man inntrykk for at man skaper orden i en samtid som oppfattes som kaotisk, men også som stykkevis og delt.

Det er nok derfor det var så enkelt å gi Facebook og Russland skylden for Donald Trump og Brexit. Facebook har nok vært delaktig i å svinge noen individer i en annen retning enn de først hadde tenkt seg, men vi må kunne stole på at de fleste av oss i det minste ønsker å stemme på det de tror er til nasjonens beste.

En god, gammeldags tragedie

Både Coe og Smiths romaner handler på hvert sitt vis om dagens Storbritannia. De tar opp hva som har ført til dagens politiske klima og hvordan man ser på veien videre. For Benjamin og Lois i Middle England ble svaret å flytte til Frankrike og åpne et lite hotell ved en elv i Marseille. Under åpningen av hotellet befinner det seg mennesker fra forskjellige steder i Europa rundt et middagsbord og Benjamin mener at dette er den perfekte harmoni for samarbeid og fellesskap; en slags (overdreven) metafor for EU. Det er dette Storbritannia stemte seg ut av, eller «Fuck Brexit»[viii] som Benjamin sier under middagen. For Smith oppfattes Storbritannia i dag som en Shakespearsk tragedie. Leseren avventer fortsatt hva hennes siste akt vil avsløre, siden fjerde og siste bok ikke er kommet ut enda.

Selv om disse politiske romanene handler om livet innenfor Storbritannias landegrenser, slipper man ikke unna det faktum at om man skal fortelle denne typen historier i dag, må de til en viss grad være innforstått med at deres situasjon ikke har oppstått alene. Historiene må også ta innover seg det globaliserte perspektivet, fordi alt henger sammen. Brexit har ikke oppstått som en isolert hendelse, ei heller Trump. Begge historiene kan man legitimt trekke mange tiår tilbake. For det som skjedde i 2016 henger sammen med Tatcherisme og Reagenomics fra 80-tallet, krigen i Irak på 90-tallet og 2000-tallet; Facebook som ble dannet på et studentværelse på Harvard i 2004, BigData, Iphones, og klima- og miljøkriser. I historiens motor er det ingenting som er erstwhile, ingenting finnes kun som «tidligere», for fortiden er samtiden, samtiden er framtiden.

Eirin Andresen Betten (f. 1988) er frilansjournalist, lektor og litteraturviter. Hun er programleder for BLA-podden og redaksjonsmedlem i Litteratur på Blå.


BLA 8/19. 21.08.2019.

[i] David Runciman, «Which way to the exit?» i London Review of Books, vol. 41, nr.1, 13. januar 2019.

[ii] Satoshi Nakamoto, «A Peer-to-peer Electronic Cash System», oktober 2018. https://bitcoin.org/bitcoin.pdf.

[iii] Jonathan Coe, Middle England (Viking, 2019), s. 306.

[iv] Ibid., s. 284.

[v] Ali Smith, Spring (Hamish Hamilton, 2019), s. 119-123.

[vi]Jon Day, «Brexlit: The new landscape of British fiction», i Financial Times, 28. juli 2017.

https://www.ft.com/content/30ec47b4-7204-11e7-93ff-99f383b09ff9.

[vii] Kevin O’Rourke, A Short History of England: From Brentry to Backstop (Pelican, 2019), s. 293.

[viii] Coe, Middle England, s. 415.


Powered by Labrador CMS