Intervju

Venner med fordeler

Hvilke fordeler og ulemper innebærer det at et lite litteraturfelt som Norges er fullt av allianser, nettverk og vennskap?

Man behøver ikke en snedig hatt for å være venner - men det skader aldri. Sammen med Jonas Lie sto Bjørnstjerne Bjørnson (cowboy) opp for Alexander Kielland (fez) i spørsmålet om sistnevntes diktergasje - et godt eksempel på forfattere som klør hverandres rygg. Foto: Nasjonalbiblioteket.
Man behøver ikke en snedig hatt for å være venner - men det skader aldri. Sammen med Jonas Lie sto Bjørnstjerne Bjørnson (cowboy) opp for Alexander Kielland (fez) i spørsmålet om sistnevntes diktergasje - et godt eksempel på forfattere som klør hverandres rygg. Foto: Nasjonalbiblioteket.
Publisert digitalt

Alle kjenner alle i norsk litteratur. Karl Ove skriver om Tomas, Tomas skriver om Tore, Tore skriver om Vigdis, Vigdis skriver om Dag, og innen man rekker å tenke seg skikkelig om, står det klart at det norske litterære miljøet, til tross for at det svarer til en befolkning på fem millioner mennesker – som, må vi huske, er mange folk – synes å utgjøre et knøttlite mikrokosmos, der alle er på hils og omgås i et riktignok lite, men helt avgjørende kretsløp av vennskap, tjenester, rivalisering, sladder og allianser.

Men har det ikke alltid vært slik? Forfatterne har klødd hverandres rygg i alle fall siden 1800-tallet, da et samlet forfatterkorps, ledet av den alltid tilstedeværende Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie (men ikke frenemy Henrik Ibsen), tok til orde for å hjelpe den glade lapsen og naturalisten Alexander L. Kielland til en, etter deres mening, fortjent diktergasje. Og Kielland selv, da?

Feltstrategier

Tore Rem

(f. 1967) er forfatter, kritiker og professor i engelsk litteratur ved UiO. Rem har gjort seg bemerket som biograf, blant annet over Jens Bjørneboe og Olav V.

Det er rundt 150 år siden at Alexander Kielland knyttet sine viktige kontakter med Brandes-brødrene i København og pleide kontaktene i hjemlandet. Det handlet både om å få økonomisk støtte og om hederlig omtale. I boka Forfatterens strategier fra 2002 skriver litteraturprofessor Tore Rem om Kielland og kretsen rundt ham. Det sosiale, viser det seg, hadde mye å si for forfatteren som av mange ble oppfattet som en suveren type.

– Disse mekanismene gjelder fremdeles, og de preger det litterære feltet, men finner nye former, sier Rem når vi ringer.

Han er nøye med at ordet «strategier» ikke må forstås som bevisste manøvrer eller kynisk spill.

– Hvis man følger Pierre Bourdieus forståelse av begrepet «strategi», så er det ikke noe som gjøres bevisst. Våre strategier er derimot tett knyttet til habitus. Det er et vanskelig begrep, men handler om det Bourdieu kaller et system av disposisjoner som hvert enkelt individ preges av. Vi er produkter av sosial bakgrunn så vel som av posisjonen vi etter hvert opptar i feltet.

Med ordet «felt» viser Rem til nok et Bourdieu-begrep som er kjent og forståelig fra dagligtalen, men som allikevel forstås på en spesifikk måte av den franske sosiologen. Hvordan det litterære feltet er strukturert, skal vi komme tilbake til.

– Strategier har å gjøre med hvordan man framstår og hva som intuitivt driver et menneske. Faren ved i det hele tatt snakke om strategier i litteraturlivet, er at det kan oppleves reduktivt. Det handler ikke om kynisme. Forfattere har ikke lagt planer for å lykkes, det er ikke hva Bourdieu mener. Da jeg leste Kiellands korrespondanse med for eksempel Georg Brandes, var det allikevel vanskelig å tenke seg at kontakten var helt fri fra mer bevisste agendaer.

Flytende og politisert

Et grunnleggende premiss er ifølge Rem at vi ikke overskuer spillets regler – særlig ikke idet vi står midt oppi spillet. Ei heller overskuer vi våre egne strategier. Nettopp derfor er det nyttig å se på betydningen av allianser og strategier utenfra, i en annen tid enn vår egen.

– I dag har vi visse normer knyttet til habilitet. Var disse mindre strenge på Kiellands tid?

– Denne generasjonen i dansk-norsk litteraturhistorie kom inn i det litterære feltet på et tidspunkt der det var i ferd med å institusjonaliseres. Altså var det i utgangspunktet flytende, og barrierene for samkvem mellom forfattere, redaktører og kritikere var få. Et stort antall yngre forfattere korresponderte med Brandes-brødrene og ønsket å knytte seg til dem. Dette fører imidlertid ikke til den totale korrupsjon. Brødrene beholdt en slags integritet, og kunne også gi sine forfattere motstand i offentligheten, selv om de var grunnleggende støttende.

Rem mener at det var to viktige forutsetninger for at kontakten kunne være så tett uten at det ble ansett som problematisk. For det første: At feltet på dette tidspunktet var relativt uferdig. For det andre: at feltet var sterkt politisert.

Det siste mener Rem har overføringsverdi til andre epoker i litteraturhistorien.

– I faser der det litterære feltet blir politisert, kan vi se allianser danne seg og habilitet bli mer sekundært. Hvis vi for eksempel ser på Profil-kretsen på 1960-og 1970-tallet, der mange ble ml-ere, så var nok de mer fleksible på å løfte hverandre fram enn det neste generasjon skulle bli. Det handlet både om at de var på den nye litteraturens og den nye politikkens side.

Det hadde vært praktisk om vi kunne slått fast at det litterære feltet ble institusjonalisert i den grad at reglene ble sementert rundt 1900, men så enkelt er det ikke, slår Rem fast. Reglene for habilitet fortsetter å ha en noe flytende karakter. Som Aftenposten-kritiker på 1950-tallet skriver Jens Bjørneboe særdeles positive anmeldelser av fetter André Bjerke, onkel Ejlert Bjerke og en rekke venner. Men alle disse sto på samme kulturkonservative side i et polarisert politisk klima.

– Bjørneboe insisterte på at hans bedømmelse kun handlet om kvalitet. «Men hva skal man gjøre, da – når man har så begavede venner?!» spurte han vennen Gunnar Reiss-Andersen, en av dem han anmeldte. Likevel ser vi tegn på at noe er i ferd med å endres. Bjørneboes inhabilitet blir lagt merke til. Snart skrives det om «venne-anmeldelser» og kritiker-forfattere som bedriver «offentlig utveksling av kjærlighetsbrev». Det temmelig ferske Norsk kritikerlag gir viktige bidrag til denne debatten om habilitet.

Behovet for å lykkes

Rem er forberedt på at vi også er interessert i hvilken rolle vennskap og nettverk har betydd for ham personlig, i det som må sies å være en ganske lysende karriere over mange år på litteraturfeltet.

– Jeg kan ikke overskue hvordan jeg ble oppfattet da jeg kom inn på feltet den gangen, først som kritiker. Jeg kjente ingen på Blindern da jeg kom dit, men etter hvert gikk det bra akademisk. Jeg dro til Oxford for å studere videre, og det var herfra jeg henvendte jeg meg for å skrive i norsk offentlighet. Det innebar selvsagt en viss kulturell kapital.

I alle fall fikk han jobb og markerte seg i P2s prestisjetunge kulturprogram Kritikertorget. Da han kom hjem igjen til Norge, meldte han seg raskt på i universitetsdebatter med polemisk penn. For å forklare hvordan litteraturfeltet er strukturert, bruker Rem seg selv som eksempel. Han kom susende inn og markerte seg i feltet som ung og ny.                                              

Etter Bourdieus modell er feltet strukturert etter en horisontal og en vertikal akse. Den horisontale spenner fra profitørene til puristene, fra det kommersielle til det ikke-kommersielle. Vertikalt spenner aksen fra det gamle til det nye. Det særegne for det snevrere litteraturfeltet er det Bourdieu kaller en «invertert økonomi». Her skjer det motsatte av det som skjer i markedet for øvrig, forklarer Rem. Satt på spissen, er det den som tjener minst som har høyest status. Ved å bli forstått av de få, innhenter man en kulturell og symbolsk kapital som med tida kanskje vil omsettes til økonomisk kapital.

Hva med den sosiale bakgrunnen din, kommer du fra et lesende hjem?

–  Ja, jeg har en mor som er bibliotekar. Så det var helt klart et lesende hjem, men helt uten forbindelser til det litterære miljøet i Oslo. Samtidig kan jeg godt se at min bakgrunn som lesende, utrustet med en viss kulturell kompetanse, ga meg forutsetninger for å manøvrere i feltet.

– Men Kielland spilte spillet fordi han kjente det?

– Selv om han kom fra periferien førte seg med en naturlighet i feltet. En morsom erindring han gjengir, er hvordan han møter opp hos Frederik V. Hegel på forlaget Gyldendal i København. Han er en 30 år gammel forretningsmann, og forteller ganske enkelt Skandinavias fremste forlegger: «Hei, her er jeg, det kan hende jeg sender deg et manus en gang». Han hadde en suverenitet i habitusen. Hele skikkelsen hans gjorde inntrykk på folk. Samtidig ble han sett på som en «gentleman writer». Han ble oppfattet som en som ikke behøvde å tjene penger, at han altså ikke skrev fordi han måtte. Men Kielland var faktisk avhengig av hjelp og penger, og driver etter hvert subtile forhandlinger. Hans fokus på penger og materielle vilkår, bidro til å profesjonalisere forfatterrollen i det dansk-norske feltet. Selv om det for ham handlet om personlige ambisjoner, fikk det også strukturelle konsekvenser.

– Når det kommer til allianser, er inntrykket at det å knytte seg til viktige mennesker på feltet i dag ikke bare handler om økonomi, men noe annet?

–  Det norske litterære systemet har en relativt høy grad av autonomi. Det skjer avgjørende ting i Norge da vi etablerer innkjøpsordningen på 60-tallet, og de relativt utbygde stipendordningene er også viktige. At aviser, i alle fall inntil nylig, har satset på kritikk, har også bidratt til feltets autonomi. Jeg kan godt se at folk – med mulig unntak for krimdebutanter – ikke går inn i feltet med økonomiske ambisjoner. Men det de har felles, er behovet for å nå ut, for å lykkes, i alle fall å anerkjennes av dem som betyr noe.

Forståelsen av posisjon

Et eksempel på vennskap i litteraturlivet som ikke har vært forsøkt skjult, men heller har blitt brukt som en åpenlys allianse, et den mellom forfatterne Olaug Nilssen og Sandra Lillebø. Karakteren O opptrer i Lillebøs roman Tingenes tilstand, og da den ble lansert postet Nilssen en snutt på sosiale medier der hun viste spesiell interesse for denne. I kjølvannet av resepsjonen av boka, svarte Nilssen på kritikken med et innlegg i Morgenbladet.

Olaug Nilssen

(f. 1977) er forfatter. Nilssen debuterte i 1998, og har siden utgitt en rekke romaner og teaterstykker, seinest Yt etter evne, få etter behov (2020).

Mandag formiddag i påskeuka møter vi dem på Zoom og spør hvorfor de har valgt å gjøre vennskapet synlig.

Lillebø og Nilssen forteller at de først ble kjent i Bergen i 2013. Det første offentlige «samrøret» var at Lillebø intervjuet Nilssen for Morgenbladet. Problematikken rundt å kjenne hverandre forut for en slik jobb var noe de snakket mye om og diskuterte seg imellom.

– Men du var kanskje strengere med meg enn mange andre journalister ville vært, sier Nilssen.

–  Vennskapet med Sandra har vært veldig bra for meg, både som menneske og forfatter, og jeg ser ikke noen grunn til å legge skjul på det. Å synliggjøre vennskapet er ikke et bevisst valg fra min side, annet enn at jeg i alle fall synes det ville være helt feil å skjule det.

Sandra Lillebø

(f. 1978) er forfatter og avisskribent. Lillebø debuterte som poet i 2011, og har siden utgitt en diktsamling og romanen Tingenes tilstand (2020) – og dessuten bidratt til å introdusere flere franske forfatterskap i Norge.

– Hva betyr vennskapet, ikke nødvendigvis bare for forfatterskapet, men for virket i det litterære feltet i det hele tatt?

– Sandra har økt klassebevisstheten min ekstremt masse, noe jeg setter stor pris på. Det er opplagt at jeg fortsatt er en mer etablert forfatter enn Sandra, uten at det betyr at jeg er bedre til å skrive. Men posisjonen du snakker fra, har noe å si. Forståelsen av posisjon tror jeg har gjort meg tryggere på for eksempel å gå ut for å forsvare Sandra eller ta til orde på andre vis i offentligheten, fordi jeg synes det er riktig utfra min posisjon. Det er bedre å være åpen om de bindingene man har enn at de er skjulte.

En viss profesjonalisering

Nilssen kommenterer at det å forsvare Tingenes tilstand etter en kritisk anmeldelse også handlet om å forsvare hennes egen måte å skrive på.

–  I alle fall i ettertid tenker jeg at det også handlet om å forsvare valg som jeg har tatt i mitt eget forfatterskap. Igjen har med posisjon å gjøre. Da jeg i Tung tids tale skrev om min sønn, var det en utlevering helt på linje med den Sandra gjør i Tingenes tilstand, men vurderingen av hennes bok har vært strengere. Dette er viktig for min måte å tenke om litteratur på. Og mitt vennskap til Sandra skal ikke hindre meg i å uttrykke meg om noe jeg er opptatt av.

– Opplever dere at det er mange skjulte bånd i miljøet rundt dere?

– Jeg synes vel tvert imot at det er mye åpenhet om hvem som kjenner hverandre, og at mange bruker bekjentskaper og vennskap til å løfte hverandre fram, sier Lillebø, og legger til at hun irriterte seg da Norge var hovedland på bokmessa i Frankfurt.

– Da var det mye posering med de riktige folka og de kule vennene. Olaug og jeg, som ikke var invitert til messa, la ut et bilde av oss selv fra treningssenteret, som en kommentar til at vi ikke hadde Frankfurt-bilder å legge ut. Det er mer provoserende når bindingenes betydning underspilles, enn når de eksponeres.

– Fra et klasseperspektiv, er det et problem på litteraturfeltet at det er vanskelig å knytte profesjonelle forbindelser uten at man først har gått veien gjennom uformelle allianser og bekjentskap?

Jeg tenker at det trengs en viss profesjonalisering for å få gjennomslag som forfatter, sier Nilssen.

Det trenger ikke skje gjennom de tradisjonelle skriveskolene, men mye kan skje der. Jeg tenker at skriveskolene bør ha et klasseperspektiv i inntaksprosessen. Feltet må vise interesse for å invitere inn forskjellige stemmer. Mange forfattere blir provosert av at vi snakker om klasse, fordi de selv er fattige, og det er sant. Men klasse handler ikke bare om inntekt.

– Man kan ikke kontrollere hvem som blir venner med hvem på et arrangement, men man kan jobbe med hvordan institusjonene formelt sett opererer?

– Du kan ikke kontrollere hvem som blir venner med hvem, men jeg synes det er en veldig stor forskjell mellom etablerte forfattere på hvordan de forholder seg til det å inkludere andre. Det kan være avgjørende for unge forfattere å bli lest og tatt på alvor profesjonelt og sosialt dersom de skal bygge den selvtilliten som er nødvendig for å fortsette å skrive, sier Lillebø.

Et mangehodet troll

Tore Rem peker på hvordan litteraturfeltet har endret seg, samtidig som mange av de fundamentale mekanismene forblir de samme. Dagens litteraturliv preges i tillegg av et større påbud om synlighet og betydningen av posisjonering gjennom forfatterarrangementer – og ikke minst sosiale medier.

Jeg vil tro at sosiale medier har gitt en ny dynamikk i feltet. Det har med synlighet å gjøre, og hvem som bekrefter hvem, sier Rem.

Det er en delvis åpen, delvis skjult dynamikk. Jeg har holdt meg borte fra det, og når man er etablert kan det gå, men jeg tror det må være vanskelig å komme inn i feltet i dag uten å ha et nærvær på sosiale medier.

Dette blir også et tema når vi snakker med Monica Isakstuen, som nylig utga romanen Mine venner, der vennskapsdynamikkenes skyggesider blottstilles. Når vi snakker med henne, blir parallellen til sosiale medier snart tydelig. I boken opptrer et «venninnekor». På en marerittaktig fest snakker de med stemmen til «ALLE», enten de innsmigrer seg eller angriper. Isakstuen kan få litt den samme følelsen av massen man møter på sosiale medier.

–  Jeg har kjent et voksende ubehag på Facebook det siste året, ettersom man i liten grad møter folk fysisk. Da kan slike virtuelle vennegjenger oppleves litt som koret på festen i boka. Distansen gjør noe med både engasjementet og følelsene. Det har også vært mer roping i kommentarfeltene det siste året, enn jeg har opplevd før.

Isakstuen beskriver sosiale medier som en horde som vet noe, og ser noe, men ikke alt. Stemmene kommer fra forskjellige steder, og du har ikke innsyn i hvordan de snakker sammen når du ikke er der.

Monica Isakstuen

(f. 1976) er forfatter og dramatiker. Hun debuterte som poet i 2008, og har siden utgitt en rekke arbeider i ulik sjanger, seinest romanen Mine venner (2021).

Særlig på Facebook kan jeg få følelsen av å stå overfor en gjeng som snakker i krokene. Et mangehodet troll.

Romanen Mine venner er utformet som en minnebok av det slaget man kunne skrive hilsener i som barn. Kanskje fungerer Instagram litt på samme vis.

Jeg opplever i alle fall at Instagram er hyggeligere å bruke, og at det er færre fangarmer der. Selv om plattformen eies av Facebook, kaster ikke formatet ut tråder i alle mulige retninger på samme måte.

Sosiale medier inviterer til reklame, både for seg selv og andre.

– Det hender jeg får tilsendt kollegers bøker, og det setter jeg alltid stor på pris. Men jeg føler ingen forpliktelse til å spre oppmerksomhet om arbeidet deres av den grunn. Det håper jeg virkelig ingen gjør om de får tilsendt en bok av meg, heller. Det er viktig for meg å bevare en integritet, sånn sett, samtidig som det av og til kan være fint å dele begeistring. Men begeistringen må i så fall komme fra et sant sted. Hvis man begynner å være en slags markedskanal for vennene sine, innebærer det å inngå noen allianser som ville kjennes veldig kunstig for meg å stå i.

Emmen følelse

Isakstuen forteller at hun også for seg selv reklamerer mindre enn før.

– Jeg delte nok mer fra mitt litterære virke tidligere, da kunne jeg nesten ubegrenset spre anmeldelser og annet skryt, men nå kjenner jeg at det å skrive en bok er sårbart nok som det er. Må jeg virkelig stå ved siden av den og brøle om oppmerksomhet i tillegg? Nei, jeg må jo ikke det. Huden min er nok også blitt litt tynnere det siste året, fordi mange av de fysiske møtene, og bekreftelsen i dem, har uteblitt. Jeg får i stadig større grad en emmen følelse av hvordan utvekslingen av bekreftelse – eller uenighet – foregår på disse plattformene. Kanskje er det sunt å kjenne på denne nervøsiteten, for sosiale medier er jo skummelt. Man skal passe litt på psyken sin.

Isakstuen kommenterer at hennes ektefelle Bernhard Ellefsen, som er kritiker og bokansvarlig i Morgenbladet, ikke er på Facebook. Selv har hun valgt å styre unna det som foregår av litterære debatter i trådene på plattformen.

–  Du og Ellefsen blir nok utenfra oppfattet som et par med en posisjon i feltet. Kan det by på utfordringer?

Jeg opplever ikke at jeg selv gjør så mye for å synliggjøre det, men jeg er klar over at det er synlig for andre. Det er viktig for meg å minne folk på at vi er forskjellige mennesker. Hvis han som kritiker for eksempel skriver noe negativt om en bok, så representerer ikke det mine meninger.

Behovet for beskyttelse

Men hva med oss selv? BLA-redaksjonen er på ingen måte unntatt alliansene og kameraderiet. En viktig BLA-alliert er lektor og Aftenposten-kritiker Jonas Hansen Meyer. Fordi han sitter i redaksjonsrådet, men også fordi han i sin tid skrev master om Søren Kierkegaards posisjonering i det litterære feltet på midten av 1800-tallet, ringer vi ham opp.[1]

–  Den første boken Kierkegaard gav ut var faktisk en kjempelang bokanmeldelse av en H. C. Andersen-bok. Mange mener er at dette var noe Kierkegaard gjorde for å få innpass i en krets i København som han så veldig opp til, sentrert rundt dramatikeren og kritikeren Johan Ludvig Heiberg. Kierkegaard lyktes ikke helt, kan en si, for da Heiberg senere anmeldte hans bok Enten-Eller levde ikke kritikken opp til forhåpningene. Heiberg hadde mye positivt å si, men Kierkegaard opplevde at han også var litt nedlatende og overfladisk. Senere fulgte et motangrep på Heiberg.

Meyer forstår det slik at Kierkegaard trer inn i feltet med et forsøk på å danne en allianse, som han senere ender med å bryte og stille seg i opposisjon til.

– Heller ikke forfattere slipper unna en sosial dynamikk, noe tilfellet Kierkegaard viser. Enhver forfatter ønsker anerkjennelse, ønsker å bli sett. Det Kierkegaard allikevel gjør er at han utvikler en posisjon der han beskytter seg fra publikums anerkjennelse, og fra dem han kaller «de dannede».

Jonas Hansen Meyer

(f. 1982) er lektor, skribent og kritiker i Aftenposten. Meyer er dessuten venn med BLA-redaktørene, sitter i redaksjonsrådet, og har fingrene dypt inni avisas indre gemakker.

Boka Meyer skrev avhandling om, er ikke blant Kierkegaards mest leste. Forord (1844) ble utgitt under pseudonym samme dag som den mer kjente Begrebet Angest. Meyer karakteriserer boken som «en samling rusk og rask fra skrivebordsskuffen», men som allikevel inneholder noen av Kierkegaards mest interessante refleksjoner om forfattergjerningen.

–  Kierkegaard skriver om lysten til å skrive, og om det han kaller «det indre arbeidet med boken». Det det indre arbeidet som er verdifullt, hevder han. Dette er fordelaktig syn for Kierkegaard, siden han ikke blir veldig mye lest.

Kierkegaard opphøyet på denne måten sin autonomi overfor litteraturfeltet, en analyse Meyer i likhet med Rem ser i lys av Pierre Bourdieu. Det er allikevel åpenbart at Kierkegaard i virkeligheten er svært opptatt av hvordan han blir mottatt, og av ikke å bli misforstått, mener Meyer.

– Forsøkene hans på å avskjære seg fra allianser og respons fra andre kan ses som en strategi?

Jeg ser på det som en beskyttelse og en angst for å bli lest, en angst for å bli misforstått. Jeg tror samtidig det er genuint, og noe alle kan kjenne seg igjen i. Det er noe tilfredsstillende i å finne ro i at skrivingen har egenverdi.

Biologisk frykt

Meyer påpeker at Kierkegaard satt godt i det økonomisk, noe som gjorde at han kunne latterliggjøre de som ville tjene penger på å skrive. Han gav ut sine bøker på eget forlag og hadde ingen redaktør.

– Ser du paralleller mellom Kierkegaards forhold til feltet og hvordan det opereres i dag?

Feltet i Danmark på 1840-tallet var preget av debatter, og Heiberg var en skyteskive fra alle hold fordi han hadde hatt en så sentral maktposisjon. Norge i dag er mer gemyttlig.

Like fullt har vi hatt debatter i senere år, som tangerer ulike former for «skoler» eller «miljøer» på feltet, påpeker Meyer. Sjangerkonvensjoner kan også knyttes til allianser. I 2018 skrev Tor Eystein Øverås et debattinnlegg der han kritiserte miljøet rundt tidsskriftet Vagant, både for å slite på noen sjangermessige konvensjoner, og for å bedrive idoldyrking av sine egne. «Vagant er et konservativt tidsskrift. Dets fremste litterære prosjekt er å forsvare gårsdagens avantgarde», lød ingressen.

Øverås anvender også litt litteratursosiologi når han snakker om vagantene som slakter hans egen bok, sier Meyer, før han plutselig snur intervjusituasjonen på hodet og konfronterer sine to redaktører:

«Montaigne skal på plass og Benjamin skal på plass og Adorno på plass og de andre frankfurterne på plass og Hagerup og Sunde og Jarvoll», skriver Øverås. Dette er jo et stikk til dere to som begge har skrevet mastergrad om Walter Benjamin – prøver dere egentlig å alliere dere med og få annerkjennelse av vagantene?

Vi ler usikkert og selvbevisst før vi børster bort skammen og parerer med et spørsmål.

  Hvilken betydning tror du denne typen allianser har for forfattere og litterater i dag?

  Jeg tror det er kjempeviktig å ha et felleskap rundt skrivingen, og der ser jeg bort fra det strategiske. Samtidig skaper mange forfattere seg et selvbilde der det er «jeg mot røkla». Det blir jo uutholdelig i lengden. Kierkegaard er veldig opptatt av «hin enkelte»: subjektet som leser ham og forstår. Jeg tror uansett frykten for ikke å være en del av gruppen sitter sterkt i oss, også biologisk.

Når behovet for å runde av etter alt pratet om alliansearbeid gjør koronaslitne hoder tunge, fyrer vi av det siste og beste spørsmålet til vår Meyer:

–  Hvem i litteraturlivet ville du helst ønske å gå inn i en allianse med?

Jeg har lyst til å bli likt av alle. Men vil også provosere alle.

– Vi trenger navn!

Jeg er fascinert av er Thure Erik Lund. Han har en interessant posisjon i feltet. Han kan gjøre seg upopulær og tør stå alene. Samtidig tror jeg ikke det finnes noen som ikke respekterer ham.

– Han er den ultimate jokeren i norsk litteratur?

Ja!

 


[1] Rett skal være rett: Det var også Meyer som plantet ideen om å forfølge alliansene. Hva har man ikke venner for?

Powered by Labrador CMS