Sakprosa

Hvem er redd for Sara Danius?

«Sidenkatedralen och andra texter» er Sara Danius’ hyllest til stilen.

Publisert digitalt

Sara Danius

Sidenkatedralen och andra texter

Essay
Albert Bonniers förlag, 2020

309 sider

Jeg tror ikke jeg er alene om å huske hvor jeg var da jeg i august 2018 hørte Sara Danius’ program på Sommar i P1. Selv om Danius hadde vært Svenska Akademiens leder – dens «ständiga sekreterare» – siden 2015, var det først det siste halvåret at navnet hennes for alvor hadde dukket opp også i norske medier. Skandalen i Svenska Akademien hadde rystet en hel verden, og i sitt forsøk på å rydde opp, fikk Danius, Akademiens første kvinnelige leder, nok en historisk rolle: Hun var den første lederen som ble presset ut. Når hun få måneder senere fortalte sin historie på Sveriges største radioprogram, var hun ironisk, skarp – og glimrende.

Det var ingen hemmelighet at hun på samme tid var kreftsyk. Vinteren fire år tidligere hadde hun holdt et annet program i P1, da i vinterprogrammet, og her snakket hun om diagnosen, om behandlingen, om livet som syk. Og likevel. At kvinnen som sto så fjellstøtt i en av de største skandalene i noen kulturinstitusjon i vår tid, døde bare halvannet år etter at det sto på som verst, kom som et sjokk. 

Jeg var en av mange som fikk øynene opp for Sara Danius på denne tiden. Men når Albert Bonniers forlag nå publiserer Sidenkatedralen och andra texter, er det første gang jeg stifter bekjentskap med hennes forfatterskap. 

En samling hyllester

Sidenkatedralen och andra texter er utgitt etter forfatterens eget ønske, og såfremt det har latt seg gjøre, består boken av tekster Danius selv har valgt ut. Tekstene deles på elegant vis inn i ulike deler, og første del er viet litteraturen hun forsket på som professor ved Stockholms universitet. Her finnes tekster om Flaubert, Proust og Mann, men også om Svetlana Aleksijevitj og Bob Dylan, forfattere hun var med å dele nobelprisen ut til. Deretter følger en del viet banebrytende moteskapere og haute couture. Tredje del kretser rundt fotokunsten; fjerde inneholder tekster om hennes tid i Svenska Akademien. Femte og siste del består av manusene til de tre programmene hun i løpet av en femårsperiode holdt på Sveriges radio. Alle tekstene har vært publisert andre steder: Her er anmeldelser av utstillinger som først sto på trykk i Dagens Nyheter, forord i bøker, samt foredrag holdt i mer eller mindre formelle anledninger. 

Til felles har tekstene at de fremstår som hyllester. Det er som om hun aktivt går inn for å løfte frem kunstnerskap hun vil verden skal vie mer oppmerksomhet. En konsekvens er at flere av tekstene bærer preg av å være introduksjoner, ofte utformet som små biografier. Det er fint gjort, men jeg tar meg i å bli frustrert over formatet. Enkelte av tekstene er så korte at det nærmest blir umulig ikke å skumme overflaten. Om Proust stiller hun for eksempel en rekke enorme spørsmål («Vem var han? Hur blev han den han blev? Hur såg han på konsten, vänskapen, kärleken, politiken, religionen?»), men når teksten er på knappe fire sider, kan den ikke bli annet enn uforløst – noe som er desto mer frustrerende når en vet at Danius var en av Sveriges fremste Proust-forskere. 

Stilens betydning

Som fysisk objekt er boken vakker, om ikke fullt så iøynefallende som den praktfulle kjolen hun bærer på det sorte omslaget. Vi vet det allerede før Toril Moi slår det fast i forordet: Sara Danius var usedvanlig elegant. Vi snakker tross alt om kvinnen som gjorde knyteblusen til politisk symbol. Da er det også påfallende at den røde tråden jeg etter hvert skimter i sømmene av denne boken, dreier seg om å utforske stil

Den aller første teksten, «Om Madame Bovary», er nemlig en hyllest av Flauberts – ja, det stemmer – stil. Flaubert, skriver hun, hadde som kjent bestemt seg for å skrive en roman om ingenting. Dermed var stilen alt: «Stilen skulle en gång för alla frigöras från ämnets diktatur. Så menade han.» I en stil som i bunn og grunn bygget på banaliteter, som oppramsinger og beskrivelser, skapte Flaubert en helt ny type prosa. Og skulle det være noen tvil om hva hun måtte mene om den, slår Danius freidig fast: «Man måste inte älska Flaubert. Men det är dumt att inte göra det.» Flaubert begynte en ny litterær epoke ved å gjøre formen, stilen, til et litterært objekt i seg selv – og Danius begynner sin bok ved å beskrive stilen som en stille revolusjon.

Neste tekst, «Om Mary McCarthy», fremstår som en slags introduksjon av den innflytelsesrike amerikanske forfatteren av The Group fra 1963. Men også denne teksten dreier seg på sett og vis om stil – rett nok av en ganske annen type: «Ärlig, orädd, stridbar, fyndig, omvittnat vass. Alltid flott klädd. Skinnhandskarna kom från Hermès. Kort sagt: Mary McCarthy var farlig.» Var hun farlig på grunn av skinnhanskene fra Hermès? Selvsagt ikke. Men for Danius er de ikke uten betydning.

Og slik fortsetter hun. I utlegningen om Aleksijevits’ litterære stil trekker hun linjer til Tsjekhov. Hun skriver sympatisk om Christian Diors drøm om fortidens kvinne, den som inspirerte the new look i 1947, men påpeker dens tilkortkommenhet når hun trekker frem designerne som ikke drømte, men heller skapte klær for den nye kvinnen, som Coco Chanel. Camilla Thulin, som har designet flere av draktene til bandet Army of Lovers, hylles for å ha oppfordret svenske kvinner til å «glamourisera mera».

I flere av de mer selvbiografiske tekstene utforsker Danius også egne dilemmaer rundt klesvalg som medlem av, og leder for, Svenska Akademien. Disse strålende tekstene gjenspeiles i bokens utforming. For bokens ulike deler skilles fra hverandre av helsider med det som ser ut som mønsteret på kjolen hun bærer på omslaget: røde blomster på sort bakgrunn. Kjolen, får vi vite, er designet av Pär Engsheden, og er en av fire kjoler han laget til henne i perioden hun var medlem av Svenska Akademien. Slik blir boken en påminnelse om kjolenes maktdemonstrasjon – i Selma Lagerlöf såvel som i Gustav IIIs ånd.

«Nå står hon der och tittar»

En av bokens sterkeste tekster handler om fotografen August Sander. Her setter Danius ord på egen undring: «Nu står hon där och tittar, Svenska Akademiens ständiga sekreterare, nu står hon dãr och tittar igen. Hon kan inte fõrklara varfõr.» De beste tekstene, slår det meg, er de der hun er bevisst sitt eget blikk, og går langt i å presentere egne lesninger, det være seg av fotografier, klesdrakter eller bøker. Også i tekstene der hun ikke eksplisitt skriver om seg selv, er jeg fristet til å lese henne inn. Når hun skriver om Knut Ahnlunds bidrag til dagspressen at «det kan virke lite, men det bidrar til blodomlöpet» oppleves det for eksempel som et forsvar for de kortere tekstene i Sidenkatedralen och andra texter. Og når hun om Flaubert skriver: «Jo mer Emma svettas, desto mer triumferar hans stil», får jeg lyst til å leke meg med omskrivninger. Jo mer Svenska Akademien svettas, osv.

Fristelser av denne typen er morsomme – men de er også farlige. Det blir for enkelt å stadig trekke slike linjer. Det minner samlingens avsluttende tekster oss også om. Disse fremstår, som forlegger og redaktør påpeker i etterordet, som en biografi i miniatyr. «Mitt namn är Sara Maria Danius», får vi vite på s. 235 – og med det står hun plutselig klart framfor leseren, Sara Danius. Ingen omskrivninger er nødvendig.

Det er i denne teksten, det første av de tre radioprogrammene, at hun forteller om overbevisningen hun som barn hadde om at hun aldri skulle bli i stand til å skrive «skrivstil». Jeg henger meg opp i ordet. For ikke bare lærte Sara Danius å skrive «skrivstil». Hun lærte også å skrive, og å leve, med stil. I teksten om Bob Dylan, ført i pennen før skandalen i Svenska Akademien brøt løs, skriver hun, nærmest som en ettertanke: «Akademien är en hon». Med dagens øyne fremstår påstanden som ønsketenkning. Men ønsketenkning, tenker jeg når jeg leser denne boken, er kanskje akkurat det som skal til: For i dette bedriver hun kanskje, som Flaubert, en stille revolusjon – en revolusjon basert på drømmen om en verden der makten kan være en kvinne. 

Thea Sundstedt Baugstø (f. 1993) er kritiker, litteraturviter og bibliotekar.

BLA 1/21.

Powered by Labrador CMS