Essay

Svenskan i grått, vitt & not

Johan Jönsons bøker er selvgående maskiner som gir ekko av samfunnsmaskineriet, randbemerkninger til en oppstykket virkelighet.

Publisert digitalt

1.

Regn, regnvær er grunntilstanden i Johan Jönsons Marginalia; en jevn strøm av små og store dråper over 200 sider. Men det er snø den begynner og slutter med. Og ikke noe lett, tett drev – snarere enslige, nattlige fnugg «som inverterade asterisker / från förlorade dimensioner […] vittransparenta / snöflingor / faller in / och in / som anonyma bortblinkningar». Jönsons grå søker det hvite – ikke som i at det blir kaldere, men den depressive stemningen hvori diktene tilkommer, trekkes aktivt mot både blind utslettelse, white noise, og kuriøse fragmenter som minner oss om de små øyeblikkene av skjønnhet livet har å gi.

Johan Jönson

(f. 1966) er en av Sveriges mest markante nålevende poeter. Siden debuten i 1992 har Jönson utgitt ytterligere seksten bøker, hvorav den siste, dobbeltutgivelsen Marginalia/Xterminalia (Albert Bonnier, 2019) er nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Marginalia hører sammen med den betraktelig kortere Xterminalia, som en dobbelutgivelse, to bøker med harde permer, nærmest sponplater, og hvert sitt grålig abstrakte omslag. Xterminalia er mer tåkete og hvitere utenpå, og begge ser de ut som nærbilder av celler. De har hvert sitt ISBN-nummer og sier klart fra på utsiden at de «får ej säljas separat».

Dette imperativet bunner i en genuin kunstnerisk idé, går jeg (både før og etter å ha lest inni permene) ut fra. Som lesestykker hører de to bindene fysisk sammen. Samtidig minner det meg ubønnhørlig om at selve produktet hører hjemme i en både regulerbar og uregulert kremmerverden. En mørk iling går gjennom kroppen når jeg leser vaskeseddelen i lys (?) av den tikkende ordgryta som er Jönsons verk på langs og på tvers.

2.

Johan Jönson (f. 1966) slo gjennom i 2008 med Efter arbetsschema, som med sine nitide, illusjonsløse skildringer av lønnsarbeid i helsesektoren etablerte et bilde av ham som en hardtspråkende arbeiderdikter. Deretter fulgte Livdikt (2010), med. bort. in. (2012), mot. vidare. mot. (2014) og dit. dit. hään (2016): alle fire på over 1000 sider hver, mens denne dobbeltutgivelsen fra 2019 – som altså er nominert til Nordisk råds litteraturpris, slik Efter arbetsschema også ble – stopper på rundt 250, dog med større sideformat.

Johan Jönson er en poet som trenger albuerom for å banke inn sine harde ordlegeringer, og til å få skapt de rytmiske effektene som skriften ruller på over sidene, som et blytungt skap ned en søppelfylling-skråning. Han skriver avskårne enkeltdikt, som regel korte, av ulik form; på sitt særeste er de sterkt smånotatpregede, looper og deler ord som elektoniske glitchlyder. Men det mest crazy er måten de er montert og delvis fragmentert utover siden på, særlig i Xterminalia. I all sitt piskende tungsinn og speiling av babbel og informasjonsstrømmer kan degodt leses som ett eneste dikt: en lang strime av utstrakt trykksverte, eller, i tråd med sitt eget blikk på tid og utvikling, lik et gapende hull av et nanosekund i verden, «ett stort öppet och djupt schakt / som en tunn dallrande hinna / av nu».

Mye tekst er det, og den bytter hele tiden tråd og tema. Hva får oss til å lese videre og videre? For min del den offensive avmakten. Den både barnslige og sofistikerte viljen til språk. Det passivt aggressive, bisarre og industrielt andpustne, som plutselig kan bryte ut i: «sommar. sommar. / som kommer. kommer. / jag sover och sover / i sommarens skuggor.» Motstanden mot det poserende velmenende, som samtidig unngår henfalle til trendy markedsmedløperi.

3.

Jönsons dikt er et glefs i retning døden, «livets smärtsamma tragedi» – men også i retning den rådende verdensåndens slaveri, «det grundläggande barbariet». De to instansene inngår ikke i noen innbyrdes årsakssammenheng i diktenes «samfunnsteori», noe som gjør kraften i diktene både eksistensiell og politisk, i en parallellbevegelse. Marginalia er bokstavelig talt randbemerkninger, pågående notater til livet, et liv som i henhold til Jönsons resignerte, seriøst galgenhumoristiske logikk får døden som sin forutsetning, som et slags oksygen: «dikten som liv / utan död. men / att skriva den, / sätta samman den / och läsa den / kräver en viss / form av död / för att kunna utföras». Han sverger til «en svenska / för graven», og holder seg hele tiden på riktig side av trivialiserende komikk.

Jönsons diktjeg er tydelig til stede, man vil sikkert kunne si privat og selvbiografisk, men grunnet sin assosiasjonsrikdom og udisiplinerte teorihjerne, kombinert med boksidenes formmessige stempelslag, lar han også bøkene fungere som selvgående maskiner som gir ekko av samfunnsmaskineriet. Disse maskinene er, om ikke sjelløse, så i alle fall metallisk kjølige. Diktjeget mistror alle former for håp, inkludert metafysikkens og livsoptimismens, og langt på vei også statens og den organiserte arbeiderbevegelsens. Gjennom ofte abstrakte tankefigurer formidles forskjellige avskygninger av menneskelig negativitet, fra grønnsakaktig ømhet til ignoranse, voldsfantasier, perversiteter, resignasjon, smerte, trass, apati. Hovedvekten ligger på pregnante og pussige formuleringer som får det meste av sin oppdrift fra egen rastløshet og rytmisk bruk av stikkordsform, orddeling, punktum: «du. då. Som /ett bindeord för / inte mig.», eller hva med «fettkorpus / spjälkat / av infarkt. / kassslerinsnörat / inifrån inälvorna. / skam. tvångs- / upprepad oral tröst / utan minne.» Lesningen drives også av dynamikken mellom korte, originalt formulerte paradokser – «medlidandets / vampyriska trop.», «jobba sig / till döds, / utan att passera / genom liv.» – og rene øyeblikksdystopier – «alkoholen rinner / och rinner, ner, / genom strupen, / in i ohjälpligheten.» Overgangen mellom menneske og maskin kan egentlig sies å befinne seg i selve linjedelingene, som formilder mer stress enn vanlig er i poesi man leser.

4.

Utbruddene mot samfunnsmaskineriet – «hyperkapitalismen», «klassfiender», «den liberala metafysiken», «identitetsbijouterier» – kommer heller spredt, i alle fall i Marginalia. Det går sikkert an å bortforklare Jönsons «samfunnskritikk» ved å hevde at det bare er en fiksering, en stil, som bunner i simpel (manisk-)depressivitet og dødsangst. Men hvorfor ikke proklamere for det motsatte? Pulsen i Marginalia har nemlig en viss grunnforutsetning: Mellom hvert enkeltdikt, i snitt fire-fem ganger per side, er det skutt inn en setning der et jeg – formodentlig det samme som i diktene, bare avkledd sin poetiske lekenhet og rustning – tydelig ekspliserer en vanskelig økonomisk situasjon. Det begynner med «Pengarna räcker inte», «Jag måste få in mer pengar», «Jag har inte pengarna» – det blir klart at jeget inngår i en husholdning med en annen person, og at det handler om å få det hele til å gå rundt, iblandet interne gnisninger («Du kan dra åt helvete med dina jävla pengar», «Jag älskar dig men jag har inga pengar»). Sånn fortsetter det, jevnt, men innimellom pipler en ekstra matlei, irrasjonell og frustrert holdning fram: «Jag får aldrig nog av pengar», «Jag tror att mer pengar kan rädda oss från skam», «Vi behöver så in i helvete med pengar», «Om man ändå kunde skrika fram pengarna», «Du är värd alla pengar som finns», «Jag vill ha pengar och slippa tänka på pengar»

«Pengeversene» handler ikke bare om mangelen på penger, men også den prinsipielle umetteligheten på dem. Alle tankene og all engstelsen rundt den økonomiske situasjonen er diktjegets klareste kvittering på samfunnet hen hater. Selve livets mening blir nettopp det som kan innbringe penger. Hvilket liv du lever, og hvordan dette livet føles og virker, innad og utad, kommer i sterk grad an på hvor mye penger du har. Og dernest – som et slags kvasihumanistisk alibi – hvordan pengene er anskaffet. Det uutholdelige lønnsarbeidet og det lite innbringende skrivearbeidet står som de eneste plausible veier for Jönsons diktjeg, i et forsøk på å koordinere individuell og sosial verdighet. For å stjele penger fra noen er fortsatt blant det slemmeste, ekleste du kan gjøre. Mye verre enn å stjele en eller annen overflødig, materiell ting. Mer på linje med å ta på noens kropp uten lov.

I denne luften gjærer altså Marginalia, noe som gjør den både mer akutt og mer lettyggelig i all sin jernsmak. Selv klarer jeg ikke å lese «pengeversene» og de andre i Marginalia parallelt, i samme sveip. Det blir for tungt, skriften er for liten. Den helt jevne, industrielle leserytmen – som hele tiden ligger oppe i dagen hos Jönson, som et poesiens svar på industriell støymusikk – forblir ønsketenkning; man må jo også stoppe opp og grunne over diktene. Flere av dem er utpreget komplekse på liten plass, i en konsentrert lek med teoretiske, filosofiske begreper som iblant kan forveksles med «glimt i øyet»-parodi. Toppen og bunnen nås i hans relativt mange neologismer, som i all sin komikk lyder som (deler av) humørløse navn på punkeband: «outopia», «friktiv», «sobjekt», «utinskärning», og det hyppigst forekommende: «zoembient», betegnende en slags likegyldig tåke-ambiens midt mellom liv, gresk zoé, og zombie-tilstand.

5.

Marginalia/Xterminalia er et irritabelt verk, hvor Jönson i liten grad tar seg plassen til å utdype zombielivet i tekst gjennom å skildre selve det fremmedgjørende lønnsarbeidet, slik han har gjort mer av i tidligere bøker. Men ett sted får vi et minne fra jegets jobb på et stålverk i hjembyen. I noen blokker i fet, svart tekst mot slutten av Xterminalia beskrives innsatser i sjenerende serviceyrker på mer kynisk vis. Jegets hån og nedvurdering av seg selv og egne evner er ellers gjennomgående merkbar, særlig når han også blander inn det intimt kroppslige: «erektion ett straff, / utan agens. / tycker synd om min fru, / som knullar med mig.» Via helseproblemene og den nevnte økonomiske frustrasjonen kan dette relateres til den kollektivt dårlige selvtilliten: arbeidersubjektiviteten. Klassehatet er der alltid, men det bærer aldri snev av organisasjon, bare halvteoretisk forbitrelse, som et hat utover som innover, når han tar seg i å innrømme «att ha hatat / i samtliga riktningar: / […] också neråt, utåt. / det gick inte att begränsa. / det gick inte att beklaga sig, / bara konstatera / jagets herrelöshet / i det delade huset.» Språket blir det han klamrer seg til ømt til – svenskan, den han behersker – mest fordi det faktisk genererer kunstformen poesi. Poesien er den ultimate trøst; vår eneste, hevdes det gang på gang, ved siden av sex og alkohol. Men noen frelse er det ikke snakk om. Snarere bidrar skrivingen selv, i sin arrogante mangel på nytte, til undergangen.

6.

Der Marginalia er jevn og pulserende mellom dikt og utbrudd, er Xterminalia som antydet  heller kaotisk, og forlater langt på vei «diktet» som håndfast, fri enhet. Mesteparten av teksten er satt opp i prosa, med svarte blokker mellom versene. I tillegg kommer det ulike andre kontrapunktiske stemmer inn: tekst i kvadrater midt på sidene, nye fortellinger og tråder i liten skrift ute i margen. De lengre tekstene blir Jönsons måte å skrive essays på; i formatet og sammenhengen anes en svart utålmodighet som hindrer ham i å skrive noe annet enn disse utbruddene, på samme tid spontane og ordrikt sofistikerte. Som når han retter sine skyts mot hyklersk solidaritet med verdens lidelse, «dikt och prosa som tryfferar sin framställning med medialt reproducerade katastrofer och medialt reproducerat lidande hos andra, i regel avlägsna […] den voyeristiska sadismen, den sublimt fasaväckande njutningen, utövad på långt och behörigt avstånd från alla kompikationer, all komplexitet. […] en stilens läckage av strukturellt sadofallisk njutning (med (krokodil)tårar som fysiologisk sublimering av ejakulation)».  En melankolsk beskrivelse av livet i et stærereir etterfølges av bekjennelsen av en slags pervers fetisj på krigen i det tidligere Jugoslavia. Kombinasjonen vold og seksualitet får sin kulmen i en ubehagelig inngående tekst om kampsportutøvere som kobler av med grotesk omgang med groupies. Eller kanskje det er slåssingen som er mest grotesk – regelløs og blodig, proft TV-overført, den mest brutale kjempen har et hakekors i nakken, motstanderen har «THIS MACHINE KILLS FASCISTS» på brystet. Akkurat den antagonismen er et Jönson-påfunn jeg ikke helt skjønner meg på; å blande en slik – høyst tidsaktuelle – kamp inn i den destruktive, mytologiske volden, den macho-svulmende, pengredrevne wrestlingen på ordentlig, brutale pornofantasier på ordentlig. Jönson er en moralsk forfatter, men ja, hans diktjeg er ingen pasifist, det uttrykker han også eksplisitt. Likevel er ikke den vulgærkapitalistiske hanekampen noen slagmark for rettferdig seier; her fungerer den bare som nok et eksempel på organismer på stedet hvil, dødsliv, et gapende verken-eller. Det som «inte växer, men ändå inte dör bort.»

7.

Midt i Xterminalias nihilistiske drittsinne bryter også regnet plutselig ut (skjønt det egentlig har vært der hele tiden): «Det existerar ingen ondska och ingen frihet og ingen enhet. JAG LÄRDE BARA KÄNNA DET OAVBRUTNA REGNET.» Været og naturen bærer med seg refleksjoner rundt stillstand, monotoni og det han kaller tikking, påminnelsen om den tilstundende utslettelsen. Det finnes også stunder av idyll i naturbeskrivelsene, som nesten kan virke resignerte og ironiske, «Det är en ofattbar skönhet att få andas i sommarens respit. Humlor, flugor, getingar, bin… de susar förbi förnimmelserna, som ursprungslösa ekon av diffus frispråklighet… av pollinerad tid.» Depressiviteten søker en forløsende tomhet: Hvitfargen. Snø, sperm, utslettelse, frihet: «Tystna sig till skrik, till tom hunger efter cysta av vitt, vitt.»

Snø og fargeløshet brukes tradisjonelt gjerne som subtile bilder på glemsel, men hos Jönson blir glemselen heller tiltalt som det den er: En måte døden opptrer i livet på. Når man prøver å huske, men møter bare et stumt felt og en lam tunge – noe som kan skyldes både alder og substanser. Både Marginalia og Xterminalia har flere drømmeskildringer som knytter seg til minne; dvelende, halvabstrakte fantasier, som blir som anekdotiske utvidelser av kortdikt-formen. Dårlig hukommelse er en del av døden – samtidig er hukommelse den eneste reelle formen viten (og kanskje eksistens overhodet) kan anta: «jag vet inte. / jag minns, det / är efter omöjligheten. med / allt det omöjliga / kvar, vidare, in, / in.» Det å faktisk huske noe blir et kortvarig lyspunkt, et blinkende snøfnugg midt i det grå regnet.

Sindre Andersen (f. 1982) er poet, oversetter og kritiker i Klassekampen.

BLA 10/20.

Powered by Labrador CMS