Intervju

Hverdagsokkultismen slår tilbake

Er vi vitne til en ny okkult tendens i norsk samtidslitteratur? For å finne svar på hva det i så fall kan bety, har BLA reist til Paris.

Befatningen med det okkulte var blodig alvor for August Strindberg. Kilde: Wikimedia / Creative Commons.
Befatningen med det okkulte var blodig alvor for August Strindberg. Kilde: Wikimedia / Creative Commons.
Publisert digitalt

I 1894 bodde August Strindberg i Paris. Her bedrev han vitenskapelige og okkulte eksperimenter mens han gjennomgikk en dyp krise, en hverdag skildret i Inferno fra 1897. Romanen får virke som reiseguide når BLA beslutter å gå i Strindbergs fotspor i Paris for å forstå mer om forbindelsen mellom okkultisme og litteratur.

Giuliano D’Amico

(f.1981) er førsteamanuensis ved Senter for Ibsen-studier ved UiO. Han har forsket på Ibsen og en rekke nordiske forfatterskap, med vekt på oversettelse, resepsjonsstudier og esoterisme. I 2020 gav han ut boken Tilbake til Fremtiden, om den nordiske retrogardismen og Håkan Sandells poesi.

Det synes nemlig å være på tide. Heksa som feministisk symbol har vært i omløp siden 60-tallet, men er nå – som Maria Kjos Fonn nylig skrev i et essay i Morgenbladet – «overalt». I samfunnet ellers gjør alternativ åndelighet seg utslag med stor effekt. Begrepet «conspirituality» betegner en kombinasjon av New Age-åndelighet og konspirasjonsteorier, og har fått ny relevans under pandemien og presidentskiftet i USA. De siste to årene har også flere av Norges mest etablerte forfattere skrevet inn en åndelig virkelighet i bøkene sine. Ikke slik vi er vant til å se den: som en trygg referanse til Bibelen her, et nostalgisk nikk til bestemors barnetro der. Nei. Midt i intensiveringen av vitenskapelige og teknologiske fremskritt, brutt mot infernoet av pandemi og økologisk kollaps, ser vi at åndeligheten ikke bare dukker opp i litteraturen, men griper inn i handlingsforløpet og er dens hovedsak. De to største eksemplene i norsk litterær sammenheng, er Jon Fosses Septologien og Karl Ove Knausgårds Morgenstjernen.

Men hva er egentlig esoterisme og okkultisme? Spørsmålet skal besvares mer inngående, men kort sagt snakker vi om tankesett og virkelighetsforståelser som forutsetter en direkte kunnskap om åndelige «hemmeligheter», eller skjulte sammenhenger som ikke umiddelbart er tilgjengelige, men åpner seg til den innvidde. Det vi særlig er interesserte i å finne ut av, er hvilken forbindelse det okkulte historisk sett har hatt til litteraturen. Førsteamanuensis ved Senter for Ibsen-studier ved UiO, Giuliano D’Amico, har sagt ja til å hjelpe oss. Han har forsket på okkultisme og nordisk litteratur, og deltar på en akademisk konferanse om esoterisme i Paris, der vi får være med.

Undertegnedes uttalte fordom i møte med spørsmålene som skal stilles, er at mye av samtidskulturen reduserer det okkulte til effekter og rekvisitter, uten å formidle særlig solid kunnskap om tradisjonene de er hentet fra. Denne antagelsen skal imidlertid vise seg å måtte nyanseres en hel del.

Man måste slåss med demonerna

En gruppe mennesker har funnet seg til rette på harde trebenker i et auditorium på Sorbonne i Paris. Ansiktene er halvveis dekket av munnbind, og vendt nedover mot et panel og et lerret. Grått lys fra vinduene blandes med gult lys fra taklampene. På døra henger det en lilla plakat med teksten: «Savoirs cachés. Regards scientifiques sur l’ésotérisme» – Skjult kunnskap. Vitenskapelige perspektiver på esoterisme. Esoterismen kan forstås som et paraplybegrep for lærer som alkymi, astrologi og magi, og okkultismen som en moderne variant av esoterismen. Men mer om dette senere i reportasjen.

D’Amico er en av tre forskere i panelet, og den første til å legge fram sitt foredrag. Han snakker på fransk, og jeg forstår så godt som ingenting, men følger med på Power Point-presentasjonen. Ved siden av meg sitter min gode franskyndige venn, stipendiat i teaterhistorie Anna Marie Nesheim, og forklarer meg noe av det som foregår. D’Amico er hennes veileder i doktorgradsarbeidet som har bragt henne hit. En tidlig slide viser et bilde av et manuskript: Christopher Marlowes Doktor Faustus fra 1592 – verket som foregrep Goethes Faust. De bygger begge på legenden om legen Johann Faust som skal ha solgt sin sjel til djevelen i bytte mot overnaturlig viten og – hos Goethe – en innvielse i en annen form for kunnskap, av sanselig og erotisk art. I presentasjonen følger en rekke kjente, litterære verk der esoterismen spiller en rolle, før D’Amico velger en annen inngang: Ikke bare er litteraturhistorien full av esoterisme – esoterister og okkultister har også aktivt benyttet seg av litteraturen for å anskueliggjøre sitt verdensbilde, eller som en del av sin praksis. Eksempel: Henrik Ibsen ble oversatt til engelsk og dramatisert av praktiserende okkultister, noe som preget tolkningene av verket. Magikeren (samt for eksempel forfatteren, sjakkspilleren og fjellklatreren) Aleister Crowley gav August Strindbergs Inferno en kritisk anmeldelse da den ble utgitt på engelsk, og Strindberg ble lest i okkulte miljøer.

Befatningen med det okkulte var blodig alvor for Strindberg. Det var ikke en metafor for noe annet, men en virkelighet som for ham var vitenskapelig. Og han var ikke alene. Etter hvert som vi tilbringer mer tid i Paris, blir det klart at modernismen og avantgarden var tett tilknyttet det okkulte. Jeg leser Inferno mens jeg beveger meg rundt i byen, der Strindberg på hvert gatehjørne drakk absint og opplevde å få urovekkende varsler og bekreftende tegn. Som på dette helt hverdagslige kafébesøket på stamstedet Closerie des Lilas:

«Man måste slåss med demonerna och jag tar upp striden. Absinten är blandad, det är fyr på cigaretten, Le Temps har stora nyheter att förtelja – men vad nu! Tro mig, läsare, jag ljuger ej. Ovanför mitt huvud, i samma hus som kafét utbryter en skorsteinseld. Allmän panik. Jag sitter kvar därför att jag redan är där. Men en vilja som är starkare än jag låter ett moln av sot falla ned, så bra måttat at två stora flak gor lägga sig i mitt glas.»

Et stykke historie

Kvelden før vi deltar på seminaret, møtes Giuliano D’Amico, Anna Marie Nesheim og jeg for å spise middag og gjennomføre intervjuet. Da jeg noen uker tidligere møtte D’Amico på Blindern hvor han jobber til daglig, understreket han at interessen hans for okkultisme var rent faglig og idéhistorisk. Ikke praktisk. Behovet for å understreke dette, får meg til å spørre om forskningsfeltet er kontroversielt.

– Om det ikke akkurat er en forsvarsmekanisme, så er det å presisere at jeg er interessert i det idéhistoriske en måte å ramme det inn på, for kollegaer som ikke har kjennskap til dette, sier D’Amico.

– I et religionsvitenskapelig perspektiv er det ikke så kontroversielt lenger. I andre fag er det i alle fall et ganske nytt felt, som kommer med en del bagasje. Forskning – i moderne, akademisk forstand – på esoterisme, stammer fra rundt 1965. Det ble etablert her, ved Sorbonne. At en hel akademisk disiplin ble stiftet for mindre enn 60 år siden, er jo ingenting. Religionshistorie har en lengere tradisjon, men også den var alltid et sidefag til teologien. Teologien var det store, alt annet var dens lillesøstre, og esoterismen har også med seg en hel del mistanker om sjarlataneri, skumle ting, alt mulig rart! Det er naturlig at folk i andre fag ikke kjenner til at det finnes en akademisk diskurs rundt det, og at vi som holder på med dette ikke nødvendigvis er praktiserende okkultister. Vi er helt vanlige folk med et akademisk blikk.

Nesheim spør om det allikevel er slik at en del akademikere på feltet faktisk er praktiserende okkultister.

– Du kan snu på spørsmålet. Folk har rett til å tro på hva de vil, ikke sant? Akademikere, uansett fag, har sine egne overbevisninger, både politiske og metafysiske. Dette farger måten de forsker på. Du kan være sikker på at noen av litteraturviterne som anvender marxistisk teori selv er politisk engasjerte marxister. Samtidig er en av verdens fremste eksperter på satanisme en konservativ katolikk. Det viktigste er at man sitter på en akademisk interesse, og at du har både akademisk, personlig og profesjonell integritet.

– Som en kollega av meg sa: Okkultisten og akademikeren ser på det samme materialet, men stiller ulike spørsmål til det. Okkultisten er på utkikk etter en sannhet, en vei til et eller annet. Forskeren studerer materialet som et stykke kulturhistorie. Dét er det viktigste skillet.

Glemt visdom

Det er på tide å gi en grundigere historisk definisjon av esoterisme og okkultisme. D’Amico presiserer at begrepet esoterisme kommer til senere enn renessansen, som er perioden vi vanligvis sporer «vestlig esoterisme» tilbake til. For eksempel oversatte renessansefilosofen Marsilio Ficino Corpus Hermeticum til italiensk, et verk som samlet den «gamle visdommen» fra antikken og Egypt. Men han ville aldri tenkt på seg selv som esoterist.

 –  De var filosofer, eventuelt snakket de om «hermetisk filosofi». Hermes er en mytologisk figur fra den egyptiske og greske gudeverdenen, men de mente at det var han som hadde overlevert kunnskapen. Noen av filosofene kalte seg derfor hermetister, men det er først på 1800-tallet man fikk begrepet «esoterisk». Det er et adjektiv som betegner noe «innenfor», i motsetning til «eksoterisk», som blir knyttet til å være «utenfor». Altså er esoterismen en form for visdom du må innvies i. Esoterismen og okkultismen er begreper som ofte blir brukt om hverandre, men i en akademisk sammenheng pleier man å bruke «okkultisme» for å identifisere esoterismen fra og med andre halvdel av 1800-tallet – da den møter moderniteten og den vitenskapelige naturalismen.

D’Amico forklarer kort esoterismens tre hoveddisipliner: Alkymi, magi og astrologi. Alkymien er kjemiens forgjenger, samtidig som det er en spirituell kunst. Når Strindberg, som skildret i Inferno, jobber iherdig for å prøve å lage gull, er det ikke så mye gullet han er interessert i, som den åndelige renselsesprosessen i ham selv.

Magi kan på sin side beskrives som kunsten å utnytte enten naturen eller høyere makter til et formål, altså endre virkeligheten eller oppnå en form for visdom.

Astrologien går ut på å lese stjernene, med en idé om at det som skjer i universet er knyttet til det som skjer i verden og i menneskets indre.

– Disse tre disiplinene, med mange forgreninger, utgjør roughly vestlig esoterisme siden renessansen, sier D’Amico.

Så da utelater vi østlige tradisjoner?

– Det foregår en stor debatt i feltet nå, om man skal fjerne «vestlig» fra disiplinen vi omtaler som vestlig esoterisme. Man har ikke sett så mye utenfor Europa, men nå begynner folk å ta inn andre metoder, som postkoloniale studier. Da ser du at esoterismen hele veien har vært i tett kontakt med østlige tradisjoner. Ta jødisk kabbala, eller sufismen, og – særlig fra 1800-tallet av – indisk filosofi. Den kommer til vesten gjennom teosofien. Den moderne teosofien knyttes til stiftelsen av Teosofisk samfunn i New York i 1875, men bygger på østlig filosofi. Vektleggingen av esoterisme som vestlig filosofi har holdt tilbake den store rollen østen egentlig har spilt.

Okkultismen – en respons på moderniteten

Det er ingen overraskelse at esoterismen sto sterkt i renessansen, som i så stor grad handlet om å finne tilbake til antikken. Med det ble nytt liv pustet inn i de gamle mytene, men også nyplatonismen og egyptisk mytologi. Renessanse-mennesket levde fremdeles med et magisk verdensbilde, og religionen gjennomsyret samfunnet. Det gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg for første gang besøkte Firenze – renessansens vugge – og kom inn i San Miniato al Monte, som etter sigende skal ha vært Leonardo da Vincis favorittkirke. I gulvet var det felt inn, som en mosaikk i marmor, en vakker dyrekrets, eller zodiak. Det vitnet om en tid der astrologien ikke var en trussel eller noe «alternativt» til det kirken sto for.                                                          I sin nye bok Pandemiarkivene beskriver Espen Stueland et England som på 1600-tallet blir rammet av pest. Her var alkymi lik medisin og vitenskap, og astrologi helt vanlig folketro. Ifølge Stueland er det rimelig å tenke seg at pesten, gjennom å rokke ved folks religiøse forestillinger, var med å bane vei for opplysningstiden.

Derfor synes det vanskeligere å forstå hvorfor det oppsto en ny interesse for okkultismen på slutten av 1800-tallet. I det Strindberg reiser til Paris for å lære alkymi og magi, er vi med full fart på vei inn i modernismen.

Hvorfor okkultisme og hvorfor Paris på dette tidspunktet?

– Det viktigste som skjer i denne forbindelse på slutten av 1800-tallet, er utgivelsen av Charles Darwins On the Origin of Species i 1859, sier D’Amico.

– Historien om de esoteriske lærene har alltid vært i en kritisk dialog med kristendommen. På 1500- og 1600-tallet kunne kirken finne på å brenne esoterister på bålet (Giordano Bruno for eksempel). Opplysningstiden forkastet alt som var esoterisk, alt som ble refusert av kirken. Men hva skjer på midten av 1800-tallet? Denne kritiske dialogen, konflikten mellom kristendom og esoterisme, når et vendepunkt. Darwins funn og positivismen generelt, begynner å stille vanskelige spørsmål ved den kristne verdensanskuelsen. Sagt veldig forenklet: Hvis Darwin sier at vi stammer fra apene, er det ikke sikkert verden er skapt av Gud på sju dager. Det som da skjer i Europa i andre halvdel av 1800-tallet, er at den vitenskapelige naturalismen og positivismen rokker ved premissene for kristendommen. Som følge blir vitenskapen for mange en slags religion. Noen vitenskapsmenn ble ateister, mens for andre gav verken kristendommen eller vitenskapen svar på store åndelige spørsmål; dermed søkte de en «tredje vei». I denne sammenhengen trer okkultismen fram som en respons på moderniteten. Okkultistene tar utgangspunkt i at det de gjør åndelig sett, er tuftet på en vitenskapelig metode. Et godt eksempel er britiske Aleister Crowley. Det er utrolig interessant å lese hans magiske notater. Han kan beskrive nøyaktig hvordan han påkaller en viss demon, gjennom en gitt metode. Ideen var at hvem som helst kunne gjøre det samme, og oppnå likt resultat. Magien var et eksperiment som kunne reproduseres objektivt.

– Så det er veldig annerledes enn den indre, personlige erfaringen som vektlegges i en del mystiske, religiøse tradisjoner?

– Ja, ordet «mystikk» kommer fra gresk og betyr opprinnelig «å lukke øynene». Mystisisme handler ofte om å overgi seg til det guddommelige, få kontakt med det på innsiden, slik for eksempel Emanuel Swedenborg drev med. En 1800-talls-okkultist ville imidlertid aldri snakket om å lukke øynene. Nei, øynene må være vidåpne, for du skal gjøre dine eksperimenter! Det interessante med denne historiske perioden, er at det er en av de få eksemplene i verdenshistorien der grensene mellom okkultisme og vitenskap er veldig uklare. Strindberg driver med sitt, men det er også mange leger og vitenskapsmenn som gjør det samme. De er alle opptatte av vitenskapelig metode. Slik jeg ser det, er det bare én annen periode i historien der forbindelsen mellom okkultisme og vitenskap er så sterk, og det er nettopp i renessansen. I perioden Strindberg er i Paris, er disse skillene utrolig uklare, og folk finner på veldig mye rart. Når Strindberg driver sine eksperimenter, gjør han det delvis på Sorbonne. Samtidig opererte de i en verden der all metafysikk og åndelighet ble ansett som irrasjonell, med mindre du kunne tilnærme deg det vitenskapelig. De måtte besvare sine åndelige spørsmål med den vitenskapelige metoden.

Hvor, om ikke Paris?

Men hvorfor skulle akkurat kunstnerne og forfattere ha noe med denne vitenskapen å gjøre? Vi spør D’Amico mens en forrett av sild og rødbeter blir servert.

– Det var ikke første gang kunstnere og forfattere lot seg interessere av dette, tenk på 1700- og 1800-tallet og den engelske, gotiske romanen, eller Guy de Maupassant og Honoré de Balzac i en fransk sammenheng. Grunnen til at det skjer noe spesielt i Paris, er for det første at det var en by med forhistorie. Frankrike hadde en lang esoterisk tradisjon med frimureri, martinisme og mer eller mindre skjulte antirevolusjonære bevegelser. Jorda var frodig, kan du si. Men Paris var også et symbol på moderniteten. Det var her det skjedde, innen vitenskap, arkitektur, fremskrittet og avantgarden. En viss type kunstner søkte seg til Paris. Så hvor, om ikke Paris? For det første hadde altså byen en okkult tradisjon, og for det andre en fortelling om avantgarden. Hvis du var ung forfatter eller maler og ville skaffe deg et navn, måtte du dra til Paris. Strindberg var besatt av Frankrike, og prøvde å late som at han var en fransk forfatter. Han var helt desperat, og det ser du i Inferno – den boka er så jævlig morsom! D’Amico ler:

–  Jeg mener, come on!

–  Han er veldig, veldig teit?

–  Han er så stakkarslig! Og samtidig er boka så godt skrevet og representativ for en viss type tidlig modernisme. Men altså: En dag ser han på seg selv som den beste i verden, den andre dagen er det ingen som elsker ham: «Jeg har kone og barn, men de elsker meg ikke!» Vel, han oppførte seg jo som en drittsekk mot dem, så … Uansett, parentes slutt. Noe som er interessant å tenke på, er at hele ideen om «gammel kunnskap» lukter konservatisme. Og det er sant at konservative krefter har spilt en rolle i disse bevegelsene, men det er ikke hele historien. For eksempel har det vært en del forskning på sosialisme i fransk okkultisme. Vi tenker på sosialismen som noe ateistisk, men det var slett ikke sånn. Mange sosialister var kristne, og mange sosialister var teosofer. Noen av dem trodde på ganske okkulte greier. I avantgarde-bevegelsen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, var ikke esoterikerne nødvendigvis konservative. Tvert imot var mange av dem anti-establishment.

En morsom scene i Inferno, er når Strindberg blir illsint fordi «småborgelige familier» forstyrrer ham på kafe i Paris!

–  Det finnes både konservative og radikale i okkulte kretser, slik det gjør overalt. Særlig marxistisk filosofi på 1900-tallet stemplet disse bevegelsene som konservative, fordi det er noe elitistisk med okkult visdom. Men at det skal gjøre en hel lære reaksjonær, det er jeg ikke så sikker på. Det finnes grener, den såkalte tradisjonalismen for eksempel, som helt klart var premissleverandører for fascismen. Men det er bare én av veldig mange forgreininger av okkultismen tidlig på 1900-tallet. Teosofien var jo sentral i den postkoloniale frigjøringsprosessen i India. Det er klart det var en gjeng europeere som dro dit, så det innebar en viss orientalisme, men på den annen side: Mahatma Gandhi var i kontakt med det teosofiske selskap. De gjorde en skikkelig innsats for å støtte den indiske frigjøringskampen. I kvinnesaksbevegelsen i England var det også mange aktive teosofer.

Okkulturen er hverdagslig

Vi må snakke om forholdet mellom kristendom og okkultisme hos Strindberg. Magikeren Aleister Crowley, som anmeldte Inferno i Paris, var en tydelig anti-kristen okkultist, og mislikte hvordan hovedpersonen i Strindbergs roman ender opp som katolikk. Den kristne mystikeren Emanuel Swedenborg blir ledestjernen til romanens helt. D’Amico skriver om dette i artikkelen «Aleister Crowley Reads Inferno: Towards an Occult Reception of Strindberg».

–   Hvor går skillelinjene mellom kristen mystikk og esoterisme?

–  Altså, du må ikke ta Crowley som representant for hele okkultismen. Crowley var en veldig antikristen okkultist. Teosofene mente også at kristendommen ikke gav de riktige svarene, og søkte til østlig filosofi, men Crowley blir mange steder omtalt som satanist. Jeg er ikke enig i at han var det, men han er utvilsomt antikristen på en helt annen måte. Det finnes i utgangspunktet ikke noe nødvendig skille mellom kristendom og esoterisme. Mye kristendom gjennom historien har vært esoterisk. For eksempel når det kommer til Jakob Böhme på 1600-tallet. Hele hans filosofi ble jo kalt kristen teosofi. Mange esoteriske strømninger handler om en søken etter Gud som ikke følger de helt vanlige standardveiene kirken viser til, enten vi snakker om den protestantiske eller katolske kirke. Så det er ingen overraskelse at Strindbergs virkelighetsforståelse er gjennomsyret av kristendom. Han tilber korset, selv midt i sine alkymistiske eksperimenter. Selv ble ikke Strindberg katolikk, han ble bare besatt av Swedenborg. Men det er ingen fundamental forskjell på å være kristen og okkultist.

–  Kan Jon Fosse være et eksempel på det i dag? I Septologien har hovedpersonen en klar kirkelig, katolsk forankring, men romanen har også noen mystiske elementer som kanskje grenser mot esoterismen?

–  Jeg kjenner ikke den delen av Fosses forfatterskap godt nok til å analysere det, men det rører ved en fin grense. Den mystiske katolisismen og gnostisismen har vært til stede hos Fosse lenge, og gnostisismen er en slags esoterisk kristendom. Her er det på tide å lansere begrepet «okkultur»: Det handler om esoterisme og okkultisme i andre områder av kulturen, for eksempel litteraturen. Begrepet kommer fra religionshistorikeren Christopher Partridge, og betegner kulturelle eksempler fra 1960-tallet og New Age-bevegelsen. Okkulturbegrepet rommer alt mulig, fra Harry Potter til Black Metal. Det jeg aldri riktig har forstått er hvorfor ikke begrepet skal gjelde også tidligere kulturelle uttrykk, og jeg ser at andre forskere spør seg om det samme. Antagelig ønsket Partridge å vektlegge perioden etter New Age-bevegelsen, fordi ideene på dette tidspunktet blir popularisert.

Og med det kanskje også kommersialisert, legger Nesheim til.

– Ja, og først og fremst: gjort ufarlig. På slutten av1800-tallet var også den kommersielle litteraturen stappfull av spiritistiske elementer. Så okkulturen, uansett hvilken periode vi snakker om, innlemmer det okkulte i en kunstnerisk diskurs. Et av slagordene til Partridge er at «occulture is ordinary». Vi finner den overalt. Igjen, Harry Potter handler om magi, men er gjort helt ufarlig. Når Jon Fosse skriver i dag, oppleves det også ufarlig, fordi det er akseptert. Vi lever med en religiøs pluralisme som gjør det mulig. Og dessuten har han den fordelen at han er Jon Fosse: Han skriver godt.

Er det ikke et problem når okkulturen løsriver det okkulte fra tradisjonen den kommer fra? At kunstnere bruker symboler helt ukritisk og uforpliktet?

–  Nei, jeg synes ikke det er et problem. Jeg synes egentlig det er bra. På en måte kommer vi tilbake til spørsmålet om hva som er forskjellen på en som praktiserer og en som forsker. Nå høres du litt ut som en praktiserende okkultist! Jeg synes ikke det er et problem at én type kultur blir brukt som et tematisk element. Jeg kaller det ikke religion eller visdom, men kultur, fordi det som interesserer meg er dette som et stykke kulturhistorie. Det er et faktum at dette har sin plass i idéhistorien. Fosse gjør det på en veldig bevisst og engasjert måte. Det har å gjøre med hans måte å være katolikk på – selv om vi kan diskutere hvorvidt denne måten å være katolikk på er esoterisk eller ikke. Reaksjonene vi ser på hekseskolene til Olga Ravn eller Ida Jackson, Knausgårds Morgenstjernen og Ulvene fra evighetens skog, eller Carl Frode Tillers siste bok Flukt, for den del, er kanskje sterkere og mer blandede enn på Fosse, fordi disse tingene ikke oppleves like trygt. Grunnen til at det ikke er like trygt, er at det ikke er like kristent. I en norsk sammenheng har man blitt vant til katolisismen som et alternativ, den er helt aksepterbar. Men når man begynner å tre inn på andre felt, oppleves det mer problematisk. Jeg stikker ikke under stol at okkultismen er et felt som har sine utfordringer. Tenk på konspiritualitet-vepsebolet, eller hele rabalderet om boka til Shaman Durek – det er farlige diskurser i omløp som benekter vitenskap. Det er problematisk. Men det er også et spørsmål om religiøs pluralisme, i tillegg til at du som kunstner skal kunne gjøre hva du vil. Heksa i populærkulturen må leses inn i en 68’er-diskurs, som et feministisk ikon. Kanskje det er mer seriøst enn det jeg har inntrykk av, men det virker relativt løsrevet fra okkultismen.

Men er det ikke et problem hvis kunnskapen går tapt om hva symbolene som tas i bruk egentlig viser til?

– Jeg velger å være optimist. Hvis du er ung jente og er opptatt av at du som kvinne skal kunne ha en stemme i offentligheten, og møter en bevegelse som fremhever heksekunst (om enn i metaforisk forstand), så får du sjansen til å lære to ting: For det første hvordan heksen ble brukt som symbol av kvinnebevegelsen etter 1968. For det andre risikerer du å bli kjent med hva heksene var og ble utsatt for oppgjennom historien – noe som er et underkommunisert og sørgelig kapittel i vestens historie. Det er jo ikke så verst. Jeg ser ikke noe galt med det.

Noe D’Amico imidlertid synes kan bli et problem, er den litterære kvaliteten på bøkene som bruker elementer fra esoterisme og okkultisme.

– Som litteraturviter kan jeg ikke gå utenom en estetisk vurdering. Et stort problem med mye esoterisk litteratur gjennom århundrene, har vært at bøkene prøver å formidle veldig mye, men ikke fungerer litterært. Det er en gjenganger i diskusjoner jeg har med religionshistorikere: Man kan skrive mye interessant om dårlig litteratur, men da må du ha et annet utgangspunkt enn det estetiske. Kanskje det er derfor jeg sier at Fosse kan gjøre det – ikke bare fordi han har kulturell kapital, men fordi han er god. Hvis du tar Knausgård eller Carl Frode Tiller, så er deres siste bøker kanskje ikke deres beste. Men de blir i tillegg kritisert fordi de bruker esoteriske symboler. De har begge skrevet kjempegode romaner tidligere, men jeg tror de får litt ekstra med mistanke mot seg nå, fordi de skriver om noe som er fremmed for mange.

D’Amico forteller at han selv leste ferdig Tillers nye roman Flukt på flyet. I boken myknes skillet mellom døde og levende opp når et ektepar har en ualminnelig opplevelse av å komme i kontakt med sin avdøde sønn.

– Jeg synes ikke det var en god roman, men den må kritiseres på riktige premisser. I Morgenbladet blir boken kritisert av Margunn Vikingstad, en seriøs kritiker jeg respekterer, fordi skildringene er «litt for esoteriske». Deretter følger et «fred over Snåsamannens minne». Hva har Snåsamannen med dette å gjøre? Ingenting. Folkemedisin og spiritisme er to forskjellige ting. Kritikeren mener også at Tiller mangler ambivalens og kritisk impuls. Betyr det at man bare har lov til å skrive om denne typen åndelighet om man trekker det i tvil eller er ironisk? Jon Fosse får lov til å skrive hva han vil, fra et all in åndelig perspektiv, men Tiller får ikke lov? En mulig forklaring er at Fosse er kristen og vi kan forstå ham, mens Tiller tråkker ut i et uavklart felt som man ikke bør uti. Sånne ting får meg til å stusse.

Appropriasjon eller anerkjennelse?

Så langt ut i samtalen klarer jeg fremdeles ikke å gi slipp på ideen om at kunnskap og erfaring er den beste forutsetningen for kvalitet, også når man skriver om åndelige spørsmål. Den amerikanske poeten Ariana Reines diktsamling Merkur, gjendiktet til norsk av Anna Kleiva, er et eksempel. Boken handler både om alkymi og astrologi og det er tydelig at Reines har stor kunnskap om det hun skriver om. Resultatet er solid. D’Amico sier seg enig, men understreker allikevel at hans spørsmål som litteraturviter ikke er «hvor mye kan du om okkultisme?», men «hva gjør du ut av det litterært?» Et eksempel han selv har jobbet med er den svenske poeten Håkan Sandell. Han blander ofte gnostiske og magiske elementer i diktene sine, og er helt klart belest på emnet, men driver ikke propaganda for denne verdensanskuelsen – han forsøker heller å bruke det som et hermeneutisk redskap for å forstå verden og skape poesi.

Nesheim påpeker at å bruke åndelige tradisjoner og sette dem i nye sammenhenger kan være en form for appropriasjon.

– Men for hvem er i så fall denne appropriasjonen et problem, spør D’Amico og fortsetter:

– De aller fleste okkultister jeg har møtt blir bare glade hvis noen er interessert i det de driver med, selv om de ikke deler deres erfaring. Da jeg var på en konferanse om teosofi og kunst på Columbia University i New York for noen år siden, skjønte jeg at deltagerne delvis var akademikere, delvis en gruppe teosofer. Jeg snakket om den første oversettelsen av Et Dukkehjem i England, som ble gjort av en teosof. Etterpå kom folk og takket meg, fordi de så sjeldent opplevde at noen tok deres bevegelse seriøst. Jeg var veldig klar på at jeg ikke er teosof, men at jeg ser det som et tankegods som informerer denne bestemte oversettelsen og tolkningen av Ibsen. Jeg er klar over at appropriasjon, både som begrep og som fenomen, potensielt er problematisk, men samtidig kommer jeg fra et fag, Ibsen-studier, der Ibsen har blitt stor fordi han har blitt appropriert, adaptert og fortolket på mange forskjellige måter og i mange forskjellige kulturer. Det foregår noen betente debatter om appropriasjon i vår tid, men på mange måter er det et mye bredere fenomen som foregår hele tiden og overalt.

Men det er jo et maktaspekt, et spørsmål om hvem som approprieres, sier Nesheim.

– Det er klart det er forbundet med makt, men det er i utgangspunktet ikke noe galt med det om det er gjort med respekt, og kanskje enda viktigere: med interesse og nysgjerrighet. Det er mulig jeg er naiv, men jeg tenker at det viktigste er å nærme seg noe med respekt og nysgjerrighet. Jeg synes ikke at man bør mistenkeliggjøre ethvert forsøk på å lære om noe. Jeg tror faktisk heller ikke at dyp kunnskap er en forutsetning for å lage et kunstnerisk uttrykk. Hvis man skal nærme seg visse temaer, må man gjøre det på en reflektert måte. Det kan allikevel hende at det å ikke vise refleksjon er et overveiet valg. Hvis kunsten skal provosere, må den helst tråkke i salaten. Men for å komme tilbake til okkultismen: De aller fleste som praktiserer okkultisme opplever «okkulturen» som en slags anerkjennelse.

Høyt og lavt

Neste dag tilbringer vi altså i et auditorium på Sorbonne. Når D’Amico har sagt seg ferdig og besvart spørsmål fra salen, følger et innlegg om esoterisme og lydeksperimenter i modernistisk musikk. Det holdes av den amerikanske forskeren Anna Gawboy, som jeg faktisk forstår hva sier. Hun snakker om hvordan moderne komponister, blant annet John Cage, var inspirerte av esoterisme. Om vibrasjoner og forholdet mellom materielt og immaterielt i instrumentenes teknologi. Etter en kommentar fra salen utbryter hun begeistret: «I’m beginning to think that modernism in music is esotericism!»

Etter Gawboys innlegg, tar den italiensk-nederlandske forskeren Marco Pasi oss gjennom esoterismen i billedkunsten, dens forhold til abstraksjon, fra Hilma av Klint og Vassilij Kandinskij. Fargerike, lysende malerier fulle av geometriske figurer fyller lerretet nederst i salen. Jeg kom til Paris med en større skepsis mot det vi nå har lært å kalle «okkultur» enn mot okkultisme i seg selv. At mennesker gjør sine åndelige eksperimenter for å søke svar på tilværelsens spørsmål, står ikke bare for meg som forståelig, men betryggende. De outrerte og skadelige uttrykkene det kan få, får stå for egen regning. Det jeg har irritert meg over, er kulturuttrykkene som oppleves kommersielle, Dan Brown-aktige og overflatiske. Men jeg var ikke klar over hvor mye kunstnerisk lek og eksperimentering som har oppstått på denne måten, ikke bare siden modernismens spede begynnelse, men fra renessansen av. Heller ikke hvor tett forbundet esoterismen har vært til teknologi. I eksperimentets, lekens og kunstens tjeneste, gir det kanskje ikke så mye mening å snakke om en «autentisk» esoterisme, satt opp mot det approprierte. Denne spiritualiteten har opp gjennom historien både hatt bred folkelig appell og dannet eliter. Da virker det naturlig at «høy» og «lav» kultur blandes i uttrykkene som skapes rundt den.

Det siste spørsmålet jeg rekker å stille D’Amico, er om det er grunn til å si at det okkulte er i vinden igjen i litteraturen. Han sier det er interessant at helt sentrale forfattere i norsk sammenheng nærmer seg disse tingene med nysgjerrighet, samtidig som vi kan diskutere hvor esoterisk det egentlig er, det de skriver om. Hvis det virkelig blir en trend, mener D’Amico at vi vil se det tydeligere om noen år.

– Enn så lenge synes jeg det er interessant å følge med på. Det kan hende at vi, som Jürgen Habermas sier, lever i et postsekulært samfunn. Vi innbiller oss at vårt samfunn er sekulært, men egentlig er det gjennomsyret av åndelighet på forskjellige måter. Tro det eller ei, men hovedspørsmålene menneskene prøver å finne svar på, er alltid de samme. Jeg tør ikke si om pandemi og klimakrise har forsterket noen tendens i denne retningen, men vi lever i et samfunn der åndelige spørsmål fortsatt har en stor plass, selv om de ikke lenger adresseres gjennom de vanlige kanalene. Samtidig er okkulte strømninger i kulturen mer hverdagslige. De virker mindre farlige, selv om det fortsatt hefter mistanke ved dem for mange. Vi kan ikke legge skjul på at visse tankestrømninger kan ha problematiske sider, men det er antagelig noe som skjer nå som gjør kunstnere, både i Norge og utlandet, mer mottagelige for åndelige spørsmål, og det på en annen måte enn før.

Live Lundh (f. 1992) er kritiker og journalist i BLA.

BLA 11-12/21.

Powered by Labrador CMS