Essay

Poesiåret 2019: et tilfeldig utvalgt kakestykke

Fjorårets diktutgivelser var prega av pupp og pappaer, og tematiserte hva som er det vesentlige i livet – men når vi oppsummerer, risikerer de å bli banale?

I året som gikk er av en eller annen grunn de fleste blitt enige om at barn, fødsel og formødre er greia. Likevel har det det ikke vært gjenlyd i uttrykket, men et kor av forskjellige stemmer. Poetene skriver på sin egen, distinkte måte.» Dette mener Eirik S. Røkkum om et lite utvalg av poesiutgivelsene fra 2019.
I året som gikk er av en eller annen grunn de fleste blitt enige om at barn, fødsel og formødre er greia. Likevel har det det ikke vært gjenlyd i uttrykket, men et kor av forskjellige stemmer. Poetene skriver på sin egen, distinkte måte.» Dette mener Eirik S. Røkkum om et lite utvalg av poesiutgivelsene fra 2019.
Publisert digitalt

Aktuelle diktutgivelser

  • Erlend Skjetne, Skare. Flamme forlag
  • Morten Langeland, Svamp. Flamme forlag
  • Marte Huke, Du er et levende sted. Tiden
  • Aina Villanger, Nattnød. Forlaget Oktober
  • Morten Wintervold, BYEN BYEN BABYEN. Cappelen Damm

Jeg sitter på tannlegekontorets venteværelse og finner ingen trøst i samtidspoesien. Men hvem er det som søker trøst i poesi nå til dags, hæ? Er det ikke urimelig, som om jeg skal forvente at litteraturen er skrevet for min livssituasjon, m.a.o. En døgenikt av Joseph von Eichendorff? Eller er jeg en elendig leser, som ikke leser langsomt nok eller med nok forfina følsomhet?

Saken er at jeg dømmer samtida på feil grunnlag. Jeg husker nemlig med gru perioden 2016–2017, da poesien sto for meg som lite annet enn avokado, popkultur, anekdoter og banale tablåer, eller Instagram-dikt à la Trygve Skaug som er mer ordspill enn noe annet. Da derfor Carina Elisabeth Beddari i Morgenbladet slakta en bøling diktdebutanter samme år grunna deres begrensa litterære register («Poesiens gjenlyd» 25.8.2017), bredte det seg velvære i hele kroppen; at øksa falt, føltes etterlengta og fullstendig fortjent.

Har poesien så blitt noe mer tess – ut ifra et tilfeldig skåret kakestykke av fjorårets bøker? Rimbereid og Fosse, samt den populære Kjersti Bjørkmo, kan Klassekampens Tom Egil Hverven få hylle i fred. I stedet vil vi fylle hull i anmelderiet. Gudene veit at omtaler av lyrikk er nedprioritert.

Det kalde nord
Jeg blir grinete av ny poesi, fordi den ofte er konseptuell på bekostning av språket; den spiller på forståelsen heller enn forestillingsevnen, for å si det med Immanuel Kant. Hva er Norge? Et land allergisk mot humor og adjektiver.

Så hva med Flamme-debutant Erlend Skjetne? Som trondhjemmer kjenner jeg ham som bidragsyter av edruelige dikt i litteraturtidsskriftet riss. Det er derfor med spenning jeg møter boka. Skare starter rett på med en sammenligning:

            «Som eit gamalt, fråflytt hus / knirkar snøen under føtene dine.»

Ikke bare er det en sammenligning, men en som stillferdig erklærer overflod, i et bilde om knirkende snø, poetisk nok for de fleste, men spleisa med et gammelt, fraflytta hus. To adjektiver!

I Skare følger vi et par som bor langt mot nord, en tosom ensomhet avbrutt iblant av fugletitting. Diktene spenner det rommet mellom kaffe og forkjølelse hvor ordene pludrer og holder oss varme. Det å møtes i kulda over en kopp antyder nær sagt en djupere intimitet, ja, knulling, som i diktet «Punkt»:

«Når du vaknar, / byd du meg restane av svevnen din. / Vi finn oss ei rute det skin i, / og vonar nokon der kan forsegle / kjærleiken vår med kaffi.»

Linjene er typisk for tona ellers i samlinga; det er liksom uskyldsrent og forsiktig. «I den stilla skal vi bu,» heter det. Denne tosomheten høres vel døll ut – litt for søt. Hvor mange har ikke skrevet om stillhet, fugler, vind og prøvet kjærlighet? Skjetne skriver endog i klart inndelte strofer, anvender rim og dikttitler. Skare er likevel, paradoksalt nok, unik ved å gå til poesiens basics, det sentrallyriske. Det føles friskt, men Skjetne setter seg i skuddlinja for latter ved å skrive om røynd og kjærleik, og ikke i dypt alvor om plogfurer og urin. Boka reddes av sin saktmodighet og av at den er skrevet på et kledelig, språksikkert nynorsk. Hvem kan krangle med kvalitet?

Iblant kjennes det derimot lettvint ut når daggry og dugg blander seg med en uuttalt sorg, som i diktet «Signal». Språket er en anelse for fint og beskrivende, men diktet er òg et fremragende eksempel på hvordan Skare briljerer; der den første delen er dvask, følges det opp av en passasje fri for metaforisk slitasje:

«Inne dryp det frå springen. / Ute dryp dropar frå taket. // Store skavlar / bivrar på randa av avgrunnen. / Om natta blir vi vekt når dei fell. // Det er ei glede, seier du, / å vakne til denne lyden, / å kjenne den vesle redsla / lande i heimkjær fred.»

Et fortrolig bilde for de som har bodd i hus – å våkne av snø som dundrer fra taket, som om himmelen faller ned. Stemninga setter seg. Sukkersøt nynorsk, har vi sagt, men diktene preges av utenforskap, en ensomhet ikke bare geografisk og i kraft av vinteren omkring, men mellom bokas to personer. Avstanden etableres tidlig, og jeg undres om det er en avstand i betydninga prekær eller noe grunnleggende menneskelig og dermed ubotelig, en melankoli.

Det er kanskje òg ensomt å være en slags nyromantiker i det norske diktlandskapet, men Skjetne har funnet i meg en inkvisitor med sans for blasfemi. Han gir inntrykk av å være skyldbevisst: «Det forbode, å skrive dikt/ om blomar som ikkje har visna,» skriver han, noe som minner meg om mitt første møte med en redaktør, som ville ha meg til å kutte vekk alle spor av lykke. Noe annet enn alvor er liksom ikke litterært overførbart; jo mer død og kroppsvæsker, jo bedre. Det er godt at noen kjemper imot den dagsaktuelle misére.

Å skille ut det kjedelige
Morten Langelands nyeste er imidlertid aktuell i berøringsflatene sine; Svamp viser hvordan spørsmål i samtida kan behandles med humor, integritet og overskudd. Merkelappen «naiv» er lett å stemple på den språklige tonen, skjønt pga. ordets konnotasjoner er det et overtramp. Boka er preget av en ledighet som gjør at den åpner seg for omverden. Å skille humor fra alvor er for enkelt, for som Goethe skrev i en av sine maksimer (parafrasert): et menneske som forstår, finner alt latterlig.

Svampen, på størrelse med en hjerne, viser til samlingas prosjekt: å suge til seg alt rundt seg. Et beundringsverdig mål, men forutsigbart i vår materialistisk-opphengte kunstverden. Langeland har en mettende hang til å benevne, å oppramse, samt en sterk tiltro til assosiasjoner, «oppmerksomhetsjojoen». Man ser det helt fra starten av:

«Et nyskodd barn mot første skoledag / Sommerboende sandkorn i skoen / Hender slipper borte ved porten / Noen sier «Morten» for første gang / I et klasserom, sier det slik: med O.»

Fra utdraget ser vi derimot at Langeland ikke er en svamp, men en trakt. Man slipper ikke unna jeget, og noe annet ville vært labert. Som han skriver: «jeg vil snakke om det viktigste,» «Jeg skal ikke lage mer kjedelig kunst.» Når det òg står «LES FORT – LES HØYT!» tenker jeg det menes en vending bort fra en konseptuell dikting, som så å si må forstås for å nytes, til en sensuell litteratur i basal forstand, at diktene blir opplevelser ved bruk av stemninger og underliggjøring, at den i det hele tatt kan leses fort og ikke er begrensa av betydning; for selv om Svamp begynner med barndom i forstaden, i det blankslitt idylliske, «Late ettermiddager i blodsukkerdalen», blir det pga. poetens alkymi temperatur likevel, nyord som vekker gnisten, en uro under overflata idet stakittgjerder og vannspredere blir til Baneheia, scena for et dobbeltdrap, en David Lynch-atmosfære av undring og vold som de insisterende innfallene bare iblant overdøver.

Det autentiske og det tørre
Marte Hukes Du er et levende sted kan heller ikke beskyldes for å være ute av tida. Duet det henvendes til er en baby, først som foster og senere satt sprellende til verden. Boka føyer seg slik til en påfallende tendens – en babyboom i litteraturen! Ingenting er mer hot nå enn fødselsdepresjon og revning. Det er lett å bli snerpete av trass, men samme hva f.eks. Endre Ruset sier, er det navlestrengbeskuende langt ifra banalt. En fødsel er ikke en fotnote i livet, verken for mor, far eller med nødvendighet barnet; tittelen på Gustave Courbets maleri L’Origine du monde gir en indikasjon om kvinnekjønnets viktighet, også litterært. Som det heter hos Erica Jong i en gjendiktning av året: «Det er ikke en tomhet,/ frukten mellom dine ben,/ men historiens lange gang».

Diktsamlinga til Huke er delt opp i kapitler, og starter med kapitlet «I begynnelsen», hvor verden tegnes opp som en kosmisk størrelse, vulkaner under havet, virvelløse dyr. Utførelsen er i det hele tatt enkel:

«Solstrålene speilte seg i urhavet. Så oppsto det gåtefulle vi kaller liv. // Havet trengte inn over land, trakk seg tilbake. // Med tiden bredte det seg ut endeløse generasjoner av lav og mose, bregner og gress, busker og trær.»

Diktene står ofte i en modus av benevning. Det blir særlig tydelig i kapitlet «Du er her nå», som ligner notater i et slags barnets første år. Benevninga kommer her inn naturlig gjennom oppdragelsen, når barnet lærer seg ord, som er rørende å se, men òg langtekkelig.

«Hun kjenner på øret til dokka, / drar seg i sitt eget øre, / sier: det? / Øre, sier jeg. Det er øret. Et øre. Se, mamma sitt øre. / Hun drar seg i øret. Det? / Det er øret, sier jeg.»

Selv livets under blir banalt ved å behandles med et flatt språk. Selv om skildringene slår meg som autentiske, både i innhold og uttrykk, er de òg så tvers igjennom dagligdagse at diktene framstår private.

Kapitlet «Alle land er drømmer» stiller spørsmålet: Hvilken framtid går barnet i møte? Vi befinner oss i Berlin og i dagboksform. Terrorhendelser nevnes i forbifarten, det samme gjør forfattere som Walter Benjamin og Christa Wolf, mer som intellektuell kulør enn litterært forløst. Kapitlet er merkelig selvsentrert de stedene det drar inn anekdoter, f.eks. i et dikt som nevner Nordahl Grieg og bombetoktet over Berlin, avsluttet med setninga «Hadde han barn?» Inntrykket er at jeget lever på avstand til verden, skjermet i ei boble, så helt ille kan ikke barnet få det.

Høydepunktet er utvilsomt «Om når blir nå», som åpner med et fødselsdikt, en høydare nettopp fordi det åpner opp der det før har vært trangt mellom referanser. Her er det tempo, schwung. Barnet kommer!! Slik føles det. Plutselig mange overraskende formuleringer, som «Det er et drivhus i meg», «Stiger du fram i redsel?/ Hva vet jeg!», «uberegnelige lår», samt det mangetydige «Nå/ er du der/ ikke».

Å be om mer av det samme er imidlertid feil, å lese Huke på Langelands premisser – men det er vanskelig å la være. Hun dyrker en beherska, avmålt skrivestil, som har flere kvaliteter, særlig der den pirker i egen uro, men boka ber om å bli lest flere ganger, for diktenes form krever en intellektuell innlevelse av leseren, der selv ømheten i henvendelsen til barnet blir en barriere, ved at den virker så lite bearbeida at man stenges ute. Kjernen i boka er jegets angst under graviditeten, tanker om å måtte skape seg om og bytte identitet, bli en god mor, samt frykten for å miste seg selv til instinktene. Tankene underslåes når barnet kommer og er antiklimatisk perfekt, et mirakel. Tematikken forblir skuffende uforpliktende.

Appetitt på livet
Aina Villangers Nattnød slår meg som en motsetning til Hukes bok, selv om de behandler samme emne.

«hvordan skal moderen se på barnet sitt? / jeg kan aldri komme nær nok / til å kunne slafse i meg synet av ham»

Som hos Huke setter Villanger ord på tvilen om hva slags mor man bør være, hva man ender opp med å ofre. I Nattnød kommer ordene og tvilen til live. Boka begynner med et sitat av Camille Paglia, om at barnefødsler er «den vanligst forekommende vold i verden». Det første bildet er òg talende: babyens hånd som griper etter noe – etter sola? etter sin kjære mor? NEI etter moras HALS! Et kvelertak! «nei dette har ingenting med/ det opphøyde å gjøre». Herlig!

Nattnød er et langdikt, delt i tre. Linjene er smale, suggererende. Leser jeg pedantisk, finner jeg snodige språkvalg, smør på flesk i bildene, og spørsmål jeg ikke forstår hensikten med, som om de stilles til dikteren snarere enn leseren, spørsmål i skriveprosessen som med fordel kunne vært kutta vekk. Men når jeg leser fort, som etter Langelands motto, er boka en fryd. Det er et heftig lass med bilder, men det føles kun som rikdom; og siden linjene er så smale, får vi puste.

Villanger tar det langt i sitt «identitetsutslettelsesstudium» og skildringa av barseltidas tyranni. Det er en kamp «mellom moderen og jeget», moderen som føyer seg etter barnet i alt, og jeget som kjemper imot, som vel er kvinna før barnet kom til verden; hun gjennomgår en forandring. Kjønnet etter fødselen omtales som «en selvbiografisk sviske/ om nedkomst/ klipping og sying», og psyken hennes er enda mer herja, av søvnløshet bl.a., derav bokas tittel – nødens ikke-væren.

Mindre forløst er poenget om formødre, som følger en gjennom genene, et skjult arvegods fra mor til datter gjennom historien. Aninga om slitet til kvinner særlig før i tida, de som fødte fjorten barn og ikke engang hadde sykehus, er sterkt å forestille seg, men motivet framtrer mest som et slags obligatorisk feministisk vedheng, for selv om emnet er interessant, faller det helt i bakgrunnen av den fantastisk skildra babyen. Babyen er et dyr, en larve mot puppen – grådig, gryntende, en despot:

«jeg hviler i bebiens hvile / helt til det begynner / å rykke / i bebiens kinn / øynene blir to streker / ansiktet en vridd klut / en åpen tannløs munn / et hull / hullet et gommegap / gaper raser og / raseriet er en brølende sang»

Det er livslyst og voldsom appetitt, med vekt på volden, «en bølgende middelalderhunger». Tankene mine går til François Rabelais og framstillinga av kjempen Pantagruel, som kom til verden – og tok livet av mora i prosessen – allerede svær, og som hver dag i krybben sugde 4600 kyr tørre og måtte holdes nede av lenker.

Det er viktig å ha in mente at det ikke er tilskuddene av elendighet som gjør Nattnød til god lesing; lidelse er ikke litteraturens Gastromat. De stygge sidene er heller ikke oppsiktsvekkende i barseldiskursen, der depresjon er mer regelen enn unntaket, til Erna Solbergs fortvilelse. Det som får meg til å sperre opp øynene, er det skånselsløse blikket, som ikke bare maler barnet i fødselståkas farger, men dikter det fram som et umettelig dyr, med et skrik som fra evolusjonens side river i nervene. Språket legger ikke engang ironi imellom, men er i sitt alvor fylt av nyvinning og erkjennelse. Instinktenes tyranni er overbevisende gjort levende. Babyen er hos Villanger arketypisk, en uhelbredelig glupsk kapitalist allerede fra start av – en speiling av verden som levner lite håp, men gjør oss betatte.

Baby’s day out
Vi får enda en babybok i Morten Wintervolds BYEN BYEN BABYEN. Kapitlet «Råmelkas bouquet» levner ikke tvil om hvilket landskap vi er i. I åpninga «Hvis du kommer» har unnfangelsen hendt. Dikterjeget, en far, tenker på barnet som er på vei, og presenterer verden for barnet, gledene over småting, samt en mild variant av uroen hos Huke, over hvor verden er på vei, «en verden du kan forbedre», med et løfte om at han skal gjøre så godt han kan, «jeg skal gi deg klær».

Her ser vi diktenes retning: En far som skal holde barnet i hånda, lede det, dele erfaringer. Premisset er humoristisk, kan man tenke – at diktene utforsker et spedbarns undring og en far som har tøff hyre med å forklare bylivets særegenheter –, og samtidig mye potensiale, ved at babyen blir en samtalepartner som ikke fordrer motsvar. Wintervold holder seg til en slags lun freidighet, som ikke er like lekende som det er ungdommelig ufarlig.

Når det gjelder det urbane vi loves av tittelen, er det lite bylandskap å se; stort sett er det den samme sivilisasjonen man finner i kystkommuner ellers i landet – oppdrettsanlegg, idrettshaller, brøytestikker – og en Spar-butikk, selve beviset på ei bygd. Slik sett er portrettet av Tromsø treffende, men skuffer om man forventa noe mer. Selv elsker jeg summende bydikt, hvor man lukter sølepytter og sement, men BYEN BYEN BABYEN er en markedsføringstittel, et ordspill, mer enn en bok om byen og en nyfødt. Det urbane uteblir, stort sett, og babyen er en tenkt størrelse, et spøkelse på skuldra, helt fram til siste kapittel, hvor de gode diktene kommer som perler på en snor og boka innfrir.

De fleste av diktene er tablåer, hvor flere bilder sammenbindes, og selve kryssklippingen utgjør diktet:

«byen et museum i sanntid / slik levde vi nå / et utvaska Snickerspapir / virvles inn bak brannhydranten / og noen nedsnødde kabeltromler ved vestre bruhode / forsvinner i sladrespeilet»

Wintervold er slik en representant for en tinglig poesi, hvor tingene er talende i seg selv, opp til leseren å tyde; en form som betegnes som åpen, men uomgjengelig blir vag. Nå har det seg slik at Wintervold kommenterer og trer inn i diktene, og imot renhets-estetikk vil jeg påstå at denne påståeligheten er det mest fargerike i boka. Mer, takk! Til tross for ting-fokuset er det nemlig ikke et tydelig nok blikk på objektene, de havner i det disige sidesynet, mer som rekvisitter enn deltakere, og følgen er at virkeligheten benevnes, snarere enn å uttrykkes. Da blir det oppramsende og lite engasjerende, lite poetisk fordreining, og diktene tjener mest som en elementær form for gjenkjennelse, en referensiell high five for folk som gikk med visse klær på 90-tallet eller sverga til en type tyggegummi.

I rekka av årets bøker er Wintervolds likevel blant de vellykkede, ved at den gir et friskt blikk og nye sammenstillinger. Et tablå har òg sin tiltrekning ved at det er konkret. Men at ei bok er solid, er ikke alltid det mest spennende. Jeg skulle gjerne sett mer drøyhet og færre dikt som får jeget til å fremstå som KKs dad of the year, som f.eks. «nei/ jeg har ikke mista lysten på mammaen din/ nå som hun har strekkmerker/ og smilerynker». Når man har sjansen til å bedømme verden en siste gang før man offisielt blir voksen, hvorfor ikke spytte? Rett og slett å ta til seg sin egen oppfordring i boka, å være «til bry for naboen».

Velkommen, pupp!
En visdomstann senere tenker jeg igjen på Beddaris kritikk av lyrikken, og min egen misnøye. Ærlig talt, da jeg satte meg ned for å skrive, var det nettopp det tendensiøse ved lyrikken jeg ville myrde, jeg ville snerre at samtida bare er mote og ferdig med det, les Rilke for guds skyld!, men skriving og tenkning har sin demoniske nåde, hvor pennen, mens man skriver, tar over og tenker for deg, tenker bedre, og man blir forandra i sin forutinntatthet.

Ja, tingene har fortsatt et herredømme i poesien, generelt sett, hvor det ekstatiske og ekspanderende underslås av et materialistisk blikk, hvor besjeling og følelser er fy. Og ja, det er helt klart tendensiøst det det skrives om, og i året som gikk er av en eller annen grunn de fleste blitt enige om at barn, fødsel og formødre er greia. Likevel har det ikke vært gjenlyd i uttrykket, men et kor av forskjellige stemmer. Poetene skriver på sin egen, distinkte måte.

Det ser m.a.o. ut til at vi er kommet oss ut av den selvreferensielle tåka som herja i 2017, og som alternative markører er graviditet og pupp langt mer livskraftige, langt mindre banale!

Eirik S. Røkkum (f. 1990) har en mastergrad i litteraturvitenskap fra NTNU. Han har også studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland.

BLA 1/20

Powered by Labrador CMS