Essay

Å lytte til de oversette stemmene

Rebecca Solnits kritiske feminisme skjerper det håpefulle blikket

Rebecca Solnit
Alle spørsmåls mor
Oversatt av Sabine Gisin og Pål Aasen
Essay
Pelikanen Forlag, 2017
191 sider

«Fortvilelse er et fastlåst minne av fremtiden», skrev den amerikanske feministen og forfatteren Rebecca Solnit i sin forrige essaysamling Menn forklarer meg ting, i en slående tekst om Virginia Woolf. Både den pessimistiske vissheten om at man ikke kan endre noe som helst, og den blåøyde optimismen som forteller oss at alt uansett blir bedre, motiverer oss til å unngå å handle, sier Solnit. Håpet, på den andre siden, kan imidlertid «være innsikten om at vi ikke innehar et slikt minne om fremtiden og at virkeligheten ikke nødvendigvis stemmer overens med våre planer». Motsatt den romantiske nederlagstroen og den påfølgende handlingslammelsen som kjennetegner deler av den radikale venstresiden, setter Solnits essayistiske prosjekt seg fore å vise at feminismen verken er et tilbakelagt frigjøringsprosjekt eller en umulig oppgave. Veien er brolagt med vekselsvis seiere og utfordringer, men landskapet er i endring.

«Muligheten til å fortelle sin egen historie, i ord eller bilder, er i seg selv en seier, og et opprør», het det i Menn forklarer meg ting. Usynliggjøringen av overgrepsofre, utviskingen av stemmene deres i historiens løp, den pålagte tausheten som sørger for å opprettholde strukturene bak den systematiske undertrykkelsen av kvinner – det er tragedien som motiverer Rebecca Solnits essayistiske prosjekt. I den rike og nyanserte samlingen Alle spørsmåls mor (2017) utforsker hun forsøk på å bryte denne tausheten gjennom tolv essay. Om det så er fremveksten av sentral feministisk teori på 1970-tallet eller kreative kampanjer mot manglende universitetspolitikk for overgrep på amerikanske campus, bidrar de til det hun kaller en forskyvning av makt. Med en bevisstgjørende essayistikk i grenselandet mellom den formale artikkelen og det personlige essayet, bidrar Solnit selv til å flytte grensene og utvide samtalen.

En nødvendig mistenksomhet

Slik det ble en forslitt klisjé å betegne Susan Sontag som «den siste intellektuelle», en fanebærer for alvoret (seriousness) hun så innbitt forsvarte helt fra sine tidlige tekster, kan man også kalle Solnit for en av de siste seriøse intellektuelle i den amerikanske kulturen i dag. Men hun er ikke alene: Ta-Nehisi Coates, Chris Kraus, Siri Hustvedt og Teju Cole er bare noen av dem som viderefører den kritiske arven etter skribenter som Sontag og Joan Didion. Dette fellesskapet av tenkende aktivister er hun snar med å påpeke, og tilkjenner også yngre og mindre kjente feminister en sentral rolle i kampen med å forandre landskapet. En slik kreativ feministisk praksis beskriver Solnit hos blant annet kunststudenten Emma Sulkowicz. Hun anklaget en medstudent for voldtekt i sovesalen på campus, men verken Colombia. University eller politiet var lydhøre, og i tiden som fulgte bar Emma en madrass overalt hvor hun gikk på universitetsområdet, i en enkel, men uhyre effektiv performance som etter hvert snudde nederlaget om til en seier for solidariteten med overgrepsofre. 

Sammenligningen mellom Solnit og Sontag går langt ut over rollen som offentlig intellektuell (de ble da også venner i løpet av Sontags siste leveår). Solnit besitter den samme særegne evnen til å trekke overbevisende, relevante linjer mellom partikulære fenomener og større linjer i kulturen – og fortolkningen av tidsmessige tegn uten å henfalle til trendhysteri er nettopp den kulturkritiske essayistikkens største styrke. I den forrige samlingen diskuterte hun IMFs tidligere direktør Dominique Strauss-Kahn og hans overgrep mot den ghanesiske renholdsarbeideren Nafissatou Diallo, og satte det hele presist inn i en større ramme av økonomisk ulikhet og undertrykkelse. Solnit har et blikk for hvordan rådende holdninger nedfeller seg i et kunstverk, om det så er avleiret i selve formen eller uttrykt som motstand, eller på hvilke måter et sitat, en nyhetssak eller et mediefenomen er betegnende for kulturen utover den rent allegoriske verdien. En intellektuell skribent sementerer ikke de kulturelle flatene hun utsetter for kritikk, men bidrar til å stokke om på tilvante begrepspar. Ikke ulikt de viktige stemmene hun beskriver, kan Solnit åpne opp for andre måter å se verden på – slik #notallmen ble til #yesallwomen, og senest i fjor høst, etter at Solnit skrev essayene til denne samlingen, til #metoo. Hennes litterære bragd er å gjøre leseren bevisst hvilke mekanismer som er til stede lenge etter at de har blitt innskrevet i en rettlinjet historie om feministisk frigjøring og tilbakeslag. 

En slik praksis er en prisverdig variant av en mistankens hermeneutikk som minner oss om at det fortsatt er mye å være mistenksom overfor. At denne mistenksomheten ofte rettes mot former for tilslørende maktspråk vi finner hos dommere, statsledere, andre autoritetspersoner og i media, fremfor bare å bore ned i litterære tekster for å avdekke skjulte strukturer, oppleves som et friskt pust. Det betyr imidlertid ikke at innsiktene, der det er påliggende, ikke kan eller bør anvendes i møte med romaner eller lyrikk. I så måte var Bernhard Ellefsens kritiske gjennomgang av Herbjørg Wassmos Grønelv-kvartett (Morgenbladet 22. september i fjor) rett ut eksemplarisk. Solnit tar da også ofte litterære eksempler i bruk, og flere av tekstene i Alle spørsmåls mor tar for seg representasjonen av kvinnelige arketyper i kanonisert litteratur. Hennes skriftpraksis innebærer altså en skjerping av blikket, men minner oss også om situasjonene hvor sansene har vært fraværende, eller hvilke stemmer vi har vendt oss vekk fra.

Mellom stillhet og taushet

Det nesten seksti sider lange essayet «Taushet. En kort historie» er kjernen i den nye utgivelsen, og motivene utgjør navet i Solnits prosjekt. Det kan også betraktes som en noe kortere versjon av en monografi, et omfattende bokessay i tradisjonen etter Virginia Woolfs «Et eget rom» eller Sontags «oppfølger» Om å betrakte andres lidelse, som Solnit også har skrevet klokt om tidligere. Et slikt essay reviderer gjerne tidligere ideer, og skjerper både pennen og blikket. Solnits korte historie om stillhet er bemerkelsesverdig, og alt annet enn kort i tidsspennet det tar for seg. Hun gir et idéhistorisk riss av vidt ulike mekanismer som har brakt, og fortsetter å bringe kvinnelige stemmer til taushet, helt tilbake til antikk tid og frem til i dag – fra fraværet av stemmerett til forbudet mot kvinnelige prester; fra nektet adgang på universitetene til Norman Mailers beskrivelse av Marilyn Monroe som «et speilbilde av nytelsen til den som stirrer på henne».

Men om strategiene og truslene for å stilne protestene har antatt ulik karakter (og nyansene av taushet fremstår som en slags grå tåke av taus lidelse), inngår de i et større kulturhistorisk rammeverk hvor virkningen er den samme: Å fortie stemmen, å nekte et annet menneske å snakke, eller å latterliggjøre ytringen; kort sagt å opprettholde den samme makten som er ensbetydende med patriarkalsk makt. Mange av eksemplene hun trekker frem vil kanskje oppleves litt selvsagte i dag. Det er da også noe av poenget, slik jeg forstår Solnits fremstillingsform. Og all den tid fremgangen trues av stadige tilbakeskritt, er de alt annet enn selvsagte. Ved å plassere alle bruddene med heteronormativitet, kjønnsdiskriminerende lovgivning og forsøk på å stilne kvinnelige erfaringer i et historisk rammeverk, og gjennom å beskrive motstanden de ulike formene for dissens har blitt møtt med, viser Solnit også hvordan det vi nå kan tenke på som selvsagt, har kommet til gjennom dyrekjøpte erfaringer. Historieskrivingen, når den tar et steg til siden og ser forbi den offisielle overleveringen av antatt fordums narrativer og kulturuttrykk, kan være en radikalt nødvendig måte å formulere en annen, glemt erfaring på.

Solnit skriver sin egen samtid, men er beundringsverdig bevisst på hvordan tidligere tiders forståelse og begrensninger også påvirker oss i dag – og hun beskriver samtiden med alle stemmene hun lar komme til orde. Sammen utgjør de et kor det er verdt å lytte til. Å kunne artikulere sin egen historie har vært en nødvendig form for motstand i en verden full av påført taushet, det Solnit med en elegant, men slående vending kaller en narrativ kannibalisme. Hun skriver: «Et fritt menneske forteller sin egen historie. Et menneske som blir verdsatt, lever i et samfunn der hennes historie har en plass.»

Solnit går også i kritisk dialog med Sontags essay «The Aesthetics of Silence» fra 1969, en av hennes kanskje fineste og mest betydningsfulle tekster fra den sene 60-tallsperioden. Essayet er skrevet noen år før Sontags etter hvert mye omtalte vending fra formalistisk estetisisme (Against Interpretation) til kulturkritikk med et skjerpet blikk for de etiske implikasjonene av blant annet språkbruk (Sykdom som metafor), bilder og visuell inflasjon (Om fotografi og den senere Om å betrakte andres lidelse), og intellektuelt engasjement i 90-tallets krigsherjede Balkan (se de utmerkede essayene «Waiting for Godot in Sarajevo» og «‘Here’ and ‘There’», samlet i Where the Stress Falls). Nå har det ganske riktig blitt trukket i tvil om den intellektuelle omdreiningen var så voldsom som man først kan få inntrykk av. Kaja Schjerven Mollerins avhandling I denne verden: Om Susan Sontag fremhever det etiske blikket Sontag hadde også på 1960-tallet, men spørsmålet om Sontags posisjoner er fortsatt omstridt. Solnit skriver at «The Aesthetics of Silence» først tier om kjønn. Det dreier seg om mannlige kunstnere og bruker det mannlige pronomenet for å beskrive «kunstneren». Hun skrev om kunstnere som valgte tausheten, kunstnere som Marcel Duchamp og Arthur Rimbaud, som brukte taushet for å uttrykke forakt eller overskridelse, nyorientering – men så bemerker hun: «En eksemplarisk avgjørelse av denne typen kan bare tas etter at kunstneren har vist frem sitt talent og anvendt talentet med autoritet.» Dette er den tausheten noen kan velge etter å ha blitt hørt og verdsatt – det motsatte av å bli tvunget til taushet.

Slik fremhever Solnit den radikale forskjellen mellom stillheten som sto så sterkt i flere eksperimentelle og motkulturelle kunstuttrykk i senmodernismen – en villet estetisk handling, og ikke det pålagte fraværet av tale – og tausheten, hvor stemmen er beslaglagt. Til Sontags forsvar kan det sies at hun i «The Aesthetics of Silence» også påpeker medaljens destruktive bakside, om enn litt forbigående. I min provisoriske oversettelse: «En av måtene stillhet blir brukt på er å bekrefte et fravær, eller å avvise en tanke. Stillhet blir ofte tatt i bruk som et magisk eller mimetisk verktøy i undertrykkende sosiale relasjoner, som i jesuittordenens påbud om hvordan man skal snakke til overordnede, og i disiplineringen av barn.» Så påpeker hun at dette selvfølgelig ikke er identisk med visse former for livsførsel som gjerne forbindes med klosterliv. Der er den selvpålagte stillheten «en asketisk handling som bærer vitne om en tilstand av fullkommenhet», ikke ulikt praksisen til kunstnerne og ledemotivene i kunsten hun beskriver (John Cage, Bergmans Persona, Keats’ «Ode to a Grecian Urn», Rilkes Duino-elegiene, Antoine Artaud). 

Kritikken er kort, men eksemplarisk. Solnit løfter frem og utdyper det usagte i Sontags essay, som både ligger mellom linjene og utgjør en liten blindflekk. Det viser oss også hvem som har hatt makt til å estetisere stillheten. «Det som forblir usagt i en søken etter sinnsro og selvinnsikt, og det som ikke sies på grunn av stor risiko eller høye barrierer», skriver Solnit i en treffende setning et annet sted i essayet, «står i forhold til hverandre som svømming gjør til drukning». En forfatter som Virginia Woolf – som også er et av Solnits litterære forbilder – undersøkte både i essay og romaner nettopp grenseoppgangene mellom det som kan og det som ikke kan sies. Stillheten antar ulike former – den ønskede stillheten, den som tilbyr kontemplasjon, undring og ansatser til stadig nye tanker i en sanselig åpenhet, men også den andre stillheten: den som truer, tier og dreper.

Regelen, ikke unntaket

Solnit betegner ofte den kjønnsbaserte volden i USA som en epidemi, eller som en sosial krise, og bidrar slik til å artikulere en viktig motstemme til den scientistiske og ofte reduktive modellen der psykopatologiske forklaringer gjerne blir stående som den viktigste – og eneste – årsaken til kvinnedrap og kjønnsbasert vold. Roberto Bolaños monumentalroman 2666 fra 2004 fremstilte en annen historie enn det som lenge var den offisielle, nemlig at kvinnedrap ikke lenger kan betraktes som isolerte hendelser forårsaket av psykiske forstyrrelser av ulik art. Det har for lengst dannet seg et mønster, og over tid har mønsteret kommet til å fortelle en historie om systematisk undertrykkelse: Én av fem amerikanske kvinner (og én av syttien menn) har blitt direkte rammet av voldtekt. 98 % av dem som voldtar, er menn. Hovedårsaken til skader på kvinner mellom 15 og 44 år i USA er vold i hjemmet.

Det er derfor Solnit fordrer en kulturelt betinget forståelse av hatet mot kvinner, fremfor en offentlig samtale som tar utgangspunkt i unntak og avvik – og som derfor medfører en ofte fatal form for ansvarsfraskrivelse. Solnits feminisme er også en inkluderende, humanistisk feminisme, men ikke som en minstemål-aktivisme – hun stiller snarere krav, og fordrer deltagelse også fra menn. Hun stemmer i med den amerikanske aktivisten og teoretikeren bell hooks, som beskriver tausheten i møtet med andre menns maktritualer som forkrøplende også for menns eget følelsesliv – en syklus av følelsesløse forbrytelser krever avstumpede følelser fra tilskuerne som ser på i stilltiende aksept. Vi er alle ansvarlige for å bryte ut av denne syklusen. Veien til handling kan ikke gå om noe annet enn den genuine empatien.

Det finnes også andre gode tekster i Alle spørsmåls mor, og alle er lesverdige. I essayet «Ut av den fem millioner år gamle forstaden» gir Solnit en nyansert kritikk av rigide former for evolusjonsbiologi, hvor den offisielle fremstillingen helst vil ha det til at kvinner, helt tilbake til jeger- og sankersamfunn, alltid har hatt sin passive plass i hjemmet. «Åtti bøker ingen kvinner bør lese» og «Menn forklarer Lolita for meg» refser utdaterte forestillinger om litterær representasjon, innlevelse og kanon, og leverer et betimelig argument i debatten om identitetspolitikk og krenkelse:
Hvem ligger egentlig overfølsomheten hos – minoriteter som påpeker skjevheter i kulturell representasjon, eller den reaksjonære høyresidens lett tilslørte klagesang over et tapt hegemoni?

I likhet med Menn forklarer meg ting, er årets oversettelse utgitt av Pelikanen Forlag. At vi nå har to samlinger av Solnits skarpe, dyptloddende essayistikk på norsk er prisverdig. Field Guide to Getting Lost kommer ut i april, under tittelen Gå seg vill, en felthåndbok, og det er bare å håpe at enda flere av hennes tidligere bøker kommer ut i norsk språkdrakt. Hva med Wanderlust fra 2000, som handler om vandring som litterært motiv og vandringens historie? 

Solnits mangetydige, polemiske saks-essayistikk er avhengig av en oversettelse som bevarer både den hardtslående, konstaterende tonen og de ironiske, krasse subtilitetene. En sømløs vending som dette vitner om at Sabine Gisin og Pål Aasen har gjort et utmerket oversettelsesarbeid: «Mange er blitt lyttet til og elsket opp gjennom århundrene, men ordene deres forduftet så snart de ble uttalt, likevel slo de rot i andre mennesker, bidro til kulturen slik kompost blir til rik matjord; nye vekster oppsto av disse ordene.» Enkelte ord og fraser er derimot litt for direkte oversatt. Ett sted blir gatekeeper til «dørvokter», og ikke det mer treffende «portvokter», som også har større utbredelse og flere betydningslag på norsk. «Skriftstykke» er i og for seg ikke feil, men når det henviser til «det slottet av ord som et omfattende skriftstykke er», klinger det ikke helt godt. Her kunne man tenke seg en mer presis formulering. Dette er imidlertid for flisespikkeri å regne, og forringer ikke kvaliteten på essaysamlingen i nevneverdig grad – det er få eller ingen rester av anglisismer eller engelsk syntaks her.

Powered by Labrador CMS