Essay

Terrorens teater

Hva snakker vi egentlig om når vi snakker om 22. juli? Et oppgjør med høyreekstremismen bak angrepet kan ikke skje så lenge de overlevende føler det er risikabelt å være ærlige.

Foto: Morten Holm / NTB.
Foto: Morten Holm / NTB.
Publisert digitalt

Når vi i sommer skal markere tiårsdagen for terrorangrepet 22. juli 2011, er det på sin plass å konfrontere hvordan det snakkes om terroren ti år etter. Hva har preget historiefortellingen til nå? Ulike forsøk er allerede gjort på å iscenesette, formulere og tolke angrepet, både hvordan det kunne skje – som i boka En norsk tragedie (2012) av Aage Storm Borchgrevink; hvordan det utspilte seg i sanntid – som i filmen Utøya (2018) av Erik Poppe; og hvordan vi som samfunn skal ta innover oss og leve videre med det som skjedde.

Denne våren har det blitt synligere, i hvert fall for meg, at det i det siste spørsmålet faktisk finnes en dyp uenighet blant oss om hva det vil si å imøtegå terroren. Der man er enige om at terroren skal imøtegås, er man uenige om hvordan. AUF har etterlyst og fortsetter å etterlyse et sterkere politisk oppgjør med Anders Behring Breivik og det som drev ham til å angripe akkurat de stedene han angrep: Høyblokka i Regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya. Seinest i Dagsnytt 18 den 9. juni debatterte AUF-leder Astrid Hoem mot Geir Lippestad om dette. Lippestad mener at for å bekjempe radikalisering nytter det ikke å sette 22. juli i panna på gruppene eller individene i ferd med å radikaliseres, for da bryter all dialog sammen. Hoem innvender at selv om det er tatt et juridisk oppgjør med Breiviks handlinger, må det politiske oppgjøret favne langt bredere: Det går ikke an å stille en ideologi for retten, poengterer hun; det er en kamp vi som samfunn må ta i det daglige.

Debatten mellom Hoem og Lippestad rommer et stridsspørsmål som kanskje ikke virker som et ved første øyekast. Lippestad har så klart et poeng i at dersom man skal nå fram til unge mennesker med tilbøyeligheter til å radikaliseres, bedrive sosialt arbeid i så måte, kan man ikke identifisere dem med en som Breivik og komme dem i møte på dette premisset. Det ville være et falskt og uklokt premiss. Men jeg oppfatter ikke at det er dette Hoem mener i det hele tatt, og jeg tror at det er selve denne forvekslingen av hva vi egentlig snakker om når vi snakker om 22. juli, vi må se nærmere på. Et oppgjør med hvilket samfunn vi vil være, er ikke ensbetydende med et oppgjør med hvem gjerningspersonen var og er som person, et oppgjør med hans livshistorie. Samtidig henger dette tett sammen, for mennesket Breivik oppsto jo av vårt samfunn, han er og var en av oss. Det er kompleksiteten i dette vi må nøste i, for å unngå å isolere oppgjøret med 22. juli til gjerningspersonen. Gjør vi det siste, setter vi et strengt likhetstegn mellom 22. juli og Anders Behring Breivik, gjør vi det som ofte skjer etter store forbrytelser: Vi fortrenger eller mister av syne ofrenes ståsted.

Krigens teater

Alle terrorangrep og kriger er unike, ettersom de rammer unike mennesker. Men dynamikken bak tror jeg ofte har flere likhetstrekk enn forskjeller. I dagene etter våpenhvilen mellom Hamas og Israel nå nylig, ble det rapportert at gatene i Gaza fyltes med trafikk og folk, av våpensalutter, fyrverkeri og jubelscener. En uvirkelighetsfølelse fylte meg da jeg så og leste dette. Hva med alle de drepte, hva med alle barna? Hva med Israels fortsatte blokade? Bare det å få inn materialer til det massive gjenoppbyggingsarbeidet som venter nå, vil være en kamp. Jeg forsto ikke hvordan bombeofre kunne feire en såkalt «seier».

Det hele minnet meg om noe den franske filosofen og politiske aktivisten Simone Weil skriver i essayet Iliaden eller diktet om styrke (1941). Som jødisk måtte Weil flykte under andre verdenskrig fra Frankrike til England, der hun engasjerte seg i motstandsarbeidet mot nazistene. I årene før verdenskrigen hadde hun kjempet som frivillig under borgerkrigen i Spania på republikansk side, mot militærkuppet og nasjonalistenes maktovertagelse. Krigserfaringene og ikke minst erfaringene med fascisme og nazisme preget Weil i tenkningen og det hun skrev. «Selv når krigen er i gang, slutter den ikke med det samme å virke som en lek», skriver hun i Iliaden-essayet:

«Sjelen underkastes først når det er for sent å slippe unna, og når den slipper unna, opplever den dager blottet for tvang, dager med lek, med drømmer, tilfeldige og uvirkelige. Da er faren helt abstrakt, livene er like verdiløse som leker et barn har ødelagt. Heltemotet er en teatralsk positur, preget av tomt skryt. Hvis det i tillegg strømmer på med liv, for en stakket stund, som gir ny virkekraft, da tror man uvegerlig at man står under guddommelig beskyttelse og er sikret mot nederlag og død. Da er krigen enkel, og man elsker den på simpleste vis.»

Weil beskriver krigens teater, og det var jo på en måte det 22. juli 2011 kunne fortone seg som sett utenfra: Terroristen skapte krig der det egentlig ikke var krig, gjorde sivile, inkludert barn og unge, til krigsofre, i et ellers fredelig samfunn. I Gaza er konteksten nettopp en helt annen; der er ikke krigen unntaket, men regelen. Blokaden er konstant, og rakettangrep og massiv bombing har avløst hverandre med jevne mellomrom i en årrekke. Jeg mener derfor ikke å trekke en direkte parallell til Breiviks enmannsprosjekt i Norge. Virkelig ikke. Likevel lurer jeg på om det er slik vi også til en viss grad må slutte å tenke. Slutte å tenke på det som et «enmannsprosjekt». For selv om det var én mann som var ansvarlig for drapene, synes jeg det er mulig å skjelne noen av de samme fortrengningsmekanismene Weil beskriver i vårt eget samfunn; hvordan avmakten blant oss dekkes over, ærligheten forfalskes. Ofrene tvinges til å forfalske sin egen virkelighet, fordi gjerningspersonen allerede har omdefinert den så ettertrykkelig.

Risikabelt å være ærlig

AUF og Arbeiderpartiet har med jevne mellomrom de ti siste årene blitt beskyldt for å bruke terroren i politisk øyemed, å «spille offer», dra «Utøya-kortet» og nå seinest i en studie fra Senter for ekstremismeforskning framkommer det at hele 29 prosent av normalbefolkningen, altså hver tredje nordmann, svarer at Arbeiderpartiet har utnyttet 22. juli til egen vinning. Tidligere i år utkom boka Arbeiderpartiet og 22. juli skrevet av historiker Hallvard Notaker. Her kan man lese om hvordan arbeiderpartifolk opplevde det som politisk risikabelt å snakke om 22. juli under valgkampen i 2011. Man måtte vokte sine ord med omhu, sorgen måtte danderes for ikke å virke retorisk. Lena Lindgren spør i sin anmeldelse av boka: «… hva skjer når storsamfunnet faktisk får et reelt offer i dets midte? Når den dagspolitiske offerdynamikken lammes, og én gruppe ‘okkuperer’ et virkemiddel som anses for å ha politisk kapital?» (Morgenbladet, 12.02.2021).

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er dette som må være kjernen i det politiske oppgjøret med 22. juli. Når de reelle ofrene føler det risikabelt å være ærlige om sin egen virkelighet, sier det så mye om den forståelsesrammen vi anlegger på angrepet, og krig og terror overhodet. Det sier noe om oss som samfunn og måten vi forstår oss selv på, kanskje mer enn det sier noe om de individene som uttaler seg. For egentlig sier det seg jo selv at det ikke var fysisk mulig å «spille offer» på Utøya eller i Høyblokka dagen for terroren. Det er et så selvsagt ståsted å innta for oss som ikke var ofre den dagen at det nesten er pinlig å gjøre det. Som om man prøver å gjøre seg selv til et offer.

Det politiske oppgjøret må være et oppgjør med en historiefortelling som overdrar skillet mellom et før og et etter 22. juli 2011 – altså setter en strek over selve angrepet, det fysiske. En slik historiefortelling bidrar til å tåkelegge den faktiske volden. Tåkelegger man den faktiske volden, er det et bidrag til gjerningspersonens ideologi. Det etterlater en følelse av at ordene vi bruker for å omtale terroren, bare er ord. At det er tilstrekkelig å avskrive manifestet til Breivik, og så gå videre som før. At rasjonaliteten er et sikkert vern mot onde krefter i samfunnet. Møte ord med ord. Møte drap med de samme ordene. Men i debattklimaet slik det framkommer ovenfor mangler det jo helt følelse, en empati som strekker seg utover argumenter og ideologi. Er vi ikke da farlig nær ved å ikle oss noe av det reduktive i terroristens eget menneskesyn? Det som gjør at han på den første rettsdagen i april 2012 kunne la være å fortrekke en mine under opplesningen av navnene på de 77 drepte, for så å begynne å gråte da hans egen propagandafilm mot islamisering av Europa ble vist. Jeg tror det går en hårfin grense mellom å avskrive terroristens menneskesyn og å bidra til å usynliggjøre konsekvensene av dette.

Grensen mellom krig og terror

«Det er blitt sagt at fascismen begynner idet du lukker øynene for den. Idet du stilltiende aksepterer den ‘nødvendige voldens språk’, er du indirekte innvevd i den fascistoide ambisjonen om å flytte toleransegrensene», skriver Nikolaj Frobenius i fagantologien Maskespillet i Kongo – Hvordan løslatelse av to leiesoldater ble et nasjonalt anliggende (2020). Ja, og leser man Breiviks manifest, er det jo lett å lukke øynene for det, igjen; å avskrive det som absurd. Retorikken er så uopplyst og simpel, likevel så påkoblet volden gjennom å avlede det fundamentale ved hva et menneske er; å fokusere så sterkt på smålige og sosialt innlærte forestillinger om rase, hudfarge og religion at det fortrenger betydningen av andres menneskelighet og dødelighet.

Det er lett å lukke øynene for dette fra et rasjonelt ståsted i fredstid, men ser man for eksempel til Gaza, som allerede nevnt, er grensen mellom noe sånt som «rettferdig» krig og rå og brutal terror mer flytende. Tilsynelatende. Grensen slutter å være flytende hvis man ser nærmere etter på de helt reelle menneskelige konsekvensene på bakkenivå. Langtidsvirkningene for palestinske barn og unge er for mange og omfattende til å gjøre rede for her, men et illustrerende eksempel er at 12 av de barna som ble drept i luftangrepene nå i mai allerede deltok i Flyktninghjelpens skoleprogram som hjelper barn med å takle traumer. Disse barna var i gang med å lære pusteøvelser og avslapningsteknikker for å kontrollere angsten sin i det daglige livet idet de altså bombes på ny, denne gangen med dødelig utfall. Det er dette krig og terror handler om.

I en Utøya-studie av i vår framkommer det at én av tre overlevende fremdeles har omfattende vansker. Forskningsleder ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Grete Dyb, sier funnene er nedslående: «Vi hadde regnet med at en del ville ha det vanskelig fremdeles, men ikke at det gjaldt så mange» (NRK, 31.05.2021). De overlevende strever med å gjenvinne den tryggheten man hadde fra før, forteller hun: «Man trenger ikke se Utøya, eller et minnesmerke eller gjerningsmannen for å bli påminnet. Det er helt vanlige ting i hverdagen som sansene våre da misforstår og tror at er varsel om fare.» Som NRK-saken viser, kan det være snakk om en dør som smeller, men også over tid å opprettholde skoleprestasjoner, å konsentrere seg mentalt der kroppen er i konstant beredskap. Kroppen befinner seg fortsatt der, i kontrolltapet den dagen.

Ærligheten i oppgjøret

Jeg tror de overlevendes traumer favner eller rommer mye av den ærligheten som bør definere det politiske oppgjøret med terroren. Traumene overgår samfunnets forventninger til hva det vil si å ha et traume gjennom å være så lite oppsiktsvekkende, så vanskelige å få øye på hvis man ikke ser etter eller kommer nært innpå. Selv da kan det være vanskelig å få øye på noe sånt som redsel. Man forventer seg kanskje skrik og rystende skjelvinger som i en krim- eller krigsfilm, mens i virkeligheten kan redselen avgi heller blasse, grå uttrykk av stillhet, kanskje ikke mulige å få øye på. Traumet sitter i kroppen, i pusten og i muskulaturen, den kroppen man gjør helt daglige gjøremål med. Det er av liten interesse for offentligheten å betrakte disse gjøremålene. Men det er som regel her man kan få øye på traumet.

Poenget mitt med å terpe så ettertrykkelig på dette, er at jeg vil ha fram at et politisk oppgjør med 22. juli rett og slett ikke er forenlig med et samfunn der de overlevende føler det risikabelt å være ærlige, å snakke fra sitt eget sted og ikke et kollektivt et der status quo rår som før. I et slikt samfunn blir det vanskelig å snakke ærlig om noe sånt som ideologi; om fascisme og høyreekstremisme, hat og rasisme. De kroppslige virkningene av terroren er på mange måter det mest ærlige uttrykket man finner for falskheten i det høyreekstremistiske tankegodset, med sine voldsromantiske holdninger om den hvite mannens suverenitet over andre, om suverenitet i det store og hele, suverenitet over kroppen og alt som kan avgi sprekker i maktas fasade.

I Maskespillet i Kongo skriver Frobenius om arrestasjonen av de to norske leiesoldatene Tjostolv Moland og Joshua French i DR Kongo i 2009 at konsekvensen av mottagelsen de fikk her hjemme «var at fokus ble flyttet vekk fra de to nordmennenes virksomhet i DR Kongo og over på fortellingen om Joshuas lidelser i kongolesisk fengsel»:

«Både spillefilmen og Frenchs foredrag brukte forestillingen om den hvite mannens urettferdige lidelser i et kaotisk og barbarisk Kongo som en effekt som skygget for andre perspektiver. Blant annet mener jeg at Kongo-saken speiler noen av samtidens sentrale diskusjoner om høyreradikalisme, rase, makt og manipulasjon.»

Hva har dette med 22. juli å gjøre, rent bortsett fra å berøre høyreradikalisme? Jo, det at det også i denne saken var de synlige, sensasjonelle uttrykkene for lidelse som fikk oppmerksomheten, så lenge det varte. Men det er først når sjokket har lagt seg at oppgjøret egentlig begynner, det som må være det politiske oppgjøret.

Tora Ask Fossen (f. 1993) er litteraturviter, student ved Forfatterstudiet i Tromsø og jobber for tiden blant annet som seminarleder i Exfac ved Universitetet i Oslo.

BLA 6-7/2021.

Powered by Labrador CMS