Essay

Sårpleie uten plaster

Antologien Bearbeidelser griper tak i kunstens mulighet til å fortsette samtalen om 22. juli, også når det gjør vondt. Men hvem er det som setter smerteterskelen, og finnes det en felles kur for traumet?

Publisert digitalt

Anne Gjelsvik (red.)

Bearbeidelser. 22. juli i ord og bilder

Antologi

Universitetsforlaget, 2020

348 sider

Det har snart gått ti år siden 22. juli. I ti år har vi arbeidet, kollektivt og hver for oss, med å forstå hva som skjedde denne dagen, og hvordan vi kan forholde oss til det. Resultatet er hundrevis av bøker, antakelig tusenvis av artikler, utallige kunstverk, samt flere fysiske minnesmerker og mange opprivende (og noen forbigåtte) diskusjoner. Bearbeidelser. 22. juli i ord og bilder undersøker rollen kunsten har spilt i hvilke diskusjoner og fortellinger som har vært mulige, gjennom å gripe tak i et utvalg bearbeidelser fra det siste tiåret innenfor ulike sjangre. Målet med antologien er, ifølge redaktør Anne Gjelsvik, å «gi et bilde av helheten, selv om vi ikke tar mål av oss å vise hele bildet». Dette bildet gis gjennom 14 kapitler hvor akademikere innenfor forskjellige humanistiske og kunstneriske disipliner analyser litteratur, film, installasjoner, veggmalerier, taler og musikk. Mellom kapitlene finner vi tekstutdrag og illustrasjoner som analyseres i antologien, men også bearbeidelser som får stå ukommentert. Slik dekker antologien imponerende bredt.

Bearbeidelsene som undersøkes blir som regel nøyaktig presentert innenfor det spesifikke feltets teoretiske rammer. Selv om disse rammene iblant kan ta litt vel mye plass, er de også viktige for undersøkelsene forfatterne gjør av hva det spesifikke mediet har muliggjort i fortolkningen av hendelsene – og hvilke samtaler som slik har blitt oppnåelige. Det er likevel interessant at antologien, som virker å søke en framvisning av kunstartenes forskjellighet i hva og hvordan de evner å bearbeide, ender opp med å slå an en relativt unison grunntone i synet på kunstens rolle, på tvers av medium: Kunst, slik Bearbeidelser presenterer det, muliggjør uenighetsfellesskap og stadig re-fortolking av hendelser, slik at andre fortellinger blir synlige.

For fortellingen om 22. juli er ikke gitt, og lar seg ikke fremstille uten at en rekke valg må tas, valg som alle har moralske konsekvenser. Hvilke fortellinger skal fortelles, hvordan burde de fortelles, og hvem er de for? Hvem har rett til å si hva som er nødvendig eller støtende, passende eller mediespektakulært? Det er mange ulike behov og ønsker i møte med 22. juli, som ikke kan tilfredsstilles samtidig. Som Gjelsvik skriver: «Noen har behov for å minnes, andre ønsker å glemme. Noen trenger å skrike, andre trenger stillhet. Skal sår bare få gro, eller er det viktig at arrene og sporene er synlige? […] Fellesskapets ønsker og individuelle behov kan stå mot hverandre».

En felles tid for forståelse?

Et av hovedspørsmålene i møte med de kunstneriske bearbeidelsene av 22. juli, er om det i det hele tatt kan finnes én fortelling om det som skjedde. De første tekstene i boka tar for seg relativt umiddelbare responser, og viser at det tidlig ble arbeidet for å skape en felles forståelse av terrorangrepet – men at dette fellesskapet allerede fra starten av inneholdt flere sprekker enn sammenhenger.

Antologien åpnes av kulturhistoriker Helge Jordheim, som skriver om tidslinjen. Denne teksten fungerer fint som introduksjon, da tidslinjene var et verktøy som tidlig ble brukt i mediene for å forsøke å skape en oversikt over hva som hadde skjedd – samtidig som den har vært viktig i mange videre bearbeidelser av 22. juli. Hvordan ble tidslinjen så sentral i vår forståelse av terrorangrepet? Jordheim fremhever hvordan terror og traumer er noe som «slår i stykker den materielle og symbolske verden vi lever i», inkludert våre tanker om fortid og fremtid. Tidslinjen kan være en måte å forsøke å reparere den istykkerslåtte tiden på, ved å lage nye forbindelser. Samtidig muliggjør tidslinjen en utvidelse av hendelsen i bredden og lar oss stadfeste hvor vi var da forskjellige episoder fant sted. På denne måten kan terroren forbindes med utallige menneskers liv og erfaring: Tidslinjen gir oss mulighet til å, igjen, knytte oss sammen i en felles tid.

Problemet med tidslinjen er at den har lett for å fremstå som total, objektiv og kausalitetsbasert, selv om den, som alle andre bearbeidelser, alltid er et utvalg, en konstruksjon. Jordheim bruker mye av teksten på å vise hvordan mange av tidslinjene knyttet til 22. juli har blitt for smale. Han fremhever for eksempel tidslinjene som finnes i Politidirektoratets egenevaluering som «lokale og begrensede». De isolerer «smale rekker av hendelser og […] avskjære[r] dem fra det som ligger rundt, før eller etter. […] Politidirektoratets altfor korte og smale tidslinjer bidrar til å underbygge hvorfor politiet ikke kunne ha handlet annerledes, og anlegger nærmest et deterministisk blikk på begivenhetene». Like mye som tidslinjene kan skape en oversikt og et fellesskap kan den altså, ved hjelp av en oppfattelse av tidens linearitet og objektivitet, diskreditere muligheten for at andre hendelser, andre fremstillinger, er mulig.

Former for dissens i fellesskapet

Andre fremstillinger er likevel alltid mulig, og dette griper flertallet av bearbeidelsene som blir analysert i denne antologien tak i. Når litteraturviter Tonje Vold i antologiens andre tekst ser på den tidlige sakprosaen, representert ved tre selvbiografiske verk fra overlevende og redningsmannskap, og to dokumentariske reportasje- og billedbøker, legger hun vekt på hvordan også disse i påfallende grad fremhever kronologier og klokkeslett. Her etableres igjen denne «hvor var du når jeg var der?», som tidslinjer og angivelser av minutter inviterer til. Men i tillegg til å se på tidsaspektet trekker Vold frem at allerede disse fremstillingene fra høsten 2011 problematiserte historien om fellesskap, rosetog og forsoning. Samtidig som bøkene forsøker å få oversikt over enkeltmenneskenes plass i en felles kronologi, viser de også frem hvordan «en samlet nasjon er en etterpåklok konstruksjon, som verken fantes før eller etter 22. juli».

Denne nasjonale konstruksjonen «innebærer at 22. juli ble omskapt til en kraftfull respons, med det symbolske rosehavet og samholdet. Dette er fortellingen om nasjonen som går videre, der verken gjerningsmannen, de som faktisk døde eller som fremdeles lider får hovedrollene». For enkeltmenneskene var ikke tidslinjen nødvendigvis lineær og fremadrettet, den var oppsplittet og sirkulær, slik traumets tid ofte er. Ved å se på de enkelte historiene den tidlige sakprosaen griper tak i, finner Vold «et tragisk narrativ i kontrast til det offisielle progressive narrativet som ble etablert omtrent samtidig». Det er en viktig påminnelse at denne kritikken var tydelig såpass tidlig. I år ser vi flere bøker som griper tak i det politiske i 22. juli, og som igjen setter søkelys på hvordan nettopp det å fortelle en annen historie enn fellesskapets har vært vanskelig. Men dette er altså ikke noe nytt: De fleste bearbeidelsene som analyseres i antologien handler om å mangfoldiggjøre og sette spørsmålstegn ved et overgripende «vi». Helt fra begynnelsen har det blitt forsøkt å skape verk som forskyver oppmerksomheten fra det kollektive til det individuelle, fra gjerningsmann til ofre. Det interessante er at hovedfortellingen for mange ser ut til å ha forblitt den samme.

På utsiden av det nasjonale «vi»

Hvordan kan det ha seg at forestillingen om verdighet, fellesskap og rosetog ikke lar seg splitte? På tross av at antologien rommer utallige analyser av verk som viser umuligheten av dette nasjonale «vi», ligger kanskje svaret nærmere om vi undersøker hvordan dette «vi»’et ble etablert? Dette griper retoriker Jens E. Kjeldsen tak i når han analyserer Jens Stoltenbergs taler fra 22., 24. og 25. juli. Her viser han hvordan statsministerens taler som mante til «mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet», la de første rammene for en forståelse av et felles «vi», og hvordan dette fellesskapet skulle møte terrorhandlingene. I tillegg til å gi gode fremlegg av Stoltenbergs taler, rommer Kjeldsens tekst noe som kommer igjen med ujevne mellomrom i antologien: Den akutte påminnelsen av hvor uoversiktlig den umiddelbare tiden etter terrorangrepet faktisk var. Disse påminnelsene fungerer som stadige slag i magen, og finnes for eksempel i hvordan Stoltenberg i talen den 24. juli nevner at 92 menneskeliv har gått tapt: Jeg husker at det ble telt feil, at vi våknet den 23. juli til et dødstall som senere skulle justeres ned. Det enkle i at dette tallet fortsatt står den 24., drar opp igjen en følelse av avmakt, en påminnelse av hvor kaotiske og uhåndterlige dagene var.

Etter terrorhendelsene var det et sterkt ønske om å forstå hva som hadde skjedd, slik tidslinjene og den tidlige sakprosaen viser oss. Men mer enn bare å få oversikt over hendelsene, måtte vi finne en måte å forholde oss til det hele på. Kanskje var det jakten på meningsfull respons til det meningsløse som ga Stoltenbergs taler såpass stor konstitueringsmakt? Kjeldsen gir oss mulighet til å tenke sammen med ham når han går tett på talene, for eksempel ved å telle opp antall ganger Stoltenberg bruker ordene «vi», «vårt» og «oss», og vise hvordan henvisningen hver gang er til «et nasjonalt vi». Ikke én gang nevnes Arbeiderpartiet, AUF, eller andre spesifikke grupper: Angrepet var, slik vi fortolket det på dette tidspunktet, rettet mot oss alle.

Videre påpeker Kjeldsen hvordan konstitueringen av Norge som et «lite og åpent demokratisk samfunn, preget av humanitet, og som en stolt nasjon», ikke var naturgitt:

«Den konstaterende konstitueringen av hva som er skjedd, hvem folket er og hvordan nordmenn skal reagere er ikke selvsagt. Den norske identiteten i talen er ikke allerede foreliggende. Folket blir det talen sier, i det øyeblikk den sier det. Men kun hvis folket aksepterer selvbildet som det blir tilbudt».

At selvbildet så til de grader ble akseptert, understrekes av hvor mange av bearbeidelsene som siden forsøker å bryte ut av dette. «‘Vi’ ville gjerne være de som statsministeren konstituerer ‘oss’ som» – for hvem vil vel ikke være av dem som klarer å møte hat med kjærlighet, terror med verdighet, feighet med stolthet? Kanskje krever det flere tiår med bearbeidelser for å bryte ned denne konstitueringen av et slags toppnivå av demokratisk respons i møte med det mest udemokratiske av alt: Å skyte og drepe mennesker som er uenige med deg. At fellesskapet vi møtte angrepet med likevel ikke var for alle, gjør det ikke mindre viktig å undersøke hvor tanken om fellesskapet kom fra, og hvordan Stoltenbergs ord og formuleringer var fundamentale i etableringen av hvordan vi, fortsatt, forholder oss til 22. juli. 

Terrorens oppmerksomhetskrav

På samme vis som det er interessant å ikke bare se hvordan det kollektive perspektivet kan brytes, men hvordan det oppstod, er det godt at antologien også velger å gå i møte med verk som setter terroristen i sentrum – selv om det kun gjelder to tekster. Nå er det mange grunner til at det å sette gjerningspersonen i sentrum for bearbeidelser av en terrorhendelse er problematisk. Som medieviter Aurora Hoel skriver i sin tekst, hvor hun tar tak i rettstegningene av Breivik: Terroren «vokser seg større og mer slagkraftig når den får oppmerksomhet. Terrorismen er avhengig av mediene for å virke». En terrorhandling vinner på å bli vist frem, og terroristen får ofte større plass både i mediedekningen og i vår bevissthet enn ofrene. Dermed er det ikke rart at få av verkene som analyseres i antologien har Breivik i sentrum: Vi kjenner alle navnet hans, historien hans – vi trenger ikke gi dem mer rom.

Hoels tekst om ubehagelighetene de som skulle tegne Breivik møtte, viser likevel at det kan være noe å hente ved å undersøke vårt møte med terroristen. Det «å tegne et menneske krever en form for empati med den du tegner», skriver Hoel, og dette ledet rettstegningene til å bli åpne. Slik kunne de fungere som «et korrektiv til den mer stereotype, standardiserte og lukkede bildet som ble gitt av [Breivik] utenfor rettsalen». Hoel viser hvordan rettstegnerne måtte imøtegå sin egen refleks om å forflytte terroristen over i kategorien «den andre», som gjør ham til noe fremmed, ugjenkjennelig. For om vi forflytter terroristen fra det menneskelige til det monstrøse utsetter vi ham for den samme annengjøringen som i sin tur muliggjorde hans handlinger – som ikke tok hensyn til ofrenes menneskelighet.

Å menneskeliggjøre en terrorist

Kampen mellom vår refleks om å stenge av for terroristen, og rosetogenes og rettstatens krav om å møte medmennesker med verdighet, kommer også til syne i teksten til teaterviter Siemke Böhnisch. Hun griper tak i forestillingen Breiviks Erklärung, som hadde premiere i Tyskland i 2012. Forestillingen består av en opplesning, ord for ord, av Breiviks åpningsforklaring i rettssaken. Når Böhnisch sitter i teatersalen og lytter, blir hun satt ut: «Argumentasjonen er i lange passasjer så gjenkjennbar at jeg blir overrasket over hvor moderat den kan virke. Jeg er ikke i tvil om at mange av de i tekstene uttrykte meningene deles av et ikke ubetydelig antall mennesker rundt omkring i Europa, inklusive Norge». Ikke bare får Böhnisch øynene opp for hvor mange som kanskje deler terroristens frykt for utviklingen av Norge, men hun innser at hun selv, «av gode grunner», er vant til å skyve dette tankegodset langt vekk, at hun egentlig aldri har lyttet til det. Slik blir Böhnisch klar over at hennes «egen ryggmargsrefleks, [hennes] reflekspregede ikke-lytting, (re)produserer tekstens ‘vi’ og ‘de’, bare speilvendt».

Dette griper tak i noe utpreget menneskelig: Det er vanskelig for oss å faktisk forstå at andre mennesker kan ha et grunnleggende annerledes utsyn på verden enn oss selv. En enkel vei ut av dette uføret er å avstå fra diskusjonen. Men i praksis gjør dette oss uangripelige, og lar ikke diskusjonen verken starte eller avslutte, da vi egentlig aldri lytter. Likevel forblir spørsmålet, på tross av dette, om vi burde lytte til tankegodset som ledet en mann til å sakte, men sikkert, skyte ned 69 mennesker, og drepe ytterligere 8 med en hjemmelaget bombe.

Verdighet, berøring og avstand

Når litteraturviter Ingvild Folkvord i sin tekst om Cecilie Løveids dikt «Straff» skriver om responsregimet som rådet i Norge etter 22. juli, eksemplifiserer hun dette med en overskrift fra Bergens Tiende: «Morderens smil møtte vårt alvor. Det onde, gale og grusomme måtte gi tapt for rettens verdighet». Det norske vi-et skulle ikke synke til gjerningsmannens nivå, det skulle møte hat med kjærlighet, det skulle, som, Hoel skriver i sin tekst om rettstegningene, behandle terroristen med en verdighet han selv aldri var villig til å innrømme ofrene sine. Hoel og Böhnisches tekster viser godt hvorfor denne tankegangen er viktig.

Men Hoel fristes også «til å avslutte denne siste digresjonen med et sitat […]: ‘Fuck verdighet! Mennesker er revet i stykker, deres familier slites i stykker, og vi babler om verdighet som om det var en konkurranse’». Dette setter fingeren på nok et viktig moment: På et akademisk, teoretisk og analyserende nivå kan det meste av kunstneriske bearbeidelser forsvares, forklares, vises vektige og nødvendige. Man kan si at teaterstykkets «utsigesleskonstruksjon [kan] bli svært kompleks» og at det er «nødvendig å tolke den konkrete ytringen på teaterets premisser» – men hvordan fungerer denne argumentasjonen i møte med etterlatte som synes stykket kom for tidlig, som finner det at Breiviks forklaring vises på en scene som en hån mot sine avdøde?

Det er her det begynner å bli virkelig vanskelig, eller: Det har vært vanskelig lenge allerede. Når jeg iblant synes at tekstene er teoritunge, er det litt fordi enkelte av bidragene for lett bruker et språk, en terminologi, jeg synes forvansker innholdet. Men det er nå også en utgivelse fra Universitetsforlaget, og selv om boka er tung å lese fra perm til perm (og antakelig heller ikke er ment til det), er jeg positiv til måten fagstoff her er aktualisert på. Når jeg stanger i teorien er det kanskje heller her det lugger: På et personlig plan klarer jeg ikke helt å godta det distanserte, akademiske blikket som står så støtt i sin tiltro til kunst og verdighet, og ikke innrømmer seg et «fuck verdighet!», ikke tør å legge vekt på hvordan bearbeidelsene virker utenfor analysen.

Den felles eide uenigheten

Grunnen til at jeg er interessert i hvordan verkene virker, er ikke bare at jeg selv kan bli slått i bakken av hvor lite det personlige har å stille opp med i møte med enkelte teoretiske overbygninger, men også fordi det er interessant å se hvordan fellesskapet har reagert så forskjellig på bearbeidelsene. Når jeg innledningsvis sa at tekstene i antologien ga relativt like begrunnelser for hvordan ulike kunstarter har kunnet fortolke 22. juli, skiller de seg likevel fra hverandre i hvordan publikum har respondert. Teaterstykket Böhnisch beskriver, ble beskyldt for å komme for tidlig, slik også flere av de filmatiske produksjonene har blitt. Antologien gir ingen entydige svar på hvorfor det er slik at vi i stor grad har etterlyst faktabøkene og de skjønnlitterære behandlingene av 22. juli, men har reagert negativt på sceniske, monumentale og filmatiske framstillinger. Det nærmeste vi kommer er kanskje Gjelsviks kommentar i forordet om at det virker som om avstanden mellom fellesskapets ønsker og individuelle behov blir «særlig tydelig når kunsten skal finne sin plass i det offentlige rommet».

Dette kommer tydelig fram i kapitlene som skrives av forsker på Falstadsenteret Ingeborg Hjort, og kunsthistoriker Marit Paasche. De tar for seg henholdsvis prosessen rundt det nasjonale minnesmerket til Jonas Dahlberg ved Utøya og veggmaleriene til Vanessa Baird i Regjeringskvartalet – to bearbeidelser i det offentlige rom som møtte så sterke reaksjoner at de ikke ble gjennomført som planlagt. Hjorth og Paasche gir rom til gode og detaljerte analyser av verkene, med en språklig klarhet flere kan lære av. Samtidig retter de et gjennomborende blikk mot den prinsipielle debatten verkene vekket i møte med publikum, og minner om hvordan «stedsspesifikk kunst i offentlige rom i høyeste grad er et sted for en samtale om demokratiske prosesser». Tekstene til Hjorth og Paasche minner oss på at vi ikke kan ha omgivelser eller samfunn blottet for konflikter, forskjeller og uenighet – og argumentene deres brer seg givende ut i spørsmål om hvilke ytringsrom vi trenger for å bearbeide overhodet.

På dørterskelen

Det er et gjennomgående trekk i Bearbeidelser at den fremhever verk som holder såret og konflikten åpent, som viser frem det vonde. Vi kan ikke lukke døra og si at terroren er ferdig snakka, selv om vi nok er mange som kan ha behov for pauser fra påminnelsene. Slik er også antologien på sitt beste når den innser hva denne insisteringen på å ikke si seg ferdig gjør, og fordrer, både av oss som enkeltindivider, og som samfunn. 22. juli gjør vondt, og vi kan derfor ikke overraskes når kunstneriske bearbeidelser vekker reaksjoner. Men vi kan heller ikke verken feie dem vekk som irrelevante ut fra vår avstandsbetraktning og prinsipielle rammer, eller uforbeholdent bøye oss for dem fordi diskusjonen i seg selv er ubehagelig. På samme vis som det må være mulig å fortelle en historie som inneholder andre reaksjoner enn verdighet og rosetog, må det også være mulig å reagere på bearbeidelser som berører det vi finner vondt med annet enn rolig aksept: En del av oss må, i begge tilfeller, få lov til å skrike. Dette betyr ikke at vi må bøye oss for enkeltmenneskets brøl, for som Paasche argumenterer: «Hvis terskelen for når et kunstverk er krenkende er basert på rene subjektive oppfatninger, åpner vi for å stanse nesten enhver kritisk ytring». De kritiske ytringene må få bestå, men da må vi også tåle at de rettes mot oss, eller kunsten vi mener er viktig.

Det er lenge siden jeg har brukt så lang tid på å lese en bok som jeg har brukt på Bearbeidelser. Den er tung, både i innhold og til tider i form, men det er også mye i dette som gjør det til en vektig, og viktig, bok. Etter endt lesning kommer jeg på flere bearbeidelser jeg gjerne skulle sett analysert innenfor bokens rammer, noe som ikke kan være annet enn et kvalitetstegn. Aller mest skulle jeg gjerne sett bearbeidelser skribentene mente hadde mislykkes, på tross av at de arbeider med å holde såret åpent. Der tror jeg vi kunne fått mye å bryne oss på. Men at jeg sitter igjen med dette ønsket, viser også hvordan antologien har truffet. For det har ikke blitt noe lettere å svare på hvilke hensyn vi bør ta når kunsten skal bearbeide det vanskelige, det traumatiske, i virkeligheten – men det har kanskje blitt flere måter å diskutere på. Det tror jeg er viktig, for vi er nok ikke ferdige med 22. juli på lenge ennå.

Hanna Malene Lindberg (f. 1991) er litteraturviter, bibliotekmedarbeider og kritiker basert i Trondheim.

BLA 6-7/2021.

Powered by Labrador CMS