Entusiastiske essays

Zelig og jeg

Zelig lager ofte speilbilder av mangfoldigheten, hvor han selv i verkene alltid befinner seg i ytterkanten, som en bifigur, men hvor han i realiteten orkestrerer helheten, i en verden speil i speil, skriver Thure Erik Lund.

Tegninger: Esther Maria Bjøneboe.
Tegninger: Esther Maria Bjøneboe.
Publisert digitalt

Å skrive og utgi romaner kan sammenliknes med det som ofte skjer inne i et avsondret skogsområde, langt fra folk, om det er bergskorter som raser ut, trær som faller, eller elvevann som i sitt leie fosser nedover bratte urer.

Ingenting av slike hendelser lager noe som helst lyd, kun tause luftbølger, som farer gjennom luften, før de dør av seg selv, i den tilstrekkeligste avstand fra mennesker som kunne oppfatte dem. Slike hendelser kan sammenliknes med radio- og tv signaler som sendes ut gjennom lufta, og som finnes overalt, hele tiden, men som vi må bruke særegne apparaturer for å fange og omforme lydene fra, og disse signalene finnes også inne i skogsområder, akkurat der hvor folk så lett innbiller seg at det finnes en naturlig stillhet og ro, tilsynelatende er det bare vinden, lauvets blafring, fuglekvitter og lyden fra sko som tråkker seg slafsende ned i myrgjurpe som kunne oppfattes, for det er jo så åpenbart at det er et stort fravær av modernitetens støy. Men tar de fram en lommeradio, eller mobiltelefon, vil de raskt skjønne at siden den slags apparaturer umiddelbart kan fange opp nesten enhver teknologisk framstilt lydbølge, som i samme tida blir omformet til ny lyd, straks et fungerende menneskelige øre er i nærheten, så får man en ettertrykkelig bekreftelse på at luften, og verden, er full av innestengt, taus lyd, som kun subjektivt kan framkalles. Men på den annen side, hvis man legger fra seg lommeradioen et sted der inne i skogen, og mens den durer på med sitt, kanskje den nå sender en eller annen «samtale» i NRK P2 om fellesskap, viktige bøker, ytringsfrihet eller konspirasjonsteorier, og så raskt og målrettet går vekk og ut av skogen, så vil også lyden fra denne lommeradioen forsvinne, og med den vil også radioprogrammet med alle sine «kloke» betraktninger synke tilbake til en absolutt abstrahert verden, og som kan gi et hint om at alle disse meningsbrytninger egentlig foregår for døve ører, selv om de blir formidlet ansikt til ansikt der inne i opptaksrommet. Og radioen, fortsatt der ute i skogen, ja, den vil være like taus som steinhellen den er anbrakt på, og det selv om volumknappen aldri så mye er skrudd maksimalt på, og debattantene omtrent går over seg i sin indignerte saklighet med tilhørende redsler for «skrekkscenarier», ganske enkelt fordi det ikke er noen apparater, med innebygde biologiske eller teknologiske sensorer til å kunne omforme disse (lyd)bølgene som drar seg gjennom vindværet.

Men det er slik verden er. Kun de som makter å være og ikke-være samtidig kan ta del i dette stillhetens drama. Og dem er det muligens ingen av. Selv om denne beskaffenheten ved virkeligheten kommer aller tydeligst, og på enkleste vis fram i en fjern og avsondret skog, så eksisterer dette fenomenet kanskje på sitt mest ekstreme midt i en storby. Også der finnes en underlig stillhet, overalt. Man skulle derfor tro at færre enn ingen ville være istand til å trenge gjennom virkelighetslagene, og således både være og ikke-være på samme tid der.

Unntatt Zelig da. Han er den eneste jeg veit om som både kan være og ikke være til stede samtidig, og det livskunststykke utfører han daglig ganske i nærheten her, i Oslo.

Så, altså, midt i Oslo, i det oppsprengte kaoset av kulturelle påvirkninger, ideer, rykter, samtaler og internettinfiserte sinn finnes altså Zelig. Her har han det som fisken i vannet. På grunn av sin evne til å være og ikke-være på samme tid er Zelig i stand til å høre, se, og på andre og mer uutgrunnelige måter oppfatte alle de impulser, sjangre, kunstuttrykk, oppfatninger, tankeretninger som flommer over det kulturelle og sosiale feltet, og som vi andre ikke får med oss, men som bare suser forbi oss, som ulne lufttrykkede bølger, hvor vi bare såvidt kan få med oss en og annen kort og knitrende del av noe som kan være en slags «sammenheng». Og den nokså medialt ukjente Zelig, men som overraskende mange ønsker å møte og samtale med, har derfor en helt egen evne til også å formidle denne mangfoldigheten, av og til ved kun i samtales form, ved en sterk personlig tilstedeværelse, andre ganger hjemme på sitt kontor, hvor han omdanner denne mangfoldigheten med et stort spekter av uttrykksformer, ofte forbløffende raskt, smidig og konsentrert. Zelig lager derfor ofte speilbilder av mangfoldigheten, hvor han selv i verkene alltid befinner seg i ytterkanten, som en bifigur, men hvor han i realiteten orkestrerer helheten, i en verden speil i speil. Zelig har sagt at han betrakter seg selv om en slags Zelig, tankevekkende nok. Når Zelig er i Oslo, er han nede på kontinentet et sted. Og der nede, er han i andre verdensdeler. Og sånn fortsetter det. På grunn av sin ekstreme tilstedeværelse, her og nå, kan Zelig tillate seg denslags, å være en som er overalt, fordi han er nysgjerrig, humoristisk, dyptgravende, og være en som tilsynelatende både går ut og inn av roller, men som er helt motsatt, da Zelig har en såpass omfattende og generellspesifikk identitet, som gjør at han kan brukes til alt, siden han er uhyre stabil, fast, unevrotisk, en fyr helt til å stole på, i tillegg til den store mentale summen i ham, som har noe klassisk tidløst ved seg, som en dedikert intellektuell, for det kan jeg underskrive. Zelig kjenner alt og alle, alle vil snakke med Zelig, og det gjør de, for har ekstreme detaljkunnskaper om de underligste populærkulturelle fenomener såvel som klassisk kunst, og fransk avantgardefilosofi. Og til tross for sin underlige beskjedenhet, og motvilje i å trekke seg selv fram, midt i all sin tilstedeværende og ikke minst spøkefulle zeligmessighet, så har Zelig sugd til seg alle slags kulturelle innsikter, ved at han nettopp gjennom årtier har møtt så uendelig mange oppblåste egoer innen film, samfunnsliv, litteratur, kunst, teater, som er så vant til å bli eksponert i mediene, og har så lett å få oss andre til å tro at både de og mediene innestår for en slags viktig totalitet, mens alt det de egentlig har klart å få til bare vil fade ut som en stille radiosending ute i villmarka, før eller siden. Ikke rart Zelig har en helt særegen selvbevissthet. Zelig har en underlig blanding av overbærenhet og irritasjon over å ikke bli akseptert som den skarpe og kunnskapsrike intellektuelle han er. Irritasjonen er en følge av hans uutslitelige energi, mens overbærenheten er en følge av den energiske uutsliteligheten hans. Zelig elsker selvreferanser. Zelig har en sterk dragning mot logiske følgeriktigheter. Zelig forfølger enhver tanke og idé til sitt komiske sluttpunkt, som da sprer seg, og hvor han da kan motsi seg selv, og dermed få nye innsikter. Zelig har lyttet til verden, for han kan mange språk, og han veit godt både hvem han er, og hva han kan. Ingen sak å ramse opp Zeligs merittliste: Maler, avantgardistisk postpunkmusiker, ballettdanser, teaterinstruktør, mellommann i diplomatien, filmmanusforfatter, regissør, vit.ass. på BI, skuespiller, tegner, lærer i kunstfag og i litteratur, kurator for billedkunstutstillinger, poet, oversetter, kritiker, biograf, filmkonsulent, motedesigner, foredragsholder på universitetet, sakprosaforfatter, essayist, redaktør. Ut av dette har Zelig utviklet et helt eget håndverk i å være kunstner, for det såkalte zeligske håndverket går på å strukturere den mangfoldige totaliteten inn i hver enkelt kunstutøvelse, som da i sum arter seg som en forsterket romanskriving, som han selvfølgelig også er en mester i.

Thure Erik Lund (f. 1959) er forfatter. Han har gitt ut en rekke romaner og essaybøker, seinest Frankfurt (2020).

BLA 4/2021

Powered by Labrador CMS