Essay

Å loffe mot lykken

I meningstomrommet etter første verdenskrig går en ung veteran på loffen for å finne svar på livets største spørsmål om Gud, ondskap og sjelens udødelighet. Hva er det ved Somerset Maughams The Razor’s Edge som tiltrekker en vimsete norsk hedgefonddatabaseadministrator?

Hvorfor er akkurat The Razor’s Edge blitt stående som en av mine absolutte favorittromaner, spør Hilde Susan Jægtnes. Bildet viser en poster til filmatiseringen av romanen. Kilde: Wikimedia Commons.
Hvorfor er akkurat The Razor’s Edge blitt stående som en av mine absolutte favorittromaner, spør Hilde Susan Jægtnes. Bildet viser en poster til filmatiseringen av romanen. Kilde: Wikimedia Commons.
Publisert digitalt

«Hva skal jeg gjøre nå? Hva skal jeg gjøre?

Jeg skal styrte ut som jeg er, og strene gjennom gata

Med håret løst – slik. Hva skal vi gjøre i morgen?

Hva skal vi overhodet finne på?»[1]

Hva skal vi gjøre med den lille tiden hver av oss har fått utdelt på jorden? Og hvor i all verden skal vi gjøre det?

T.S. Eliots eksistensielle broderi av et langdikt The Waste Land (eller Det øde landet i Eirik Røkkums viltsparkende og lekne norske gjendiktning fra i fjor) tar for seg meningstapet og den kollektive lammelsen som rammet England etter første verdenskrig. Over 1 million menneskeliv gikk tapt, ca. 2% av befolkningen, hvorav 886.000 var militære dødsfall og 228.000 dødsfall grunnet underernæring og spanskesyken. Aldri før hadde Europa opplevd en så inngripende og dødelig krig. I kjølvannet fulgte «The Roaring Twenties», en økonomisk, teknologisk og kulturell oppgangsperiode anført av USA takket være hjemvendte krigsveteraners arbeidskraft, teknologiske nyvinninger og en økt samhandling mellom føderal administrasjon og handel, inkludert skattelettelser og proteksjonistisk lovgivning.

For den anglofile eliten ble det vanlig å forflytte seg sesongvis mellom de europeiske maktsentrene London og Paris (med utstikkere til den franske Rivieraen) og storbyer i USA (spesielt New York og Chicago). Her minglet amerikanske rikinger som skrøt av aner tilbake til Mayflower-immigrantene med europeiske adelige eller kongelige. For økt underholdningsverdi ble en og annen kunstner invitert inn i disse kretser dersom de var av god familie eller hadde oppnådd et minimum av påviselig suksess. Mote, mat og drikke, interiør, beliggenhet og kunstgjenstander godkjent av toneangivende eksperter var avgjørende kulisser i den sykliske iscenesettelsen av et panisk snobberi som tviholdt på europeiske nedarvede privilegier samtidig som den åpnet for USAs klassemobilitet ansporet av den innflytterbaserte liberale kapitalismen.

Det er medlemmer av Amerikas og Europas 20-tallselite vi får følge i W. Somerset Maughams virkelighetsroman The Razor’s Edge, utgitt i 1943. Fortelleren er forfatteren selv, M., som innleder med å si at han aldri under større tvil har kalt en av bøkene sine for en roman. Når han allikevel gjør det, er det fordi han ikke vet hva annet han skal kalle den.

Maugham er kjent for utstrakt sammenblanding av selvbiografi og fiksjon, i så stor grad at han skal ha sagt at han hadde vanskeligheter for å skjelne mellom fakta og fiksjon i sine egne verker. Han ble født i 1874, en av de seks sønnene til en privilegert engelsk advokat som tjenestegjorde i den britiske ambassaden i Paris. I en alder av 10 år ble han foreldreløs og overlatt i onkelens varetekt. I løpet av utdannelsen på Englands eldste privatskole King’s School i Canterbury ble han utsatt for mobbing fordi han snakket dårlig engelsk (fransk var morsmålet), fordi han var kortvokst, og fordi han stammet. Det er lett å se for seg at utenforskapet ble ytterligere forsterket av at han var skeiv (etter et 13 år langt turbulent ekteskap med en kvinne levde han på sine eldre dager i to lange forhold med menn). Maugham utdannet seg til lege, men valgte å satse fullt på forfatterkarrieren etter suksessen med sin første roman, Liza of Lambeth (1897), som handler om utroskap i arbeiderklassen. Maugham uttalte at han som forfatter dro nytte av kjennskapet han hadde til de lavere klassene gjennom medisinstudiene, noe han har til felles med Céline. Samtidig tyder forfatterens detaljerte beskrivelser av samtidens statusmarkører på at han ikke var så rent lite av en snobb selv.

*

Det er en avmålt, kontrollert, men nysgjerrig betraktende forteller som leder leseren gjennom The Razor’s Edge, basert på angivelig virkelige personer og hendelser, med forbehold om dikterisk frihet i dialoggjengivelser og visse grep for å kamuflere personenes identitet. Språket er suverent stilsikkert, økonomisk men levende, ærlig presist og med en insiders kunnskap om de tidstypiske og stedbundne detaljer og nyanser som romanen gjengir. Selv om fortelleren oftest inntar en tilbaketrukket rolle i scenene han opptrer i, skinner det gjennom at han er en empatisk, lærd og verdensvant globetrotter med sterk estetisk sans og en høyt utviklet observasjonsevne.

Gjennom sitt bekjentskap med den amerikanske, frankofile erkesnobben Elliott Templeton får den britiske suksessforfatteren M. innpass i Elliotts indre krets: Søsteren Louisa Bradley med tilhold i Chicago, Louisas datter Isabel og Isabels forlovede Laurence (Larry) Darrell. Selv om Elliott tar mye plass, er det forholdet mellom Larry og Isabel som er romanens omdreiningspunkt, nærmere bestemt Larrys valg om å kaste vrak på et mekanisk, men trygt liv i en overklassetilværelse til fordel for en dannelsesreise der hans eneste uttalte mål er «to loaf». Larry er en ung flyveteran fra første verdenskrig som ble dypt rystet etter at flyverkameraten ofret livet i et luftslag for å redde ham. Heller enn å gifte seg med barndomskjæresten Isabel beslutter Larry å flytte til Paris, der han håper å endelig få anledning til å tenke tankene sine fullt ut, fra begynnelse til slutt, uten hindringer. Når hun senere treffer ham i Paris, spør hun hva han har drevet med. Larry forklarer entusiastisk at har brukt sabbatsårene på å fordype seg i litteratur og filosofi og lære seg fransk, latinsk og gresk. Han er fortsatt ikke ferdig med loffingen, for det er noen viktige spørsmål han må finne svaret på før han kan skaffe seg en ordentlig jobb:

«Jeg vil gjøre opp en mening om hvorvidt Gud finnes eller ikke. Jeg vil finne ut hvorfor ondskapen finnes. Jeg vil vite om sjelen min er udødelig eller om alt vil ta slutt når jeg dør.»[2]

«Men Larry», svarer Isabel smilende. «Folk har stilt disse spørsmålene i tusenvis av år. Hvis det var mulig å besvare dem, hadde vel noen ha funnet svarene allerede.»

Larry lar seg ikke finte ut: «Hvis mennesker har stilt disse spørsmålene i tusenvis av år, er det et bevis på at de ikke kan la være å stille dem og at de er nødt til å fortsette å stille dem.»

Loffingen fører ham rundt i Europa, med arbeidsopphold blant annet i en kullgruve i Frankrike og i et benediktinerkloster i Tyskland. Under et lengre opphold i India studerer han meditasjon og lærer å helbrede visse sykdomstilstander ved hjelp av hypnotisk suggesjon.

I forfatterens øyne forvandles Larry etter sine reiser til en slags levende helgen.

*

Hvorfor er akkurat The Razor’s Edge blitt stående som en av mine absolutte favorittromaner? I teorien skal identifikasjon være en nøkkel til innlevelse. Som en kvinne født på 70-tallet av skandinavisk fisker- og rallarslekt er det overfladisk sett lite som tilsier at jeg skulle identifisere meg med den i hovedsak mannlige, aristokratiske rollebesetningen i Maughams hovedverk. Er min beundring for Maughams univers noe mer enn en tilsnikelse av det jeg skulle ønske var mitt eget sofistikeringsnivå? Og er denne hypotesen noe annet enn en kynisk, lett kamuflert utlevering av nøye kuraterte skjønnhetspletter i mitt kunstnerimage, litteraturens svar på kommunistisk selvkritikk?

Jeg husker ikke når jeg først leste romanen, men utgaven jeg har mellom hendene ble trykket i september 2003 av Vintage International. I 2003 befant jeg meg på et eksistensielt nullpunkt. 30-årsdagen min nærmet seg, og jeg var mindre sikker enn noensinne på hva jeg skulle foreta meg i livet. De fleste av vennene mine hadde fått de viktigste tingene på plass: Utdannelse og/eller yrke, partner eller ektefelle, fast tilholdssted. De første barna var født eller på vei.

Selv var jeg nylig skilt fra en sveitsisk-tysk hotellfagslærling etter å ha vanskjøttet en felles drøm om et liv på en tropisk strand (favorittfilmen vår var The Beach). Bak meg hadde jeg to påbegynte, men ikke fullførte høyere utdanninger til veterinær og skuespiller. Førstnevnte karriereløp kasserte jeg fordi jeg var dårlig i fysikk og kjemi, sistnevnte fordi en britisk casting director sa at jeg hadde en ubehagelig aura og at hun aldri ville ha gitt meg en rolle i noe som helst. Jeg visste ikke hvor jeg ville bo, annet enn at jeg ville bort fra Norge (igjen). I løpet av 2003 jobbet jeg som markedsførings-, språk- og PC-konsulent på et advokatfirma i Oslo, som lærer i en fattig landsby i Honduras, og som databasekonsulent for en britisk hedgefondforvalter i Sveits. Jeg ville bli dramatiker, og var frustrert over at Det Åpne Teater (nå: Dramatikkens Hus) ikke ville sette opp de vidtfavnende, men ufokuserte skuespillene jeg skrev. Jeg var forelsket i en amerikansk surfer og drømte om å bo med ham i San Diego ved – du gjettet riktig – en strand.

Som Larry var jeg en loffer. Som Larry var jeg på jakt etter svar på vanskelige spørsmål. Mitt var uoriginalt, men like akutt: Hva er meningen med livet? Som Larry følte jeg at jeg aldri fikk sjansen til å tenke en tanke helt ut uten å bli avbrutt av noen eller noe (i mitt tilfelle brødjobbene jeg måtte ta, noe Larry med sine nedarvede midler slapp).

Allikevel var det fortelleren jeg ønsket mest å identifisere meg med i romanen: En allvitende, men spørrende forfatter som smatt inn overalt og fant venner høyt og lavt i byene han pendlet mellom. I romanen sitter det autentiske rollegalleriet på hver sin bit av puslespillet som utgjør gåten Larry, og forfatteren snubler stadig over ny informasjon som fyller ut hullene i leserens bilde av Larrys livsløp. Forfatteren serverer leseren en hensynsfullt kronologisk meny over Larrys mange reiser, spirituelle oppdagelser og (iblant katastrofalt mislykkede) forsøk på å gjøre noe varig godt for de trengende.

Jeg beundret Maughams språklige virtuositet, dannelse, hans skjerpede intuisjon og den uanstrengte, tilsynelatende naturlige men effektive dramaturgien brukt i romanen. På dette tidspunktet trodde jeg fortsatt at man måtte skrive kunnskapsrikt om vekstene i hager og skoger, om fugler (så mange arter som mulig), klesstil, mat og annet som ikke interesserte meg for å kvalifisere som en «ordentlig» forfatter. Jeg tenkte at disse ingrediensene var et nødvendig onde, og som leser slet jeg meg gjennom dem så lenge det fantes dramatiske, romantiske, poetiske og filosofiske juveler å se frem til (skjønt jeg for hver lesning skummet raskere gjennom de pornografisk lange naturbeskrivelsene i Tolkiens Ringenes Herre).

Det jeg alltid har likt så godt med The Razor’s Edge er at den går rett til kjernen i livets mest eksistensielle spørsmål, som ikke er avhengig av tid og sted for å kjennes relevante. Maugham stolte på at livsløp gjengitt uten overdreven manipulasjon, løgnaktige tilføyelser, forstørrelser av konflikter eller dramaturgiske tvangstrøyer kan fungere som kunstnerisk råstoff, så sant karakterene er troverdige og interessante nok. Som bonus får leseren en verdifull skildring av den omskiftelige mellomkrigstiden sett fra den privilegerte utsagnsposisjonen forfatteren plasserer seg i.

*

Rent litterært er det få eller ingen likheter mellom Maugham og meg selv. I 2016 ga jeg ut en selvbiografisk roman med tittelen Styggskrift (med undertittel Selvfantasi). Redaktør Gunnar Wærness prøvde på et tidspunkt å beskrive jeg-personen i romanen «sett fra bunnen» i et felles forsøk på å samle trådene i det utflytende manuset:

«JEG er eventyrlig (reiser, klatrer, flyr, seiler på madrass og sjørøverskip, raner bank), dristig, sjelden slu, gir mye og tar lite, ‘mestrer ubehag’, blir av og til overkjørt, er sårbar også, føler seg skjør, utsatt for og utsetter seg for uberegnelige mannsfigurer, utsatt for aldring, ytre krefter, frykter forsvinning, les: Dante.»

Wærness uttrykte overraskelse over at forfatterne jeg oppga som litterære idealer (Somerset Maugham, Virginia Woolf, Knut Hamsun, Henrik Ibsen) ikke lot til å ha avlagt spor(er) i mine egne tekster. Inntil da hadde jeg ikke tenkt at det var noe mål å etterligne de man elsket. Nå har jeg forstått nytten av å – om ikke etterligne, så i det minste kjenne til hvem man slekter på, hvilke forfattere som har lugar på samme dekk i danskebåten, hvem man kan tenke seg å møte i baren for en gin tonic.

I ettertid er det lett å se at Wærness’ beskrivelse av Styggskrifts jeg-person stiller ut en aldrende, rastløs loffer som trenger lenger tid på å samle trådene enn de fleste. Men helt kompassløs har jeg aldri vært, verken i skrift eller livsførsel. Mitt første uttalte mål i livet var å bli lykkelig.

*

The Razor’s Edge ender med en litt pedantisk oppsummering av karakterenes livsløp:

«Alle personene jeg hadde befattet meg med fikk hva de ville: Elliott oppnådde høy sosial status; Isabel endte opp i en trygg posisjon med tilgang til en betydelig formue i et aktivt og kultivert samfunn; […] og Larry fant lykken.»

Romanens tittel forekommer i epigrafen, som er et sitat fra Katha-Upanishad (indisk religiøs tekst fra Sutra-perioden av Vedisk sanskrit med mulig tilknytning til buddhistiske ideer):

The sharp edge of a razor is difficult to pass over;

thus the wise say the path to Salvation is hard.

Var det virkelig lykken Larry var ute etter å finne? Er den eneste veien til lykken å loffe? Ser lykken lik ut for alle? Er lykke ensbetydende med Larrys hellige erkjennelser? Er lykke oppnåelig som en varig tilstand?

Disse spørsmålene må vi fortsette å stille oss i tusenvis av år. Romanens sterkest antydede konklusjon er at veien til målet – det være seg spirituell erkjennelse, frelse og/eller lykke – er hard. Maugham er ikke primitiv nok til å ty til Paulo Coelho-aktige banaliteter som at veien er viktigere enn målet, eller at Larrys spirituelle søken er mer høyverdig enn det materielle fokuset omgangskretsen hans dyrker. Allikevel kan leseren i portrettet av Larry ane forfatterens dype beundring, kanskje til og med kjærlighet, for sitt uvanlige subjekt. Denne kjærligheten er det lett å dele mens man kniper øynene igjen, oppgir sin ånd til magisk tenkning, knytter nevene og hvisker for seg selv «Jeg tror på lykken! Jeg har slitt hardt nok til å fortjene lykken! Jeg er lykkelig!»

Hilde Susan Jægtnes (f. 1973) er forfatter av bøker og manus for film og tv. Romanen Jeg grunnla de forente stater (2021) ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris.

27.01.2022, BLA 1/2022.


[1] Fra «Det øde landet», Eirik Røkkums gjendiktning av T. S. Eliots «The Wasteland», TransFe:r Forlag, 2021

[2] Alle oversettelser til norsk er gjort av meg; jeg har ikke lest Knivseggen, som utkom i norsk oversettelse på Gyldendal i 1947.

Powered by Labrador CMS