Kritikk

Tradisjonen tro og utro

Glanset av fyll, regn og selvbevisste doseringer stepper historiske Bergen by igjen opp på litteraturens scene. Denne gangen sparker Erlend O. Nødtvedt dessuten liv i den store romantradisjonen.

Publisert digitalt

Erlend O. Nødtvedt

Mordet på Henrik Ibsen

Roman

Aschehoug, 2021

264 sider

Virkelighetslitteratur er et halvfordøyd begrep gulpet opp for å klistre seg til bøker om reelle mennesker og navn. Som begrep burde det spyles vekk. Eventuelt et enda mer drastisk bilde: avlives, for det ligger og vrir seg i avisspaltene, som ei rotte i ei felle – eller som en fotballspiller simulerende og selvfornøyd med påstått skade i leggen. Jeg gidder ikke å se på det; utfallet er jo enten uunngåelig eller bare fakter. Bedre å innrømme at begrepet ikke fester seg, enn å fortsette den etiske drøvtygginga om det selvbiografiske, som om bøker uten levd liv skulle være noe mer forsvarlig enn de som har en erfaring å skrive om.

For hva gjør litteratur når den er god? Den oppfinner virkeligheten. Den oppfinner mødre, fedre, sannheten. Den peker ikke med pølsefinger på verden omkring seg og gjentar ordene slik de engang ble fortalt. God litteratur representerer ikke virkeligheten, men presenterer den og gjør den til sin egen. God litteratur både er virkelighetslitteratur og er det ikke, fordi den ser virkeligheten skarpt og på nytt, men samtidig som sin egen. Det forkastelige er heller å skrive en litteratur som kun kopierer, som ikke hefter seg med virkeligheten, men kun med sin ideologisk drasjerte verden som ikke engang gjennomskues. Da skriver man småironisk besteborgerdrama eller underholdning «som adspreder de forspiste» (Oscar Wilde), og beveger seg dermed ikke utenfor den rådende orden på et meningsfullt vis, men befester dens herredømme.

Historisk alkymi

Erlend O. Nødtvedt skriver imidlertid ikke forutsigbart kammerdrama. Han bør vel betraktes som poet, etter at han med sine første diktbøker ble regnet blant Norges mest lovende, unge forfattere, for sin oppfinnsomhet, lærdhet og vokative ordlek, og man kan også gjerne løfte fram hans forkjærlighet for bokstavrim og nyord. I 2017 ga Nødtvedt imidlertid ut Vestlandet, en roman som vellykket klarte å videreføre disse poetiske kvaliteter inn i en fabulerende, sprø og hysterisk biltur-odysse, som jeg regnet blant det årets beste utgivelser. Nødtvedt kunne gjerne omfavnet romanforfattertilværelsen, tenkte jeg, og med Mordet på Henrik Ibsen, en tittel som lover fabulering, gir han oss enda en spektakulær roman.

Men «virkelighetslitteratur» og selvbiografiske ablegøyer merkes også her; Nødtvedt er ingen ubesudlet kandidat. Romanen åpner med en e-post fra Erlend O. Nødtvedt, eller altså hans litterære alter ego, til teatersjefen på Den Nationale Scene. Han har visst gjennom jobben på Bergen Off. bibliotek snublet over en rekke bortgjemte brev som huser en hemmelighet om Ibsen, men en hemmelighet Nødtvedt ikke ønsker å avsløre før han har fått en kontrakt. Og kontraktens innhold? At brevene gjennom utvelging og omskriving blir et sujett, det vil si en handling som utgangspunkt for et teaterstykke. Her er også leserkontrakten: vi inviteres med på spøken, å tro at vi er vitne til prosessen der de avdekkede brevene presenteres og forvandles til drama, samt å få innsyn i de kommenterende e-postene henvendt fra forfatteren til teatersjefen, som rammer inn fortellingen med selvbevisste pauseinnslag og punkteringer.

Dette er en utmerket løsning, som åpner for lek, sjangerblandinger, digresjoner, ironi og brå hopp i tid. Det gir dessuten logisk konsekvens til Nødtvedts åpenbare hjertebarn i romanen, nemlig språk- og stilblanding som å bruke «tjommi» og «abderitt» i samme setning, slik at han lett kan sveve fra den ene virkeligheten til den andre, og lage sin egen, unike syntese, som ikke er Bergen à la 2020, ikke 1850, men først og fremst nødtvedtsk. Det tillater også påpekninger av typen «Akkurat der hot dog-boden på Fløyens topp befinner seg i dag». Tankene går til bibliofile og spissfindige forfattere som Umberto Eco, som utfører lignende alkymi på historisk materiale. Tom Egil Hverven har i sin omtale gitt boka merkelappen «postmoderne», men riktigere er det å minne om at det postmoderne egentlig er den store romantradisjonen, fra Satyricon og Tristram Shandy og fram til nyere tid! Kutt ut det borgerlige dramaet, kutt ut utroskapen, familieforholdene og havregrøten, kutt ut de såre følelsene fortalt i et tilsnørpet, såkalt realistisk språk, og du får isteden en symfoni, en romslig bildeverden som speiler verdens galskap og mangfold, et karneval hvor kroppen er den virkelige regenten, hvor det spises, drikkes, rapes og pules, og hvor komikken slår tragedien i bakken.

Incel-Ibsens siste reis

Med sitt overstadige, språkblandende og sjangerrundbrennende verk skriver Nødtvedt seg altså inn i den store romantradisjonen. «Det tar litt av», som han skriver. Man fristes til å kalle Mordet på Henrik Ibsen original, i betydningen sjelden og modig, en forglemmegei i forlagsgrusen, en romantikkens blå blomst, skjønt med vestlandsk humør og tvisyn. En debutant kunne neppe sluppet unna med det, noe romanen gjør klart, ved å dramatisere en konflikt med Aschehoug og deres praktiske innvendinger til manuset. Likevel har altså forlaget påkostet boka et praktfullt omslag, som jeg ikke skal prøve å beskrive, da det bør oppleves. Kort sagt: Nødtvedt har fått viljen sin. Og viljen er å gjengi et Bergen etter hans egen innlevelse, den poetiske sannheten av det som skjedde, kontra det faktiske.

Som del av denne poetiske sannheten er at én bit Ibsen kom til «Vårherres nattpotte» Bergen, og én annen bit Ibsen forlot den. Ibsen gikk fra å være en sjenert og talentløs tufs til å bli et sindig, selvsikkert geni. «Ve den som har fått et stort kall i livet og ei har styrke til å utføre det» proklamerer han et prekært øyeblikk, og ja, her synes diskrepansen å ligge: stor poesi i munnen på en slags håpløs fiasko og drukkenbolt, hvor bakkenbartene heller gir assosiasjoner til en incel neckbeard-valp enn en ærverdig herremann. Snarere da enn å skrive en forventet Bildungs-roman om geniets psykologiske vekst, griper Nødtvedt tak i konspirasjonens og kriminalgåtens frodige muligheter. Som tittelen lover: Ibsen blir drept, og dobbeltgjengeren tar hans plass. En lettvint løsning på kunstnermytens gordiske knute, men som byr på en besnærende fortelling i Norges utvilsomt mest gotiske og dalsteilende by.

I brytning

Jeg blir imidlertid ikke klok på intrigen. Alle gåter bør selvsagt ikke oppklares, men det er forskjell på fruktbare mysterier og logisk brist i romanens bærende komplott. Det innrømmes gjentatte ganger i e-postene at surr og løse tråder er selve poenget i romanen, men denne fornøyelige selvbevisstheten hjelper ikke, den krever bare (litt anmassende) oppmerksomhet. Etter hvert tar sammenfiltringen av spørsmål nesten luven av bokas humor, kanskje fordi alt får preg av påfunn. Det bidrar heller ikke positivt at romanens mest medrivende episode ender opp med å bare være en drøm!

Dobbeltgjengermotivet gir intuitivt mening, da det har skjedd en tydelig forandring. Men de slitsomme spørsmålene er disse: Hvem var Ibsen som kom til Bergen; var det Ibsen fra Skien? Hvorfor var det presserende å ta dennes plass og navn, om han var en fjomp? Om dobbeltgjengeren var en bedre forfatter, var det nødvendig å gå så drastisk til verks? Kunne han ikke bare skrevet, ja, bedre? Og hvorfor synes Ole Bull å være med på ikke bare ansettelsen av den ene, men også ankomsten til den andre? Hva er intrigens hensikt, annet enn at romanen behøver den?

Dette er likevel innsigelser fra en som klør hull på de sårskorpene han finner. Nødtvedt putter hele veien ord i kritikerens munn, og ved å gjenta dem lever man så å si opp til rollen som romanen har skrevet, ja, utsier replikker. Er boka da usårbar i kraft av sin selvbevissthet? Nei – snarere irriterende gardert. Det som likevel overbeviser er det genuine og helsprø prosjektet, den unike forvandlingen av det bergenske og av kildene, som er god litteratur ved å møysommelig og stemningsfullt hensette oss til en mulig virkelighet, og det på tross av illusjonsbruddene! Mordet på Henrik Ibsen har funnet forløsning på det samme stedet som Ibsen selv gjorde: i Bergen og i 1850-tallets spenning mellom en regnsvart, folklorisk romantikk og ironiske realismen som fulgte.

Eirik S. Røkkum (f. 1990) er poet, gjendikter og redaksjonsmedlem i Beijing Trondheim. Siste utgivelse: Kaskader av okser og aske, Flamme Forlag (2021).

BLA 11/12-21

Powered by Labrador CMS