Kritikk

Der de eiersyke rår

Svanhild Amdal Telnes dikter om ei ung jente som vokser opp i et isolert øysamfunn. Å jage ein hjort i døden er best der diktene viser fram språkets utvidende potensial.

Publisert digitalt

Svanhild Amdal Telnes

Å jage ein hjort i døden

Poesi

Gyldendal, 2021

95 sider

Svanhild Amdal Telnes’ andre diktsamling bringer først tankene mine til helteeposet. «Me rodde ut ei nått / for åtte år sidan, / båtane bar oss høgtidleg over fjorden», lyder de tre første linjene. Det handler om et folk som har forlatt storsamfunnet for å bosette seg på en øde øy, og som brant båtene da de ankom øya, for å gjøre returen umulig. «Her skal heltar / fødast og / dyr drepast», sa onklene den gangen. Men like raskt avfeier diktene assosiasjonen til noe storslått og samfunnsbyggende: «Det vart ingen heltar, / berre massevis av ungar. / Djupe munnar utan golv, / små, svoltne brønnar.»

Det er nettopp tanken om å kutte alle bånd til der man kommer fra og skape noe helt nytt, «ei storslegen Framtid», som settes i et kritisk søkelys i denne samlingen. Vi får ikke vite hvem vi-et er, hvor de kommer fra, eller hvor de drar hen. Er det snakk om en slekt eller et helt folk? Det vi derimot får innblikk i, er reglene i samfunnet de har skapt i løpet av de åtte årene. På øya er reglene enkle og egalitære. Eiendomsretten anses som et onde. Dette strekker seg så langt som til å gjelde ens egne foreldre: «Tenk på dei som har mista ein / far eller ei mor, / tenk så trist, / tenk så tungt, / er det ikkje då egoistisk / om du skal ha to, / ein av kvar / seier tante.» Alle er hverandre sine «tanter» og «onkler», «alt er / flytande og felles og delbart; / som havet, lufta, blodet i årun». Nærmest en egalitær fundamentalisme er det som rår på dette stedet. Hva er det som går tapt i et slikt samfunn, og hvem taper på det?

En åpning mot verden

Gjennom diktsamlingens sju deler ser vi dette øysamfunnet innenfra, fra blikket til ei tenåringsjente, et lyrisk jeg. Hun er for ung til å huske overfarten til øya, men vokser opp med en ulmende visshet om at det finnes noe mer der ute, en utvidet verden. I diktene følger vi hennes helt konkrete gjøremål, som å plukke bær eller farge garn. Men det jeg opplever som viktigst for jentas perspektiv, er de andres utsagn eller holdninger, som søsterens råd om menstruasjonssmerter: «Syster mi ligg langflat i graset, seier: / Gjer kroppen til ein sandsekk, / som litt og litt av innhaldet / sildrar ut av, la alle musklane / svinne og sildre, så gjer det mindre vondt.» Den sosiale normen på øya er å gi minst mulig motstand, gjøre seg mottakelig for smerten, for å kunne føde flest mulig barn.

Til forskjell fra etablerte utvandrerhistorier, som den om utvandringen til Amerika på 1800-tallet, eller episke dannelseshistorier der reisen i seg selv er viktig, framstår ikke overfarten i Telnes’ samling som lang og strabasiøs. Heller er den som en rotur over fjorden. Det er ikke den geografiske avstanden, men den sosiale isolasjonen og innskrenkningen som betegner livet på øya. Et subtilt bilde på dette er når «onkelen» plukker grønne flasker i strandkanten for å lage et vindu i hytta deres. Materialer fra fastlandet tas i bruk for å lage en åpning mot verden, en følelse av frihet. Selv på en øde øy er det altså et vindu i grønt glass som skal til for å gi en frihetsfornemmelse.

Jeg leser dette som en kommentar til de grenene av økofilosofien som vil sidestille dyr og menneske. Mennesket er dyr, ja, men mennesket er også fylt av en type åndelighet som skiller oss fra andre dyr, er det som om diktene påpeker. Noe i oss gjør at vi vil fortsette å bygge hus med vinduer i stedet for å bo på barmark i skogen.

Grensene inni oss

Der stilen i diktene er muntlig, uten rim og med hyppige linjeskift, er motivkretsen mer intrikat. Handlingen i de sju delene knytter seg alle til motivet i tittelen, «Å jage ein hjort i døden». På den ene siden er dette et helt konkret motiv: Det lyriske jeg-et og hennes «onkel» jager en hjort i døden. De gjør det som et offer for at jeg-ets eldstebror, som er alvorlig syk, skal få kreftene tilbake.

Som nevnt er det de andres formaninger som hele tiden preger jentas perspektiv, og sånn sett lukker verden for henne. Men det er gjennom eldstebrorens fortelling om fortiden at verden der ute åpner seg for henne. I øysamfunnet er fortidsformen av språket forbudt, men sammen med broren trosser jenta dette. Broren setter ord på fenomenene: «huset», «kleda», «maskinene», «maten», «noko som heiter skule» og «varene ein / kunne byte mot / papirlappar med tal på», og søstera setter i sin tur ord på det vonde som foregår i det lille samfunnet:

«Eg mumlar mot broremagen, fortel om / mannekroppane og munnane, om onklane og / tantene som kranglar i mørket, om dyreblodet mot hendene, / reglane til tante (…) Neglane til bror min / borar seg i madrassen, etter å ha gått ut høyrer eg / noko som fer i veggen og knuser der inne.»

Vi vet ikke nøyaktig hva som har skjedd, annet enn at det dreier seg om maktovergrep med seksuelle undertoner: en «onkel» som trekker hånda hennes nedover, «mot navlen og nedover», og sier: «Du eig ingenting.» Telnes er god på å belyse ubalansen som kan oppstå i et samfunn der ingen i prinsippet eier noen ting. Det farlige ved å ikke sette ord på noe sånt som eiendom, er at man gjør seg blind for at grensene blir til inni oss, i relasjon til andre. c

Døden som metafor

Der hjorteofferet starter som et konkret motiv, utvikler det seg samlingen gjennom. Hjorten fortsetter å leve i jentas bevissthet, og det er først når hjorten dør i drømmene hennes, at broren til slutt dør, og noe dør inni henne: «Eit streif av kvinne over himmelen, /nokon legg handa si på kinnet mitt og / seier eg må vakne, det er morgon, / ho seier at hjorten er død, at bror min skaut han». Jenta faller ned i et mørke: «kroppen som søkk lenger / og lenger ned, (…) eg ser undersida av ein mørk kjøl, / og høyrer ein voggesong som / ligg og duppar i vasskorpa.» Jeg spør meg likevel om jenta dør kun i sjela, eller om hun dør også som kropp. Det framstår uklart om hun myrdes av «tantene» og «onklene» sine, eller om hun mister seg selv i mer overført betydning.

Beskrivelsene av øysamfunnet har i det hele tatt noe litt generisk eller uforpliktende ved seg, også når det står at tantene og onklene «deler pust, puls og lyst». Jeg lurer på hva det vil si å dele pust. Av samme grunn klarer jeg ikke fri meg fra at døden som melder seg mot slutten, er mer en påstand, en metafor, enn en faktisk død.

Savner mer materialitet

Telnes er god på å vise fram viktigheten av språket og det indre livet i et allment maktkritisk perspektiv, men jeg kunne ønske meg flere konkrete beskrivelser i diktene av dette spesifikke øysamfunnet og de strukturene som fører til maktubalanse i det. Jeg lurer iblant på om diktene tar i overkant avstand fra de materielle strukturene som fører til maktubalanse. For eksempel blir jeg i stuss over at det kun har gått åtte år siden de kom til øya, når virkelighetsoppfatningen allerede er så forrykket at de tror det er «fortida som har sete seg / som ei klo i brystet» til eldstebroren. Tror de det, eller har de bestemt seg for å tro det? Med andre ord: Hva motiverer overtroen til øybeboerne?

Der diktene er gode på å tematisere språket og det indre livets nødvendighet i et isolert samfunn, låser de seg samtidig litt for mye til sin egen indre logikk. Maktkritikken i diktene hadde stått seg sterkere ved å ta den ytre verden mer opp i seg.

Tora Ask Fossen (f. 1993) er litteraturviter, kritiker og student ved Forfatterstudium 2 ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø.

27.01.2022, BLA 1/2022.

Powered by Labrador CMS