Kritikk

Hva jobber du med, egentlig?

Pseudoarbeid vekker verdifulle innsikter, men tilbyr pseudoløsninger på problemet.

Publisert digitalt

Legg trykket på ordet «jobber» i denne tekstens tittel, og du nærmer deg kjernen i Pseudoarbeid. Boka er den første utgivelsen fra det nystartete Strev forlag, som er viet til arbeidskritisk litteratur. De danske forfatterne Dennis Nørmark og Anders Fogh Jensen, henholdsvis antropolog og filosof, spør hvorfor økonomene som for 100 år siden trodde vi i dag ville ha en 15 timers arbeidsuke, tok feil. Med all effektiviseringen av jobbene våre – hvorfor er arbeidsdagen fortsatt lagt opp som om vi klokker inn på en fabrikk? Vi fyller timene med «pseudoarbeid», svarer de, liksomarbeid som stjeler tid fra det vi egentlig skal gjøre, og som etterlater oss unødig stressa og utbrente. 

Mange vil kjenne seg igjen, men for andre er dette en fjern virkelighet. Med eksempler som bussjåføren som står bom stille i trafikk eller nattevakta som går i flere timer før en pasient trenger hjelp, presiserer forfatterne at slettes ikke alt stillestående, «uproduktivt» arbeid er pseudo. For alle som jobber på kontor eller på ulikt vis forholder seg til byråkratiske sisyfosoppgaver, derimot, er virkelighetsbeskrivelsen treffende. Boka viser at effektene av det meningsløse arbeidet er mer alvorlige enn at det er dørgende kjedelig. Med forfriskende idealisme forestiller forfatterne seg en hverdag med mer tid til å jobbe med talentene våre og mer fritid og overskudd til å bidra til samfunnet. Samtidig er boka provoserende enkel i sine løsninger når den skyver ansvaret over på den enkelte arbeidstakeren eller avdelingslederen, og foreslår alternativer som kan være enda verre.

Pseudoarbeidets belastningsskader

Første del av boka, «Om tida som forsvant», redegjør for pseudoarbeid som begrep og bakgrunnen for boka; andre del, «Om meningen som forsvant», er mer empirisk og presenterer enkeltskjebners erfaringer fra arbeidsplassen; og i tredje og siste del, «Om hvordan vi får tida og meningen tilbake», hopper den først tilbake til en teoretisk gjennomgang av hvorfor vi jobber, for så å tilby tips til hvordan vi kan få bukt med pseudoarbeidet. Boka er på sitt beste når den belyser pseudoarbeid med historier fra arbeidslivet, fra den overarbeida ansatte på kommunikasjonsavdelinga som fikk et sammenbrudd og måtte legges inn, til underviseren som har «hacket» jobben sin og nekter å gjøre mer enn han anser som nødvendig. Et innsiktsfullt poeng er at timer uten mål og mening kan være like stressende som timer med for mye innhold, eksemplifisert med psykisk stress hos fanger på glattcelle. Å være dømt til 7,5 timer på cellekontoret med oppgaver du opplever som verdiløse kan gi langvarige psykiske belastninger, kanskje ikke ulikt hvordan tunge løft tærer på musklene til blikkenslageren.

Samlet sett er eksemplene litt for mange, i ei bok med like mange sider som dager i året. Poengene blir gjentakende i lengden, og alle peker på det samme: Pseudoarbeid er et problem som må løses. Den tredelte strukturen bygger opp en rastløs forventning til den siste delen som, lover å ta for seg hva vi kan gjøre for at timene våre på arbeidsplassen skal bli mer givende, både for den enkelte arbeidstakeren og samfunnet for øvrig. Noen av de viktigste spørsmålene, som hvorfor vi i det hele tatt jobber, melder seg tidlig, men drøftes ikke før helt til slutt. Delen som endelig tar for seg de mer grunnleggende premissene bak arbeidets natur, er interessant, men skuffende kort. Om ikke boka heller skulle ha begynt med den teoretiske bakgrunnen, så ville den i hvert fall ha vært tjent med en strammere form.

Hvordan måler vi arbeidets verdi?

Jeg sitter igjen og lurer på hva vi kan kalle «verdifullt» arbeid. Det er enklere å måle når det er håndfaste varer som kan selges eller tjenester med en tydelig samfunnsverdi. Boka viser godt hvordan New Public Management og standardiserte systemer for blant annet kvalitetsvurdering og rapportering sniker seg inn i de fleste yrkene og spiser opp tida. En annen styrke er angrepet på «grandiositet» i arbeidslivet, altså når oppgaver blåses opp til å være mer viktige enn de egentlig er, og her er de konkrete rådene gode.

Men hvis den store løsninga er at vi må begrense arbeidsdagen til det vi anser som verdifullt, hvordan skal lønnslippen se ut? Skal konsulenten som føler seg ferdig for dagen etter tre timer på jobb, få samme årslønn som renholdsarbeideren med et gitt antall rom å vaske per dag? Realiteten er at det allerede er sistnevnte som har lavere lønn og tøffere arbeidsvilkår, og hvordan vi unngår større ulikhet i samfunnet forblir uberørt. Forfatterne hinter til akkordlønn som et mulig alternativ til timelønn, men problematiserer ikke at belønning for arbeidsoppgavene du utfører kan føre til økt konkurranse mellom arbeidstakere og underbetaling av nettopp tida di. For slik de så tydelig poengterer, er tid viktig for oss; det er en grunn til at arbeidstid har vært blant de viktigste kampsakene for fagforeninger. Selvstendig næringsdrivende, som forfatterne selv, er frie til å gi seg etter oppdraget er utført, men da skal honoraret være temmelig raust. Når jeg leverer denne anmeldelsen, er den målbar i antall tegn, men regn inn tida jeg bruker på å lese boka, tenke på den, skrive anmeldelsen, gjøre endringer etter tilbakemelding fra redaktør, sende faktura og regnskapsføre inntekten, og jeg utfordrer deg til å foreslå en rimelig pris.

Den subjektive vurderinga av arbeidets verdi er også en styrke ved boka, ettersom arbeidstakeren settes i sentrum, og vi tvinges til å vurdere verdi på et menneskelig og ikke bare økonomisk plan. Problemet er at den industrielle utviklinga har gjort at storparten av vareproduksjonen for lengst er lagt til land med billigere arbeidskraft og færre krav til arbeidernes rettigheter. Når vi samtidig har stadig flere akademisk utdanna til lands – hva slags arbeid(ere) sitter vi igjen med? For å gjøre noe med inflasjonen i høyere utdanning, sier forfatterne at arbeidsplasser må slutte å kreve en mastergrad til stillinger som strengt tatt ikke trenger (det vil si bruker) den kompetansen. En høyt utdanna person medbringer gjerne mer grandiose oppgaver, og slik baller pseudoarbeidet på seg. Universitetene på sin side må slutte å ta inn så mange studenter som dømmes til et liv i pseudoarbeid, men selvproletarisering foreslås heller ikke som en løsning. Løsninga ligger i fritida vår, som vi kan bruke mer meningsfullt hvis vi bare jobber mindre. Vi skal nemlig ikke drive mer dank hjemme i stedet enn på kontoret; vi skal styrke frivillighetssektoren og ta vare på de eldre. Men fins det ikke allerede jobber til det?

SOS – lønnsarbeid tok livet mitt

I ei bok som skriver om utnyttelse av lønnsarbeid nevnes ikke Marx før på side 287, og da uten et ord om merverditeorien – altså at arbeidernes overskuddstimer under kapitalismen er en kilde til profitt for andre enn dem selv. Men ok. Nørmark og Jensen er åpne om at de befinner seg på hver sin side av det politiske spekteret. Det er uvisst om de mener at resultatet blir en politisk nøytralitet i boka eller om de vil representere både venstre- og høyresidas tilnærming til sysselsetting og produktivitet. Jeg skulle ønske at de gikk for det sistnevnte og slik illustrerte de politiske mulighetene, for eksempel med henblikk på sekstimersdagen og borgerlønn.

Kompromisset de lander på er et apolitisk antiklimaks. Igjen med ansvaret sitter arbeidstakeren som oppfordres til å «gå hjem!» og utføre sivil ulydighet ved å si nei til pseudoarbeidet som pålegges ovenfra. Vi har, argumenterer de, mer frihet enn vi tror. Det er sant, men ikke på den måten det framstilles her. Man må være svært privilegert for å kunne nekte å gjennomføre arbeidsoppgaver og stikke når du er ferdig med det du anser som viktig. Den store løsninga til pseudoarbeidets åk punkterer i en innsiktsrevolusjon: Bare du oppdager problemet, vil du kunne frigjøre deg fra den. Slik blir tipsene til slutt mer selvhjelpsaktige enn solidariske, og alt boka har bygd opp til munner ut i pseudoløsninger.

Dennis Nørmark og Anders Fogh Jensen

Pseudoarbeid. Hvordan vi fikk det travelt med å gjøre ingenting

Oversatt av Kaia Holen Lovas

Strev forlag, 2021

365 sider

Sigrid E. Strømmen (f.1990) er litteraturviter, redaksjonsmedlem i Beijing Trondheim og medredaktør av Ymse, en fanzine for kunst og litteratur.

BLA 10/21.

Powered by Labrador CMS