Kritikk

Hva visste frontsoldaten?

Peter Strasseggers roman om en morfars landssvik er en spesielt innsiktsfull litterær refleksjon over selve det å fortelle om krigen.

Publisert digitalt

Peter F. Strassegger 

Om stein og jord 

Roman

Cappelen Damm, 2022 

369 sider   

«Det er et element av poesi i enhver historisk fremstilling av verden», skrev historikeren Hayden White i 1982. Han hadde selve historieskrivingen som studieobjekt og fremførte en tese om at historikeren alltid utøver en form for fiksjonalisering, ved å omforme fortiden til narrativ fremstilling. Selv en nøktern fremstilling, blottet for ornamentering og tydelige fortellestemmer, vil bevege seg mot det litterære ved at noe omtales og noe annet utelates – blir til hull mellom det som blir ord.

Dette problemet blir opplyst og iscenesatt i Peter F. Strasseggers roman Om stein og jord. Utgivelsen er riktignok solgt inn som en fortelling om hvorvidt etterkommere av frontkjempere kan «frigjøre seg fra sin egen arv». Strasseggers bruk av fiksjon i behandlingen av morfarens landssvik egger imidlertid til refleksjon med relevans for flere problemstillinger i etterkrigshistorien enn dem som eksplisitt behandles i denne tankevekkende romanen. 

Som Bjørn Westlies Fars krig (2008) og Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg (2014) er Om stein og jord en etterkommers undersøkelse av en nær slektnings reise til Østfronten. Og i likhet med Westlie og Jackson, som skriver sakprosa, kan vi legge til grunn at fortelleren i Om stein og jord deler identitet med forfatteren. I en liste over siterte verker oppføres Strasseggers morfarens «skriftemål». I romanen beskrives kilden som 50 maskinskrevne sider, hvori en middelaldrende jærbu, 20–40 år etter krigen, redegjør for «sine valg i mellomkrigstida, og hvorfor han verva seg som frontkjemper i Den norske legion».

Å dikte et landssvik

Om stein og jord foregår på tre plan: Vi får referert utdrag fra morfarens «skriftemål». Men skriftene suppleres av forfatterens fiksjonaliserte framstilling av guttungen, ynglingen og den unge mannen Stein Rygstad, som morfaren (kanskje) var. Det er vel derfor utgivelsen har fått merkelappen «roman». Barnebarnet begynner omtrent der Stein innleder om barndommen i skriftemålet: «Mor mi døde då eg var fire år gamal.» Og der, i den tidligste skildringen av 1920-tallets bonde- og bedehusliv, smetter barnebarnet inn sin stemme: 

«I Skriftemålet skriver han ikke denne scenen som en forklaring på noe, i hvert fall ikke sine politiske valg. Det var så mye annet som prega han i livet, så mye annet han heller ville fortelle om, som han ble sittende fast i. […] I skriftemålet sitt prøvde han å holde seg til hvorfor han hadde tatt de valga han hadde tatt, og framstå som en ansvarsbevisst landssviker. Men jeg ser at livet hans som barn må ha vært fullt av sorg.»

Utdraget introduserer romanens tredje plan: Fortellingen om barnebarnets lesning av skriftemålet og bearbeidelse av arven. På dette personlige og essayistiske fortellerplanet setter han seg også fore å fylle ut hull han mener skriftemålet skjemmes av – de hvite feltene i fortellingen som er tomme, fordi morfaren bevisst eller ubevisst har utelatt noe. Som deportasjonen av den jødiske familien Becker, som vokste opp i Steins nabolag på Bryne. Eller antallet dødsfall blant russiske krigsfanger i leirene utenfor Fallingbostel, hvor Stein fikk militær opplæring. Eller de beleirede «blokadnikene» sin sult og ubegripelige lidelse i Leningrad, få kilometer unna skyttergraven hvor Stein lå i jorda, skjøt, frosset og drømte om brød, vinteren 1942.

Sammen med forfatterens undersøkelse av sprekkene i morfarens etterlatte skrifter blir den delvis oppdiktede fortellingen en effektiv iscenesettelse av hvordan vi behandler kilder til fortiden som vi ønsker, frykter eller håper skal fortelle noe sant.

Morfarens forelegg tilbyr riktignok enkelte ubestridelige holdepunkter. Han var fabrikkeiersønn, tidlig politisk engasjert og medlem av NS allerede som tenåring. Han dro som tyveåring til München for å studere etter krigsutbruddet, hørte Hitler tale og lot seg rekruttere til Den norske legion ­­i 1941. Så svor Stein Rygstad eden til Hitler, omtrent samtidig som lillebroren Georg rømte til England og meldte seg til strid for de allierte. Georg ble jagerflypilot, mens Stein tjenestegjorde i førerens eget Berlin-avsnitt av Waffen-SS.

Hvor er syndsbekjennelsen?

Under oppholdet i Berlin oppsøkte Stein jødekvartalet for å se om det var «jenter der». Han fant ingen å gå til sengs med, «bare nokre unger» i en kjellertrapp som «var nokso apatiske». Uten å dvele i større grad ved jødenes skjebne glir morfarens beretning videre til krigshverdagen, som ender på et lasarett. Men hva visste han egentlig om hva som skjedde med barna i kjellertrappa? Avslører fraværet av erkjennelse om jødenes lidelser – eller fraværet av fortellinger om hva legionærene foretok seg bak fronten – at morfarens tekst ikke var syndsbekjennelse, men snarere dokumenterer den tapende soldats begrensede vilje til selvransakelse?

Alt dette er hull, hull i skriftemålet, kanskje selvpålagte hull i morfarens egen hukommelse. Strassegger tematiserer glimrende at vi alle forholder oss til slike hull når vi leser, og på mer og mindre vellykket vis forsøker å fylle dem ut. Uten å så tvil om entydigeten i hva morfaren var med på, tegner forfatteren et rikt portrett som lar leseren påminnes om hvor tilsløret blikket vårt kan bli når vi skal svare på hvorfor og hvordan.

Strassegger beskriver for eksempel Steins innrullering i Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) etter noen års medlemskap i NS’ ungdomsfylking. Dette kan tolkes på to ganske ulike måter: enten som uttrykk for Steins tvisyn, at veien tilbake til NS etterpå vel så mye var uttrykk for kapitalismekritikk som hat mot «urene raser». Eller: At han valgte NS igjen til tross for vennskapet med arbeiderungdommen, må være uttrykk for en særlig sterk fascistisk overbevisning. Strassegger tilbyr sjelden definitive svar, men lar leseren kjenne på hvordan det er å fylle disse hullene med mening, samtidig som han som barnebarn, far og forfatter forsøker på det samme selv.

Stor fallhøyde

Strasseggers hybride komposisjon tilbyr et vell av muligheter for å tråkke opp de tematiske sporene som NRK-serien Frontkjemperne (2021) ble anklaget for å skygge unna: Hvordan kan vi komme forbi erkjennelsen av at nordmenn begikk forbrytelser under nazistisk overbevisning, og til et produktivt forsoningsarbeid for dagens levende – på tvers av generasjoner, mellom ofrenes og overgripernes etterkommere?

Fallhøyden er stor, etisk så vel som framstillingsmessig. I enkelte passasjer, særlig om krigsutbruddet og Steins NS-perioder, blir forbindelsen mellom forelegget i skriftemålet og forfatterens diktning mer uklar. Her mangler stundom forankringspunktet i bestefarens skrift, som fungerer så godt i romanen ellers. Heldigvis går ikke dette på bekostning av utgivelsens endelige slagkraft: Den er et ambisiøst og tvilende forsøk på å nærme seg morfarens landssvik, parallelt med minnet om krigens og holocausts ofre på Bryne, i Tyskland og ved den gamle frontlinjen. Når forfatteren tråkker opp morfarens fotspor i dagens Russland som en del av skrive- og erkjennelsesprosessen, er han smertelig klar over sin egen og reisekameratens tilkortkommenheter som «bebrillete vestlige litterater på vei for å etterape et fremmed minne».

Skriften om skriften

Selv om Strassegger mestrer partiene som behandler temaet leserne er lovet – skyld og forsoning – står likevel tematiseringen av selve skrive- og fortellingsprosessen igjen som høydepunktet. Det er lenge siden jeg har lest en så god gjengivelse av forholdet mellom skrift og sannhet som når forfatteren står ved minnetavlene over Leningrad-ofrene i dagens St. Petersburg, og slår fast at det å fortelle er en form for løgn, for:

«Ingenting er glemt betyr ingen fortrengning. Ingenting glemt betyr full tilståelse. Ingenting glemt betyr full tillit. For om man kunne huske alt ville man ikke trengt å ta stilling til noen ting, ikke engang skyldspørsmålet. Da ville alt være opplagt. OM man kunne huska alt og alle, ville man ikke trengt å fortelle, ikke trengt å ta perspektiv. Bare sett og sett og sett og sett. Se.» 

I en prosa som er så ærlig om egen utilstrekkelighet blir Om stein og jord ikke bare en god roman om krigen, men også en god roman om det å skrive om krigen.

Anna Serafima S. Kvam (f. 1995) er utdannet litteraturviter og jobber som kritiker i Stavanger Aftenblad.

27.01.2022, BLA 1/2022.

Powered by Labrador CMS