Kritikk

Nattens knekt

Det skorter ikke på energi i Eirik S. Røkkums debut, men langdiktets rølperitt gjennom Trondheimsnatten holder ikke på intensiteten.

Publisert digitalt

Eirik S. Røkkum

Kaskader av okser og aske. Langdikt (I–XXII)

Dikt

Flamme forlag 2021

114 sider

En ung, pratesjuk poesidebutant fra Trondheim velger seg Oslo bys mest suverent slarvende dikter: I Klassekampens artikkelserie «Debutantenes valg», der skjønnlitterære debutanter i høst fikk skrive om et betydningsfullt verk «fra en generasjon over dem selv», valgte Eirik S. Røkkum ingen ringere enn Jan Erik Vold. I teksten som stod på trykk i Klassekampen 02.11.21 beskriver Røkkum den kanskje aller mest berømte boken til Vold, Mor godhjertas glade versjon. Ja (1968), som «en løsmunnet poesi som funker». Det han særlig lar seg imponere av, er at Vold «får til å skvise både sentimentalitet, grov humor, ømhet, ekstaser, tørr betenkning, fjas, filosofi, inderlighet og ironi inn i diktene».

Snakkesaligheten, spennet og svevet tenker jeg at Røkkum har forsøkt å ta med seg inn i sin første diktsamling, langdiktet Kaskader av okser og aske. Der Vold i 1968 besang Oslo med sitt ja, er det Trondheim Røkkums dikter-jeg besynger – eller kanskje skulle man heller si besudler, for denne bydiktningen henter sine krefter fra begerets bunn. «Jeg tar sats / I natt skal jeg rase og drikke», heter det tidlig i dette ekspansive rølperittet, som beskriver en natt i Trondheims gater, snublende mellom drømmer og drikk. Kaskader av okser og aske har også en del til felles med en annen bypoet, nemlig Erlend O. Nødtvedt, som på både inderlig og ironisk vis foreviget vestlandshovedstaden i samlingen Bergens beskrivelse (2012). Som Nødtvedt, befinner Røkkum seg et sted mellom besvergelse og besyngelse i sin nattevandring.

Snart køddete, snart høystemt

Kaskader av okser og aske henter mye fra samtidige kolleger, men at langdiktet vender seg mot tradisjonen, blir klart allerede fra første side. I åpningen befinner dikter-jeget seg på en nattåpen kebabsjappe, akkompagnert av en date. Henvendt mot kveldens utkårede får vi servert en snedig Goethe-gjendiktning:

Over boligblokkene
er ro
I barene 
rangler vi, to
nesten uten pust
Fylliker drikker varlig
Bare vent, snarlig

skal du dø òg

Med det er den snart køddete, snart høystemte tonen satt, og i tjueto deler skal vi følge vår venn gatelangs gjennom bynatten. Dikter-jegets stigende og etter hvert nokså snydens monolog er hastig og heseblesende, full av jøgling og – ofte muntert idiotiske! – rim («Tidligere i kveld / var det lummert i hagen / med loff og vin til å bederve magen»). Iblant kommer daten, svirebrødre og myndige politibetjenter til orde, men hovedsakelig er det det romantiske dikter-jegets tankerekker vi følger.

Som Katrine Heiberg skriver i sin anmeldelse av Kaskader av okser og aske hos nettidsskriftet Krabben, er Røkkums debut så full av ironi og skjemt at man blir i stuss over hvor han egentlig vil med diktet. Slik jeg leser samlingen, er imidlertid lengselen etter ekskjæresten motivet som dikter-jeget nærmer seg med størst alvor. Etter en fornærmelse midtveis i natten mulm stikker den nevnte daten av, og denne exiten sender dikter-jeget ut i nostalgien. Selv om partiene om denne tapte «Evrydike» (så klart, enda en gang!) også innehar komikk («det sludda i byen som det sludda i hjertet / Faens berte!»), blir vi i det minste spart for de slitsomme kjekkaseriene som florerer i andre deler av diktet («Ikke engang Baudelaire / ikke engang Carlos Williams / har sagt ‘forhudsaft’»). Som i den nevnte Nødtvedts Bergens beskrivelse, gir tankene på ekskjæresten dikter-jeget et driv, et raseri og en reell sårhet. Når Røkkums dikter-jeg står utenfor vinduet til eksens leilighet og «kaster / jordklumper på gluggene», speiler scenen et parti fra Bergens beskrivelse, der jeg-et på samme vis oppsøker den tapte kjærestens hus, «skjelvstaar utenfor Kjellervinduet honnes» for å «kyle Brostein / kaste mig vindusinn». Diktets «Evrydike» tilfører på den ene siden samlingen en seriøsitet, men hun understreker samtidig dikter-jegets avstand til kvinner.

Klassikerslikking

Før publiseringen av dette debutdiktet, har Røkkum allerede gjort seg gjeldende som en gjendikter med høyt ambisjonsnivå. I sommer publiserte forlaget TransFe:r hans versjon av T.S. Eliots famøse The Waste Land (1922), med tittelen Det øde landet. Visst spøker Eliot i kulissene også i Kaskader av okser og aske, men når Hadle Oftedal Andersen i sin anmeldelse i Klassekampen utroper Røkkums Trondheim til et åsted for en helvetesvisjon som skal være Dante verdig, synes jeg nok han lar pennen løpe litt for løpsk. Ikke at ikke Røkkum inviterer til det, han har selv – som Eliot – inkludert en omfattende oversikt over langdiktets lån og omskrivinger på slutten av boken.

Selv om dette er en redelig praksis, må jeg innrømme at jeg irriterer meg over henvisningene. Trenger vi virkelig å vite at linjen «[e]t rovdyr trenger å reke tretti kilometer i løpet av ei natt» er inspirert av Ted Hughes’ Birthday Letters, «[d]e nødvendige tretti kilometer nattevandring»? Eller er det like mye Røkkum som trenger å smykke seg med store navn? I protest mot denne ustanselige klassikerslikkingen får jeg lyst til å sammenligne diktet med poeter Røkkum (så vidt jeg har oppdaget) ikke henviser til. For en velvillig leser kan den heseblesende vitaliteten for eksempel sende tankene til Kristofer Uppdals bloddrope-trall.

Som poeten antagelig vet, gir de mange referansene også diktet stor fallhøyde. Jeg lar meg begeistre av Røkkums formuleringsglede, og de første ti-tjue sidene av diktet er det gøy å lese en poet som tillater seg så mange spillopper. Men den største utfordringen i Kaskader av okser og aske, er diktets evne til å holde på leserens oppmerksomhet over tid. Et så voldsomt tempo som Røkkum legger opp til, krever stor sans for timing og begrensning; det krever en følsom utporsjonering av intensitet. Det jevnt ville fenger ingen, og dét er denne diktsamlingens største problem.

Knekt, ikke konge

Røkkum virker selv som poesikritiker i herværende blad. Også fra anmeldelsene hans kan man hente ut en viss poetikk. I en gjennomgang av et knippe diktsamlinger fra 2019, trykket i BLA 1#2020, skriver han for eksempel at han «blir grinete av ny poesi», fordi den «spiller på forståelsen heller enn forestillingsevnen». I Morten Winterwolds diktsamling BYEN BYEN BABYEN (2019) er det «mer drøyhet» Røkkum etterlyser: «Når man har sjansen til å bedømme verden en siste gang før man offisielt blir voksen, hvorfor ikke spytte?» Her regner han antagelig det å bli voksen som synonymt med å få barn. Uten å vite om Røkkum har andre avkom enn årets to bøker fra hans hånd, kan man vel slå fast at hans bedømmelse av verden i Kaskader av okser og aske spytter fra seg i rikelig monn. Spørsmålet er om klysene egentlig treffer, eller om de bare blir liggende og tørke inn på bakken uten at omverden bryr seg nevneverdig.

Et sted helt mot slutten av Røkkums fanteferd omtaler dikter-jeget seg som «|e]n knekt konge om natta, en bortkommen i gryet», en linje som ifølge notene er en omskriving av et par verselinjer fra den evige T.S. Eliots Four Quartets. Det er fristende å påpeke at Røkkum, som åpenbart ennå ikke er noen fullvoksen poet, tar munnen for full når han kaller seg «konge» – ja, også selv om denne kongen skulle være krokrygget og knekt! De mange forsøkene på å krone Kaskader av okser og aske med sitater fra tradisjonen vitner om et velkomment vitebegjær, men Røkkums debutdikt har også noe oppstyltet og overdrevent ved seg. På sitt minst forstilte er dette langdiktet forfriskende, men i motsetning til hos Vold eller Nødtvedt, fremstår denne stemmen oftere utstudert enn levende. Røkkum må nok inntil videre avfinne seg med en plass blant poesiens knekter.   

Carina Elisabeth Beddari (f. 1987) er kritiker i Morgenbladet. Eirik S. Røkkum er fast skribent i BLA, og boken anmeldes derfor av en ekstern kritiker.

BLA 11/12-21

Powered by Labrador CMS