Kritikk

En haikers guide til tilværelsen

Merethe Lindstrøms nye noveller gir fengslende innganger til ei tapt tid.

Publisert digitalt

Merethe Lindstrøm

Vinterhest

Noveller

Forlaget Oktober, 2022

208 sider

«Jeg er lei av å bli kalt en lavmælt forfatter», sier Merethe Lindstrøm i et intervju fra 2015 i magasinet Psykisk helse. Hun var da aktuell med romanen Fra vinterarkivene, med den sjølbiografiske historien om en oppvekst med en far som sleit med psykisk sjukdom, og et ekteskap med en mann med bipolar lidelse. Tre år tidligere hadde hun mottatt Nordisk råds litteraturpris for romanen Dager i stillhetens historie, og «lavmælt» gikk igjen som en beskrivelse av hennes forfatterskap. I kjølvannet av suksessen ønsket hun å vise at stille historier ikke behøver å være lavmælte, men kan ha en rungende dybde.

I år er Lindstrøm ute med novellesamlinga Vinterhest, en tittel som henter opp årstida fra denne personlige arkivromanen. Og disse novellene – tolv i alt – har noe djupt personlig ved seg, ikke nødvendigvis i betydninga sjølbiografisk, men i sitt nærgående nettverk av mennesker, bilder og historier. Liksom et snødekt landskap demper støyen og slik løfter fram de minste lydene, har fortellingene en overflate hvorfra enkeltskjebner får skinne.

Sjøl har jeg et ambivalent forhold til novellesamlinger – jeg dras mot dem med en banal tanke om at kortere tekster krever mindre innsats, men når jeg først åpner permen, sliter jeg med å nærme meg teksten. Skal jeg lese novellene én og én, slik man tilbakeholdent tar for seg en dyr konfekteske? Og hvordan kan jeg forplikte meg til noe så kortvarig? Ei novelle slipper jo hånda mi så fort. Lindstrøms noveller, derimot, gjør terskelen lavere med fengslende historier og umiddelbare setninger. De er en påminnelse av hvor mye sjangeren kan romme når den først mestres, og at den da tilbyr en helt egen form for lesning.

Tapt og funnet

Novellene har en lengde på mellom ti og tjue sider, og et klassisk formmessig preg med fokus på fortellinga og karakterene i den. Fortellerstemmen er ikke introspektiv, men til stede med emosjonell nærhet og et tilbakeskuende perspektiv. Henvisninger til haiking, telefonkiosker og grensekontroller mellom Øst- og Vest-Tyskland, tar oss tilbake til ei nokså nær fortid, rundt åttitallet i flere av historiene, og gjengivelsen av tid er et ledemotiv. Fotografier og relikvier går igjen som symboler på hvordan tilbakelagte hendelser lever videre, men flyktig og illusorisk. Dette stadfestes allerede i åpningsnovella, «Utsnitt», hvor jeg-fortelleren gjenskaper minnene fra et fotografi, men konfronteres av alt det skjulte i utkanten av bildet og hukommelsen. Seinere, i novella «Museum», skildres barndomsminnene av utstoppede dyr i glassmontrene i museet, og den gradvise erkjennelsen av at de faststivna skapningene som først virket levende, er kunstige representasjoner, langt unna sitt virkelige opphav. Likeså kretser fortellingene rundt alt det tapte som hukommelsen kan framkalle, som en filmrull du finner i ei pappeske på loftet, tapt og funnet til samme tid.

Der et fotografi gir et stillbilde, kan litteraturen bevege seg fritt og gi ord til stemmene bak ansiktene. Lindstrøms språk er visuelt presist og zoomer inn på detaljer i fortellinga som gjør dem engasjerende på rekordtid. «Vi skal til kysten. Alle tingene våre i ryggsekker, klær fra hærens overskuddslager. Og sånn kommer vi til båten, jeg tror det er lett å se at vi er et par.» Slike åpninger (her fra novella «Vinge») setter scenen med ingen tid å miste, og derfra holdes intensiteten oppe, sjøl om fortellingene er forholdsvis nøkterne. Men det er nettopp i «det vanlige» at novellene er gjenkjennelige; de føles ikke stiliserte som i et museum. Det hintes jevnlig til noe mer enn det som beskrives på overflaten, som vi kanskje skal få komme i dybden på. Utover i boka er det også spor, som en tilbakevendende gitar og referanser til et omreisende liv, som kan tyde på at fortellerstemmen er den samme. Sjøl om historiene er situerte i forskjellige steder og til ulike tider (unge voksenår i Europa før murens fall; scener fra barndommen; tidligere forhold og bopeler), blir dermed overgangen mellom dem både smidig og forlokkende.

Fuglenes innebygde kompass 

I nevnte novelle «Vinge» forteller jegets ornitolog-kjæreste at trekkfuglenes innebygde kompass av og til kan svikte, og fuglen flyr i motsatt vei, bort fra flokken. Det retningsløse og hjemløse er sentralt i nærsagt alle novellene, hvor vi møter mennesker på reise, sovende på en busstopp, kjørende på motorveien og generelt i utkanten av det etablerte. Her skildres en tvetydig lengsel etter noe mer, og en vegring mot å la seg fange i tid og sted. Lindstrøms setninger gir lesningen en lignende framdrift, med springende bevegelser og søkende innskudd:

«Akkurat som fisken oppfører seg annerledes i vannet når vi putter den i syltetøyglasset, det virker som den helst vil synke, gi opp, gi seg over, bli en ting, og så flyte opp som for å si her er jeg, det var jo dette du ville ha, men i det øyeblikket den gir seg over, forsvinner den, blir borte, uinteressant, for selvfølgelig er det ikke det vi vil ha, vi vet jo ikke hva vi vil ha, vi vil bare ha noe.»

Det er noe herlig ungt over denne tilnærminga til livet, og rotløsheten åpner for et rikt historiearkiv med unike menneskemøter og vide horisonter. Samtidig får vi lese om de risikofylte sidene ved dette livet, for eksempel når en medhaiker til en festival i Danmark ender i feil hender. Tilværelsen innebærer også en ensomhet. Tittelnovella skildrer en hest som selges fra eier til eier, med et blikk som «sier at hun har ingen, ikke her, ikke noe annet sted». Men mot slutten av novella, når også denne eieren egentlig har bestemt seg for å sende hesten videre, deler de et øyeblikk som peker mot noe varig: «… et vær så snill, villigheten i bevegelsen hennes, en setning som brer seg fra kroppen hennes til min».

De tause stemmene

Vandringa er altså ikke bare ensom og hvileløs, men viser livets lange linjer og varige relasjoner, som i fortellinga om «Esther og jeg i huset ved sjøen». Her får vi et rørende portrett av vennskap og treffende beskrivelser av depresjon:

«Og trekkene hennes har en skuffelse langt forbi det som kalles skuffelse, en tyngde dagen ikke klarer å holde, som om hun har sett alle sammen, de dagene, vært gjennom dem, som å holde en bok og bevege tommelen over kanten mens sidene blafrer forbi, før man setter den tilbake i hylla.»

Dette utdraget viser forøvrig hvordan Lindstrøm jobber med similer og symboler på en tosidig måte: på den ene sida som et assosiativt bilde, og på den andre et utsnitt fra en konkret episode. Slik skaper hun nærhet til ellers tause stemmer, som en deprimert venn eller ei dement mor, som kunne vært din egen.

Samlingas siste novelle tar oss til vår egen tid, og kontrastene mellom nå og da får en ny dimensjon. Sjøfuglene er nå tilgriset av olje, og «haikerne» langs motorveien synes å være på flukt av nødvendighet snarere enn av eventyrlyst. Likevel fins det stadig en vilje til tillitt mellom sjåfør og passasjer, som den rytteren og hesten gradvis utvikler. Slik er det ikke bare individets frihetstrang som går igjen, men også forbindelser mellom mennesker, sjøl i en liten bil hvor de reisende bruker munnbind og forsøker å holde avstand. Nesten hver novelle i Vinterhest får jeg lyst til å lese om igjen, for å finne flere spor og sammenhenger, og for å høre stemmene Lindstrøm gir liv til på nytt, ikke lavmælt, men tydelig.  

Sigrid E. Strømmen (f. 1990) er bosatt i Trondheim og jobber som oversetter, litteraturkritiker og tidsskriftredaktør.

27.01.2022, BLA 1/2022.

Powered by Labrador CMS