Kritikk

Barnas lys og mørke

Liv Mossige utforsker det forlatte barnets desperate ønske om tilknytning og kommenterer slik indirekte 22. juli-terroristens barndom. For hva skjer med et barn hvis det vokser inn i de voksnes grunnløse forestillinger om det?

Publisert digitalt

Leser man romanen Silkestrå i lys av tittelen, gir det et mørkt bakteppe: Silkestrå er navnet på borettslaget der Anders Behring Breivik vokste opp på Skøyen i Oslo, og i romanen opptrer Wenche og Anders, mor og sønn med samme fornavn som i virkeligheten. Det er imidlertid ikke Anders, men tolv år gamle Søs som er romanens hovedperson. Gjennom Søs’ barndom lar Mossige oss indirekte fortolke barndommen Anders hadde.

Søs er på ferie hos farmora Harriet i sommerhuset på Sørlandet. Faren Halvor har nylig tatt livet sitt og mora er allerede forsvunnet fra datterens liv. Det er ikke mye vi får vite om familiebakgrunnen utover dette. I stedet blir vi kjent med Søs i en hermetisk lukket form der hun utforsker det sørlandske sommerlandskapet med et barns blikk. Hun omgås både voksne og andre barn med en tilsynelatende letthet og et overskudd. Når tre år gamle Anders dukker opp, sønn til onkel Oles nye kjæreste Wenche, kaster det skygger inn i dette landskapet. Lys og mørke ligger tett på hverandre i romanen.

Skygger inn i landskapet

«Du vet det, sier Ole. At det er deg som jeg har gledet meg mest til å se. Å ja, sier Ole. Det er klart det. Han peker med fingeren mot hodet. Du har vært her inne hele tiden du, i tankene.» I likhet med de andre voksne lar onkelen Søs til stadighet få høre hvor spesiell hun er, hvor mye sol hun har i seg. Det blir snart klart for oss at han lover mer enn han kan holde, som om han selv var et uansvarlig barn. Han kaller Søs for jenta si og antyder at hun kan komme og bo med ham og Wenche, men når det kommer til stykket har han ikke kapasitet til å gjøre alvor av det. I tillegg til stesønnen Anders, har han datteren Therese fra et tidligere forhold, og verken han eller Wenche framstår som ressurssterke. Der hun bruker dagene til å sove, er han mest opptatt av å påpeke hvor pen hun er å se på.

Anders’ nærvær blir en påminnelse om at det å idealisere et barn på den grunnløse måten Søs opplever, kan gi fatale konsekvenser, nesten som å trykke barnet ned: «Hvor gammel er Anders da, spør Harriet. Tre, sier jeg. Harriet nikker. Sant han er det, knapt nok menneske.» For Søs er verdien hun har som menneske forbundet med grunnløse forestillinger hos de voksne. Barna i romanen vokser inn i de voksnes forestillinger om dem, og slik tematiseres terroristens barndom indirekte: Hvilke forestillinger er tre år gamle Anders i ferd med å vokse inn i?

Det barnlige blikket

Romanens Anders er utstyrt med de samme reaksjonsmønstrene som de vi kjenner fra 22. juli-terroristens biografi: Tilknytningen til mora Wenche beskrives som usunt nær, han er stille og unnvikende overfor alle andre enn mora, og ved ett tilfelle kyler han et eple inn i ansiktet på ei yngre jente på strandtur med onkel Ole – en episode som ligner en hendelse fra terroristens egen barndom omtalt i media. Anders og Wenche i romanen forblir imidlertid skisseaktige, som skygger av virkelighetens mor og sønn – vi vet ikke hva som gjør tilknytningen mellom dem så kvelende, men setter det i sammenheng med biografien. Som romanpersoner er det begrenset hvor interessante de blir.

Derimot er forholdet mellom Søs og de voksne i romanens forgrunn, gjennom perspektivet og forskyvningene i det. Farmora Harriet framstår i likhet med onkel Ole som en som vil godt, men romanen sår tvil om hennes omsorgsevne. Dette kommer blant annet fram i onkel Oles omtanke for Søs:

«Hva er det du har holdt på med, spør han, så svart som du er under neglene? Prøver å trekke hånda tilbake, men Ole holder den fast i sin, slipper ikke. Nei, nei, nei. Ole tygger harde tygg. Da drar jeg hånda til meg, gjemmer den inn under låret. Jeg synes nå du ser sliten ut, jeg, sier Ole.»

Søs’ perspektiv er ikke et stabilt eller enhetlig et, men hennes virkelighet trer fram gjennom andres reaksjoner, som i utdraget over. Dette er et gjennomgripende grep i romanen, som gjør det vanskelig å skille mellom Søs og omgivelsene, mellom hennes egen vilje og det som er påført henne. Ustabiliteten forsterkes av at hun er psykisk ustabil. I romanen spriker og teller hun med fingrene i tide og utide, og rimer tvangsmessig på ordene i sitt eget hode: «Svart ovn på kjøkkenet, den har et ekorn på hver side, blomsterkrans rundt der røret går rett fra det bakerste og opp i taket, det er murt med noe der, grått, vått, lått.» Det barnlige og sårbare blikket slår over i språkdrakta.

Sammenstilling av barn og voksen

I Silkestrå resonnerer barnas lek og latterliggjøring av hverandre med de voksnes idealisering av dem:

«Anders sitter bare med bøyd panne og luggen hengende, han har sugd inn leppene, ser ut som en gammel gubbe. Jeg kniper leppene hardt sammen så jeg ikke skal le. Hvorfor gjør han sånn som det? Neimen se på han der lille, sitter helt bar mellom de to velkledde damene, sier Harriet. Fryser du? Anders ser ned, rister mange, mange ganger på hodet. Jeg dulter borti han med armen, vil at han og skal gjøre det mye fortere, det ser så gøy ut når håret står rett ut av panna hans sånn som det.»

Ved å sammenstille Søs’ blikk på Anders med Harriets, stiller romanen spørsmål om hva omsorg egentlig er. Er Harriets dulling med Anders omsorgsfull eller er den ansvarsfraskrivende?

Der romanen for øvrig vekker flere spørsmål enn den svarer på, gjør sammenstillingen av barn og voksen det mulig å skjelne noen forklaringer på hvorfor omsorgen svikter. Når Søs og Wenche snakker sammen, er det for eksempel vanskelig å lese ut av dialogen at den ene er barn, den andre voksen: «Hvor er sønnen din da, spør jeg. (…) Du, sier Wenche. Hvor er moren din henne». Det er påfallende at mens selve dialogen utvisker skillet, er Søs opptatt av å spørre sånn som Wenche, å ha leppene sånn som hun har dem. Den voksne framstilles slik som et tomt skall av barnets miming, like umyndiggjort som barnet selv.

Mossige demonstrerer hvordan romanformen kan bidra til å utforske tematikken rundt oppvekstvilkår og ekstreme handlinger på andre måter enn sakprosaen, gjennom å rokke ved grensa mellom det normale og ekstreme – hvor grensa starter og slutter. Episoden der Anders kyler et eple i ansiktet på ei yngre jente, får en utvidet betydning ved at Mossige lar den handle like mye om onkel Oles reaksjon som om Anders’ skadefryd. Når Anders har kastet eplet, tar onkel Ole ham under armen og rømmer fra situasjonen, i stedet for å oppsøke jentas foreldre og konfrontere konsekvensene.

Leserens tillit

Silkestrå er befolket av voksne som lar barna representere håpet og lyset i stedet for å ta ansvar for det samme, og dette opplever jeg som det mest urovekkende, og smertefulle, i den. Barna reduseres til uttrykk for eller forlengelser av de voksne, og slik setter Mossige barnets psykologi inn i en større sammenheng, i en romanform som sidestiller barn og voksne heller enn å underordne barna av et voksent, velgjørende blikk.

Styrken ved en slik form er at den viser at impulsen til ekstreme handlinger oppstår utenfor og ikke inni individet som noe medfødt. Det er ikke sånn at noen mennesker bare er ekstreme, det er i beste fall en privilegert myte. Men heller enn å hvile på én enkelt forklaring, hviler romanen på leserens tillit til at sammenhengene finnes, og krever dermed også av leseren å se lenger enn til sin egen nesetipp.

Liv Mossige

Silkestrå

Roman

Cappelen Damm, 2021

243 sider

Tora Ask Fossen (f. 1993) er litteraturviter. Hun går for tiden Forfatterstudium 2 ved Universitetet i Tromsø og jobber som kritiker og seminarleder i Exfac ved Universitetet i Oslo.

BLA 10/21.

Powered by Labrador CMS