Kritikk

Innavl som metafor

Det er ikke debutant Petter Brevik sin feil at han ikke er Norges svar på Peter Handke. Den svært problematiske sykdomsfremstillingen, derimot.

Publisert digitalt

Som seg hør og bør mangler det ikke på lovord fra forlaget når Cappelen Damm denne høsten presenterer sine debutanter. I beskrivelsen av Petter Breviks Over veien slår de imidlertid så til de grader på den markedsførende stortromma at det umulig kan komme forfatteren til gode. Det er tydelig, heter det på nettsidene, at Brevik har lest både Sæterbakken, Handke, Faulkner og Kafka – og Dante. Enda jeg nokså umiddelbart blir skeptisk, for ikke å si mistroisk, forsøker jeg iherdig å ta meg i det. Tross alt mener jeg da bestemt at det skal være lov å sikte høyt i dette landet?

Over veien forteller om en 20 år gammel mann fra Oslos beste vestkant. Helt i begynnelsen av romanen blir han diagnostisert med sykdommen som tok livet av hans far, og får han vite at han kan regne med å ha omtrent ti år igjen å leve. Hvilken sykdom det er snakk om, vites ikke. I alle fall ikke med mindre en besitter en viss kunnskap om arvelige sykdommer særlig utbredt i agderfylkene. Den nokså stillestående romanhandlingen består så av fortellerens forsøk på å finne ut av hvorfor nettopp han har blitt syk, og han oppsøker både legen som gir ham diagnosen, og en tante han ikke tidligere har kontakt med, i håp om at de skal fortelle om hans far – for sykdommen, må vite, kan ikke forstås uavhengig av ham. Tidlig i romanen konstaterer legen: «Den er et resultat av innavl, […] slikt som kan skje når man bor få mennesker på et lite område og har begrenset med kunnskap, med andre ord tilfeldigheter, uflaks.» Kommentaren fremstår senere som startskuddet for avdekkingen av en nokså underlig fremstilt overgrepshistorie, samt fortellerens egen (smått absurde) skyldfølelse.

Den sykes psyke

Enda forsøket på å forklare sykdommen umiddelbart slår meg som problematisk – har vi ennå ikke sluttet å sidestille fysisk sykdom med moralsk forfall, eller enda verre: med arvesynd? – er det ikke gitt at romanens behandling av tematikken er kjedelig. Jeg medgir for eksempel gjerne at det i portretteringen av denne uhyre selvbevisste unge mannen, hvis tilværelse stort sett dreier seg om å observere de som observerer ham, utvilsomt finnes spor av Sæterbakken. Når jeg ikke helt klarer å se storheten forlaget har forespeilet meg, er det i utgangspunktet ikke å til å undres over, da jeg i så måte måtte ha ventet meg kvalitet av nobelprisvinneres kaliber. Imidlertid er verken karaktertegningen eller den språklige flyten, som kjennetegnes av stadige observasjoner og en endeløs rekke forbehold, og som forøvrig minner langt mer om Bendik Wolds Canada Dry enn om Handke eller Faulkner, nok til å holde meg interessert særlig lenge. Selv om romanen rent språklig aldri blir direkte dårlig, får jeg etterhvert fornemmelsen av at forfatteren ikke spiller på så mange strenger som han sannsynligvis er i stand til. Her finnes i overkant mange repetisjoner som fremstår som utilsiktede, og den overdrevne bruken av fyllord som «videre» og «attpåtil» blir stadig mer enerverende. Resultatet er at både dialoger og observasjoner fremstår som manierte.

Romanens handling interesserer meg først idet jeg for alvor forstår at den svært ustabile fortelleren ikke er til å stole på. Spesielt samtalene som tilsynelatende skal gi ham større innsikt i sin fars fortid fremstår som så karikerte at de umulig kan utgi seg for å gjenspeile en form for virkelighet. Både tanten og legen holder monologer i en stil som ikke et øyeblikk skiller seg fra fortellerens øvrige observasjoner, og dermed minner de nærmest om mytiske eventyrskikkelser. Kanskje kan de betraktes som veiledere i fortellerens forsøk på å forsone seg med egen dødelighet – ja, som en Dantes Vergil, for ennå ikke å gi slipp på forlagets lovord. Det kan forøvrig nevnes at nesten alle karakterene i Over veien bærer bibelske navn. Legen, hvis fremste oppgave er å ta opp kampen mot den mystiske sykdommen, heter for eksempel David. Og fortellerens mor? Maria.

Hadde jeg vært overbevist om at forfatteren var klar over det humoristiske i dette, ville jeg vært langt mer tilbøyelig til å la meg fornøye. Fra første stund hviler det imidlertid et så tungt alvor over boken at den i hovedsak fremstår som ufrivillig karikert. Og her nærmer vi oss da også mitt største problem med denne romanen: nemlig min usikkerhet knyttet til hvilken historie den egentlig forteller. Finnes det noe sånt som skjebne, heter det i bokens baksidetekst, og kan man frigjøre seg fra sin arv for å bli en annen? Vel – om denne romanen ikke kun presenterer en ung manns mislykkede undring over slike spørsmål, men tvert imot forsøker å ta dem på alvor, er vi inne på det jeg opplever som dens klart mest problematiske aspekt.

Den mystiske sykdommen

I essayet «Sykdom som metafor» advarer Susan Sontag mot farene ved å akseptere sykdomsbildene vår kultur reproduserer. Særlig utsatt for suspekt metaforikk er nettopp mystiske sykdommer. Jeg har ikke lest mange sider av Over veien før jeg tar meg i å lure på om Brevik har lest Sontag. Her er det nemlig som om han konsekvent har gått inn for å finne vår tids mest lunefulle sykdom, for best å kunne fylle den med innhold utover dens fysiske egenskaper.

Fortelleren i Over veien får vite at sykdommen innebærer en svikt i nervesystemet, og at han omsider vil miste evnen til å prate. Og enda det fremstilles som en skjellsettende innsikt, er det verken særlig unikt eller særlig sjokkerende at den er resultat av innavl, da vi umiddelbart får vite at en som barn av en rammet har femti prosent sannsynlighet for å arve genet. I løpet av romanen avdekkes det da også at fortellerens far har vokst opp i Setesdal. Selv om det ikke et øyeblikk nevnes i romanen, er det en kjent sak at den såkalte «Setesdalsrykkja», særlig utbredt i Setesdal på grunn av dalens historiske isolasjon fra omverdenen, ble beskrevet et tiår før den i 1872 fikk sitt offisielle navn: Huntingtons sykdom. Symptomer på tidlige stadier av Huntingtons inkluderer uro, rastløshet og humørsvingninger, og etterhvert også intellektuell svikt og demens. Over veien skildrer dermed et høyst reelt sykdomsforløp, der fortellerens sinn synes å lukke seg om seg selv. Romanens virkelighet blir vanskeligere å lokalisere. Mot slutten er det til og med noe – tør jeg si det? – kafkask ved de stadig mer absurde dialogsekvensene.

Det er først når romanen ikke lenger utgir seg for å gjenspeile virkeligheten at jeg tar meg i å lure på om min misbilligelse rett og slett skyldes at jeg har misforstått romanens prosjekt. En slik undring er likevel ikke nok til å redde helhetsinntrykket. For gjennom hele romanen forblir sykdommen navnløs. Mystifiseringen er ubehagelig å være vitne til, ikke minst fordi Setesdal, som i Over veien presenteres som sykdommens opphavssted, fortoner seg som en nesten grotesk motsetning til Oslos vestkant, solsiden. Tantens beskrivelse av sin barndoms dal lar da også fattigdom og moralsk forfall gå ut på ett og det samme: «Jeg sier ikke at jeg var på skyggesiden. Det ville vært urettferdig mot det jeg en gang var, siden jeg ikke engang var i bedet, men vokste frem blant ugresset.»

Sykdom kan utvilsomt kaste lys over hvordan vi forstår oss selv som mennesker, og hvilke egenskaper vi er i besittelse av. Men motsetningene mellom det friske og det syke, det rene og det syndige, som Over veien presenterer, er alt så etablerte i vår kulturelle forestillingsverden at romanen først og fremst tråkker opp gamle, fordomsfulle stier. Sontag åpner «Sykdom som metafor» ved å hevde at enhver som fødes er borger av to riker: de friskes og de sykes. Rikene kan vanskelig tenkes mer i tråd med den type metaforikk hun advarer mot enn den som presenteres i Over veien, der de friske hører hjemme på vestkanten, og de syke er borgere av et annet, langt mer moralsk suspekt rike.

En tidvis spennende fremstilling av tiltakende galskap er ikke nok til å gjøre slike dikotomier lesverdige.

Petter Brevik

Over veien

Roman

Cappelen Damm

174 sider

Powered by Labrador CMS