Kritikk

Fortell meg hvem jeg er

En psykoanalytisk klassiker prøver å tegne opp et navigeringskart for menneskets mange personlighetstyper.

Publisert digitalt

Nancy McWilliams

Psykoanalytisk Diagnostikk: Personlighetsstrukturer i terapiprosessen

Gyldendal Akademisk, 2018

446 sider

Folk flest finner psykologer foruroligende. Selvfølgelig ikke alle og selvfølgelig ikke alltid, men det har skjedd mer enn en gang at psykologer har blitt behandlet som skumle tankelesere av beduggede folk på byen. Det handler sannsynligvis om at vi alle har noen ubevisste, skambelagte eller skjulte sider, og noe med psykologenes dunkle kompetanse føles som en trussel mot låsene i mysteriekammeret.

Nancy McWilliams Psykoanalytisk diagnostikk: Personlighetsstrukturer i terapiprosessen er en fagbok som handler nettopp om våre personligheters dulgte mekanismer. Boken kom først i 1994, så i en revidert utgave i 2001. Akkurat disse årstallene opplyser ikke Gyldendals oversettelse av året oss om, noe som er en merkelig glipp. Det er likevel på sin plass å berømme forlaget for å ha omsatt denne moderne klassikeren, som jeg stadig kunne observere både under albuer og på skrivebord da jeg selv studerte psykologi mellom 2007-2012.

McWilliams praktiserer som psykoanalytiker og underviser ved Rutgers-Universitetet i New Jersey. Andre bøker hun er kjent for, er Psychoanalytic Case Formulation (1999) og Psychoanalytic Psychotherapy (2004). Bøkene hennes har blitt oversatt til tjue språk, og hun har vunnet mange priser. Først og fremst er hun en god representant for den type oppdatert, psykoanalytisk tenkning som har begynt å vokse fram de siste tiårene. Kognitiv terapi ble født på 60-tallet ut av en desillusjonert holdning til en obskur og uvitenskapelig psykoanalyse. Og til tross for at psykologi aldri kommer til å være en hard science, er kravene om vitenskapelighet kommet for å bli. Heldigvis har psykoanalysen, særlig siden 90-tallet, for alvor begynt å ta til seg kravet om forskning og etterprøvbarhet, noe som også er tydelig i McWilliams bok. I tillegg virker det som om hun mellom 1994 og 2001 har oppdatert fakta- og idétilfanget sitt betraktelig. Hun siterer mye ny forskning innen for eksempel tilknytning og nevropsykologi, og hun har utvidet listen av forsvarsmekanismer med somatisering, seksualisering og dissosiasjon. Dette gir teksten større autoritet og forfatteren framstår som intellektuelt vital, særlig når hun iblant tillater seg å vise til populærkulturelle fenomener, som TV-serien Dexter (2006-2013).

Tung, men nyttig

McWilliams skriver innledningsvis at bakgrunnen for at hun skrev denne boken, er at hun ville avhjelpe nyutdannede terapeuters forvirring i møte med klassiske, psykoanalytiske tekster. Jeg vil si at hun i stor grad lykkes med dette.

De siste årene har det kommet mer forskning på at pasienter med forskjellig type problematikk, har nytte av forskjellige typer terapeutiske tilnærminger. McWilliams skriver: «Det kan for eksempel være katastrofalt å misforstå en hysterisk kvinne som grunnleggende narsissistisk, en narsissistisk mann som essensielt tvangspreget eller en person som gjennomgripende dissosierer, som schizofren.» For øvrig er personlighetsstrukturene hun skriver om delvis, men ikke totalt overlappende med de offisielle diagnosemanualene DSM-V og ICD-10. Typene er følgende: psykopatisk, narsissistisk, schizoid, paranoid, depressiv og manisk, masochistisk, obsessiv, kompulsiv og hysterisk.

For mye fagsjargong? Da er ikke dette boken for deg. Da jeg leste et avsnitt høyt for samboeren min, fikk han to kryss foran øynene, slik man ser i tegnefilmer. Det er med andre ord en bok som hovedsakelig egner seg for psykologistudenter eller terapeuter som jobber med langtidsterapi. I tillegg har jeg drasset boken rundt i ukevis, siden det tar enormt lang tid å lese og fordøye den, så hvis du faktisk er innstilt på å komme deg gjennom, er mitt tips å gjøre det til et halvårsprosjekt.

Friheten ligger i forståelsen

Men all denne diagnostikken er ikke bare et partytriks som man kan bruke for å skremme folk på byen. McWilliams tar sitt kall på dypeste alvor: «Målene for psykoanalytisk terapi omfatter forståelse av alle aspekter ved selvet, til og med de mest primitive og forstyrrende, utvikling av selvmedfølelse […] og utvidelse av friheten til å løse gamle konflikter på nye måter. De går ikke ut på å rense selvet for foraktede aspekter eller utslette primitivt begjær.» Her tangerer McWilliams et aspekt ved psykoanalysen som jeg finner veldig tiltalende: Både streben etter å forstå seg selv, håpet som ligger i å finne nye måter å løse problemer på, men også aksepten for at «intet menneskelig er en fremmed». At det er helt greit og normalt å både begjære din nestes hus og husbond, så lenge du ikke gjør noen faktiske handlinger i den retning.

Videre i boken beskriver McWilliams en personlighetstype som jeg aldri har lest om før; den masochistiske. Det er en type person hvis frykt for å bli forlatt er mye sterkere enn frykten for smerte eller til og med død. McWilliams skriver: «Både masochistiske og paranoide mennesker er ubevisst opptatt av relasjonen mellom makt og kjærlighet. En paranoid person ofrer kjærligheten for å få en følelse av makt, og en masochistisk person gjør det motsatte.» Den masochistiske personen har en ubevisst og nesten religiøs idé om at den eneste veien til «frelse» er gjennom lidelse, at for å være et godt menneske må man stadig ofre seg selv. De fleste tilfellene McWilliams siterer er mennesker, ofte selvutslettende kvinner, som lever i voldelige forhold eller har omsorg for familiemedlemmer. Her kommer forfatteren også med en viktig presisering: Ifølge psykoanalysen betyr ikke masochisme nødvendigvis at man tenner seksuelt på smerte, men at man er avhengig av en slags selvoppofrelse for å opprettholde sin identitet og selvfølelse. I tillegg skisserer hun hva som er viktig i terapi med slike pasienter kontra andre grupper: Å være en god rollemodell, sette tydelige grenser og utfordre pasienten til å bli mer selvhevdende.

Smårusk i oversettelsen

Når det gjelder oversettelsen, er det en del valg jeg ikke forstår. Eksempelvis klarer jeg ikke å se hvorfor følgende setning endte opp slik: «Terapeuten måtte begynne med å prøve å formidle sitt syn på problemet til pasienten, det vil si ’making ego alien what had been ego syntonic’». Hvorfor ble ikke dette oversatt til norsk, for eksempel på følgende vis: «å omgjøre det egodystone/egofremmede til det egosyntone»? Det er begreper som både finnes og blir brukt på norsk. I tillegg høres setningen utrolig merkelig ut når den står slik som en norsk-engelsk hybrid. Og hvorfor ble «contain» til det klønete «holder den inni seg» i stedet for eksempelvis «rommer den», som er den vanligste norske oversettelsen av Wilfred Bions begrep. «Entitled behaviour» har videre blitt til «berettiget adferd», noe som umuliggjør forståelsen. Berettiget adferd er adferd som har en begrunnelse, mens «entitled» betyr noe mer i retning av selvrettferdig eller retthaversk. Enkelte anglisismer skjemmer i tillegg teksten, som «moralsk inferiør». Heldigvis forekommer dette smårusket ikke ofte nok til å ødelegge helhetsinntrykket, og i en så tung og lang bok er slurvefeilene nesten tilgivelige.

Uansett er jeg veldig glad for å ha hatt anledning til lese denne kloke og viktige boken, og jeg er enda mer glad for at den nå foreligger på norsk, slik at nye rekker av studenter kan bære den «diskret» under armen mens de stille analyserer omverdenen.

Powered by Labrador CMS