Prosa

Dokumentasjonens estetikk

Fakta blir til kunst i den dokumentariske romanen "Beara", som utforsker de menneskelige og politiske betingelsene for massakren i Srebrenica under den jugoslaviske borgerkrigen.

Publisert digitalt

Ivica Đikić

Beara

Dokumentarroman

Oversatt av Jon Kværne

Solum Bokvennen, 2020

234 sider

Et engelsk akronym – JAQ – og det dertil hørende verbet JAQ-ing off har i mange år nå blitt brukt til å beskrive en viss type intellektuell uredelighet spesielt utbredt blant konspirasjonsteoretikere, kokohøyrefolk og andre ekstremister. JAQ står for just asking questions, mens det onanistiske JAQ-ing off beskriver selve handlingen å henfalle til denne typen spørsmålsstilling. Forskjellen på å stille spørsmål og på å JAQ off handler blant annet om at der det første er drevet av et genuint ønske om å finne frem til sannheten, er det siste først og fremst en sabotasjehandling, et forsøk på å så tvil og forvirring, gjerne basert på beviselig falske premisser: «Hvorfor døde ingen jøder under angrepet på World Trade Center? Jeg bare spør.»

Innen litteraturen er vår tids mest prominente JAQ-off den østerrikske Nobel- og Ibsenprisvinneren Peter Handke, som i kjølvannet av etnisk rensing og folkemord på bosnjaker (bosniske muslimer), under den jugoslaviske borgerkrigen på nittitallet, inntok en «åpen» og «undrende» positur i møte med offisielle kilder, blant annet da han talte under begravelsen til den serbiske presidenten og krigsforbryteren Slobodan Milošević i 2006: «Jeg kjenner ikke sannheten. Men jeg ser. Jeg lytter. Jeg føler. Jeg husker. Derfor er jeg her i dag, nær Jugoslavia, nær Serbia og nær Milošević.» Så følsomt. Så kunstnerisk. Mindre poetiske var hans hånlige insinuasjoner om at protestene fra de sørgende mødrene til de rundt 8000 bosnjakiske mennene som ble massakrert i Srebrenica kanskje var koreografert utenfra. Men av hvem? Jeg bare spør.

Handke nevnes ikke med et ord i kroatiske Ivica Đikićs dokumentarroman Beara, som skildrer opptakten, planleggingen og gjennomføringen av nettopp massakren i Srebrenica. Likevel fremstår boken i hvert fall delvis som et kontant tilsvar. I form og innhold argumenterer den implisitt og eksplisitt for at sannheten om hva som skjedde før, under og etter massakren er både dokumentert og tilgjengelig for alle som ønsker å forstå eller huske; Đikić, som har bakgrunn som journalist, har basert fremstillingen sin på et enormt, variert og detaljert kildemateriale som han gjør rede for avslutningsvis. Samtidig går han grundig til verks i å demonstrere at det ikke kun var snakk om en spontan, rasende hevnaksjon for bosnjakiske krigshandlinger, slik Handke selv har hevdet, men et grundig planlagt folkemord rotfestet i serbisk ultranasjonalisme; «resultatet av lag på lag med hat, omgjort til strategisk og politisk grunnholdning». En massakre av denne målestokken krever det Đikić kaller et «dødsmaskineri», og dette ble konstruert av obersten som gir boken sin tittel, Ljubiša Beara.

Dokumentar. Roman?

Beara presenteres altså som en dokumentarroman, men det er langt mer dokumentar enn roman mellom permene. Forfatteren redegjør innledningsvis for hvordan boken fant sin form, kontekstualiserer og viser til inspirasjonskilder. Researcharbeidet er alltid godt synlig i teksten, og man må til tider holde tungen rett i munnen for å holde styr på alle navnene på offiserer, politikere, og andre store og små aktører både i det gamle jugoslaviske regimet og under borgerkrigen. Tonen er saklig, med korte glimt av nattsvart galgenhumor servert med pokeransikt. Det kan til tider bli utmattende lesning, særlig i et kapittel på drøyt ti sider som i sin helhet er viet til å kartlegge hvem som visste, eller sannsynligvis visste, hva som kom til å skje. Forfatteren redegjør for sine funn med en godt forberedt jurists grundighet, inkludert innrømmelser av tvil der denne finnes.

Der Beara er på sitt mest romanaktige, er det i portretteringen av Beara selv, og i spørsmålene som oppstår i møte med ham: Hvordan kunne en lojal yrkesoffiser i en kommunistisk militærstyrke, tuftet blant annet på tverrfolkelig forbrødring og antifascisme, i løpet av noen år rette våpnene mot det samme folket han hadde viet hele sitt yrkesliv til å forsvare? I passasjene som går tettest på ham som person, som utforsker de indre motivene og mekanismene som muliggjør hans nærmest ufattelige handlinger, beveger teksten seg mot den skjønnlitterære, psykologisk orienterte realismen. Vi ser svetteringene under armene hans, kjenner whiskybakrusen presse mot pannebrasken, den gnagende irritasjonen over de mange hindringene han møter underveis. Samtidig er det også i persontegningen av Beara at Đikić mest direkte utfordrer romansjangerens konvensjonelle forkjærlighet for psykologisering og indre konflikt: «I hans indre utspilte det seg ingen drama, han ble ikke slitt mellom godt og ondt. Han ville bare vise hva han dugde til.» Beara fremstår mest av alt som et flokkdyr, som lydig fulgte den jugoslaviske hærens ferd over til serbernes og Milošević’ side mer ut av et behov for fellesskap enn av genuin personlig overbevisning:

«Han var ikke i stand til å resignere og forvandle livet sitt til noe helt annet, til å bli noe han aldri hadde vært eller hadde til hensikt å bli – et fritt individ som ikke trenger kollektivet og tilhørigheten til en større fortelling eller idé for at livet skulle ha mening og sammenheng.»

Det er i dette dypt menneskelige behovet for tilhørighet, snarere enn i noen ideologisk glød, betingelsene er lagt for Bearas rolle i Srebrenica: Han handler ikke i blodtåka, men som en yrkesoffiser som søker sine overordnedes gunst, profesjonell til fingerspissene.

Ondskapens banalitet

Det er for lengst blitt en klisjé å ty til Hannah Arendts begrep om «ondskapens banalitet» for å beskrive den forretningsmessige effektiviteten som muliggjør de grusomste krigsforbrytelser, men det oppleves særlig relevant her. Đikić vender stadig tilbake til massakren som et gigantisk logistisk problem Beara satte seg fore å løse: Hvor skal fangene oppbevares, og hvordan kan de fraktes dit? Hvem kan settes til å drepe dem? Hva skjer med likene? Og hvordan skal alt dette gjennomføres uten at noen griper inn? Et syrlig raseri bobler opp når Đikić viser hvordan intern motstand i forkant, der den oppstår, helst handler om ansvarsfraskrivelse og ryggdekning:

«Han verken forsøkte eller hadde til hensikt å stille spørsmål om hvorvidt Bearas ordre faktisk burde utføres, han ville bare flytte drapene og likene så langt som råd var unna området der han var politisk og administrativt ansvarlig. Deretter hadde han til hensikt å snu seg vekk.»

Som sjangerhybrid åpner Beara for refleksjon rundt den til tider overveldende faktaorienteringen som et estetisk valg; hva slags litterært kunstverk blir dette? Boken byr på en ganske kantete og friksjonsfylt leseopplevelse; dette er en tekst med ru flater og synlige skjøter. Lassevis av fakta, lange sitater av andre forfattere, men også fortellende passasjer med nerve og driv. Underveis får jeg assosiasjoner til en annen kroatisk forfatter, den nylig avdøde Daša Drndić, hvis Trieste kom ut på norsk i Aschehougs Sidespor-serie i år. I både denne og en annen av hennes sjangeroverskridende romaner, Belladonna, er det trykket lange lister av navn på tusenvis av jødiske ofre under annen verdenskrig, uten øvrige kommentarer. Som hos Drndić bremser den nitide dokumentasjonen selvfølgelig fremdriften, men det oppleves i høyeste grad som noe av poenget.

For bør en bok om en massakre være en pageturner? «Spennende som en thriller», som det heter på blurbespråket? Skal man liksom kose seg der man sitter og leser, bite negler inn i natten? Ikke et vondt ord om lesegleden, men her dreier det seg om større ting, som folkemordets vesen og muligheten av en kollektiv hukommelse. Beara er ikke lett å fordøye; det bør den heller ikke være.


Leif Bull (f. 1977) er litteraturviter, forfatter og kritiker i BLA.


BLA 6-7/20.

Powered by Labrador CMS