Kritikk

Terrorens romlighet

Fra en empatisk tilskuerposisjon lar Kristian Bergquist det lekne og inderlige løpe side om side i over alt på jord.

Publisert digitalt

Kristian Bergquist
over alt på jord
Diktsamling
Flamme Forlag, 2021
160 sider

I Kristian Bergquists diktsamling over alt på jord nærmer dikter-jeget seg terroren som rammet Arbeiderpartiet og Norge, Utøya og Regjeringskvartalet for snart ti år siden. I diktene tematiserer poeten hva det vil si å være berørt av 22. juli: «dette er hvorfor jeg / i det hele tatt / skriver om 22/7 / som er så manges / på så mange måter / fordi den er også min».

Forrige måned ble det kjent at AUF krever en ny Gjørv-kommisjon som skal granske tankegodset til terroristen: «Det mangler et oppgjør med verdisynet, konspirasjonsteoriene og det politiske hatet bak terrorangrepet», uttalte AUF-leder Astrid Hoem til NRK. Det er ikke til å unngå at jeg leser Bergquists samling delvis i lys av denne problemstillingen: Hva handler 22. juli egentlig om? Hvem har eierskap til dette angrepet, foruten ofrene og de personlig berørte?

Alvor og inderlighet

I et tilknappet, konkret språk med hyppige linjeskift kretser dikter-jeget inn det vonde. Dette er ikke et jeg som er personlig rammet; når angrepet er i gang, melder han venner og familie «om at alt er åkei». Spørsmålet er hvordan hans egen berøring med angrepet som norsk borger kan berøre eller gripe inn hos andre. Diktene er ikke bare skrevet fra en slik mellomposisjon, men det er på mange måter denne posisjonen diktene utforsker: Kan poeten bruke språket til å gi språk til andre, til de som ble skutt eller skutt etter, eller som mistet noen?

Fra en slik empatisk tilskuerposisjon er jeget iblant henvendt til et «du», med et alvor og en inderlighet. Andre steder finnes det et lettere, mer lekent stemningsleie, der selve språket tøyles og vendes på for å finne de ordene som kan bære erfaringen. Som regel unngår Bergquist at denne språkleken blir platt. Et eksempel er ordet «andersbehringbreivika»; jeg leser det som et forsøk på å benevne terroristens navn på en måte som innskriver ham på åstedet, i landskapet, i stedet for å løfte ham ut av det og slik sett gjøre ham til en egen, autonom størrelse. Dette er i seg selv en tankevekkende tilnærming: Lar vi gjerningspersonen forbli i landskapet der ugjerningen fant sted, definerer vi ham ut ifra ugjerningen. Faren med dette er at vi da skyver den ekstreme handlingen ut av normaltilstanden, der den tross alt kommer fra og i en eller annen forstand har og hadde grobunn.

Utvidende betydningsdannelser

Det er der Bergquist bruker språket til å omdanne angrepet til noe språklig i sin egen rett, jeg synes han lykkes best. Her gir han iblant et skråblikk som får meg til å tenke og føle på én gang, som om språket fortsatt prøver seg fram og ennå ikke har funnet sin form som kan forene det med tanken.

Dette gjelder for eksempel en av de lengre sekvensene med refrenget «ble jeg et tre». Treet framstår på en og samme tid som vitne, offer, pårørende og, muligens, gjerningsperson. Det er noe med rytmen Bergquist gir dette bildet som for meg gjør sekvensen romlig på en både vakker, sorgtung og urovekkende måte:

«for ti år siden / ble jeg et tre / klokka var 18.01 / klokka var 18.29 / og jeg ble fortalt / det er en grunn / sa han / en perfekt mann / det er egentlig / ganske logisk / sa han / hvit og pen / for ti år siden / ble jeg et tre / jeg sto ved / senga di / dag til natt / natt til dag / og jeg hørte / at ingenting / av dette stemmer / det var ikke sånn / sa den rolige / døde jenta»

Et annet sted sammenlignes sorgen nettopp med et rom, «rommet som står tomt». Dikteren har et godt øye for volden og sorgens materialisering, om man kan kalle den det; hvordan kroppene som faller blir værende igjen i oss og dermed i opplevelsen vår av landskapet og de fysiske omgivelsene. Også i motivsprang og brå perspektivskifter kan det oppstå utvidende betydningsdannelser, som i diktet med førstelinja «jeg vandrer i en skogsdal», der tre av linjene lyder: «alt dette hatet / mildt kontrollerte / og politisk korrekte». Her blir hatet og svaret på hatet stående og gnisse mot hverandre på en måte som vekker tanker om hatets opphav og alt det vi som samfunn stenger inne, eller ute av syne.

Varierende helhetsinntrykk

Når referansene er på sitt mest gjenkjennelige, når diktene trer rett inn der vi allerede befinner oss, lykkes de ikke fullt så godt; for eksempel i direkte henvisninger til vitnesbyrd vi kjenner fra media – virkeligheten overgår hva språket kan tilføre – eller i prosaiske, rapporterende partier jeg iblant tenker like gjerne kunne stått uten linjeskift. Noen av disse kan framstå litt som transportetapper eller nærme seg plattheten, som her: «hva er det som har hendt / vi skjønner bare ikke / først / forstår vi ingenting / er det her en gasseksplosjon / er det et eller annet uhell / det er trolig terror / utvilsomt horror».

Mens diktene har sin styrke i blikket for de materielle, kroppslige dimensjonene ved terroren, er blikket for tankegodset, det som finnes før terroren blir materiell, kroppslig, mer fraværende. Det er litt som om poeten ikke er motivert for å gå inn i disse rommene, og rent formmessig tror jeg helhetsinntrykket kunne vært styrket ved å skrelle vekk slike partier og gjøre uttrykket enda mer rendyrket.

Ikke særegen norsk erfaring

I sammenstillingen av terroren med «masseutryddelser / der mye av livet / har forsvunnet / fra kloden» er én ting at den er litt blind for den viljen bak et terrorangrep som ikke finnes i naturkatastrofer, men dette er i denne sammenhengen så selvsagt at jeg får mer ut av å tenke videre på «masseutryddelser» fra et menneskelig perspektiv. For er det ikke også et tankekors at den ondskapen som ble begått på norsk jord sommeren 2011 snarere forener gjerningspersonen med ondskap begått andre steder i verden til andre tider enn den skiller ham ut, skiller oss ut som en unik plett i verden?

Jeg er ikke sikker på om det er ment fra poetens side, men over alt på jord får meg til å reflektere over dette: at vi må passe oss for ikke å utskille 22. juli for mye som en særegen norsk erfaring. Det er ingen andre enn de personlig berørte som kan ha direkte eierskap til angrepet som levd erfaring, men som innlevd erfaring, som samfunn, dreier 22. juli seg om å motvirke den type tankegods som forårsaket angrepet: et tankegods tuftet på isolasjon og avstengthet fra omverdenen, abstraksjon av mennesket i bred fascistisk forstand.

Motsats til abstraksjon

Med sin utprega romlige modus står Bergquists samling som en motsats til abstraksjonen av mennesket, det blikket som fratar selve nærværet verdi: «mine vrangforestillinger / finner du akkurat her / dette diktet blir mitt / farlige tankegods». Samtidig viser den seg etter endt lesning, på grunn av sine romlige stengsler, som en samling å tenke med og mot om hvor vi som samfunn skal søke svar: «jeg har utrusta meg / med en fratatt flokk» står det et sted, og det slår meg at svarene, i form av roten til ondet, nettopp ikke ligger hos ofrene, de fratatte, men hos gjerningspersonen, som tok dem fra oss.

Tora Ask Fossen (f. 1993) er litteraturviter og kritiker i BLA. Hun går for tiden Forfatterstudium 1 ved Universitetet i Tromsø og jobber som seminarleder i Exfac ved Universitetet i Oslo.

BLA 4/2021

Powered by Labrador CMS