Prosa

En eventyrlig jordbruksprotest

Med monstertrær og anti-drift forvalter ei jærsk odelsjente jorda si. Men er det bærekraftig?

Publisert digitalt

Kristin Auestad Danielsen

Du er bonde

Roman

Samlaget, 2022

153 sider

To odelsjenter i bygda Gjesdal, på Jæren i Rogaland, overtar hvert sitt gårdsbruk med ei forventning om å videreføre drifta på best mulig vis. Dette er kort fortalt handlinga i Kristin Auestad Danielsens roman Du er bonde, men historien tar deg raskt ned en metaforisk kjerrevei med plutselige svinger og panserristende groper.

Den ene odelsjenta, som er bokas navnløse hovedperson og fortellerstemme, sliter med å videreføre arven hun har fått nedlevert gjennom slektslinja. Familien er kjent i bygda for å drifte gården på en uproduktiv måte, og når hun skal ta over, sitter hun igjen med driveplikt uten noe særlig håndfast å videreføre. Bestevenninna, derimot, som fortellerstemmen henvender seg til gjennomgående som «du», overtar en av bygdas juveler. «Du skulle vore meir som ho venninna di», sier faren til den udugelige dattera si. «Der er det byggesøknader til kommunen, sprenging av tunnelar og utvikling av nye sauesortar, tiande slåtten er i gang, alt på ein gong».

Dette er altså en historie om arv i flere betydninger: odelsloven og familietradisjoner, men også kulturarv og utvikling av det norske landbruket. Den handler om kjønn og opprør mot idealer. I tillegg inngår det en miljødimensjon, hvor hovedpersonens manglende plan for jorda hun har arva, kan leses som en parallell til vår generasjons planløshet i møte med klimaendringer og ressursforedling. Hvordan skal vi egentlig best forvalte arven av jorda?

Til odel og eie

Romanen belyser bygdekulturen på nittitallet med rike og troverdige detaljer. Hjemplassen til odelsjentene beskrives som et motsetningsfylt landskap forma av tidligere tiders arbeid og unnasluntring:

[D]en vakraste bygda sør for Boknafjorden, der traktorvegane hadde snirkla seg gjennom generasjonar av arbeidsglede og unnasluntring av beste sort i hundrevis av år. Gjesdal, ei openberring av ei bygd, så lunken og så rund i kantane, så fin og så god at ho var fæl, det var her me høyrde til, det var dette landskapet me kom frå.

Rovdyrene har for lengst blitt skremt vekk, og hvite sauer flekker nå terrenget, hvor plogen går for fullt om våren, siloene fylles opp om sommeren, og bygdefolket samles om å produsere sunne og sterke etterkommere så vel som avlinger. Når jentene blir atten, tar de formelt over gårdsdrifta, og sammen med de andre bygdeungdommene reiser de på sommerleir med gårdbesøk og faglig påfyll – og, så klart, bygdefylla. Danielsen formidler effektfullt den forutbestemte skjebnen til jentene: overgangen til voksenlivet som er bundet til den lovfesta retten til å ta over familiegården og alle forventningene som medfølger. En ting er det formelle ved odelsretten – som jentene i og for seg kan velge å gi fra seg – men enda viktigere er kulturen som er djupt planta i jentenes arvestoff.

Boka fokuserer på bøndene som blir i bygda, men peker også på odelsjenter som frasier seg retten og flytter til byen for å studere, eller gutter som sitter igjen som tapere fordi ingen av odelsjentene vil gifte seg med dem. Det at hovedpersonen tilsynelatende ikke anser det som et valg å flytte fra gården, skildres indirekte gjennom det nære forholdet hennes til landskapet hun tilhører og tomta hun eier. Hun spaserer forbi det tomme fjøset og de brakke åkrene sine, og inn i skogen hvor hun omfavner trær i en religiøs forbindelse: «Eg heldt rundt eit tre og kjende at verda opna seg og Gud var i meg. Eg vaska føtene mine reine for kudrit i den våte mosen som dekte spisse svarte steinar i skogbotnen». Overgangen mellom kroppen og kudritten er så naturlig at jeg, som sitter i blokkleiligheta mi i byen, aldri egentlig betviler hvorfor hun blir.

Store lår og eiketrær

Romanen har en gjennomgripende kjønnsdimensjon: Odelsjentenes «feile» kjønn framheves av de tradisjonelle mønstrene i bygda, hvor gutta bygger biceps og racer med traktor, mens jentene får sitte på og helst ikke skal være familiens førstefødte. Beskrivelsene av hovedpersonen, derimot, med sin barberte hårsveis og store, sterke lår, skiller seg fra samfunnets mest steile stereotypier. Forfriskende er også forholdet hennes til potetgull som går igjen, og gjentakelsen av ordet «chips» – som får både en humoristisk og frigjørende effekt. I likhet med at undertøysreklamer har begynt å vise et større mangfold av kvinnekropper, er det på tide med flere litterære representasjoner av kvinner som spiser chips. Skildringene av vennskap er også troverdige, fra søte scener hvor jentene diskuterer nittitallskjekkaser som Leonardo DiCaprio og Johnny Depp, til mer konfliktfylte øyeblikk hvor særlig deres forskjellige holdninger til gårdsdrift skaper friksjon.

Ei sterk kvinnelinje trekkes også mellom hovedpersonens mor, bestemor og oldemor, som alle har flytta fra Gjesdal etter foreldrenes skilsmisse og nå lever av å male tallerkener i Figgjo. Forbindelsen dem imellom skildres som en naturnær biologi – en «uslitelig navlestreng» – og kvinnetradisjoner lever særlig videre i skogen, blant annet med en «mens-stein» som gammeltanta har vist hovedpersonen. «Eg såg opp på himmelen, spør du skogen, så får du svar, og der var månen, eg kjende det rista i livmora, eg skulle ha mensen, månen var full.»

Denne «tilbake til naturen»-feminismen minner meg om Ida Lórien Ringdals Jenter på do. Men i Danielsens roman sliter jeg med å tolke disse (kall det) overnaturlige elementene i møte med en helt reell og geografisk forankra landbruksproblematikk. De eventyraktige elementene har en underholdningsverdi, men de kommer på et vis inn og kupper handlinga, slik at både kvinne- og miljøperspektivet blir diffust. For mer magisk skal det nemlig bli:

I en drøm kommer engelen Gabriel til hovedpersonen og sier at hun skal plante «Guds skog, Guds hage» med høye trær: «jordlappane si tid er over, nyryddingas tid er over, traktorer skal bli stille statuar frå ei svunnen tid». Som en hevn på bygdas forventninger og «jævla Jærens» industrialiserte storskaladrift, kaster hun eikenøtter på marka, som øyeblikkelig vokser til enorme trær og saboterer både utsyn og pløyd jord. «Anti-drift» blir hennes måte å hedre ætta si på, som «hadde respekt for trea», og latskapen til slekta skal bli hennes protest mot arbeidet – det evige åket som ødelegger og hogger ned, skiller kyrne fra kalvene sine, og sender dem til slakteren.

Vegetarianeren og skogelskeren i meg bejubler denne anti-drifta, men i den senere tids diskusjoner rundt Norges sjølforsynthet er denne produksjonsprotesten mildt sagt problematisk, om man så leser det som en allegori eller som et reelt alternativ. Det blir noe politisk regressivt ved prosjektet, både når det gjelder kjønn og miljø, som om svaret er å gå bakover i tid til en idé om et opphavelig paradis, og at det er umulig for mennesker å leve av naturen, samtidig som at vi lever med og i den. Når «løsninga» attpåtil blir drevet fram av magiske evner, framstår håpet om ei bedre framtid som desto mer umulig.

Det forblir uklart for meg om anti-driften skal leses som et svar på vår tids usikkerhet i møte med naturen, eller om protesten mot jordlapper og traktorer bare er hovedpersonens opprør mot samfunnet rundt henne. Dette rokker likevel ikke ved at Du er bonde er en til samme tid jordnær og forfriskende bok, som utfordrer vår felles arv.

Sigrid E. Strømmen (f. 1990) er oversetter, tidsskriftredaktør og kritiker i BLA.

BLA 4/2022.

Powered by Labrador CMS