Kritikk

Veien til Golgata

Når Jonathan Franzen endelig ser det tilsynelatende snille, protestantiske Midtvesten han kommer fra i hvitøyet, begynner spennende ting å skje.

Publisert digitalt

Jonathan Franzen

Korsveien

Roman

Oversatt av Monica Carlsen

Cappelen Damm, 2021

633 sider

Jonathan Franzens Korsveien er første bind i en trilogi som på engelsk samles under overskriften «A Key to All Mythologies». I første del av verket kommer noe som har ligget latent hos Franzen hele veien, endelig klarere til syne. Han har sluttet å tøffe seg, og tillater seg heller å bore i et av spørsmålet som kanskje alltid har interessert ham mest: Hvilket ansvar har den enkelte overfor felleskapet og omgivelsene? For å svare på spørsmålet, må vi se inn under hetta på det vi er ivrigst etter å distansere oss fra, det vi skammer oss mest over. Nemlig familien vår.

Samfunn i miniatyr

Familien er hos Franzen, og særlig i den nye romanen, både noe konkret og et symbol som peker utover seg selv, et samfunn i miniatyr. Helt spesifikt har vi med familien Hildebrandt å gjøre, der Marion og Russ er mor og far til fire: Minstemann er Judson. Nest yngst er Perry, som har sin egen intrige knyttet til kjøp og salg av dop. Becky er både pen, vellykket og snill, egenskaper hun skal måtte lære seg å navigere, og eldst er Clem, som i et tilkjempet forsøk på å utvise handlekraft i eget liv, har vervet seg til å kjempe i Vietnam.                                      Vi befinner oss nemlig i 1970-årene i det protestantiske Midtvesten, og det som forsterker familien Hildebrandt som symbol på felleskap og samfunn, er deres forhold til kirken. Familefaren Russ er pastor i den lokale menigheten, men er ekskludert fra den populære ungdomsgruppen Korsveien, der Becky og Perry allikevel er en del av miljøet. Russ ble (av grunner som først blir klare for oss i siste del av boka) presset til å gå ut av ungdomsarbeidet av en yngre og hippere medpastor. Russ’ ildfulle idealisme og fromhet – som var noe av det Marion og han fant hverandre i som unge – har fått alvorlige skudd for baugen. Marion har blitt overvektig, noe som frastøter både henne selv og ektemannen. Når en yngre enke dukker opp i menigheten og gir Russ oppmerksomhet, henger ekteskapet i en tynn tråd.

Marion er imidlertid romanens sterkeste og mest interessante karakter, så vi skal ikke ta det for gitt at det er hun som blir sittende igjen med det korteste strået. Hun har en fortid Russ ikke kjenner til, og har opplevd dype traumer. Men hun har også en ekstremt sterk tro, og et sylskarpt intellekt. I praksis er det hun som skriver de fleste av prekenene til Russ, det vil si hun «redigerer» og «foredler» dem. Hun er også den personen barna i familien respekterer og etter hvert betror seg til. Hun setter ting i bevegelse. Marion har ikke kontroll på vekta, og er disponert for store psykiske utfordringer, noe som viser seg å slå ut også i neste generasjon. Men hun har også en sjelden kapasitet til både omsorg og selvhevdelse, et temperament og en viljestyrke som kan flytte fjell.

Stor respekt, brutal konfrontasjon

Korsveien er bygd opp på gjenkjennelig vis for Franzen-lesere, og i komposisjonen kommer den særlig nær gjennombruddsromanen Korrigeringer fra 2001. Begge romanene er lagt til høytider da familien samles: jul, og i Korsveien også påske. Utfra dette samlingspunktet følger Franzen den enkelte karakters psykologiske krumspring. Som i Shakespeares stykke Richard III, gir Franzen oss innblikk i indre monologer som viser leseren hvordan vi gjennom tankene rettferdiggjør oss selv. I Hildebrandt-familien former troen disse tankene og følelsene. Russ kan for eksempel legitimere utroskap med å forstå evangeliene dit hen at Jesus setter hjertets lov over konvensjonene. For flere av karakterene blir kristendommens paradokser brukt til å oppsøke det nedrigste i dem selv: Synden gjør en mottakelig for nåden, i lidelsen får de del i Kristi lidelse. Lidelse er i det hele tatt et stort tema i boken. Tittelen Korsveien viser til ungdomsgruppen i menigheten så vel som til Robert Johnsons blues-låt «Crossroads», men kan også peke på tradisjonen for å minnes Jesu vei til Golgata, «Via Dolorosa». Korsveien er på norsk en betegnelse for det som i den katolske kirke er en vandring med 14 stasjoner til minne om Jesu lidelse.

Jeg har aldri før lest en skildring av troende menneskers tankeunivers som er så nyansert, så lite dømmende, og samtidig så brutalt konfronterende som det Franzen gir i Korsveien. Han viser en dyp respekt for den religiøses dedikasjon til et orienteringspunkt, uten at det trekker i tvil personenes selvstendige utforskning og erfaring. Respekten hindrer ham ikke i å stille til skue hvordan profetier gjerne er selvoppfyllende, og at en annen sterk idé antagelig like gjerne kunne blitt selvbekreftende som ideene inspirert av bibelen. Denne relativiteten kommer særlig fram i skildringene av rus. Becky har et Damaskus-øyeblikk, en sterk omvendelse, etter å ha blitt høy for første gang. For Perry tar det en farligere retning: Han begynner med sterkere narkotiske stoffer og overbevises om at rusen gjør ham uovertruffen, han er Gud, og ting snus opp ned i navigasjonssystemet hans: Rasjonaliteten blir ond, det som vil holde ham tilbake fra nye rushøyder er truende. Det han oppfatter som lyset og sannheten, er det som tvinger ham stadig dypere inn i en avhengighet, som selvfølgelig ikke bare har sine helsemessige, men også økonomiske, omkostninger.

Vinner rekkevidde

Helt i starten av pandemien intervjuet jeg Franzen over Skype for Vårt Land. Da spurte jeg om han kom til å skrive «The Great American Novel», om livet i USA etter Trump. Han ble litt fornærmet, fordi han mente han ikke skriver om offentlige hendelser i noen særlig grad. Det er sånt vi journalister holder på med. Han utdypet med noe forfatterkollegaen Don DeLillo en gang hadde sagt: «Forfatteren leder, han følger ikke.» Det er kanskje en litt pompøs ting å si, men det er like fullt interessant å spørre seg hvor det er Franzen ønsker å lede oss.

Det er for tidlig å slå fast hva trilogien «A Key to All Mythologies» skal gjøre, men Korsveien sender et tydelig signal om at han vil dypere i menneskets psyke og følelsesliv enn det han har nådd tidligere. Han utforsker hva som driver oss. Tro er en vesentlig motor for veldig mange mennesker, og hvis ambisjonen er å forstå det moderne vesten, er det klokt å begynne her.

I intervjuet røpet han at trilogien i fortsettelsen vil bevege seg over i vår samtid og forbi, og det er ingen tvil om at ambisjonene er enorme. Ifølge forlaget skal romanverket i sin helhet «spore det indre livet i vår kultur». Etter Korsveien å dømme, beveger Franzen seg lenger vekk fra det eksplisitt politiske (som er fremtredende i Frihet og Renhet – romaner som etter min mening er nesten overtydelige i sin adressering av henholdsvis klimasaken og teknologiutviklingen) og dypere i det individuelle. Jeg er overbevist om at Franzen gjør det i troen på at det vil gi ham større rekkevidde til å si noe om sin egen tid. Én ting er at Trump ikke hadde vært noe uten den evangelikale bevegelsen i USA. Viktigere tror jeg det er ikke å undervurdere hva den åndelige dimensjonen av tilværelsen betyr for folk. Den stikker dypt. Og som forfatter er det kanskje sant, det den kristne 70-talls heltinnen med langt hår og kassegitar, Judee Sill, sa i et liveopptak av låta «Jesus Was a Crossmaker»: The lower down you go to gain your momentum from, the higher up it will propell you.

Live Lundh (f. 1992) er litteraturviter, kritiker og journalist i BLA.

BLA 11/12-21

Powered by Labrador CMS