Sakprosa

På jakt etter et nytt språk

En rekke akademikere forsøker å finne poesiens plass i en kriserammet samtid. Bidragene er stimulerende, irriterende, men aldri kjedelige.

Publisert digitalt

Trude-Kristin Mjelde Aarvik, Torgeir Skorgen og Eirik Vassenden (red.)

Undergang og utopi: Poesi i krisetider.

Sakprosa

Alvheim & Eide Akademisk Forlag, 2019

173 sider

Vi lever i en verden preget av politisk handlingslammelse kombinert med en gruvekkende mengde kriser på horisonten. Tenk bare på brannene i Australia, som jeg i skrivende stund ser flimre over skjermen. Men hvorfor er vi så fanget i det bestående at vi ikke klarer å mobilisere til endring? Har vårt språk og vår forestillingsevne sviktet i møte med så overveldende mange, nye utfordringer?

En gruppe skandinaviske akademikere satte seg fore å undersøke poesiens randsoner for å finne plasser der nye og alternative språk og tenkemåter gjorde seg gjeldende. Som de selv skriver: «Ny tenkning og nytt språk trengs mer enn noen gang i en verden som mangler politisk fantasi til å finne bærekraftige løsninger på problemene vi står oppe i.»

I 2017 arrangerte Universitetet i Bergen og Olav H. Hauge-senteret seminaret «Lyrikk, samfunn og krise» hvor de ønsket å nettopp undersøke de usynlige forbindelsene mellom «lyrikken sitt skjulte liv» og samfunnet for øvrig. Artikkelsamlingen Undergang og utopi: Poesi i krisetider, med bidrag fra ni akademikere, er et direkte resultat av dette seminaret.

Nazistisk aksjonslyrikk

Det litteraturvitenskapelige skillet mellom autonomiestetikk og virkningsestetikk blir diskutert i flere av tekstene. Spørsmålet er: Er poesien en fri, uavhengig sone bortenfor samfunnsmessig nyttetenkning, eller bør språkkyndige forfattere bruke sine litterære evner som verktøy til å påvirke folk?

Omtrent halvparten av bidragene tar for seg samtidslyrikken, mens resten skuer tilbake i tid. Et prakteksempel på litteratur som blir brukt til å fremme en viss ideologi, finnes i professor Torgeir Skorgens «Hitlers herolder: Utopi og blodmystikk i tysk og norsk NS-lyrikk». Artikkelen undersøker på tankevekkende vis kamplyrikk fra andre verdenskrig. Tradisjonen oppsummeres på følgende måte: «I den nasjonalsosialistiske estetikken erstattes således den tradisjonelle platonske treenigheten mellom det skjønne, det sanne og det gode med en biologisk treenighet mellom det skjønne, det sterke og det sunne.»

Skorgen drøfter den nazistiske poesiens mål som «performativ aksjonslyrikk» der rytmen og appellene skal motivere soldater til å marsjere og slåss for fedrelandet. Poesiens mål og virkning handlet om å vekke stolthet, solidaritet og kamplyst for å nettopp forsvare det «skjønne, sterke og sunne» mot diverse fiender og degenererte krefter.

Skorgen gir også noen interessante, men gruvekkende eksempler fra vår tid. Her om IS-soldatene: «Om morgenen kunne de delta i halshugginger av fanger, om kvelden gråt de av arabiske vers.» Man kan spekulere på hvorvidt nettopp poesiens skjønnhet og appell til følelser er noe som hjelper soldatene i å holde ut i en umenneskelig krigssituasjon.

Flyktningkrisedikt

Et annet av de beste bidragene, er professor Hans Kristian S. Rustads artikkel om «samtidsdikt om flyktningkrisen». Poesieksemplene han velger er gode og bruken av teoriene til filosofen Giorgio Agamben passer til stoffet. Han leser Rimbereids dikt «Hva veier en urett? Lex humana» fra diktsamlingen Lovene på følgende vis:

«Havet fremstår i Rimbereids dikt som en […] leir, et dislokalisert sted, et sted utenfor kartet. Havet blir et sted hvor unntak blir regelen, der de innsatte er de utsatte. De som er fanget midt i havets bølger, er strippet for politisk status og redusert til nakent liv.»

Diktene Rustad har valgt å skrive om fremstår både estetisk gode, språkkritiske, emosjonelt evokative og belyser i tillegg livet til flyktningen som individ. Slik poesi kan potensielt ha en virkning på oss, da den både gjør at vi kan forestille oss selve flyktningene, i tillegg til å muligens motivere til en eller annen type politisk rettet handling.

Hvitveis som kapitalismekritikk

Professor Sissel Furuseth er inne på de samme temaene i sin hovedproblemstilling: «I hvilken grad kan dikt vekke oss til engasjement og mobilisering for en bedre verden?»  Hun sporer opp bruk av diktet «Kvitveis» av Hans Børli i bloggosfæren for å belyse dette. Mange steder står diktet uten kommentar, men Furuseth beskriver også en rekke bloggere som Børlis dikt har fått til å ønske «å leve i nuet» eller «gå barbent i gresset». Dette gjør at Furuseth kommer til følgende konklusjon: «mye av populariteten ligger i det at diktene uttrykker verdisett som står i kontrast til vekstideologien som dominerer ellers i samfunnet.»

For denne leseren virker denne konklusjonen svært spekulativ. Kan ikke en oppfordring til å leve i nuet like så godt støtte den dominerende vekstideologien? Veien fra «lev i nuet» til «unn deg noe» er kort. Å oppfatte dikt om en blomst sitert uten kommentar eller ledsaget av en klisjé som kapitalismekritikk er å dra det langt.

Mot slutten av bidraget skriver Furuseth:

«Spørsmålet er imidlertid om ikke en (autonomi)estetisk holdning er en vel luksuriøs posisjon å innta når krisen er akutt. Er det ikke i visse situasjoner viktigere at budskapet når flest mulig lesere enn at diktningen er mangeslunken og selvstendig, at den er effektiv snarere enn estetisk interessant?»

Hun virker å argumentere for at forfattere og kritikere nå må ta side i klimakampen. Men setter hun ikke opp en falsk dikotomi mellom effekt og estetikk når hun spør om det ikke er viktigere at poesien virker enn at den er god? Hun skriver: «Er det egentlig så ille at Adam Dickensons dikt er pubertalt hvis det nettopp er [sic] det som skal til for å få lesere til å plukke opp søpla si?»

Et virknings -og nytteperspektiv på poesien formidler at det er bedre å bygge soldatbrakker enn katedraler. Imidlertid går det an å få i pose og sekk, både effekt og estetikk. Tenk bare på Boris Vians nydelige protestsang Monsieur Le President eller diktet Dulce et Decorum Est av Wilfred Owen. For meg fremstår bidraget til Furuseth som det minst overbevisende i antologien.

Korrekturleser savnet

Om lyrikken lever et usynlig, skjult liv – slik det formuleres i innledningen – kan diskuteres. Mange av oss lever i en verden av instapoesi og poesibestselgere (skrevet av en Kjersti Bjørkmo eller Ingvild Lothe). I tillegg kommer tonnevis med utgivelser av både diktsamlinger og samleantologier.

Men nå har heller ikke bidragsyterne (kanskje utenom Furuseth) vært på jakt etter feelgood-instapoesi, men heller en type språklig nyskapning som kan bevege og endre verden. Alt i alt har de lykkes godt i sine undersøkelser, og viser leseren hvor mangslungne måter poesien forhandler sitt forhold til verden på.

Derfor er det også synd at antologien skjemmes av redaksjonelt slurv. Flere passasjer i innledningen er ordrett limt inn fra Skorgens bidrag. I tillegg har korrekturen generelt vært mangelfull. Hvordan ellers kunne følgende setning ha sneket seg inn? «Både den utopiske og dystopiske dikttradisjonen har lange tradisjoner».

Nåvel, det er lov å jobbe litt med seg selv, og med en gang jeg sluttet å irritere meg over slurvefeilene, åpnet tekstene opp store rom for meg, der tenkning, poesi og samfunn kan møtes.

Det viste seg at høyskolelektor Trude-Kristin Mjelde Aarviks artikkel «Undergangsmotiver i nordisk samtidspoesi» nevner anmelderens to diktsamlinger. Derfor har hun unnlatt å diskutere denne teksten.

Joanna Rzadkowska (f. 1986) er poet, psykolog og kritiker.

BLA 1/20.

Powered by Labrador CMS