Prosa

Det bedende blikket

I Stupeteknikk søker personene løsrivelse fra det som binder og tynger dem, men novellene kunne i større grad ha frigjort seg fra tradisjonen.

Publisert digitalt

Ingrid Senje

Stupeteknikk

Noveller

Samlaget, 2021

148 sider

Personene i Ingrid Senjes debut Stupeteknikk er stilt overfor et slags bristepunkt i tilværelsen. Blant de vi møter er et kjærestepar på Europa-ferie, et foreldrepar og en datter på stranda og et søskenpar som har glidd fra hverandre. For alle er noe i ferd med å gå opp i sømmene, fasaden i ferd med å rakne mellom dem. Tittelen mer enn antyder dette: Personene forbereder seg på å stupe ut i noe. Hva er det da som vil vise seg?

Fortellerteknisk plasserer Stupeteknikk seg i den minimalistiske novelletradisjonen, som har vært rådende her til lands siden Kjell Askildsen. Ifølge litteraturprofessor Charles E. May er denne tradisjonen kjennetegnet av et fokus på én enkelt situasjon der hverdagens virkelighet står i fare for å brytes opp av en krise, og der knappheten i språk, stil og materiale bidrar til å frambringe stillhet og fravær. Senjes noveller passer langt på vei inn i denne definisjonen, men tematisk og stilistisk minner hun meg mer om en forfatter som Bjarte Breiteig enn om Askildsen. Jeg tenker spesielt på Breiteigs samling Surrogater fra år 2000, hvor det er fraværet av fellesskap som skinner gjennom språkdrakta. I likhet med hos Breiteig er det et fravær som dirrer mellom linjene hos Senje.

Vilje til å observere

I åpningsnovella «Det siste hotellrommet», om et par på reise, betrakter jeg-personen partneren sin: «Noko hadde hengt seg fast i deg, ei tyngd som drog deg mot bakken.» Senere får vi et tilbakeblikk på da paret kom over et barn i ferd med å drukne på en strand i et av landene de ferierer i, og jeg-et observerte partneren idet han skulle til å utføre livredning på barnet: «Det var noko bedende i blikket du sende meg».

Også i flere av de andre novellene har personene dette bedende uttrykket som mannen i åpningsnovella har, bedende enten i blikket eller stemmen. I «Skiene» er det med bedende stemme en mann avviser eksen sin når hun innleder til utroskap i kjellerboden der de er for å hente et par ski, mens i «Slepp» spør et barn med håpefull stemme om ikke det døde rådyret på tunet utenfor hytta han er på med mora og søstera, vil være borte dagen etter. Også dattera i «Straumar i vatn» har et bedende uttrykk i fjeset når hun bygger sandslott på stranda, tenker mora som observerer henne.

I sistnevnte novelle ender moras vilje til observasjon nesten med katastrofe: Mens hun speider etter mannen Olav, mister hun dattera av syne ute i vannet. Det går bra, etter et øyeblikks panikk, men det jeg merker meg er bevegelsen fra moras tanker om datteras blikk på Olav – «Det er som om eg ikkje finst i dei augneblinkane» – til synet av dattera i Olavs armer etter nesten-ulykken: «Ser ho peike mot bølgjene, mot armringen i handa mi, eg ser det berre hende, alt saman.» Som om mora bare ser og ser, og at det ligger en avmakt i dette, antagelig fordi hun opplever å ikke bli sett selv. Her tenker jeg tilbake på mannen i åpningsnovella: Det er dette han også søker, noe utenfra som kan løfte ham.

Øyeblikkets makt

Senjes noveller er i det hele tatt fylt av personer som enten vil bli sett eller ikke vil bli sett og, som i novella over, er impulsen til å se iblant utløsende for handlingen og det som får personenes gryende eksistensielle kriser til å nesten materialisere seg i omgivelsene. Som nevnt står samlinga i den minimalistiske novelletradisjonen, der språk, stil og materiale er preget av en knapphet og stramhet som frambringer en følelse av stillhet, av noe språkløst. Novellene er kompositorisk velskrevne, og forfatteren evner ofte å legge inn språklige vendinger og detaljer helt til slutt uten at disse blir for påtrengende, men bidrar med ørsmå vridninger eller skråblikk på det vi nettopp har lest.

Alt i alt savner jeg likevel at de språklige grepene videreutvikles og løfter seg mer fra tradisjonen. For eksempel står det bakpå boka om den nevnte åpningsnovella at paret er på reise «med eit ubearbeidd traume i bagasjen». Men vi får ikke vite stort mer om dette traumet enn at det er en tyngde som drar mannen ned. Det er partnerens visshet om traumet som tematiseres, ikke traumet i seg selv. I «Skiene» blir jeg sittende og lure på hva motivene til eksparet i kjellerboden egentlig er for den oppførselen de framviser; det er hun som har gått fra ham, men nå vil hun plutselig ha ham tilbake, og selv om han har giftet seg og nettopp fått en unge, er han nesten tilbøyelig til å la seg forføre. Jeg spør meg: Hva mer enn øyeblikkets makt er det som driver dem, eller: Hva er det som gjør øyeblikkets makt så sterk i deres tilfelle?

Blodsbånd mellom søsken

Senjes utforskning av relasjoner får mer kjøtt på bena der hun går over til å skildre søskenforhold. I den siste novella «Ein ting til også» stiller en bror opp for sin søster som skal ta abort. Vi forstår at de har glidd fra hverandre på veien fra barn til voksne: «Kameratane hadde snakka om ho på ein annan måte etter at ho byrja på vidaregåande, og folk hadde byrja å sjå på ho.» Broren tenker at det er kjæresten hennes som burde vært der som støtte i stedet for ham, likevel blir han værende, og blikket mot søstera åpner seg til slutt: «Han la armen rundt ho, og ho lente seg inntil han, så spenningane i kroppen hennar sleppte.»

De individuelle bindingene oppheves av det blodsbåndet som finnes mellom søskenparet, og det slår meg at det må være en slik form for løsrivelse også flere av de andre personene søker der de går rundt med sine bedende blikk og stemmer – noe ubetinget. Imidlertid framstår dette ubetingede, med unntak av i novella over, for en stor del diffust for meg. Kan det for eksempel, i andre av novellene, være snakk om en lengsel etter tro, en åndelighet i tilværelsen i en eller annen forstand? Igjen tenker jeg at de språklige grepene kunne vært tatt et steg lenger nettopp for å løfte en slik selvstendig tematikk mer fram.

Ønske om mer farge

I «Når det nærmar seg», om en datter som besøker sin døende far, er det også et søskenforhold som murrer i bakgrunnen, men her er det ikke forsoning det ender i. Her lar søstera være å varsle lillebroren i utlandet om at farens siste time er kommet. Hun vil ha dødsøyeblikket for seg selv, og vi forstår at hun som barn ofte følte seg tilsidesatt av brorens behov for trøst og omsorg.

Der bildespråket i Stupeteknikk tidvis er preget av en forutsigbarhet rundt metaforikken tyngde og letthet, å holde og slippe, blir similene brått mindre forutsigbare i denne novella: «Det er noko som har kome med besøka i det siste, dette trykket i tinningen, som om noko der inne vil ut av ho. Ho klemmer fingrane rundt naserota når smerta kjem, det hjelper. Som å klø seg i sirklar rundt eit myggstikk, å ete når ein føler seg nedstemt.» Ja, så det er det det betyr å spise når man føler seg nedstemt. Jeg har ikke tenkt på denne handlingen på akkurat samme måte før.

Likevel melder det seg her som i andre av novellene et spørsmål om hva mer eller mer spesifikt i erfaringen som driver søstera til den i og for seg uhørte handlingen. Senje tegner situasjoner som enten er såpass spesielle eller såpass generiske at de påkrever at personene trer tydeligere fram som individer. Ved endt lesning er det dette som stikker seg ut for meg, et ønske om mer farge, noe som utfyller og gjør situasjonene helhetlige. I tematiseringen av søskenforhold aner jeg en slik mulighet sterkest.

Tora Ask Fossen (f. 1993) er litteraturviter og kritiker. Hun går for tiden Forfatterstudium 1 ved Universitetet i Tromsø og jobber som seminarleder i Exfac ved Universitetet i Oslo.

BLA 5/2021.

Powered by Labrador CMS