Kritikk

Inne i Stig Aasviks hode

Stig Aasviks tre siste romaner har en voldsom kraft og føles helt nødvendige, men det beste i bøkene henger tett sammen med det problematiske.

Publisert digitalt

Stig Aasvik

Indre anliggender

Cappelen Damm, 2012

224 sider

Lofotveggen

Cappelen Damm, 2017

318 sider

Ordføreren i Oslo

Cappelen Damm, 2018

334 sider

Hovedpersonen i Stig Aasviks tre siste bøker heter det samme som forfatteren selv. Han skriver om livet sitt, foreldrene, familien, vennene, jobbene, tankene, skriving, dagligliv, drømmer. Den første av bøkene kom i 2012 og heter Indre anliggender, en roman der alle setningene starter med ordet «jeg». Den ble kritisert i Klassekampen (av Arne Borge) for å ligne for mye på franskmannen Édouard Levés Selvportrett (Flamme Forlag 2012), et slektskap Aasvik også omtaler i boken: «Jeg kunne ikke ha skrevet denne boka uten Édouard Levés Selvportrett, reglene han satte for sin skriving, sin bok, er ikke mine regler, men mine skriveregler hadde ikke blitt til uten hans» (s. 212). Indre anliggender er på 224 sider, og begrensningen som ligger i å begynne hver setning med ordet «jeg» gjør den til en tidvis utmattende leseropplevelse.

Det repetitive preget dempes imidlertid av korte, konstaterende perioder og lange, slyngende setninger, som gjør det mulig å forfølge lengre tankerekker, samt at den frie assosiasjonen har en tendens til å vende tilbake til tidligere beskrevne ideer og hendelser, slik at det dannes et narrativt skjelett inne i tankestrømmen, og vi sakte men sikkert danner oss et bilde av jeg-personens liv. Boken inneholder også, det må sies, en god del uinteressante setninger, av typen «Jeg velger ikke mellom brokkoli eller blomkål, jeg velger begge […]» (s. 103). Det er allikevel i denne blandingen av høyt og lavt at boken har sin styrke, og som helhet er den etter mitt syn svært god, samtidig som man etter endt lesning sitter igjen med en følelse av at Aasvik har tatt denne formen så langt det er mulig å gjøre.

Rom for komikk

Tankestrømmen til jeg-personen har altså noen temaer den stadig vender tilbake til, og ett av dem, som på sett og vis strukturerer alle bøkene, er konflikten mellom ønsket om å skrive og behovet for å ha en fast inntekt, en «vanlig jobb». I Indre anliggender sitter fortelleren på sitt kontor på Stortinget, der han arbeider som tekstkonsulent, og i hemmelighet skriver på boken sin. Samtidig får vi høre en hel del om andre jobber han har hatt, særlig som ghostwriter for ulike hel- og halvkjendisers selvbiografier. Andre viktige temaer er foreldrene: moren, som døde da jeg-personen var relativt ung, og faren, som ble fullstendig fraværende etter det, og som han ikke har hatt kontakt med på mange år, selv om han fortsatt lever. Disse to personene slipper han aldri unna.

I Lofotveggen er jeg-personen blitt arbeidsløs, og går på et seks uker langt NAV-kurs, hvor han skal lære å skrive CV og samtidig utsettes for en rekke «tenk positivt»-øvelser. Også her bruker han tiden til å skrive på boken sin. I Ordføreren i Oslo er han fortsatt arbeidsløs, og blir sendt på et seks måneder langt NAV-kurs, med én-til-én coaching et par ganger i uka (!), der han i tillegg til å bli oppfordret til å tenke positivt og melde seg inn på Facebook og LinkedIn, får råd om å slutte å spise kjøtt og ikke vaske håret hver dag. Det å beskrive virkeligheten og hverdagen slik den faktisk er, gir med andre ord rom for enorme mengder komikk og absurditet. 

En forfatter som har funnet sin form

Hvis jeg kan tillate meg å spekulere litt, kan det virke som om Aasvik selv slet med begrensningen i formatet han hadde valgt seg i Indre anliggender. Det gikk hele fem år før neste bok fra hans hånd kom – Lofotveggen – en bok som definitivt fortsatte det samme prosjektet, men som løsrev seg fra jeg-konseptet. Ordføreren i Oslo kom nå nettopp, bare ett år etter forrige bok, og er nærmest en direkte oppfølger til Lofotveggen, der prosjektet utforskes videre. Formeksperimentet i Indre anliggender avfødte den mer elastiske formen i de to neste bøkene, og det at det bare er ett år mellom de to siste er en indikasjon på at dette er en form som virkelig fungerer for forfatteren.

I Lofotveggen har Aasvik skapt seg en stil han får enormt mye ut av, en stil som altså trekker veksler på både Levé og andre, men som også er hans egen. Det er en stil og en måte å skrive på som virker å være tilpasset forfatterens eget temperament og rytme, og som tilsynelatende gir rom for absolutt alt.  Det er en stemme som flyter av gårde, som hopper mellom ulike tidsplan og ulike tema uten avsnittsmarkeringer eller andre overganger, det skjer bare fra setning til setning. Teksten er en massiv blokk, men den hyppige vekslingen gjør at boken sjelden føles ensformig.

Det kreves en særdeles dyktig forfatter for å klare å holde på leseren gjennom en så massiv tekst, uten pauser, uten replikkmarkeringer, uten avsnitt. Hoppene, for å kalle dem det, kanskje overgangene er et bedre ord, er ikke vanskelige å følge med på, det er en vennlig tekst å lese, tilgjengelig, også når setningene blir lange. Om vekslingene ikke skjer etter et strengt skjema så har teksten en puls, den går i ett spor en stund, så i et annet, så tilbake til det første, så til et tredje, og man faller inn i noe det er fristende å kalle en leserytme.

Vi får høre om NAV-kurset, skrivingens nå-plan, vi får høre om jeg-personens oppvekst, om bestevennen Håkon som han ikke har snakket med på mange år, vi får høre om jobben han hadde før, som ghostwriter for ulike sakprosabøker – spesielt dveler han ved den sommeren han skrev «selvbiografien» til Carl I. Hagen, en mann jeg-personen finner en ikke ubetydelig glede i å utmale sin forakt for. Det alvorlige og det mer komiske veksler, det store og det små, vi er hele tiden i bevegelse, minnearbeidet er ikke ryddig, selv om det har en egen indre logikk. Jeg beskrev den ovenfor som leservennlig, og det er den, men det er også en tekst som krever at man er oppmerksom, at man følger med, er skjerpet. Jeg var i hvert fall nødt til å legge den fra meg innimellom, jeg klarte ikke å lese i ett strekk, og det handlet ikke om lengden på teksten.

Ordføreren i Oslo

Ordføreren i Oslo ligner, som sagt, i det ytre mye på Lofotveggen. Igjen må jeg-personen på et NAV-kurs. Men det hele starter med at han snakker om å begå selvmord. Det føles illevarslende, som et hint om at vi denne gangen skal lenger inn i mørket, men det oppfylles ikke helt. Tanken om å avslutte livet dukker opp flere ganger, men det er noe ubefestet, uforpliktende over den. Heldigvis, får man jo kanskje si. Det kan minne om drapsfantasiene jeg-personen har om Carl I. Hagen, eller fantasiene om å tenne på Flamme Forlags kontor etter en litt uheldig e-postutveksling med redaktør Nils-Øivind Haagensen (begge deler i Lofotveggen). Jeg klarer ikke helt å ta jeg-personens ønsker om å skade hverken andre eller seg selv helt på alvor.

Tankestrømmen i Ordføreren i Oslo flytter seg ikke rundt i tid i samme grad som forgjengeren, og er på mange måter mer dagbok-aktig, der store deler av den handler om livet slik det er for jeg-personen akkurat nå, dag for dag. Samtidig henter han inn mer fra nyhetene, dagsaktuelle hendelser, med en særlig forkjærlighet for ting som har med fly å gjøre, samt henrettelser og selvmord. Den oppleves samtidig som enda mer fragmentert enn forgjengeren, de assosiative hoppene er hyppigere, eller kanskje det er mangelen på flere klart definerte narrative forløp som gir denne følelsen. Det kan virke som om Aasvik forsøker å se hvor langt strikken kan strekkes innenfor denne stilen han har skapt for seg selv. Skjer komponeringen av teksten her helt assosiativt, kun betinget av sin egen fremdrift, tilfeldigheter, ubevisste strategier? Det er lett å tenke det om denne romanen, mens Lofotveggen åpenbart er mer komponert, med flere klart definerte narrative forløp. Prosaen blir samtidig bedre, mer elastisk, mer interessant, jo friere den er. Setning for setning er antagelig Ordføreren i Oslo den beste av bøkene, rytmen sitter, vekslingen mellom lange, bølgende setninger og korte, konstaterende er prikkfri. Samtidig har den tapt noe av drivet fra Lofotveggen, det fortellermessige suget som stammer fra sammenflettingen av ulike hendelsesforløp.

Jeg-trilogien

Et sted i begynnelsen av Ordføreren i Oslo skriver Aasvik om jeg-personen at «Han må gjerne forveksles med forfatteren av denne boka, navnet på omslaget og på kolofonsiden er mitt, han som heter Stig Aasvik, er meg, eller jeg, og jeg står inne for alt Stig Aasvik, eller han, forfatteren, skriver; jeg står inne for alt bortsett fra det som eventuelt kan ende med juridisk forfølgelse […]» (s.7). Vi befinner oss inne i jeg-personens hode, det er en tankestrøm som kommer mot oss, springer frem og tilbake, om livet, om barndom, ungdomstid, voksentid, om skriving, og spising, om død og kjærlighet, om jobbannonser og arbeidsplasser, om unnasluntring og kjedsomhet, om film, musikk, litteratur, om alt mulig. Om mennesker han kjenner eller har kjent. Og om hendelser i verden, som ofte registreres, en tanke om halshugging glir over i en tanke om halsbrann, slik det gjerne gjør inne i hodene våre, det store og det små om hverandre, det nære og det fjerne, nåtid, fortid, fremtid, det er en saus, et lappeteppe, et nettverk, man kan selv velge hvilken metafor man foretrekker. Og så er det naturlig å spørre seg om hvorfor og hvordan skrive tre romaner om seg selv? Hvorfor skrive i det hele tatt? Dette er spørsmål Aasvik stadig vender tilbake til. Som et eksempel på begge deler finner vi følgende utdrag et godt stykke inn i Ordføreren i Oslo:

Jeg skriver fordi jeg forakter meg selv. Jeg skriver fordi jeg kan. Jeg skriver fordi jeg ikke vet bedre. Jeg skriver fordi jeg begynner å få gule tenner. Jeg skriver fordi jeg ikke har et fast blikk eller et fast håndtrykk. Jeg skriver fordi jeg ikke kan snakke. Jeg skriver fordi jeg var atten år da moren min døde. Jeg skriver fordi jeg i tenåra dels sultet, dels trente meg halvt i hjel. Jeg skriver fordi jeg i tenåra verken røykte eller drakk alkohol. Jeg skriver fordi jeg har en evne til å forfølge mine interesser. Jeg skriver fordi pappa klappet sammen og skjøv meg vekk da mamma døde. […] Jeg skriver fordi jeg prøver å få meg en jobb. Jeg skriver fordi jeg ikke sorterer kjøkkenredskapene eller bretter klær og håndklær etter vask. Jeg skriver fordi jeg ikke er i stand til å finne meg en jobb. Jeg skriver fordi Kristin og venna mine sier at jeg skal gjøre det. Jeg skriver fordi redaktøren min sier at jeg skal gjøre det. […] Jeg skriver fordi jeg vil drive dank. Jeg skriver fordi jeg vil og fordi jeg ikke kan annet. Jeg skriver fordi jeg ikke har en jobb. Jeg skriver fordi jeg ikke vil ha en jobb. (Ordføreren i Oslo, s. 227-)

Selv en uoppmerksom leser vil legge merke til at alle disse setningene starter med ordet «jeg», slik som i Indre anliggender. Aasvik bruker fortsatt ordet mye, også i starten av setninger – det må bare ikke være ledende i absolutt alle. Sidene utdraget er hentet fra fungerer også som en slags poetikk eller oppsummering av det jeg herved foreslår å kalle Jeg-trilogien. 

Leserens eget minnearbeid

Det nevnte behovet for pauser i lesingen oppstår ikke bare på grunn av kompleksiteten i teksten eller kravene den stiller til leseren, det handler også om alle de egne indre anliggender som teksten virvler opp i meg mens jeg leser, og som jeg må sitte og tenke på. Det er få direkte berøringspunkter mellom Aasviks liv, slik det presenteres i disse tre bøkene, og mitt eget, bortsett fra det at vi begge skriver, men oppvekst, bakgrunn, foreldre, arbeidskarriere, kjærlighetsliv, slike ting, er i stor grad ulikt mine egne erfaringer. Men når Aasvik skriver om jobbsøkerkurset på NAV – som er en type kurs jeg aldri har gått på – og harselerer over kursholdernes inkompetanse og stadige gjentagelser av seg selv, så kjenner jeg igjen en viss type mennesker jeg har truffet en del av i foredragssammenhenger, folk som liksom skal lære deg noe, men hvor læringsutbyttet kan oppsummeres på baksiden av et visittkort, i beste fall, men allikevel står de der og tværer ut tiden, i de minuttene eller timene eller, herregud, dagene og ukene, de har fått til rådighet. Så legger jeg fra meg boken et par minutter, og tenker på salgskurset jeg gikk på som nyansatt i bokhandel, for eksempel, der hovedtipset, det som skulle gjøre oss alle til superselgere, var det åpenbart umulige «aldri still et spørsmål som kunden kan svare nei på».

Altså, forfatterens graving i sitt eget indre, denne opphentingen av minner, setter i gang en tilsvarende, eller i hvert fall lignende prosess hos meg selv. Dette er en effekt jeg har merket meg også under lesningen av Knausgård, Levé, Kjørsvik, Brainard, og også i mindre grad hos andre, og det er, tror jeg ganske sikkert, en av grunnene til at «denne typen litteratur» virker så fascinerende på mange – undertegnede inkludert. Jeg leser ikke om Stig Aasvik fordi jeg vil lære mer om Stig Aasvik, jeg leser Stig Aasvik fordi han lærer meg noe om meg selv.

Kommenterer sannhetsaspektet

Likevel, etter å ha lest disse tre romanene vet jeg mer om Stig Aasvik enn jeg gjør om de aller fleste av vennene mine. Jeg vet jo ikke om det han skriver i bøkene er sant, men det føles sant. Forfatteren insisterer på sett og vis også på at det er sant, samtidig som han leker med sannhetsbegrepet. I Lofotveggen er det mot slutten en sekvens der jeg-personen forestiller seg at han blir intervjuet på radioen om nettopp romanen Lofotveggen:

«Du har kastet deg på denne selvbiografiske bølgen, du også? I en forstand har jeg vel det. Du skriver altså om deg selv; er alt sant, har alt skjedd? Nei, det kan jeg ikke si. Jeg tar utgangspunkt i meg selv, forstørrer og forminsker, lyver der jeg synes det passer, holder igjen der jeg føler at jeg må.» (s. 284)

Det ville vært lite å tjene på at romanene «bare» er påfunn. I høyden en slags Audun Mortensen-aktig gotcha! som neppe kan være tilfredsstillende nok til å være drivkraft nok til å bruke mange år og et tusentalls arbeidstimer på å skrive tre bøker. La oss stille oss spørsmålet på en annen måte: er bøkene dårligere dersom de viser seg å være oppspinn, at romankarakteren ikke er identisk med forfatteren? Svaret er nei. Det er ikke en spesielt interessant tankeøvelse, men dersom dette er et stykke ren fiksjon, så er det på sett og vis enda mer imponerende, fordi det er så livaktig. Dersom man skal finne på noe, er det alltid fristende å tilsette litt mer krydder. Noe utroskap, en hemmelighet, et eller annet mysterium. Det er ikke noe gøy å finne på en historie om en fyr som er ganske alminnelig og opplever ganske alminnelige ting og tenker ganske alminnelige tanker. Den kjedsomheten, som tidvis setter inn under lesningen, det kan ikke nektes for, er altså en slags garanti for autentisiteten. Men som alle som har forsøkt å skrive ned en gøyal eller spennende historie fra virkeligheten vet – at noe virkelig har skjedd er på ingen måte noen garanti for at det fungerer litterært.

Utleveringsproblemet

Så er det også denne åpenbare tilknytningen til virkeligheten som gir bøkene en viss bismak – som tilfellet er med all fiksjon der det finnes en implisitt eller eksplisitt relasjon til virkeligheten, og noen blir utlevert. I Norge har vi de siste årene hatt debatter rundt bøker av Geir Gulliksen og Vigdis Hjorth, som har fått frem hvor vondt det kan være å føle seg utlevert i romans form. I Jeg-trilogien til Aasvik er det særlig en del kjendiser Aasvik har jobbet for som ghostwriter som blir temmelig hensynsløst utlevert, spesielt Carl I. Hagen. Det er ganske morsom lesning, og morsommere blir det jo større forakt jeg-personen utviser. Jeg er ikke noe bedre menneske enn at det trigger kikkertrangen i meg å bli tatt med inn jeg-personens opplevelser med den selvopptatte Carl Ivar. Blant annet blir forfatteren invitert hjem til Hagen på middag: «Vi spiste spareribs og salat. Drakk øl. Etter is og kaffe, spurte Carl I. Hagen om jeg kunne massere skuldrene hans.» (s. 79). Akkurat det er mer humoristisk enn noe annet, men vi får også høre om hvor selvopptatt mannen er, hvordan han snakker i vei uten å høre på andre og hele tiden skryter uhemmet av seg selv, i tillegg til små detaljer om livet hans som isolert sett er uviktige, men som det allikevel åpenbart er ufint å dele på denne måten. Og så kulminerer det altså med drapsfantasier, der jeg-personen vil drepe Hagen for å få fart på salget av biografien, men akkurat det er så langt ute at det er umulig å ta på alvor.

Det er lett å unnskylde dette med at en mann som Hagen må tåle å bli gjort narr av, men det er vel ikke så enkelt? Enda mer problematisk er det i andre sammenhenger i bøkene. For eksempel får en forfatter Aasvik kjenner fra Tøyen seksuallivet sitt utlevert i Lofotveggen, riktignok ikke under fullt navn, men identifiserbar for i hvert fall venner, bekjente og familie ut fra initial, bosted og sivilstatus. Følgende replikkveksling mellom de to finner så sted: «[…]ja, men det sier jeg deg, jeg greier ikke å holde noe hemmelig, og jeg skriver ned alt jeg synes er interessant, herregud, ja, herregud B, klokka er snart ni, jeg må komme meg hjem og pakke […]» (s.66-67). I Ordføreren i Oslo ber en av jeg-personens gode venner ham eksplisitt om å ikke skrive om ham, noe Aasvik har gjort gjennom hele boka (og de foregående), og fortsetter å gjøre. Det er noe ubehagelig over slike sekvenser, og forfatterens tidvise kvaler med å utlevere andre gjør det ikke lettere å svelge. På den andre siden kan jo dette godt være avtalt spill, i hvert fall i de tilfellene der det er snakk om personlige venner av forfatteren. Carl I. Hagen, derimot, tviler jeg på om har blitt informert om den relativt store rollen han spiller i Lofotveggen. Dette står for meg som leser som nesten uløselig, for denne hensynsløsheten, ikke bare ovenfor seg selv, men også andre, er en antagelig en forutsetning for at bøkene skal fungere så godt som de gjør.

Menneskelige bøker

Det mest problematiske henger nemlig direkte sammen med det beste med disse bøkene. Det beste med jeg-trilogien er nemlig hvor menneskelige bøkene er, i tillegg til det formmessige og språklig interessante. Jeg-personen er, som vist over, smålig, barnslig, selvopptatt, hevngjerrig, banal, og en rekke andre negative egenskaper som vi sjelden vil vedkjenne oss at vi har. Samtidig er han åpenbart en omtenksom og kjærlig far, en, på sitt vis, hardtarbeidende forfatter, et lesende, tenkende, søkende menneske. Det er ikke ofte romanpersoner fremstår som mangefasetterte og komplekse. Og det er ikke veldig ofte forfattere utsetter seg for så stor risiko, utleverer seg selv i så stor grad, selv ikke innenfor autofiksjonens rammer.

Selvforakten, og forakten for positive, livsglade mennesker er dessuten forfriskende. Det er jo vanvittig at det brukes millioner av kroner på å lære arbeidssøkere å «tenke positivt». At såkalte coacher sitter og snakker om kosthold og meditasjon og andre ting de åpenbart ikke har filla peiling på, og putter idiottankene sine inn i hodet på folk som allerede sliter. Samfunnet, det norske, trenger folk som jeg-personen, og bøker som dette. Den typen negasjon Aasvik bedriver, et nei som står for et større ja, er nødvendig. Mangelen på markedstenkning- og tilpassing, avvisningen av romankonvensjoner, viljen til å være vrang, motviljen mot å innordne seg i et samfunn der det forventes at også forfattere skal smile og by på seg selv og argumentere for hvorfor man bør lese bøkene deres, og leserne på sin side plukker bøker etter samme prinsipper som de velger vaskemidler – hva de har sett på tv og det de kjenner fra før. Disse tre romanene føles nødvendige, det er en kraft i dem, et uttrykksbehov. Denne nødvendigheten, koblet med det formmessig spenstige, det høye språklige nivået og viljen og motet til å være ærlig, gjør jeg-trilogien til usedvanlig interessante og gode romaner.

Powered by Labrador CMS