Kritikk

Feminist i måneskinn

Jenter på do er en kraftsalve av ei bok, med rasende alvor, uærbødighet og politiske ambisjoner.

Publisert digitalt

Ida Lórien Ringdal

Jenter på do

Dikt

Tiden Norsk Forlag, 2021

85 sider

I sin ikoniske bok Caliban and the Witch (2004) postulerer den marxistiske feministen Silvia Federici at hekseforfølgelsen var et vesentlig ledd i kapitalismens utvikling. Kontrollen over den rebelske kvinnekroppen og befestninga av kvinners rolle i samfunnet var en betingelse for at den nye økonomiske orden skulle ta form – noen måtte jo lage middagen og oppfostre barna til kapitalens arbeidsstyrke, gratis og medgjørlig. Bak historiens og nåtidas lukka dodører viser Ida Lórien Ringdal de forfulgte kvinnenes virkelighet, løfter fram heksene og lar dem hyle i kor. Og da er det ikke bare snakk om seinmiddelalderens trollkvinner, men kvinner punktum. Eller, jenter.

En av mine kjepphester er hvor lenge betegnelsen «jente» blir hengende ved det kvinnelige kjønn, lenge etter alderen der det er naturlig å omtale det mannlige som «gutt». I Jenter på do, derimot, har ordet et kameratslig preg. Ringdal påkaller en solidarisk og inkluderende stemme hvor «vi jenter» både er så sprikende at det blir udefinerbart, samtidig som at hun markerer noe enhetlig ved jenters felles virkelighet i verden. I et stikk til Di Derres landeplage «Jenter som kommer og jenter som går» (osv. osv.), får vi i samlingas titteldikt høre en lang og insisterende tirade av motstemmer: «jenter som blir voldtatt / av venner», «jenter som alltid holder inn magen», «jenter som blir avfeid som hysteriske», «jenter med dårlig rykte». Dette er en forbanna, lunefull og opplysende diktsamling som prioriterer å bli hørt, over å bli likt.

Og godt er det – selv om det er fullt mulig å like boka også. Det virker imidlertid passende at diktene ikke kommer ikledd et perfekt formmessig antrekk, med en avmålt og balansert «flink pike»-tone. Her er det snarere eder og galle som bobler mellom linjene – en følelse av muntlig umiddelbarhet og idemessig overskudd. På innsida av omslaget står forøvrig bruksanvisninga: «Les boka høyt. Om natten, under månen, i ring». Så selv om pronomenet «jeg» går igjen i diktene, er det et flerstemmig «jeg» som maner fram en feministisk visjon, med kniven på patriarkatets strupe.

«Å nei, it’s a grrrl»

I bokas første del gjennomgår jenter en metaforisk fødsel i puberteten som seksualisert objekt. Med skildringer fra gymgarderoben og en nyvunnet forakt mot egen kropp kaprer Ringdal overgangen med følsomhet og språklig slagkraft. Hun veksler mellom å tre inn i tenåringsjentas virkelighet, og å betrakte den fra et mer voksent perspektiv. Noen ganger kan denne vekslinga forskyve tonen i diktene – mellom den barnslige og den bevisste – slik at alvoret står i fare for å bli banalt, og betraktningene å bli stereotype. Enkelte av nedslagene, og særlig de kortere diktene, blir litt for lettvinte og overflødige i den intense helheten. I tillegg kan rytmen stedvis halte (med tanke på oppfordringa til å lese høyt) der linjeskiftene skaper unaturlige trykk på enkeltord. Sjøl om slike detaljer kunne ha gjort diktene mer effektfulle, lykkes likevel gjenkjenneligheten og krafta i skildringene med å etablere dette «vi jenter»-fellesskapet, og legge et grunnlag for det utadretta raseriet som er i ferd med å koke over.  

Ganske tidlig i denne delen kommer det nevnte titteldiktet, som er et av stedene i boka som krever mest oppmerksomhet. Over ni sider og 242 linjer (hvis jeg har telt riktig) med denne gjentakende «jenter som»-strukturen, favner diktet enkle, søte scener med «jenter som holder hender / hvisker / går to og to» og danser aleine til Stevie Nicks, men også ei dyster oppramsing av voldtekt, abort, kroppspress, hersketeknikker og «blåmerker under concealer». Diktets potens forsterkes enda noen hakk når det blir helt konkret og zoomer inn på for eksempel helsediskriminering (seindiagnostisering av endometriose og «jenter som får medisiner / som bare er testet på menn»), arbeidsforhold («jenter som jobber deltid / jenter som ikke kan planlegge / jenter som venter / på ekstravakter»), og voldsfetisjisering av sexy kvinnelik i True Crime-serier. Perspektivet er også inkluderende og globalt, med «jenter født i feil kropp», «jenter med hijab» og «jenter uten tilgang/ til trygge toaletter» og som må slutte på skolen etter de blir kjønnsmodne, eller som ikke får gå på skolen i det hele tatt. Slik får diktsamlinga en opplysende effekt; den minner oss på, og introduserer for unge lesere, hva feminisme betyr, og hvorfor det fortsatt betyr noe.

He-he-he-hekser

I bokas andre del blir tonen mer moden, ettertenksom og til tider akkompagnert av en hevngjerrig hekselatter. Heksefiguren her framstår ikke for meg som en estetiserende tilsløring av kvinnen, men som en forlengelse av for eksempel Federicis kjønnspolitiske tilnærming til heksa eller Virginia Woolfs i A Room of One’s Own. I disse (og flere) feministiske belysninger av heksa er det snakk om en radikal kvinne med kreativ kraft, forfulgt, men udødelig. Hun flyter opp til overflata og gjenoppstår i nye historiske sammenhenger som den «vanskelige» jenta. Jeg leser dette innslaget ikke som et ullent New Age-symbol på kvinnen, men som Ringdals feministiske visjon – et ønske om å koble sammen en mørk historie med ei lysere framtid. Det tilfører også en mer håpefull og leiken kontrast til bokas sinne, og er slik sett velkomment. Det skal sies at dette ikke er så nytt – bare i nordisk sammenheng kan man nevne Olga Ravn og Mette Moestrups litterære behandlinger av heksa – og for noen vil denne boka av den grunn ikke være så revolusjonerende. Samtidig vil jeg ikke trekke fram originalitet som et ankepunkt her, ettersom boka synes å gjøre et poeng ut av at den skriver seg inn i og viderefører en tradisjon snarere enn at den er så nyskapende. 

Boka har også en opplysningsverdi med de mange referansene til litterære inspirasjonskilder og feministiske forgjengere, som særlig yngre lesere kan få mye ut av. Og hvis du som meg leser parafraseringene av Sylvia Plath og Simone de Beauvoir og tenker «hørt det før», er det grunn nok til å ta seg en lang titt i speilet og hente fram den forsømte tenåringen der inne. Ringdal framhever også pennens makt med henvisningene til den litterære kanon – både den historiske maskuline dominansen og kvinnene som har banet vei for stemmer som hennes egen.

Så er spørsmålet: Er pennen virkelig mektigere enn sverdet? Altså, er det nok å skrive eller lese ei bok for å knuse patriarkatet? Neppe, men boka kan likevel kalles et viktig bidrag i å holde kjønnskampen varm. Og særlig viktig er oppropet om at noe stort kan skje om man trosser kategorier og går sammen:

radikalfeminist

økofeminist

interseksjonell feminist

uberegnelig furie

masete kjeftesmelle

en jævla fittstim

kall oss

du vil

det var uansett bare

bølgetoppene

her kommer

hele havet

Neste spørsmål blir da (for å fortsette havmetaforen): Sitter alle jenter i samme båt? Slik det kom fram i metoo-diskusjonene, er det problematisk å sidestille overgrepsvoldtekt med en uønska klem, og likeså er ikke virkeligheta til jenta som er redd for å gå ute på do om natta den samme som hun med do inne i si eiga leilighet. Slik jeg leser Jenter på do, derimot, er det ikke et forsøk på å sidestille, men slik den annonserer: å samles i ring. Det er gjerne først da man får til å se den andres virkelighet i ansiktet.

Sigrid E. Strømmen (f. 1990) er litteraturviter, oversetter og tidsskriftredaktør.

BLA 11/12-21

Powered by Labrador CMS