Prosa

Katolsk anarki

Ingrid Brekkes bok om Polen gir en god forståelsesramme for landets brå, populistiske høyredreining ved å trekke historiske tråder så langt tilbake som til middelalderen.

Publisert digitalt

Ingrid Brekke
Polen. Aske og diamanter.
Sakprosa
Humanist forlag, 2019
324 sider

For mange er Norge og Polen et tospann av hjemland. Det har vært flere bølger av polske innvandrere til Norge: Politiske flyktninger rundt 1970, deretter en høyutdannet gruppe innvandrere (blant annet leger) rundt Sovjetunionens kollaps, før den største bølgen kjærtegnet Norges harde kanter i form av de mange arbeiderne som kom etter at Polen ble med i EU i 2004. Nesten hundre tusen polakker bor i Norge, noe som gjør oss til landets desidert største gruppe innvandrere. Til sammenligning er det rundt førti tusen som kommer fra andreplass på listen, nemlig Litauen.

Derfor er journalist og forfatter Ingrid Brekkes bok Polen. Aske og diamanter kjærkommen. Bente Pihlstrøm, forlagssjef i Humanist forlag, forteller i et intervju med human.no at forlaget tok kontakt med Brekke med et ønske om at hun skulle skrive boken. Årsaken var at Pihlstrøm mente det var viktig å forstå et land Norge har nære forbindelser til der «humanistiske verdier og demokratiske rettigheter er truet».

For å gi den norske befolkningen forståelse for dette, går Brekke så langt tilbake som til middelalderen. Da var Polen en pluralistisk og tolerant stormakt med (for den tid) lite diskriminering av religiøse minoriteter og (relativt) utbygde demokratiske institusjoner. Hun skriver også om veien mot å bli det stikk motsatte: Et homogent, katolsk land som er fiendtlig til fremmede og undergraver uavhengigheten til viktige institusjoner som domstoler, media og universiteter. Denne tilsynelatende paradoksale utviklingen belyses fra flere vinkler. Mange vestlige mennesker tar det følgende for gitt: Fremskritt handler om å bevege seg på en stigende akse mot en økende grad av demokrati og toleranse. Når dette ikke skjer i dagens Europa, er ikke Humanist forlag de første til å bli fortørnet.

Brekkes metode er historiske dypdykk, analyser av mediebildet i Polen, intervjuer med både akademikere og aktivister, og en utstrakt reisevirksomhet, som hun beskriver levende og utførig. Summa summarum virker det som om hun lander på en forklaringsmodell som ligner psykoanalytikeren Nancy McWilliams’ diagnose av den polske sjelen som en «posttraumatisk personlighet». På grunn av krig og desperat elendighet i flere hundre år har Polen blitt til sin egen motsetning.

Nysgjerrighet og anarki

Mange norske «Polen-eksperter» anlegger et noe nedlatende blikk på Polen og polakker, som om vi (jeg er født i Polen) var et irrasjonelt, trassig og litt tilbakestående folkeslag «der nede» i øst. Mer enn en gang har jeg blitt belært av skjeggete eksperter som insisterer på å forklare meg hva den polske nasjonalfølelsen egentlig går ut på. Nærmere en nasjonal vri på Rebecca Solnits begrep mansplaining kan man knapt komme.

Raskt skjønner jeg at Brekkes måte å tenke på er av et annet kaliber. Hun skriver grundig og med en genuin nysgjerrighet. Boken tar så mange polske fenomener på kornet at Brekke ettertrykkelig beviser at forståelse mellom identiteter, nasjoner og andre typer annerledeshet er mulig. Et eksempel er polakkers for meg meget gjenkjennelige individualisme, en innstilling jeg har tenkt på som å trives i det opposisjonelle:

«Det sies ofte også at polakker har en spesiell, anarkistisk innstilling. Når noen forsøker å presse dem til noe, reagerer de med å gå motsatt vei. Som diktatoren Stalin en gang sa det: Å innføre kommunisme i Polen er som å sale en ku.»

Mens nordmenn er gode på å akseptere andres innflytelse, og derfor er et kollektivistisk folk (om enn stadig mindre), er mange polakker tilsynelatende allergiske mot innflytelse utenfra.

Fordi Brekkes innstilling ikke preges av fordommer og lettvinthet, men tvert imot av vitebegjær og undring, klarer hun å komme med gode og troverdige hypoteser for hvorfor Polen har en regjering som er så høyrevridd, autoritær og konservativ. Hun påstår at: «Regjeringspartiets aksept av ytre høyre gjenspeiler […] at polske velgere for tiden ligger svært langt til høyre, kanskje lengst til høyre i hele Europa.» Alle de tre største partiene i parlamentet ligger i en norsk skala fra Venstre og utover i det blå.

Mangelen på partier både i sentrum og til venstre kan vel ha bidratt til å skape den nåværende demokratiske krisen. Den tidligere statsministeren, det markedsliberale partiet Borgerplattformens leder Donald Tusk, var mer opptatt av næringslivets interesser enn i å beskytte den enkelte arbeidstaker fra å bli utnyttet. Derfor var det regjerende, høyrepopulistiske partiets PiS (Partiet for lov og rettferdighet) milde, sosiale vending etterlengtet:

            «Men hvorfor var folk blitt så misfornøyde med Borgerplattformen at de valgte PiS? Var det fordi den økonomiske framgangen ikke var stor nok? Kanskje delvis, men her spilte mange faktorer inn. […] Arbeidslivet i Polen var, og er fortsatt, ekstremt hardt, særlig for de yngste. Å komme seg inn i en fast stilling er vanskelig. I stedet ansettes folk på tidsbegrensede avtaler uten sykeforsikring og pensjonsrettigheter. Slike ‘søppelkontrakter’ ble stadig mer utbredt i Tusks regjeringstid.»

Både ved å innføre barnetrygd, love penger til jordbrukerne og holde arbeidsledigheten nede, har PiS sikret seg en solid og lojal velgerbase.

Det er kanskje nettopp derfor Polen er vanskelig å forstå for nordmenn: Her finnes ikke den tradisjonelle, kjente og forståelige venstre-høyre-aksen der nasjonalistiske holdninger overlapper med markedsliberale, økonomiske verdier. I Polen finnes det partier som er en slags miks av Frp og SV (PiS) eller et Venstre med betydelig mindre fokus på kultur- og sosialpolitikk (Borgerplattformen).

Konservative karikaturer

Angrepet på et uavhengig rettsvesen, forsøkene på å hvitvaske seg av handlinger utført under Holocaust, forfølgelsene av LGBTQ+-bevegelsen, abortsaken og legitimeringen av voldelige høyrepopulister er noen av de verste sakene internasjonale medier har rapportert om fra Polen i nyere tid. Og det er sant, Polen beveger seg i en intolerant, autoritær retning, i raskere fart enn andre europeiske land.

Brekke skriver: «i PiS´ verden er det ikke plass for min og mine venners måte å leve på, våre holdninger og vår frihet. De snakker ofte og mye om frihet, men det er en kollektiv frihet som forutsetter likhet. Deres demokrati er et flertallets diktatur.» I den polske utgaven av frihet er alle konservative, patriotiske katolikker som innordner seg i kjernefamilien. Det er nødvendigvis mange som ikke passer inn i denne malen.

Og selv om jeg ofte er enig når internasjonale medier omtaler polsk antisemittisme med gru, så får jeg iblant denne emne smaken i munnen, som om det er skadefryd blandet inn i fortellingen, noe Brekke også virker å ha observert:

«Rasisme og antisemittisme i Polen og andre østeuropeiske land er et velkjent tema i internasjonale medier. Selv har jeg ofte en murrende følelse av at det å kunne vise til at holdningene i det østlige Europa er verre enn i det vestlige, bidrar til en slags hvitvasking av en selv. Det er den gamle historien om ‘oss’ og ‘dem’. Det er de andre som er fæle».

Å karikere «den andre» har som kjent den psykologiske effekten at man føler seg bedre med seg selv: Ved å le av og se ned på polakkers bakstreverskhet, kan nordmenn føle seg opplyste og fremskredne, frie for moralske lyter. Men sannheten er at en autoritær, høyredreid, rasistisk, muslimfiendtlig tendens også har truffet Norge – den sitter til og med i regjering. For å virkelig slåss mot det som skjer i verden i dag, er det lurt å skille mellom bjelker og fliser.

Min eneste innvending til boken er at forordet skjemmes av patos og overdrivelser, med påstander som «sårene er fortsatt åpne» eller variasjoner over uttrykket «landets smertefulle fortid» som gjentas og gjentas på uelegant vis. Heldigvis er denne stilistiske snublingen ikke representativ for resten av boken, og Brekke kommer raskt inn i en drivende og velskrevet flyt.

Alt i alt vil jeg si at Brekke må være en av Norges sterkeste fortolkere av Polen. Mange av temaene Brekke skriver om har nå blitt enda mer aktualisert av at den polske forfatteren Olga Tokarczuk ble tildelt Nobelprisen – en forfatter som berører mange av temaene Brekke selv er inne på, men i skjønnlitterær form. Tokarczuk skriver i romanene sine om et Polen som gjennom historien har vært alt annet enn det det er nå: Et multietnisk samfunn der religiøse minoriteter fra hele Europa kunne finne en trygg havn. For meg blir det også et spørsmål om følgende: Er fortiden tapt eller kan vi finne veien tilbake dit vi en gang var? Ikke med det første, kan det se ut til.

BLA 10/19. 23.10.2019.

Powered by Labrador CMS