Essay

Å skrive andres dikt

Hans Petter Blad ser tilbake på arbeidet med sin første diktsamling Biblioteket. Den hadde sin spede begynnelse i ønsket om å utforske diktene en romanperson kunne ha skrevet, men endte opp som en meditasjon over boken som objekt.

Katharina Barbosas fotografier er visuelle lesninger av hvert enkelt dikt i Hans Petter Blads diktsamling Biblioteket. Bildene kan således ses på som en gjendiktning. Resultatet ble en utstilling vist på biblioteker i Oslo om omegn. Fotografier: Katharina Barbosa.
Katharina Barbosas fotografier er visuelle lesninger av hvert enkelt dikt i Hans Petter Blads diktsamling Biblioteket. Bildene kan således ses på som en gjendiktning. Resultatet ble en utstilling vist på biblioteker i Oslo om omegn. Fotografier: Katharina Barbosa.
Publisert digitalt

Den 22. desember 2006, mens jeg var på ferie i Madrid med min familie, begynte jeg å skrive en roman med den relativt obskure tittelen Det oseaniske. Romanen var en fiktiv biografi over livet til den ikke-eksisterende, chilenske poeten Sergio Redondo. Under arbeidet var det påtvingende å lese de diktsamlingene jeg trodde mitt biografiske subjekt ville finne inspirerende. Jeg forsto svært lite av det jeg leste, og viktigere, jeg følte meg fullkomment inkompetent hva det å komme med en bedømmelse angikk, om det enkelte dikts kvaliteter. Hvilket var merkelig, siden jeg som hadde drømt om å bli dikter lenge før jeg bestemte meg for å bli romanforfatter, mine første skriftstykker var dikt, og jeg hadde til og med, om enn dilletantisk, gjendiktet alle James Joyce’ dikt til norsk, for under arbeidet å oppdage, at de samme diktene var gjendiktet av en annen, og klare for utgivelse samme høst.

Hvor lite jeg forsto ble klart for meg da jeg leste Ingeborg Bachmanns berømte «Böhmen ligger ved havet» uten å forstå særlig. Det var ydmykende. Forvirringen vedvarte etter hvert som jeg leste de dikterne jeg antok at Sergio Redondo ville ha lest – Arthur Rimbaud, César Vallejo, T. S. Eliot, Comte de Lautréamont, Emily Dickinson. Det å lese teori var en syntetisk løsning, siden formålet med lesningen var å forstå et fiktivt, derved grenseløst og elastisk, sinn.

Jeg bestemte meg for å skrive dikt for å forstå mine egne fiksjoner. Men hvilke? En bok kalt Photo Trouvèe fanget min interesse. En sjarmerende bok med anonyme fotografier. Jeg satte meg fore å beskrive nøyaktig hva jeg så avbildet. Mitt håp var at den tilfeldige kunstneriske utfoldelsen jeg så i disse amatørfotografiene skulle transcendere og bli bestanddeler i mine framtidige dikt. I ettertid skjønner jeg selvfølgelig at jeg like gjerne kunne ha gått ut, beskrevet bilen, huset, elven og innsjøen (med byens drikkevann) eller det skarpe, norske høstværet, skogen som syntes å stå i flammer, de lange spaserturene og hva som ble sett eller diskutert under disse, min hustru, mine barn, mine elskede venner, men det virket mer naturlig å beskrive noe fra en bok.

Samme høst kjente jeg sterke smerter i venstre arm og venstre skulder. Ganske snart skjønte jeg at jeg satt i en uvanlig posisjon når jeg skrev, på noe vis løftet jeg venstre skulder så høyt som mulig, samtidig som jeg bøyde, eller vred hodet mot samme skulder, jeg krøp sammen over siden i notatboken, som om jeg kontinuerlig var redd for at noen skulle gå til angrep på meg fra andre siden av rommet. Ikke mange timer senere hadde jeg kjøpt en bok om yoga og en ganske dyr yogamatte. Snart maktet jeg å finne en rytme med daglige yogaøvelser og en orientalsk tilstedeværelse i mitt eget liv. I løpet av få uker var skuldrene så godt som friske. Sammen med yogaboken fulgte det en CD, med instruksjoner om pusteteknikk og asanaene (altså de fysiske øvelsene og positurene i hatha yoga). Jeg lyttet med øynene lukket, og forsøkte hele tiden å utføre de stillingene den tusen år gamle stemmen befalte. Uten annet enn en vag idé om at tilstand og det å slette alle inntrykk kunne være et utgangspunkt for det å skrive poesi. Jeg kopierte navnene på de forskjellige chakraene, og følte, mens jeg skrev ned ord jeg ikke forsto, at selve skriveakten nedfelte en dyp glede bare i dette enkle; å puste og å skrive. Til slutt (i denne perioden) skrev jeg noe som minnet om et dikt, om den ideelle mentale tilstand som er nødvendig for en leser, for virkelig å forstå en tekst. Igjen var skriften inspirert av hvordan den opplyste yogalærerens stemme «sang» i meg. Det var et virkelig dikt, det var jeg sikker på, om den opplevelsen det er å lese, eller å puste.

Arbeidet med Det oseaniske gikk sin gang. Jeg tenkte på de situasjonene der man var nødt til å skrive noe som minnet om poesi, eller en slags resitativ prosa. En begravelse, en bursdag, en kollega som utpeker seg, det er blant situasjonene der ikke-forfattere møter det å skrive. Jeg noterte, innenfor det slentrende og tilforlateliges enemerker, hva folk skrev, uten at tanken streifer dem om at det de bedrev var litteratur. Innkjøpslisten, sykemeldingen, julekortet, alt dette var tumleplasser for språklig utfoldelse. Jeg skrev et svært uprofesjonelt testamente, som umiddelbart påvirket mine omgivelser direkte. I tankene fordelte jeg alle mine eiendeler og skapte et hierarkisk system over hva og hvem som betydde noe for meg. Denne perioden av skrivingen produserte også en liste med adresser i Paris. Det ble tydeligere og tydeligere for meg at et dikts røtter eller første beveger kunne finnes overalt, og at både de relativt åndelige funderingene, som mine yoga-dikt og de mer mondene skribleriene, som konfirmasjonstalen, var relevante som dikt-i-sin-tilblivelse.

*

Under arbeidet med romanen benket jeg meg til på biblioteket rett ved der min far var født, på Grünerløkka, der mine foreldre hadde hatt sine første stevnemøter, sammen med pensjonister med avisen oppslått, somaliere som leste til drosjeprøven, skoleklasser med blikket mot de høye vinduene og sjakkspillere som umerkelig gjentok de to-tre nødvendige ordene i spillets gang.  

På dette stadiet hadde jeg ikke den minste forestilling om at jeg allerede hadde begynt å skrive på en diktsamling. Kikket jeg på diktene jeg hadde skrevet (bare en håndfull faktiske dikt lå der som sluttførte, resten var for rene eksperimenter å regne), var det som dikt skrevet av Sergio Redondo. Kanskje var det ikke noen dårlig idé; å publisere to bøker samtidig – en roman om Sergio Redondos liv i eksil, og en diktsamling av Sergio Redondo, som de diktene han kunne ha skrevet. Men dessverre var diktene så åpenbart skrevet av en nordmann, ikke en chilener, en naivt optimistisk og ikke sinnsformørket og desillusjonert penn.

Da jeg bladde gjennom en samling av Jan Erik Vold, oppdaget jeg at noen, nederst på en side, hadde skrevet med blyant, svært forsiktig og lett:

Jeg ble født 14 dager for

tidlig

derved mine tynne ører

Jeg så lenge på den håndskrevne teksten. Det var ingen forbindelse mellom denne «setningen» og det diktet under hvilket forfatteren hadde utført sine betraktninger (et dikt om å vandre gatelangs i Zürich, et svært vakkert dikt må det legges til, i samme ånd som Frank O’Hara og Robert Creeley skrev sine dikt). Etter å ha studert det håndskrevne epitetet åpnet jeg min egen notatbok og skrev:

I Jan Erik Volds bok Mor Godhjerta sto følgende skrevet, for hånd

Jeg ble født 14 dager for

tidlig

derved mine tynne ører

nederst på side 210.

Hvorfor er det ikke inkludert i Biblioteket, aner jeg ikke. I dag, femten år etter, ville jeg tatt «diktet» med.

Omtrent på denne tiden var det at vi pusset opp loftet hjemme, og mine døtre flyttet opp over hodene på oss (for å få et privatliv), og etterlot seg to tomme soverom nede hos oss. Det ene ble mitt kontor og private bibliotek. Etter hendelsen med den håndskrevne teksten under Zürich-diktet til Jan Erik Vold var jeg meg ytterst bevisst at gamle og brukte bøker innholdt langt mer informasjon og tekst enn selve teksten. Mens jeg stablet bøkene inn i de nye (gamle) hyllene, oppdaget jeg billetter brukt som bokmerker, underskrevne setninger, dedikasjoner til tidligere eiere, et brev fra min far (til Herr Hans Petter Blad, hvorfor kalte han sin sønn herr?) mellom to sider. Jeg lagde en bunke på skrivebordet med disse reminisensene, objekter jeg håpet skulle inspirere meg, som framtidig poet. Høflighetsfrasen fra min far fulgte meg et stykke på veien og kastet lys over hver eneste gjenstand på skrivebordet. Fristelsen, ikke gjøre annet enn å tenke tilbake, var overhengende.

Et par dager etter å ha ryddet alle bøkene på plass befant jeg meg likevel på biblioteket. Det var en solfylt morgen, våren hadde kommet og jeg var ved godt mot. Jeg plukket fram en bok av Jorge Luis Borges, vakkert gjendiktet av Lasse Midttun (jeg kom til å bli nesten mer glad i Borges som poet enn som novellist, og forsto hvordan et kort dikt kunne tegne en kinesisk mur med et svevende pennestrøk). Idet jeg åpnet Borges’ Dikt oppdaget jeg et langt, arabisk, dunkelt hårstrå, ganske bestemt tilhørende en ung kvinne, strukket ut mellom to sider, eller mer presist, mellom to dikt. Oppildnet beskrev jeg det jeg så foran meg, så presist og kjølig jeg maktet. Linjen, boken, de to diktene, jeg rørte ved hårstrået, plukket det opp, tråden, forbindelsen, både mellom henne, den ukjente leseren, brunetten som rett før meg hadde sittet med boken i hendene, og den leseren som fulgte etter henne, og det slo meg, med absolutt klarhet, at diktene jeg ønsker å skrive eksisterte allerede.

Å skrive en allerede skrevet poesi, var en tvetydig handling; først måtte diktene finnes, så kunne jeg endelig skrive dem; nedtegnelsen var (som noe pedantisk, nær sagt byråkratisk) derved et slags dvergmål, mer enn en higen etter guddommelige innsikter. Poesien jeg så for meg eksisterte i verden allerede, ikke som readymades, men som rammer og ornamenter til andre dikt og andre tekster.

*

Hjemme hos venner (på fester og under middager) ville jeg systematisk gå gjennom så mye jeg rakk av mine venners boksamlinger. Skoleorkestre, idrettslag og ideelle organisasjoners loppemarkeder var rene gullgruver. I helgene sto jeg tidlig opp. En lørdag fant jeg (for bare fem kroner) en nydelig utgave av Italo Calvinos Klatrebaronen. Et øyeblikk stirret jeg fascinert på kolofonsiden. Jeg tenkte mitt. Jeg kopierte samvittighetsfullt hele kolofonen. Denne ofte oversette informative teksten om produksjon og eierskap sto i forbindelse med hva jeg ønsket meg.  Slik så kolofonsiden ut:

Originalens titel: «Il Barone Rampante»

Boken er satt med 10 p Jason

og trykt i Hestholms Boktrykkeri, Oslo 1961,

på 135 g/ kvadratmeter mygl. riflet kremfarget trefritt trykkpapir

fra A. s Hamang Papirfabrikk, Sandvika.

Bokbinderarbeidet er utført i A. s Bokbind, Oslo.

Bind: Frede Schilling.

Det var kanskje ikke et dikt foreløpig, men for å presse et dikt ut av denne eksisterende teksten var det kanskje nok å flytte det ørlite, til høyresiden av boken, til side syv. Jeg forestilte meg side seks som blank og side syv med kolofonteksten, som dikt.

En morgen våknet jeg med den skråsikre viten om at jeg i løpet av natten hadde gjort en viktig oppdagelse. Jeg skriver en bok, sa jeg eller hørte jeg meg selv si, jeg skriver faktisk en bok. Først forsto jeg ikke helt hva dette betydde, eller hvilke konsekvenser det ville få. Så gikk det langsomt opp for meg. Kolofonteksten var en side i en bok, på mer enn en måte. Vissheten om at jeg ikke hadde et system for mine dikt hadde bekymret meg noen tid. Jeg trengte, ble jeg snart klar over, en grunn til at det første eller siste diktet skulle være nettopp det første eller siste diktet. I det jeg forsto at jeg skrev en bok, hadde jeg funnet dette, en kronologi, selvfølgelig, mitt arbeid gikk ut på å beskrive alle aspektene ved boken, både som bærer av kultur, som åndsprodukt, men like mye som en gjenstand i verden med særegne karakteristika, og nettopp boken selv skulle diktere orden og rekkefølge. Flere av diktene jeg allerede hadde skrevet inkluderte sidetall i selve diktet. Det ga i seg selv en viss begynnende orden. Et dikt om tittelen måtte selvfølgelig stå tidlig. Et dikt om noe klebrig, om lim som fortsatt limer på smussomslaget kanskje kunne bli selve åpningsdiktet.

Boken som objekt hadde et språk, hvilket jeg forsøkte å lære meg ved å bla gjennom kataloger fra antikvariater, eller å skaffe til veie manualer for trykkere og trykkerier, samt spesialiserte oppslagsverk. Jeg snakket ofte med en kollega, forfatter han også, som led av utstrakt samlemani og derved var noe av en ekspert på bokens anatomi. Jeg fant stor glede i å kjøpe bøker med små feil (sår i innbindingen, en uønsket flekk, umulig å fjerne uten bare å gjøre alt verre, et atlas der en side brutalt var revet ut, en urskog av signaturer og ekslibriser i et botanisk verk. Et dikt om Marcel Proust (ikke forfatteren, men bøkene hans) var en katalog over små defekter jeg fant i et rikt utvalg av eksemplarer av På sporet av den tapte tid, slik boken var beskrevet i antikvariaters kataloger. Eksempelvis, omtalen av en inkunabel i en katalog fra Lunds antikvariat i Lund; jeg nevner det her for å gi et inntrykk av den språklige verden jeg uforvarende vandret inn i: Senere pergamentinnbinding på tredekler, fra et rubrisert antifonarhåndskrift fra femtenhundretallet; den strengt beskrivende prosaens skjønnhet er ikke vanskelig å få øye på.

Samtidig bestilte jeg en bok av Thomas Bernhard utelukkende fordi det i katalogen sto at eksemplaret var skjemt av annotasjoner. Til min store glede og overraskelse viste det seg at skribleriene i margen var identiske med en kjent, ganske bister, norsk litteraturkritikers opphissede håndskrift. Jeg transkriberte alle disse fortløpende bemerkningene og dette ble en impresjonistisk kritikk av Gamle mestere av Thomas Bernhard, slik han usensurert så boken, før den virkelige anmeldelsen som, aner det meg, var langt mer positiv.  

*

Nesten uten selv å være klar over det hadde jeg samtidig begynt nedtegnelsen av mer tradisjonell poesi, eller prosadikt, muligens, ved siden av de mer betraktende (fra språkets ståsted), allerede eksisterende diktene jeg hovedsakelig skrev. De nye diktene var fortsatt gjerne dikt om bøker og forfattere, men også om utdøende språk, om enkeltbokstaver og glemte navn i gamle telefonbøker, og så videre. Ikke alle var rent deskriptive, noen var fulle av følelser og koblet til mine personlige bekymringer. Hvordan moren min nå var svært gammel og min frykt hva dette angikk, ville på diskret vis, som projeksjon, skildres i ledd som Boken og bokmerket, skilt, for alltid.

Under rydding i garasjen fant jeg noen av mine første poetiske eksersiser, utført så mye som for over to tiår siden. Jeg turte ikke se på dem, langt mindre lese, jeg lot ungdomsdiktene i stikken i den fuktige, senvinterkalde garasjen. På kveldingen satt jeg på kjøkkenet, med utsyn over garasjen. Jeg skrev ned en liste over ord det ante meg at jeg benyttet den gang, som det ikke ville falt meg inn å bruke i dag, i hvert fall ikke i et dikt, ord som alt for lett henviste til ungdommens manieristiske overdrivelser. Jeg la til et par ord om kjøkkenet, kveldslysets natur, om utsikten, om hvor diktene nå faktisk befant seg, og derved, som organisk konsekvens, deres skjebne i mørket.

Litt etter litt ble det klart at enkelte dikt var «virkelige» dikt, dikt om fuglers måte å snakke på, eller hotellbibler, eller moren min, dikt som ikke refererte direkte til et sted i en bok eller ett bokverk, dikt som ikke allerede var skrevet da jeg skrev dem. Jeg valgte å la disse levende, kroppslige diktene stå på venstre side, på partallssiden. Diktene om «spesifikke bøker og forfattere, og det boklige, gravd fram fra denne verden» plasserte jeg på oddetallssiden, til høyre. Diktene på partallssiden, derimot, måtte behandles på en radikalt annerledes måte. Et dikt om en liten flekk gnidd ut over siden (sjokolade eller kaffe) i Den guddommelege komedie, i enden av skjærsilden, syntes å ha noe å gjøre med togbilletten i Camus’ lomme, som ble funnet etter at han omkom i en bilulykke. Her gjaldt det da å lytte til diktets evne til å «velge en partner» på motstående side.

Jeg hadde skrevet dikt om å telle sauer, om setninger som ikke var streket under i en artikkel om Levinas (altså underlegne, eller uønskede setninger, fra en spesiell lesers synspunkt, setninger verdt å glemme), og jeg hadde, som et pek til kjærlighetsdiktet, med stor innlevelse avlevert en hyllest til mannen min hustru skulle gifte seg med, hennes første kjærlighet, nå som vi hadde fått vite at han hadde gitt tapt etter lang tids sykdom. Jeg hadde skrevet om ord sjelden brukt, flekker på arket, ex libris, om barns hemmelige alfabeter, om språk som forsvinner og ord som vender tilbake. Nå er boken ferdig, og kan gis ut. Jeg har skrevet en serie med dikt som allerede eksisterte, og sånn sett tatt nok et bestemt skritt i retning av min egen logiske forsvinning.[1]

Hans Petter Blad (f. 1963) er forfatter av prosa og poesi. Siste utgivelse er Liv Køltzows dagbøker i utvalg, redigert i samarbeid med Kaja Schjerven Mollerin (2021).

BLA 10/21.


[1] Denne teksten er en redigert versjon av et foredrag holdt for kollegaer på Civitella Ranieri, et slott i Umbertide, under et flere uker langt «residency» der i 2008, om arbeidet med Biblioteket (Cappelen Damm, 2008). For tiden arbeider jeg med en sakprosabok om Augusto Pinochets 503 dager lange husarrest i England, og Baltasar Garzóns forsøk på å få eks-diktatoren dømt for forbrytelser mot menneskeheten. Etter Pinochets død ble det avslørt at han hadde en av Latin-Amerikas største boksamlinger, dog uten et eneste skjønnlitterært verk.   

Powered by Labrador CMS