Prosa

Sirkel uten sentrum

Hvem er vi, hvem har vi vært – og hvem kan vi bli? Dette er spørsmål Caroline Ugelstad Elnæs’ sirkler inn i sin debutroman "Yoona". Men istedenfor å nærme seg et sentrum går romanen stadig nye omveier inn i karakterer og situasjoner som føles uvesentlige.

Publisert digitalt

Caroline Ugelstad Elnæs
Yoona
Roman
Kolon, 2019
158 sider

«Yoona handler om alt som kunne ha vært, om alle mennesker vi kunne ha blitt og alle verdener vi kunne ha sett», står det på vaskeseddelen til Caroline Ugelstad Elnæs’ debutbok. Yoona er en ung kvinne som jobber på et navnløst hotell i Oslo. Hun irriterer seg over medarbeideren som ser ut til å tro at de to kunne vært gode venner, går tur med sjefens hund, og sjekker de forskjelligste gjester med forståelige og uforståelige behov ut og inn. Hun handler inn enkle matretter i Walids butikk, besøker sine adoptivforeldre, og blir motvillig med på sosiale sammenkomster hvor hun sjekkes opp av menn til tross for at hun liker kvinner. Vi får flere tilbakeblikk til barndommen på foreldrenes gård og fantasiminner fra Sør-Korea, landet hun er født i og ikke husker noe fra – men romanen springer fort videre inn i nåtidige situasjoner og fantasier, og lar hverken Yoona eller leseren dvele i det fortalte.

På tross av at romanens rammer gir mange muligheter til å undersøke samspillet mellom vår egen, vår families og vårt samfunns historie, opplever jeg at undersøkelsene forblir på overflaten.

Minner, fakta og fantasi
Yoona er adoptert og lesbisk, og det er i passasjene som tør å gå inn i hvordan disse kjensgjerningene har påvirket henne at jeg finner bokas beste anslag: Hun opplever å ikke ha en naturlig plass, verken utseendemessig eller følelsesmessig, i familien og i samfunnet. Det ligger en sårhet i hvordan hun ikke klarer å konstruere en identitet verken på grunnlag av sin biologiske eller sin opplevde historie, og heller ender opp med å holde både fortid og nåtid på avstand.

Yoona er adoptert av jødiske foreldre, og dette gjør hennes plass i familien dobbelt problematisk: Et barn er kun jødisk om det er født av en jødisk mor – så hvilken plass gir det Yoona innenfor foreldrenes religion? Den biologiske adskillelsen blir også kulturell: Hun får ingen bat mitsva, og når moren forteller om sine forfedre og deres prøvelser skriver Elnæs om hvordan det for Yoona var «som episoder i en tv-serie eller kapitler i en bok. Alt dette har skjedd, måtte Yoona stadig minne seg på, alt dette du skal huske og lære av». Slik skaper Elnæs et bilde av hvordan Yoona, som følge av gapet mellom seg og sine foreldre, har måttet lære seg sin egen historie, og gir en mulig årsak til den distansen hun har lagt inn i sitt forhold til fortiden.

I løpet av boka fremstiller nemlig Yoona det som om hun er uinteressert i sitt biologiske, sør-koreanske opphav. Likevel finner vi flere faktalister i romanen hvor vi får presentert navnene på sør-koreanske presidenter, oppfinnelser og lover, fødselsratene i Sør-Korea og Norge fra 1955 til 2015, samt informasjon over hvilke kriterier som må møtes for å få lov til å adoptere et barn. Disse listene, sammen med stadige dagdrømmer og fantasier om et sør-koreansk «ruralt distrikt med et intetsigende navn» med «en svak eim av sitrus» antyder at Yoona ikke har et så avklart og avsluttet forhold til adopsjonsprosessen som bokas nåtidsplan kan gi inntrykk av. Her finnes det åpninger for både forfatter og leser som jeg skulle ønske ble holdt fast ved, men teksten løper fort videre – og vi mister mulighetsrommet for refleksjon som åpnes opp.

Flere ganger opplever jeg at Elnæs viker unna spørsmål og situasjoner som hadde fortjent nærmere behandling, og som kunne gitt boka tyngde og betydning utover Yoonas liv. For eksempel spør moren Yoona om hun selv kunne tenke seg å adoptere «sånn i forhold til at du, eller, du vet, at det nå en gang er sånn». I problemstillingen om adoptivbarnet som mulig adoptivmor ligger det mye potensial for samfunns- og normkritikk, men spørsmålet kontres med et «Hva mener du?», og et «Nei, glem det», som setter punktum for samtalen før den starter.

Ett hotell, mange ubrukte muligheter
Når hverken biologien eller familiens historie gir Yoona de røttene hun søker, blir løsningen en oppdeling av det fortidige i små, spredte biter – noe vi også møter igjen i romanens struktur på nåtidsplan. Her er teksten full av sidehistorier og fantasier som distraherer i større grad enn de berører. Selv om disse innskuddene kanskje skal være symptomatiske for hvordan Yoona forholder seg til sin egen historiefortelling, uten sammenhengende linjer, opplever jeg heller anekdotene om hotellgjestene som lite vesentlige for historien.

Riktignok har vi å gjøre med en mengde originaler: En gjeng med businessmenn har booket ett rom og vil ha plass til et dusin ekstrasenger der, en kvinne står på gata utenfor hotellet i regnet mens klær blir kastet på henne ut av vinduet ovenfor, en amerikansk kvinne undrer på om Yoona har forsøkt å dra kjønnsleppene til side etter en orgasme og se hvordan det pulserer på innsiden. Men selv om karakterene er såpass merkverdige, tilfører de lite til romanen utover å stadfeste at det hele foregår på et hotell. Kanskje ønsker ikke Elnæs å gi dem noen dypere betydning, men hvorfor velger hun da denne arenaen for romanen? Det omskiftelige rollegalleriet burde kunne bidra til vaskeseddelens lovnad om å åpne opp for flere perspektiver på levd liv, men det føles mer som om vi selv er resepsjonisten som må håndtere både hummer og kanari, uten at det egentlig interesserer oss noe særlig.

Mye vil ha mer
Romanen blir rett og slett for springende og full av karakterer, situasjoner og setninger som ser ut til å ville tilhøre forskjellige tekster. Flere steder sliter jeg med å se nødvendigheten av de forskjellige elementene, og jeg finner ikke sammenheng mellom anekdotene, fantasiene og Yoonas identitetsspørsmål. Romanen vier seg i stor grad til det absurde, men selv i det absurde ønsker jeg meg følelsen av å lese noe vesentlig, av at de forskjelligste drømmer, liv og hendelser går sammen om å løfte fram noe egentlig.

Særlig de nevnte fantasiene kunne tatt mindre plass. De peker tydelig mot en søken etter mening utover det hverdagslige, ofte knyttet til det sør-koreanske, men de føles for ofte som påheng i teksten, og får utfolde seg over for mange sider av gangen. Fantasiene forsterker det jeg opplever som en hakkete fortellerstil, som også finnes på setningsnivå. Her finnes det flere formuleringer ser ut til å være tenkt ut for å få oss til å reflektere, men heller blir stående og peke ut av romanen, uten å tilføre noe til teksten i seg selv. Vi kan for eksempel lese at «Høsten gjør sitt inntog når Yoona ser at noen har kledd på seg, når høsten anerkjennes av andre mennesker», eller komme over rekker som denne:

«Yoona forsøker å tildele hotellmøblene rundt seg hvert sitt adjektiv, men hun klarer bare å beskrive det abstrakte. Utilfredsheten er forgjengelig, morsfølelsen er forfengelig, blikket er blått. Munnen er full av gamle historier, og det er ikke plass til nye. Hun vil sove, men under øyelokkene bor det mennesker.»

Setningene er korte, skiftene mellom dem abrupte, og som med de forskjellige situasjonene og karakterene er det ofte en følelse av at det her har vært en god idé, som man har inkludert uten å ta stilling til hva den skal gi til teksten som helhet. Resultatet er en roman som ikke går dypt nok inn i de elementene som oppleves vesentlige, samtidig som den er full av ord, situasjoner og karakterer som fungerer distraherende mer enn de bidrar til en helhet.

Romanen er desidert sterkest der den arbeider med faktiske minner, og lar oss følge utviklingen Yoona har hatt før hun stagnerer på hotellet. Hennes spesifikke situasjon og søken etter en enhetlig historie og identitet er i seg selv mer enn nok til å drive romanen, og om den hadde forblitt mer i disse situasjonene og problemstillingene, og latt de tilsluttende elementene bidra mer til disse, tror jeg vi ville stått overfor en mer tankevekkende tekst enn det som møter meg i dag.

Hanna Malene Lindberg (f. 1991) har en master i allmenn litteraturvitenskap fra NTNU, og jobber til daglig ved Trondheim folkebibliotek og engasjerer seg i Litterært Kollektiv. 

BLA 11-12/19. 4.12.2019.

Powered by Labrador CMS