Prosa

Teorier om nytte

"Eit praktisk menneske" kunne fort blitt en overfladisk roman om avstanden mellom drøm og virkelighet, men med overskudd og ironi klarer Kjersti Rorgemoen å sette i gang mange tanker om hvilket samfunn vi ønsker oss og hvordan vi vekter nytten av et arbeid.

Publisert digitalt

Kjersti Rorgemoen
Eit praktisk menneske
Roman
Kolon forlag, 2020
86 sider

Det er få som motsier deg om du sier at du får en indre ro av å gjøre noe med hendene. Være seg å strikke, snekre, legge asfalt eller arbeide i fjøset, har vi lett for å akseptere at disse praksisene tilfører noe nødvendig til livet. Samtidig verdsettes det praktiske arbeidet sjeldent høyt økonomisk, og for mange av oss er datamaskinen verktøyet som ledsager arbeidsdagen.

Slik er det også for hovedpersonen i Kjersti Rorgemoens Eit praktisk menneske: Her følger vi Liv, som arbeider på bygdemuseum, og som lever av å løfte fortidens redskaper og tankeganger inn i vår tid. Hennes jobb er å «mane fram ei mentalt reinsande innleving med bilete av tidlegare levde liv. Sette ting i perspektiv». Dette perspektivet klarer hun likevel ikke å få øye på selv – for henne blir det abstrakt og misvisende å snakke om arbeidet som har blitt utført: Liv ser rett og slett ikke hvordan det å formidle arbeid muntlig kan gi kunnskap om det fysiske, det egentlige. Når sjefen sier at formidlingsspråket skal være så konkret som mulig, setter hun ikke i gang med å finne enkle, jordnære setninger eller formidlingsgrep, men henger seg opp i at ordet «konkret» i seg selv er abstrakt.

Slike tanker, og håpet om at hun via fysisk arbeid kan nå fram til en kjerne, og slik forstå både omgivelsene og museets oppgaver bedre, ender i at Liv kjøper seg et forfallent småbruk. Her finnes hverken strøm, telefondekning eller brønn – men Liv forteller seg selv «at sidan folk hadde budd på staden uendeleg lenge, måtte det vere ein naturleg stad å bu». Stedets egnethet har altså ikke rot i vær- og vindforhold, jordsmonn eller bygningsmasse, nei det er i formuleringer hun finner begrunnelsen for prosjektet. Dette ser hun ut til å finne frydefullt: «Nevenyttig. Natur. Eg hadde orda på mi side». Du ser det kanskje allerede her: Liv hevder at hun er på lag med handlingene heller enn ordene, men er, rett og slett, et tenkende og skrivende menneske i mye større grad enn hun er praktisk anlagt. I løpet av romanen får hun gjort så godt som ingenting på bruket sitt, men fortsetter likevel å levere samfunnsanalyser som tar utgangspunkt i at det ypperste nyttearbeidet som finnes ligger i å «produsere egg, frukt, ved, ull, grønsaker, kjøt eller noko anna konkret».

Nytte og andre verdiskalaer

I motsetningen mellom ord og handling ligger det mye ironi, og denne er gjennomgående i hele romanen – både i måten Liv møter seg selv i døra på, og i hennes blikk på andre. Liv har problemer med å få sine tanker om nytte og naturlighet til å stemme overens med omgivelsene, noe som fører til mange nedsettende, men vittige vurderinger av bygdas folk og deres arbeid. Den lokale «Uteliggerdikteren» og bygdas entreprenør, som produserer pukk til veiutbygging, blir i hennes formuleringer like langt fra ressursskapende: Den ene i sin avstand til den konkrete arbeidet, den andre som «historielaus», «suverent anti-estetisk», og «usentimentalt skapande». Det er tydelig at Liv legger stor vekt på en estetisk, praktisk og sentimental dimensjon i arbeidet: Hun har et ønske om at det skal følge tradisjoner og linjer, og at hver handling skal kunne ha et forståelig resultat for den som utfører den. Det er dette veldige savnet av en definert nytte og forståelse som driver henne ut i upløyd mark.

Prosjektet og verdiene hennes i seg selv er det ikke noe å si på. I mange øyeblikk er det samsvar mellom Livs tanker og de vi finner i sakprosaboka Med berre nevane: Eit forsvar for praktisk arbeid (2020) av Siri Helle. Her følger vi Helle idet hun bygger seg en utedo på en avsidesliggende hytte med tradisjonelle teknikker. Samtidig undersøker hun det norske landskapet av i dag, og ser på hvilke egenskaper og ferdigheter vi oppvurderer: Hva mister vi ved at vi ofte kun vekter hva vi har i hodet, ikke i henda – og gjerne også glemmer å se sammenhengen mellom de to? Helles og Rorgemoens bøker målbærer den samme drømmen om å utfylle det teoretiske livet med praktisk motstand, men med den forskjellen at Helle faktisk tilegner seg håndfast kunnskap, lærer seg nye teknikker og til slutt kan vise til et fysisk resultat som hindrer prosjektet fra å stoppe i det teoretiske: En funksjonell, om ikke helt bein, utedo. Romankarakteren Liv, på sin side, «har til no ikkje halde noko som helst ved like, berre rydda og rive og brent», og slik kommer ikke prosjektet hennes unna et nostalgisk, rosenrødt skjær. 

En egen plass

Avstanden mellom ønske og gjennomføring gjør likevel ikke romanen til en ensidig sarkasme overfor alle som lengter tilbake til naturen. Den er full av stikk mot det gyntske i å «tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke», men mellom det (u)praktiske arbeidet på småbruket og den stillestående formidlinga på museet blir likevel Liv en karakter og forteller jeg tror på. Som outsider i bygda føles samfunnskritikken og blikket hun vender mot det overraskende store rollegalleriet i romanen nyansert og presist. Vi har amerikanere som kommer for å studere røttene sine og serveres helstekt gris, på tross av at det langt ifra er tradisjon i regionen; en flyktningkonsulent som lager seg en historie om at «å bu ruralt var eit val om å leve i pakt med naturen»; en selvberget familie som har gjort hverdagen sin til et realityshow, en pensjonert vaktmester som fortsetter å komme på jobb. Formuleringene er lekne, personene gjenkjennelig karikerte – og jakten på det autentiske og meningsfylte gjennomsyrer det hele.

På under 90 sider klarer Rorgemoen å gi rom til mange gode refleksjoner om forsøkene man kan gjøre på å finne mening i tilværelsen, og hvilken rolle landskap og fellesskap spiller i dette. Som den enslige personen som sitter til side for de andre på bokas framsidemaleri, «Jonsokbål» av Nikolai Astrup, finner ikke Liv sin plass i bygdas økosystem, og forsøker å lage seg sin egen tilhørighet, å skaffe seg «ein plass å gjere av meg». Romanen er slik ikke bare lettbeint og skarp, men innehar også en stille melankoli over ikke å passe inn, hverken hos de driftige eller de formidlende, i det nåtidige eller det fortidige. Kanskje er det dette Liv forsøker å bøte på ved å lage seg en arena hvor teori og praksis går overens.

Å etterlate spor

Liv ser selv at det er en avstand mellom det tenkte og det utførte. Hun ser på småbruket og erkjenner at hun i teorien kunne «forvandle den plassen. I praksis visste eg ikkje. I teorien kunne eg gjere kva som helst». Det at hun samtidig ironiserer over, og etterlever, oppfatningen av at det finnes en gullalder hvor alle hadde en nytteverdi, gir leseren rom til å reflektere over hvordan vi har kommet dit at det for mange er «terapidimensjonen som [er] hovudmotivasjon i bruken av det lokale landskapet». Heller enn at vi skal mistro vendingen mot et større engasjement for våre omgivelser og bruk av andre kroppsdeler enn hodet, kan vi forsøke å imøtegå behovet Liv, og mange andre, har om å kunne vise til noe annet enn «ord og tal […] noko kunstig» på slutten av arbeidsdagen. For det er udiskutabelt at Liv finner ro på småbruket sitt når hun evner å la det stå til. Hun gleder seg over «denne underleg tilfredsstillande verken i knokane», og nyter å utforske det fysiske arbeidet – uten noen tilskuere som kan dømme henne.

Rorgemoens bok viser lengselen etter å mestre vår kropps påvirkning på våre omgivelser i en tid hvor vi oppholder oss stadig lenger unna det som holder oss i live, og hvor lett det kan være å miste fotfeste når det du bruker tid og energi på ikke setter avtrykk på det rundt deg. Livs nytteskala er kanskje ikke så vid – men lengselen hennes kan likevel starte diskusjoner om hva vi vektlegger som nyttig og verdifullt i samfunnet i dag, og om det går an å gjøre nye prioriteringer.

Hanna Malene Lindberg (f. 1991) er litteraturviter, festivalmaker og bibliotekar.

BLA 6-7/20.

Powered by Labrador CMS