Prosa

Å kritisere kunst du ikke har sett

Når Tommy Olsson tar inn over seg omverdenen er poengene gode. Problemet er at han litt for ofte velger å søke tilflukt i egen rusavhengighet og desillusjon.

Publisert digitalt

Tommy Olsson
Til stede
Essay
Kolon, 2020
110 sider

Tommy Olsson var i flere år kanskje selve kunstkritikerEN i norsk offentlighet, hvor han serverte følelsesladet kritikk iblandet gode mengder skildringer av omstendighetene rundt utstillingene han skulle anmelde – som han i noen tilfeller aldri nådde fram til. Han har hatt spalteplass i Morgenbladet, Klassekampen, Billedkunst, Kunstkritikk, med mer, og det har blitt gitt ut ikke mindre enn fire bøker som samler publiserte og upubliserte tekster fra hans hånd. Nå har vi kommet til hans femte bokutgivelse: Til stede. Her deler Tommy Olsson erfaringene han gjorde før, under og etter tiden han tilbrakte ved et bord under Høstutstillingen 2017, i håp om å starte samtaler om, eller springende ut fra, kunst.

The same procedure as every year

Høstutstillingen er noe mange forholder seg aktivt til: Den har holdt det gående siden slutten av 1800-tallet og tiltrekker seg besøkende langt utover det vanlige galleripublikummet. Det er en kunstnerjuryert gruppeutstilling basert på fri innsendelse, og blir av mange sett på som en viktig mønstring i samtidskunsten. Men Tommy Olsson har vært kjent nettopp for å motsette seg tanken om at Høstutstillingen er et nav i norsk kunstoffentlighet. Det hele toppet seg i 2006, da han dedikerte hele sin anmeldelse i Billedkunst, titulert «Tristutstillingen», til å fortelle om hvor dårlig behandlet han følte seg under pressevisningen. Utstillingen selv ble avspist med kommentaren: «Utstillingen, da? Kom igjen, det er Høstutstillingen. Den er som den pleier å være». Året etter fulgte han opp i Morgenbladet med en tekst hvor han skildrer fornedrende opplevelser ved utstillingen, både som kritiker og utstiller, for deretter å motsette seg Høstutstillingens format og dets umulighet for kritisk behandling – hvordan kan man anmelde et slikt sammensurium? Han kalte utstillingen et «prehistorisk monster som nå hjemsøker oss» og «trenger dødshjelp», før han avsluttet med «Nei, jeg har ikke sett selve utstillingen. Men jeg har sett den før».

Disse tekstene, og hans unnvikelse fra å se utstillingen fra 2004-2017 ga Olsson plass som Høstutstillingens nemesis, og i årene etter de siterte anmeldelsene ble han «regelmessig oppringt av ymse representanter fra media i forbindelse med åpningen av Høstutstillingen for å gjenta den opprinnelige kritikken med noen nye, svært siterbare spydigheter». Og han leverte år etter år, til han i 2017 bestemte seg for at tiden for kritikk uten observasjon var løpt ut, og at det igjen var på sin plass å være til stede. Han søkte, og ble antatt, med verket «The Art Critic Is Present», som var inspirert av Marina Abromavićs performance «The Artist Is Present». Kort og godt gikk verket ut på at Olsson selv skulle sitte ved et bord i Kunstnernes hus og snakke med de som kom innom – om Høstutstillingen, om kunst og kunstkritikk, eller om hva som helst, egentlig. Når han i 2020 så setter seg ned for å videreformidle sine erfaringer om en utstilling han nå faktisk kan tenke på «som viktig (!!!)»  i bokform er det likevel ikke relasjonen mellom Olsson og publikum eller samtalene han hadde i 2017 som får innta hovedsete. Boka er snarere en reise gjennom Olssons liv og rusopplevelser i perioden fra 2006/2007 til i dag, som til tider sammenfaller med Høstutstillingen og tanker om kunstkritikk.

Sinnet når meningen glipper

De fleste tekstene er tankerekker i Olssons i assosiativ skrivestil, hvor kunstkritikk og selvkritikk går over i hverandre, iblandet en god dose mistro til at det å skrive om kunst har noe for seg overhode. Hvis du håper på å få tiltro til at det å være kritiker er å være en del av et samfunnsmaskineri, skal du ikke se hit: Olsson hevder det «ikke noensinne har spilt noen som helst rolle hva jeg måtte mene om noe» og sukker over hvordan det er hans oppgave å «mene en masse om alt mulig folk flest gir fullstendig faen i». Desillusjonen dominerer – og kanskje er det ikke rart at det da kan bli litt mye sinne og litt lite observasjon?

I tenårene var det formuleringsevnen til Olsson som fascinerte meg, der han kunne skrive setninger som: «Det er usunt å ha noen ambisjoner om at verden skal være fullstendig intakt hver morgen når man våkner». Til stede rommer få tilsvarende lavmælte observasjoner, men desto mer fart og høyrøstethet. For eksempel kan vi lese om hvordan Olsson «faen ikke [hadde] rukket å barbere kuken for å forberede meg til å gå på den lamme åpningsfesten før de begynte å herje på nettet over hvor dum og stygg jeg er. For hvordan kan man være så forstyrret at man både vil legge ned Høstutstillingen og samtidig delta i den? Det er jo en selvmotsigelse!» Slike utbrudd er tydelige spark, og underholdende i sin klarhet. Men det blir litt mye av det gode – og jeg finner det tidvis vanskelig å forholde meg til hvordan Olsson ironisk langer ut mot alt og alle, men ikke tar irettesettelser fra noen andre enn seg selv – selv om det skal sies at boka også rommer gode mengder selvkritikk. Hvordan går man i dialog med en som skriver at det er «helt greit ikke å være enig med meg, eller nekte å se det jeg ser, det er helt i orden. Men det er ignorant siden jeg har rett»? Svaret er vel kanskje at det til å være et samtaleprosjekt er lite plass til dialog, samhandling og tilstedeværelse i Til stede.

Intens til stede – men til stede hvor?

I tillegg til en relativ aggressiv skrivestil med mange digresjoner (og til å begynne med et totalt fravær av punktum) er nemlig en stor del av boka dedikert til beskrivelser av rus og angst, holdt opp mot relativt få beskrivelser av Olssons faktiske tilstedeværelse på Kunstnernes hus høsten 2017. Olsson begrunner de inngående skildringene av sitt rusmisbruk med at denne avhengigheten var «selve fundamentet for å gjennomføre dette prosjektet: En kjemisk fremkalt entusiasme, et dopet engasjement». Etter stadig å ha blitt presentert for Olssons desillusjon kan det kanskje virke som om litt dopet engasjement trengs. Likevel kan jeg ikke annet enn å tenke, på tross av at Olsson hevder at å «være på speed gir deg […] en noe mer intens tilstedeværelse», at dette rusfokuset spinner prosjektet ut av den «sårbare kritiker i det offentlig rom»-sfæren han presenterer det som i utstillingens katalog, og inn i noe som handler mest om Olsson selv.

Jeg burde nok ikke være overrasket. Hva hadde jeg egentlig ventet meg? Olsson er som nevnt kjent for å nærme seg objektet, kunstneren eller utstillingen han skriver om via seg selv og opplevelsene han har gjort i, eller på vei til, galleriet. Likevel: Boka inneholder også erkjennelser av at Høstutstillingen har endret seg i løpet av de årene han ikke har sett den, og at han ved de hundrevis av samtalene han hadde med publikum i løpet av utstillingsperioden i 2017, får ny innsikt i hva utstillingen er og betyr. Denne erkjennelsen av at det skulle dialog og tilstedeværelse til for å endre oppfatning kunne han gjerne tatt med seg videre inn i arbeidet med boka: Kanskje kunne det da blitt mer plass til de passasjene hvor han løfter blikket utover seg selv og analyserer samfunnet og institusjonene.

Til stede inneholder nemlig flere kloke betraktninger når Olsson ser på den konkrete virkeligheten og for eksempel forklarer hvorfor han nå mener det er viktig å bevare Høstutstillingen. Dette handler ikke bare om at har sett tilstelningen med de besøkendes blikk eller at utstillingen i seg selv har endret seg, men også at samfunnet rundt har blitt annerledes. Olsson peker på hvordan en gradvis utglidning har skjedd når de med politisk makt har ønsket å gjøre kunsten forståelig for seg selv ved å forvandle den til noe de kjenner. Dermed har de skapt en kultursfære av «kreativ næring» og «talentsatsninger».  Rommet samtidskunsten har til rådighet, mener Olsson, er sterkt krympende, og «i dette sure skjelettet av et samfunn, hvor det meste enten er solgt eller snart skal legges ut på anbud, er dette en no-brainer: Statens Kunstutstilling blir verdt å passe på under disse omstendighetene siden det meste ellers fort kan, og sannsynligvis vil, forsvinne med et pennestrøk». I slike passasjer får Olssons setninger den sprengkraften de fortjener, rett og slett fordi det er noe som kan sprenges: Her rettes oppmerksomheten utover, og det åpnes opp til en faktisk samtale, ikke en monolog om livet til en litt trist og desillusjonert kunstkritiker. Med mer av det ville Til stede i enda større grad kunne gitt et kritisk blikk på utviklingen av kunstkritikken og Høstutstillingen, heller enn på Tommy Olssons vekst og fall.

Hanna Malene Lindberg (f. 1991) er litteraturviter, skribent og bibliotekmedarbeider basert i Trondheim.

BLA 1/21.

Powered by Labrador CMS