Poesiens sorte hjerte

Giorgio Agamben begynner sin Stanza fra 1977 med å diskutere det bunnløse skillet som har oppstått i Vesten mellom filosofi og poesi. Dette skismaet, som i likhet med alt annet kan spores tilbake til Platon, er et skille mellom sannheten og dens representasjon. Men Agamben snur det platonske systemet på hodet: Poesien er bærer av sannheten, og sliter med å finne dens representasjon, mens filosofien har språket og metoden, men ikke sannheten. Hvilken sannhet er det poesien har, som filosofien lengter etter? Livet selv, eller ifølge Agamben: En glede og lidenskap som unngår den ødeleggende spiralen mellom begjæret og dets fullbyrdelse.

Men med disse to ordene har vi sagt så uendelig lite. Hvor gledesløst er ikke ordet glede, og hvor blodfattig er ikke ordet lidenskap? Filosofiens språk og vitenskapens metodikk har lite å stille opp med overfor poesiens sannheter. Disse maktdiskursene strekker sine grådige fingre inn i diktet, men poesien beskytter sitt hjerte godt. Det er også poesiens oppgave, beskytte nettopp det den viser frem. For som Gunnar Wærness skriver: «1    språket er en kniv / kvesset av å gni seg inntil andre kniver    2 / alle ting som lar seg si    bæres ut i verden / på denne knivens egg    3    men å separere / hjertet ifra brystet    det er helligbrøde.»

Berøring

Likevel er det nettopp separasjonen og oppdelingen som er utgangspunktet for Wærness’ Ta på Jesus. Boken er delt i to symmetriske deler, en engelsk og en norsk, som igjen er delt opp i tre kapitler: «Ta på Jesus», «Ta på ordet» og «Ta på jorda». Førstnevnte utgjør bokens kjerne, og er en tradering av hymnen Salve Mundi Salutare og den senere tonesatte og redigerte versjonen Membra Jesu Nostri (1680) – en hyllest til Jesu’ lemmer på korset. Vi begynner dermed i et paradoks: Å skille lemmene fra hverandre er den største helligbrøden, men det er nettopp dette diktene gjør: «Jesu føtter», «Jesu hjerte», «Jesu ansikt».

Vi kan nesten se for oss mennesket som en slags Edward Saksehånd, som bare vil berøre verden, ta på Jesus. Men hans berøring er dødelig, for menneskets måte å gripe verden på er i språket, og «språket er en kniv» som deler opp, setter grenser der det før ikke var noen, uten å lytte til adskillelsens smerterop: «ikke skill meg    sier rødmen / fra et kinn som blusser opp av skam / ikke skill meg    sier brystet / fra det hjertet jeg har valgt til gjeter.»

Adskillelse

I den religiøse sfæren vi befinner oss i i denne boken, er språket å anse som en arvesynd. Gjennom kunnskapens tre fikk vi skjenket adskillelsen, ikke bare som en gave, men også som en forbannelse. Med språket blir vi dømt til å vandre hvileløst rundt, ute av stand til å berøre verden uten å dele den opp: Dette er en hånd, dette er en sene, dette er kjøtt, kjøttet kan spises, dyret kan drepes.

Det som gjør Ta på Jesus til et utfordrende tankerom, er hvordan Wærness bruker språket til tross for farene som er forbundet med det. Kjennetegnet på en poet: Den som vet at hun ikke kan si noe som helst, men som likevel må. Frykten for å reprodusere skillet mellom seg selv og verden utkonkurreres av lengselen etter å berøre. Poeten har ikke noe språk for det hun vil uttrykke. Derfor dette nitide arbeidet med å skape det – en læresetning en god del norske forfattere kunne hatt godt av å ta til seg.

Frelse

Wærness er ikke fremmed for dette radikale begrepet om arvesynden, hvor språket, menneskets måte å være i verden på også er det som har ledet oss vekk fra Gud:

            arme seer    o helbreder

knust for meg    for mine synder

knust for oss    for hver og en

for både    gjort og ugjort    jordisk gjerning

du som minst fortjente dette    hvorfor

dette offer    om vår brøde ikke var

i selve det å leve

 jordelivet selv    er overtredelse

mot all uskyldig fred    i kosmos

hellig    hellig    hellig

er alt    vi ikke er

Men mennesket er ikke helt uten frelse i Wærness’ religiøse kosmologi. Skismaet mellom himmelrik og jorderik, mellom ånd og støv, språk og verden, blir som kjent helet av Jesu’ død på korset. Men menneskets bør er ikke dermed lettet – snarere tvert imot. Som Wærness skriver i «Ta på jorda» – en slags poetikk og reiseskildring i ett – «Jesus må gjøres.»

Det er med disse ordene Ta på Jesus tar sats ut i verden. Om språket innebærer adskillelse, hvordan skal vi språklige vesen praktisere, på nytt og på nytt, dette møtet mellom himmel og jord som Jesus bar med seg?

Rytme

Å ta på Jesus er med andre ord ikke enkelt, slik vi ser i dikt som dette:

ordet var hos deg    O Gud

og måtte dra ifra deg    for å bli

et barn som sparket liv i jordisk støv

og ble til kroppen    barnet    Jesus

som er    korset    båndet    mellom støv

og ånd    kroppen    navet    aksen

ankeret    i verden    du skal ikke oppstykkes

og deles    du er født    av kjærlighet

i støvet    for å være hel

Ordene står for seg selv, adskilt fra resten, som museumsgjenstander i montre. Helheten som påkalles til slutt, forblir en utopi. Men diktets oppstykkede struktur er også det som gir det rytme. Lesere av Wærness vil også i Ta på Jesus gjenkjenne den typisk wærnesske rytmen, en leken driv i språket, som i noen tilfeller vipper over i barnerim: «det nakneste dyret    det dunkleste fyret / fisken på kroken    det guleste løvet / det vektløse støvet    den beinløse slangen / syr uten fingre    med sikksakk på ryggen». Wærness holder seg sjelden for god til å la de eldste rytmeskjemaene vi kjenner til forme diktene sine.

Om språkets semantiske betydning er det som deler opp, er rytmen språkets materialitet, det som forbinder ordet til kroppen gjennom pust. Gjennom stemmens vibrasjoner berører språket verden, ikke gjennom dets utallige forsøk på å sette ord på den. I vår iver etter å fange den med språket, har vi glemt at ordet allerede finner sted, at stemmen alltid allerede har forbundet oss til verden:

kom Gud

det er plass    i munnen på meg

du kan stå    på mine bein

og slippe frem

ditt lys

stemmen din    er her

den venter på deg    kom og bruk den

vi gjør plass    i hjertet

vi har kommet    for å høre ordet

finne sted

Spørsmålet om hvordan vi skal «gjøre Jesus», virker med andre ord litt malplassert, all den tid vi uten stans allerede gjør det. Du trenger ikke benevne verden for å berøre den, snarere tvert imot.

Ånd

Det er en dyp sammenheng mellom de to første delene av boken og den siste, «Ta på jorda», hvor vi følger Wærness på hans reise inn i Zimbabwe og musikktradisjonene som finnes der, blant annet hans møte med det afrikanske instrumentet mbira. Det er «en forenkling å kalle mbira for musikk. Vi lærer sangene som melodier, og vi synger dem som sanger, det er som sanger de bebor kroppen og oppmerksomheten vår. Ordene ‘sang’ og ‘musikk’ brukes også i Zimbabwe, men ordene inneholder noe mer, musikk er historie, rituale, deltagelse, iscenesettelse, agitasjon, medisin, fellesskap». Mbiramelodiene forvalter et landskap og en tradisjon som er for store for de ordene Wærness har til rådighet. «Spirituelt» skriver han, og innser samtidig at dette norske ordet er altfor fattig. Men likevel insisterer han på å anvende slike ord:

«For meg er ånd poetisk, politisk, performativt og sosialt. Ånd er rytme, pust, samvær. Dette ekskluderer ikke den hellige ånd, men åpner åndegrensene, løsner åndetøylene: ånd er nabo, slektning, forbilde, forgjenger, tanke, den andre som flyr ut av den enes, min, munn – den andres ansikt som aldri forlater meg, vi trenger ånd.»

Slik kunne vi kanskje definert Wærness som en åndelig poet, eller en pustende samværpoet. Ta på Jesus forvalter denne ånden slik poesien forvalter sin sannhet: Ved å ikke gi etter for språkets begjær etter å innramme og fange verden, men ved å la stemmen hvile i sin egen rytme.

Gunnar Wærness

Ta på Jesus

Poesi

Forlaget Oktober, 2021

144 (72) sider

Johannes Grytnes (f. 1994) er litteraturkritiker i BT, Vagant og BLA.

BLA 10/21.