Prosa

Et bortkastet liv

V. S. Tideman skriver om en mann som insisterer på sin rett til å stå utenfor samfunnet. Tross en del sterke partier, klarer ikke boken å gjøre det stillestående stoffet virkelig interessant.

Publisert digitalt

V. S. Tideman

Jeg, rommet

Roman

Forlaget Oktober, 2020

180 sider

Den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut skrev en gang en liste med gode råd til unge håpefulle forfattere. Ett av dem var: La hovedpersonen din ville noe, om det så bare er å skaffe seg et glass vann. Pseudonymforfatteren V. S. Tideman er nå ute med sin femte roman siden debuten i 2009, og må vel dermed sies å være på vei vekk fra de håpefulle og inn i de rutinerte forfatteres rekker. Men i årets bok med tittelen Jeg, rommet er det blant annet en mangel på driv hos hovedpersonen som gjør at boken ikke blir riktig vellykket, til tross for gode tilløp.

En negativ vilje

Skjønt en form for vilje, det har han faktisk, hovedpersonen. En voksen mann sitter inne på rommet sitt i morens hus, og det er omtrent alt han gjør. Han forteller oss i jeg-form om seg selv og sitt liv. Han er 38 år gammel, og har bodd hjemme hele livet, minus noen år som student, et studium han avbrøt for å flytte hjem og bli boende hjemme. Det hender han går ned trappen og er i stuen eller på kjøkkenet, men han går aldri ut, har ikke engang satt sin fot i hagen på mange år. Moren hans, en snart pensjonert barneskolelærer, passer på ham og gir ham mat. Som han selv uttrykker det:

«Jeg har nå, i skrivende stund, oppholdt meg i rommet mitt mer eller mindre sammenhengende i ni år, men er samtidig fri til å komme og gå så mye jeg vil, jeg vil det bare ikke. Jeg vil ingenting, bare være her, i rommet; det er derfor jeg sitter her. Om jeg ikke ville det, kunne jeg jo i prinsippet ha flyttet ut i morgen den dag, men det vil jeg altså ikke. Jeg vil aldri flytte ut av rommet, hvis ikke jeg må. Slik er min vilje.»

En negativ vilje, et slags nei til alt. En mann som ikke vil delta, som insisterer på sin rett til å stå utenfor, og som også er kritisk til det samfunnet han nekter å være en del av. Det er en kjent figur, fra Fjodor Dostojevskijs kjellermenneske og frem til flere av Stig Sæterbakkens romanfigurer. Vi aner også mer enn bare et hår av den norske storfavoritten Ingvar Ambjørnsens Elling, som tilbringer minst halvannen roman under morens vaktsomme vinger, slik jeg-fortelleren i Jeg, rommet også gjør. Men i motsetning til Elling-figurens ofte underfundige og humoristiske betraktninger har vi ikke her å gjøre med en særlig morsom eller engang sympatisk figur. Tideman motsetter seg ganske konsekvent enhver impuls til å la romanen bikke over i komikk. Jeg-fortelleren i Jeg, rommet er en dypt forstyrret, smått skummel mann, og slett ikke en lovable loser. Selvopptatt, selvmedlidende, skadeskutt og uten særlig god kontakt med virkeligheten.

Men de første 100 sidene eller så er Jeg, rommet rett og slett temmelig kjedelig lesning. Det veksles mellom et nåtidsplan og minner fra fortiden. Særlig disse siste, der vi får rullet opp blant annet foreldrenes skilsmisse, den vanskelige studietiden, et lengre strekk med sykdom i ungdommen, det klønete «forholdet» til den eneste jenta han noen gang nærmet seg på seksuelt vis, opplever jeg som skjematiske og stort sett blottet for nerve. Tidemans forteller er, sine problemer til tross, for ordinær, eller kanskje vi heller skal si at det han forteller om er for forutsigbart. Livet på rommet står stille, han står stille, romanen står stille, og det er heller ikke noe som beveger seg hos leseren.

Snirkler

Språket i romanen er klassisk modernistisk, med lange, snirklete setninger fulle av innskutte bisetninger og et lett arkaisk ordforråd (ord som «endog» og «sågar» går igjen):

«Jeg hadde vært mye syk det året, uvisst av hvilken grunn, ja, jeg hadde sågar fått fjernet mandlene som et resultat av det, og jeg vet ikke om det var i forbindelsen med fjerningen av disse mandlene vi var der, på sykehuset (…)»

Tideman behersker stilleiet han har valgt seg, det flyter godt og glipper sjelden, men det er òg sjelden språket er virkelig spenstig. Det mangler genuint særpreg, og i lange strekk er det som en godt utført pastisj på modernistiske forbilder.

Et godt tilløp til å utvide perspektivet i bokens første del kommer når jeg-fortelleren leser på internett om det japanske fenomenet hikikomori: menn som isolerer seg i foreldrenes hjem og nekter å delta i samfunnet. Dette er visstnok et større samfunnsproblem i Japan, der man mener det kan dreie seg om flere hundre tusen menn som lever livene sine slik. Ifølge Wikipedia er fenomenet også i ferd med å spre seg til USA og Frankrike. Hovedpersonen blir en kort periode veldig opptatt av dette, bestiller flere bøker om fenomenet og ser frem til å lese om det, her er det noe som minner om ham selv. Men dette sporet renner ut i sanden, forfatteren følger det ikke opp, det blir til syvende og sist ikke annet enn en referanse til et tidsaktuelt problem, uten at det egentlig har noe å si for romanen.

Handlingen skyter fart

Så plutselig, noe over halvveis i romanen, skjer det noe, og romanen blir straks langt mer interessant. Moren faller om mens hun høster epler i hagen, og blir liggende. Hovedpersonen ser henne ligge der fra sitt vindu i andre etasje, men han klarer ikke å forstå hva som har skjedd, eller vil ikke forstå det. I stedet for å løpe ut i hagen blir han stående og stirre. Selv ikke i en helt prekær situasjon er han i stand til å gå ut av huset. Fra side 114 til 135 har både beretningen og språket en nerve den ikke har vært i nærheten av tidligere. Hvor dypt dysfunksjonell og ødelagt fortelleren er, blir for første gang helt konkret fremstilt for oss, ikke bare en påstand, og dermed blir også spørsmålet om hva kommer han til å gjøre nå helt akutt.

Det ender med tragedie, og del to av romanen foregår hos politiet og i en rettssal, der spørsmålet ikke blir om skyld eller ikke-skyld, men om hvorvidt tiltalte er tilregnelig eller ikke. Men som med påkallelsen av de japanske hikikomori, blir også dette dessverre bare en slags gestisk påkallelse, en peking på et motiv, som så ikke utvikles nevneverdig, enn si i det hele tatt.

Avslutningen er en fiffig vri: Det går paradoksalt nok ganske godt med vår hovedperson når han blir idømt psykiatrisk behandling. Han tvinges til å omgås andre mennesker, delta i samtalegrupper, drive med enkle sysler i samvær med andre, og det får ham til å fungere bedre enn han har gjort på lenge. Slik sett blir moren, som gjennom sin forståelse og omsorg har gjort det mulig for ham å leve slik han har gjort, til romanens skurk, uten at det sies eksplisitt. Det er også et tema som liksom ligger i kim i denne romanen, jeg tar meg i å tenke på rettssakene mot terroristene Anders Behring Breivik og Philip Manshaus, der spørsmål om tilregnelighet og galskap sto sentralt, og som begge hadde mor som viktige skikkelser (på helt ulikt vis). Dette er roman- og tankestoff med stort potensiale, men det utnyttes ikke i teksten.

Tideman har skrevet en bok som bruker lang tid på å komme ordentlig i gang og som slutter kort tid etter at den begynner å bli god. De spennende temaene som romanen gir tilløp til får ikke luft under vingene, og leseren må dermed investere mye selv for å hente nye tanker ut fra boksidene. Det er ikke galt å kreve innsats fra leseren, slett ikke, men for at det skal oppleves som verdt det må nok forfatteren i utgangspunktet ha enda mer å by på enn det vi her får servert.

Ola Jostein Jørgensen (f. 1977) er forfatter og kritiker.

BLA 8/20.

Powered by Labrador CMS