Prosa

De usynlige

Maria Navarro Skarangers tredje roman skildrer en gravid ungjentes utfordringer med empati og kunstnerisk kløkt.

Publisert digitalt

Maria Navarro Skaranger

Emily forever

Roman

Forlaget Oktober, 2021

179 sider

Er det reduktivt å si at enhver roman med et annet perspektiv enn et uproblematisert middelklasseblikk nødvendigvis handler om klasse? Kan ikke en kjærlighetsroman om forholdet mellom, tja, en renholder og en hjelpepleier – om noen kunne finne på å skrive noe sånt – bare være en kjærlighetsroman? Slike problemstillinger er allerede blitt diskutert i pressen i forbindelse med utgivelsen av Emily forever av Maria Navarro Skaranger, en av sin generasjons synligste forfattere siden debuten som 21-åring i 2015 med Alle utlendinger har lukka gardiner. Bakgrunnen er at forlagets baksidetekst slår fast at romanen (blant annet) handler om klasse, noe Aftenpostens anmelder Emilio Sanhueza mener er å gjøre den en bjørnetjeneste.

Sanhuezas innvending virker basert på et grunnpremiss der størrelsen «litteratur om klasse» blir ensbetydende med «litteratur som klassekamp». Eller at den dermed ikke kan handle om noe annet samtidig, slik absolutt alle andre romaner handler om flere ting. At det må dreie seg om kampskrifter, partipolitisk propaganda, plakatkunst, som om det fortsatt var syttitallet og AKP (m-l) fremdeles fantes. Og det virker i hvert fall reduktivt, spesielt i møte med Emily forever en roman som både i form og innhold definitivt også handler om klasse i dagens Norge, uten å heve stemmen eller knytte neven en eneste gang.

Stakkars Emily

«Stakkars Emily» heter første kapittel i Maria Navarro Skarangers tredje roman, et tidlig signal om at dette ikke bare er en roman om Emily, men også om hvordan Emily blir sett av dem rundt seg – nettopp denne utforskningen av blikket på Emily avdekker ikke minst forskjeller, konfliktlinjer og maktrelasjoner som vanskelig kan løsrives fra et begrep om klasse. Sentralt blant de vurderende blikkene er forfatterjegets, som stadig bryter inn og kommenterer sin egen fortelling. «Det er synd på Emily» heter det videre, og ja, Emily er nettopp en sånn jente andre – og ikke minst den delen av Norges befolkning som primært leser og skriver romaner – synes synd på: Hun jobber på Kiwi, hvor det fysisk krevende arbeidet blir tyngre og tyngre etter hvert som magen vokser. Den lille drabantbyleiligheten hennes er skitten og rotete. Pablo har gått under jorden, litt på grunn av diverse skurkestreker han er innblandet i, men også fordi han overhodet ikke er klar for å få barn. Forholdet til den uføretrygdete moren, som i sin tur også oppdro Emily på egen hånd, er anstrengt; Emily blir sur når moren behandler henne som en tenåring, selv om hun strengt tatt fremdeles er en tenåring, og når hun blir sur, oppfører hun seg virkelig som en tenåring. Politiet vil gjerne snakke med henne om Pablo. Ting er ikke på stell.

Det er kanskje allment akseptert at det er synd på Emily, samtidig finnes det grenser for hvor mye denne medlidenheten kan hjelpe henne, hva den egentlig er verdt sammenlignet med andre, mer håndfaste ressurser:

«Dessuten bør hun sykemeldes helt. Jordmora lurer på hvorfor dette ikke er gjort før (men kjære deg, lille venn, lille blomst), vet ikke sjefen hennes at hun er gravid, hun kan ikke være høygravid i tredje trimester og jobbe fulltid i en butikk (!). Men det vet vel ikke Emily, hun tok bare færre vakter på jobb, fordi hun var sliten og kvalm. Ja vel, sier jordmora, spørs hvor mye foreldrepenger du får da.»

Så hvordan skal det gå med Emily? Om ikke Pablo er så opptatt av akkurat det, har Emily andre mennesker på sidelinjen av livet sitt som bekymrer seg: Sjefen, naboen, moren. Emily defineres i det hele tatt primært for leseren utenfra, overlagt uklar i kantene, nesten en luftspeiling. Politikvinnen som fritter henne ut om Pablo akker seg i det stille:

«Det var alltid sånne jenter, […] sånne jenter med tomme blanke drømmende slørete blikk. Vannflasker med sitronskiver i og ørepropp i det ene øret, jenter som aldri kommer i gang med oppgavene lærerne gir dem, og det er sånne jenter som ender opp med å jobbe i kassa på Kiwi.»

Også forfatterjeget strever med å bli klok på henne: «Man tenker kanskje at Emily er en sterk og tydelig kvinneskikkelse» – hehe – «men nei, Emily er svak svak». Fjern og sliten av graviditeten drømmer hun seg bort, men hvor? «[Hva] tenker hun på, hun tenker på … vet ikke, sikkert ingenting», innrømmer fortelleren, som gjentatte ganger må gi tapt i sine forsøk på å lese, forstå, komme under huden på sin egen hovedperson, og persongalleriet for øvrig. Jeget møter støtt på sine egne begrensninger, men leseren tviler aldri på at hun i siste instans er på disse romanfigurenes lag. Snarere maner tekstens metalitterære innspill til empati også der forståelsen kommer til kort, en intuitivt radikal gest til støtte for egenverdet og egenarten til alle som i det daglige flyr under fellesskapets radar – inkludert den strengt tatt rimelig udugelige Pablo, som aldri reduseres til den sjablongen han lett kunne blitt, men som gis fylde og pregnans av våkent observerte detaljer.

Litterære skildringer av livet i drabantbyen har ofte et eksplisitt element av synliggjøring ved seg, en bevisst fremheving av grupper og individer som ellers ignoreres, både i samfunnet og litteraturen – når norske bøker en gang iblant handler om unge alenemødre, utsatte ungdommer, trygdede eller minoriteter, er det gjerne i drabantbyen handlingen utspiller seg, utdypende og nyanserende i sin gestaltning av de uglesette eller usynlige. Slik kunne Gulraiz Sharifs tittel Hør her’a passet like godt på minst en håndfull andre romaner med handlingen lagt til norsk blokklandskap. Men det er sjelden selve synliggjøringen utforskes såpass elegant som her.

Om klasse og sånt

For alle sine illusjonsbrudd, er Emily forever også en rolig skildring av ungdomstid, arbeid og relasjoner, av livet på detaljplan. Om småprat på pauserommet, om klønete forelskelse, om det lille løftet man kan føle når en sang man liker spilles på radioen. Når blikket flyttes over mot Pablo, som lever et liv fullt av dop og internjustis blant småkriminelle, er tonen flatt beskrivende, befriende blottet for spenningsskapende sjangerlitterære effekter: «[Da] slår Ousman med knyttet neve, så Pablo stuper ned på gulvet. Ousman fortsetter å sparke lenge.» Forfatteren nekter å gjøre volden spennende, sexy, underholdende, en kunstnerisk avgjørelse som i et kort glimt sender tankene i retning filmene til Michael Haneke.

En liten innrømmelse til slutt: I motsetning til en nærmest samlet norsk kritikerstand, var jeg ikke spesielt begeistret for Alle utlendinger har lukka gardiner. Og som så lett kan skje når man er uenig i andres begeistring, ble det i mine øyne noe litt suspekt over det hele. Så ung! Så gøy med en bok på kebabnorsk! (Herregud for et ord, forresten.) Og så fra Groruddalen, da gitt! Denne gangen er imidlertid all mistanke som blåst bort, og jeg hiver meg villig på bølgen av entusiasme Emily forever er blitt møtt med; dette er rett og slett en skikkelig fin bok, en formfullendt og tankevekkende roman som behandler sitt stoff med ektefølt humanisme, samt en imponerende litterær finfølelse. 

Leif Bull (f.1977) er litteraturviter, forfatter og kritiker i BLA.

BLA 9/2021.

Powered by Labrador CMS