Prosa

Å snu virkeligheten på hodet

«Morgenstjernen» åpner for et stort tolkningsrom om den menneskelige bevissthetens luner og utfall, men som nærværende romantekst forløses den ikke helt.

Publisert digitalt

Karl Ove Knausgård

Morgenstjernen

Roman

Forlaget Oktober, 2020

666 sider

Når Karl Ove Knausgård i høst er tilbake som romanforfatter, har det allerede gått ni år siden sjette og siste bind i Min kamp-serien kom ut, og fire år siden Om våren, som av flere regnes som et sjuende bind i serien. I takketalen for Svenska Akademiens nordiske pris i Stockholm i 2019 snakket Knausgård om hvor skrivingen hans befinner seg nå, etter Min kamp, og av alle ting fremhevet han her gnostisismen som en inspirasjon: «Blant de gnostiske sektene som fantes på Kristi tid og i hundreårene etter, var det mange som mente at Bibelens Gud egentlig var djevelen. Og det er en besnærende og egentlig nærliggende tanke, for det løser jo med et slag problemet med Guds godhet og verdens ondskap.» I talen viser Knausgård til at djevelen tradisjonelt er forbundet med det materielle livet, mens Gud er forbundet med det åndelige livet. «Men hva om det forholder seg omvendt?» spør han retorisk.

I lesningen av Morgenstjernen tenker jeg på denne talen, både fordi romanen tråkker opp tematiske spor som forholdet mellom livet og døden, mellom det materielle og åndelige og det menneskelige og guddommelige, men først og fremst på grunn av den impulsen til å snu virkeligheten på hodet som fremkommer av sitatet ovenfor, et ønske om å omdefinere.

Tolkningsmessig vakuum

I Morgenstjernen er romanteksten utformet som et lappeteppe av ni ulike fortellere, i ulike aldre og livssituasjoner. I sentrum er universitetsprofessoren Arne, på ferie i den sørlandske skjærgården med sin psykisk syke kone Tove og deres tre barn. Arnes kamerat Egil befinner seg i samme skjærgård, men som fastboende arving til familiehytta. Egil er romanens tilbaketrukne grubler, og den som målbærer mye av det filosofiske tankegodset om menneskets forhold til døden, gjennom et essay med tittelen «Om døden og de døde». Også presten Kathrine og bergensjournalisten Jostein spiller betydelige roller – sistnevnte foretar på et tidspunkt en mental ekskurs ned i en knausgårdsk versjon av Dantes dødsrike.

Ikke overraskende er det når morgenstjernen, et fremmed himmellegeme, viser seg at denne romanen for alvor skrur seg til; som fra ingen steder stiger den opp på himmelen en varm sommerkveld, og fortellerne observerer den fra vidt ulike steder – Arne har krasjet bilen sin i skogen, Jostein er på et utested i Bergen. I mest åpenbar forstand kan stjernen leses som et symbol på det ukjente, alt det som ligger utenfor menneskenes forståelseshorisont. Flere steder i boka besjeles stjernen også med en vilje, som om den kan se menneskene den skinner over, og er i besittelse av en bevissthet. Kathrine tenker at «[d]et var som om den omdefinerte himmelen. Nå var det bare den som gjaldt. Noe forferdelig kom til å hende. Det var det den sa. Noe forferdelig kom til å hende». Men så tenker hun i neste øyeblikk: «Hvorfor skulle det ikke være tegn på noe godt?» Stjernen kan nettopp tenkes å signalisere et slikt tolkningsmessig vakuum som det Kathrine forespeiler, der menneskenes valg mellom godt og ondt har å gjøre med hvilke egenskaper vi tillegger omgivelsene. Klimakrisa er et brennbart eksempel: Hvilke egenskaper vi tilskriver naturen, om vi tillegger den en bevissthet eller betrakter den som død, tinglig materie, har betydning for hvordan vi behandler den, om vi hogger trærne skånselløst ned eller gjør det med uvilje.

Fortrengningsfornemmelser

Morgenstjernen som symbol åpner altså for et tolkningsrom. Så er spørsmålet om romanteksten fyller dette rommet? Handlingen i boka er i og for seg enkel og liketil, med gjenkjennelig tematikk rundt mellommenneskelige relasjoner, enten det er i et samliv eller mellom forelder og barn. Imidlertid blir det snart tydelig at denne romanen vil noe ganske annet enn den psykologiske realismen vi kjenner fra Min kamp. Heller enn fyllestgjørende romankarakterer fremstår de ni fortellerne som ansatser til den selvsamme metafysiske tvilen som stjernen innvarsler. Det er til virkelighetsbruddene teksten hele tiden søker, som her, når Arne observerer en krabbeinvasjon i skjærgården:

«Bukta innenfor, som endte i en liten strand av småstein, var full av krabber. Ikke små sandkrabber, men store havkrabber. Det var kanskje hundre av dem, og de kravlet og krøp oppå hverandre. Jeg hadde aldri sett noe lignende. Det var som en ormegrop. Jeg kikket bort, så guttene ikke skulle bli oppmerksomme på det, og da Asle hadde fått oss ut, startet jeg motoren og kjørte utover uten at de hadde sett noe.»

Jeg merker hvor snar jeg er med å gripe til en psykologisk lesemåte her: Arnes instinkt om å verge sine barn mot synet av krabbene kan sees i sammenheng med hans tilbøyelighet til å bortforklare eller bagatellisere deres mors psykiske sykdom, både for å beskytte dem og for å beskytte seg selv. «Hun hadde jo ikke gjort noe», insisterer han på i sin indre monolog, til tross for at han har funnet familiens katt med avkappet hode i konas atelier. Virkelighetsbruddene i Morgenstjernen har mest for seg nettopp der de frembringer en slik fortrengningsfornemmelse. Da blir det både uhyggelig og tankevekkende. Et annet eksempel er når barnehagearbeideren Emil, som vi møter i kun ett kapittel, velger å tie om at et av barna har falt ned fra stellebordet rett før foreldrene kommer for å hente. Måten denne situasjonen er skrevet frem på, har noe rystende og samtidig gjenkjennelig ved seg; jeg tror på Emils flyktige valg om å ikke si noe til verken kolleger eller foreldre, og beskrivelsen får meg til å reflektere over hvor vanlig det antagelig er å fortrenge realitetene på denne måten – som regel går det jo bra, og ingen vil noensinne få vite noe.

Fortellernes fortrengning av realitetene underbygges av en større filosofisk tematikk i Morgenstjernen, rundt betydningen av menneskets tanker og alt det flyktige som farer gjennom oss til enhver tid. «Men det er en feil vi gjør heile tida, at vi tror tanker er isolerte enheter, skilt ikke bare fra følelsene, men også fra omgivelsene de tenkes i», filosoferer Egil. Valget mellom godt og ondt dreier seg blant annet om å innse at bevisstheten vår har konsekvenser i det materielle livet, ja, at våre tanker på sett og vis materialiserer seg.

Romantekst i spagaten

Likevel: Når romanteksten glir over i det fantastiske, når det dukker opp gjenferd og halvmenneskelige vesener, opplever jeg å falle av lasset. Det skjer for eksempel der Turid løper etter en av sine pasienter i skogen ved den psykiatriske avdelingen der hun jobber, eller når Egil observerer gjenferdet av datteren til en mann han møter på toget. Spørsmålet er om jeg faller av på grunn av en tilvant lesemåte – som i eksempelet ovenfor: at det utelukkende er det psykologiske som resonnerer – eller om det er noe uforløst ved selve romanteksten. Jeg heller mot det siste. Flere steder tenker jeg at Morgenstjernen står i spagaten mellom en psykologisk realistisk lesemåte og en lesemåte som er fullstendig løsrevet en menneskelig bevissthet, der alt mellom himmel og jord i prinsippet kan skje. Det fremstår tidvis uforpliktende, som i Egils tanker om gjenferdet: «Bildet av jenta i skyggen under treet har jeg sett for meg hver dag sia. Jeg så henne, og hun var død. Det var uforklarlig. Men likevel tilfellet.» Ja vel, så var det tilfellet, men hva betyr det, all den tid det er uforklarlig?

Savner større nærvær

Morgenstjernen er, som andre anmeldere allerede har pekt på, en påfallende språklig konvensjonell roman. Jeg savner et større nærvær i teksten når Knausgård tar spranget fra realisme til en slags fantasy. Der Min kamp var opprivende lesning, med et tankestoff som fremstod rått og ubearbeidet på en litterært god måte, har denne romanen tidvis noe tungrodd ved seg, noe uttenkt eller forsont over tankene, som der Arne betrakter barna sine sovende og liksom i forbifarten tenker «at livet er noe som foregår inne i oss». Det er en idé jeg kan tro på, men jeg tror ikke på at Arne tenker dette i situasjonen. Det samme gjelder denne indre monologen til Egil: «I et glimt så jeg verden bak språket, full av forvandling og mysterier, og ei natt så jeg mi mor, Torill, i drømme.» For min del glir det ikke helt gjennom at han tenker på noe så abstrakt som «verden bak språket» i samme åndedrag som han tenker på sin egen mor – det blir på et vis en for skriftlig tanke.

Jeg har mye til overs for den impulsen til å snu virkeligheten på hodet som kan sies å utgjøre premisset for Morgenstjernen, men alt i alt klarer ikke denne romanen helt å frigjøre seg fra den tenkte ideen og å gi den et livaktig språk.

Tora Ask Fossen (f. 1993) er litteraturviter og kritiker i BLA. For tiden går hun Forfatterstudium 1 ved Universitetet i Tromsø og jobber som seminarleder i Exfac ved Universitetet i Oslo.

BLA 10/20.

Powered by Labrador CMS