Sakprosa

I kapitalens forgård

Kjetil Gyberg stiller betimelige spørsmål rundt forholdet mellom kapital, katedral og klasse i senmodernitetens kjempebyer.

Publisert digitalt

Kjetil Gyberg

Kapitalens metropolis. Byer i den nye verdenslitteraturen

Sakprosa

Solumbokvennen, 2018

239 sider

1.

I et essay om Napoli beskriver Walter Benjamin det han opplever som en av byens definerende særegenheter: dens porøsitet. Det er som om byen og dens arkitektur har tatt til seg egenskapene til den porøse steingrunnen den er bygget på:

Like porøs som denne steinen er arkitekturen. Bygg og handling går i forgårder, passasjer og trapper over i hverandre. I alle bevares det spillerommet som gjør det mulig å skape nye, uforutsette konstellasjoner. Man unngår det definitive, pregede. Ingen situasjon framstår slik den er, tiltenkt evigheten, ingen gestalt hevder sin «slik og ikke annerledes».[i]

Snarere enn en fastlagt by er Napoli dynamisk, noe som kommer til syne i et byrom der grensene mellom det offentlige og det private er utvisket. Beboernes hjem lekker ut i gatene, privatlivet blandes med det åpne samfunnets sfærer, mens arbeidet flyter inn i hjemmene. Likeledes er bygningsmassen på samme tid under konstruksjon og i forfall, og den brukes deretter, utenfor fastsatte spilleregler. Snarere enn kompakt og adskilt er Napoli en porøs størrelse, full av hulrom og med muligheter for oppløsning av de kategoriske skillene mellom klasser og grupper som finnes i modernitetens storbyer. For Benjamin, som i 1925 ble introdusert for marxismens tankegods av tekstens medforfatter, Asja Lacis, ble Napoli et presist bilde på hvilke muligheter som finnes i et byrom der tradisjon og modernitet møtes. Det porøse betegner en mulighet, både i byen og i tanken, for at det omskiftelige og ustadige er en lovmessighet i tilværelsen – og (implisitt) at denne lovmessigheten peker i retning av en mulighet for sosial og politisk omveltning.

Som en motsats til det porøse byrommet står Benjamins fascinasjon for jern- og glasskonstruksjonen som arkitektonisk metode. I Passasjeverket vies adskillige sider til denne byggteknikken, som oppsto på slutten av 1700-tallet, og som gradvis ble dominerende i byggingen av de moderne metropolene. Teknikken er best eksemplifisert ved de nesten galskapspregede konstruksjonene fra perioden: Eiffeltårnet, med dets 12000 metallbiter og 2,5 millioner bolter montert sammen uten ett eneste hammerslag, eller Crystal Palace i London, der utallige glassplater ble føyd sammen med jernrammer og rør i konstruksjonen av et byggverk hinsides enhver forestilling.[ii] At dette ble den bestemmende byggteknikken for de parisiske passasjene, som Benjamin leste som en skueplass for den moderne kapitalismens tingliggjøring av samfunnet, henviser til teknikkens nære forbindelse med storkapitalen. I dag er jern og glass en selvskreven del av enhver større by, skyskraperen som sinnbildet på framskrittets og kapitalens triumf.

De to fenomenene synes å avleire to sjikt i modernitetens sosiale geografi. Der porøsiteten først kommer til syne i områder preget av mangel og snarrådighet, er jern og glass selve sinnbildet på framskrittstroen, ingeniørkunsten og, ikke minst, en frapperende velstand som synes uforenelig med det porøse byrommet. De to momentene utelukker ikke hverandre. Snarere synes de å eksistere side om side, og dessuten i stor grad også å innvirke på hverandre. Slik Pål Norheim bemerker, er det nettopp «i metropolene og de teknologisk mest avanserte samfunnene» at byenes dobbeltliv blir synlige, og at den voldsomme velstanden framtvinger parallellsamfunn med røtter i førmodernitetens sosiale strukturer: «For med de eldgamle formene for økonomisk samkvem gjenoppstår også nøden i sine urgamle former: Tiggerne, uteliggerne og de prostituerte begynner igjen å dominere gatebildet».[iii] Velstand og mangel følger hverandre; forenklet er forvaltningen av en by et spørsmål om fordeling av midler. Når det likevel er ulikheten som råder, og dertil en ulikhet som utarter til det groteske i de mest moderne og avanserte bysamfunnene vi kjenner, melder spørsmålene seg: Hvordan fortoner livet seg i en slik by? Hvordan innvirker byen på menneskene som bor i den?

2.

Et av feltene der den moderne byutviklingens mest ekstreme sider lettest lar seg skimte er det journalist og forfatter Kjetil Gyberg omtaler som «det globale sør». I Kapitalens metropolis, en bok i grenselandet mellom reportasje, reiseskildring og litterær essayistikk, tar han for seg en rekke byer der modernitet, markedsliberalisme og sosial ulikhet avleires så vel i byrommet som i litteraturen. Med den utenforståendes blikk vandrer Gyberg i Beijing, Mumbai, Istanbul, Kairo, Johannesburg, Lagos, São Paulo og Santiago de Chile, byer som alle har det til felles at de etter mange års utvikling begynner å anta liknende former. Han intervjuer byenes kronikører, forfatterne som forsøker å lodde livet i den nye, globale kapitalens metropoler, og han leser bøkene deres. Litteraturen er en nøkkel: Byene og bøkene som skrives i og om dem er uløselig sammenknyttet – man kan lese byrommet som en bok og bøkene som en by.

De utvalgte byene deler noe vesentlig: Som postindustrielle metropoler, preget av plutselig økonomisk velstand, gjerne som følge av nyliberalistiske eksperimenter, overskrider kjempebyene i det globale sør sine egne lands grenser. Byene er ikke lenger nasjonale, men globale. De begynner snarere å ligne hverandre, på tvers av nasjonstilhørighet og geografisk beliggenhet. Deres virkelighet er på samme tid ny og gammel: I mangt speiler livet i en by som São Paulo livet i Paris på 1800-tallet (et perspektiv Gyberg tidlig framhever), men de teknologiske, økonomiske og sosiale forholdene i bokas byer er samtidig så betinget av senmodernitetens og postindustrialismens føringer at bysamfunnet – eller snarere samfunnene – utvikler seg i nye retninger, og dermed på samme tid oppleves både fremmede og underlig kjente.

Den som har lest en del historie, eller vandret sine mil i en by, vet at fortiden lever videre i nåtiden, både i fysisk og metafysisk forstand, som bygninger og forestillinger. For på tross av den rivende økonomiske utviklingen i flere land i det globale sør, og de hypermoderne fasadene som står til utstilling i byene Gyberg skriver om, er det nettopp den historiske lagdelingen som kommer til å definere framstillingen av metropolene. «… den korte gatestubben kan leses som årringene på et hurtigvoksende tre», skriver han i kapittelet om Beijing, og sammenligningen er berettiget; for i den korte gata ligger byens historie avleiret i arkitekturen, som lagvis formidler en økonomisk og sosial utvikling den oppmerksomme kan lese i byrommet. I et skittent smug oppdager Gyberg en siheyuan, en liten, tradisjonell gårdsplass fra det gamle Kina. På den andre siden av veien, derimot,

«… ligger et av Beijings mange nye byggefelt, tett fulgt av skyskraperen til det statseide selskapet Bao Steel og de funklende tvillingtårnene til elektro-giganten LG: Statskapitalismen og den private, globale kapitalismen hånd i hånd. I den smale sprekken mellom denne skinnende nye tannrekken og den gamle grå gommen på den andre siden, løper Sør-Jinhua-gaten noen få hundre meter rett øst før den brått stopper i en murvegg. Her, noen få meter fra Starbucks-kafeen i underetasjen til det andre tvillingtårnet, der forretningsmenn hastig inntar morgenkaffen på vei ned i T-banesystemet, kommer jeg over en portal inn til en glemt verden.»

Den glemte verdenen på den andre siden er et lite boligfelt. I skyggen av kapitalens tanngard lever Beijings borgere i en skitten og uorganisert hverdag i restene av en danwei, «arbeidsenheten som utgjorde den mest fundamentale byggeklossen i kommunismens urbane system». I kontrast til de striglede overflatene i Beijings hovedgater er livet i smugene påfallende landsbylikt. Det tilsynelatende paradoksale i nærheten mellom danweien og hovedgatas skinnende glassoverflater viser seg fortløpende i Kapitalens metropolis å være ikke kun en slags normaltilstand, men også en regel for byene – soliditet og porøsitet om hverandre på samme flate. Og det er her, i spennet mellom jern-og-glass-monumenter og den stadig voksende økonomiske underklassens parallelle liv i slumverdenene som skyskraperne skygger over, at litteraturen om byene blir skrevet.

3.

I hvilken relasjon står byen og litteraturen? Så lenge det har eksistert byer, har forfattere skrevet om dem. Bøkene som oppstår kan gi unike innsikter i hvordan samfunnet endrer seg. Vi leser Dickens’ eller Balzacs romaner, og avleser i dem på samme tid enkeltmenneskets kår i byen, og samtidig en nært sagt allegorisk framstilling av historien, av en epoke. Og nettopp dette er skjønnlitteraturens fortjeneste, at dens subjektive blikk og dens personfokus, gir rom til den linsen som best kan beskrive livet i en by: Den menneskelige erfaring. Der byer gjerne leses i økonomisk forstand, finnes det i menneskets erfaring et annet, helt nødvendig rom for urban utforsking. Gyberg påpeker:

«Med litteraturens prisme for øyet har man alltid mennesket, og i denne sammenheng oftest det sosialt utenforstående mennesket, i forgrunnen, og dermed både etikken og politikken – to dimensjoner som fort forsvinner i dagens dominerende økonomiske diskurs som hevder å være både objektiv, vitenskapelig og uten alternativer.»

Og nettopp det isolerte menneskets erfaring er omdreiningspunktet for så vel bøkene han tar for seg og Kapitalens metropolis selv. Hos de aller fleste forfatterne Gyberg samtaler med, fra Orhan Pamuk i Istanbul og Alaa al Aswany i Kairo til Kgebetli Moele i Johannesburg og Ferréz i São Paulo, er det menneskets ensomhet som skrives fram. Forfatterne skriver om individer som forsøker å overleve i storbyer som, i et hypermoderne speilbilde av 1800-tallets naturalisme, låser dem til sin sosiale bakgrunn, sine begrensede midler, og sin på forhånd determinerte framtid. Snarere enn bevegelse er det ofte stillstand som råder: Menneskene kan kun observere hvordan kapitalen framskynder en byutvikling som eter opp deres eget liv. Best kommer dette til uttrykk i Aravind Adigas roman Siste mann i tårnet, der en konflikt mellom det gamle og nye Mumbai settes på spissen i form av et byggeprosjekt. Gyberg leser fortellingen allegorisk: Byggherren Dharmen Shah, «en inkarnasjon av den nye, hensynsløse kapitalismen», hvis eneste begjær er å reise nye skyskrapere, møter motstand i den pensjonerte læreren Masterji, en brahmin som representerer et nostalgisk fortids-India, og hvis plassering i kastesystemet og mangelfulle forståelse for middel- og underklassene til sist blir hans undergang. Hans forsøk på å stå imot feiler, men likevel ser Adiga selv et håp i romanen, i form av dens potensielt vekkende virkning, at litteraturen kan åpne blikket for at «ingenting i India er uunngåelig, intet aspekt ved fattigdommen eller elendigheten». Likevel benektes romanene løsningene forfatteren foreskriver: Forsøkene på å stå imot kapitalutviklingen er stort sett fåfengte, fortvilede protester mot en kapitallogikk som ikke tar høyde for verdien av verken historie, tradisjoner eller mennesker. Det andre alternativet, å forsøke å drive med strømmen, ender gjerne i drukning: Beijing er, skriver Qui Huadong, «en enarmet banditt der man fort kan bli en mynt som svelges og spyttes ut igjen».

Huadongs metafor er treffende. I Kapitalens metropolis er mennesket i siste instans en sjetong, en forbruksvare. Og det er denne gjennomkommersialiseringen av byen, hvis sterkeste uttrykk er den moderne jern-og-glass-arkitekturen, som befester de sosiale og økonomiske skillene i storbyene. Spørsmålet om klasse er påtrengende, for i den statlig sanksjonerte nyliberalismens klokkertro på at den økte velstanden på toppen vil være en ressurs også for de lavere klassene – en tro som i Kapitalens metropolis dementeres fullstendig – forsterkes den økonomiske ulikheten inntil det parodiske i og av selve byrommet. Leser man skyskraperne og den overdådige velstanden som framskrittsprodukter, blir barbariet synlig når de sammenlignes med smugene mellom byggene. Sitt kanskje mest groteske utslag får denne utviklingen i Johannesburg, hvor Gyberg observerer ettervirkningene av tiår med apartheid, forløst i en viltløpende kapitalisme som har endt opp med å befeste både de sosiale og etniske skillene i byen. Blant Johannesburgs mange prestisjebygg er det særlig ett som skiller seg ut, det kjegleformede Ponte Tower:

«I kjeglens indre rom, der den hvite fiffen i sin tid kunne stirre opp på en badeball av blå himmel fra det lille, eksklusive kjøpesenteret i bunnen av bygget, skulle snart byens anarkistiske vending få sitt fremste symbol i form av en enorm søppelfylling skapt av møbler, matavfall, avføring og lik som bare ble dumpet ned i byggets indre fra de hundrevis av vinduene oppover i etasjene.»

Som allegori betraktet kunne ikke tårnets utvikling vært tydeligere. Byens kompliserte historie – fra kolonisering via frigjøring og til nyliberalistisk frislipp av markedskrefter på den globale arenaen – gjør det vanskelig å tenke på utviklingen kun som forfall. Men på tross av potensielle positive utviklinger, være seg i politikken eller i den overordnede økonomien, framstår det hos Gyberg som om forvaltningen av kapitalen har fulgt et spor som kun har forsterket de allerede eksisterende konfliktlinjene i et land som Sør-Afrika, med det tilsynelatende uunngåelige resultat at det opprettes parallelle verdener: Overklassen og den øvre middelklassen lever avsondret i sterkt bevoktede enklaver, mens den store underklassen og den lavere middelklassen holder ut på hvilke måter som enn er mulige, noe som, slik Norheim bemerker, oftest innebærer at nøden trekker ut på gata for å overleve.

4.

Kapitalens metropolis er på mange måter en nødens bok. Den er på sitt sterkeste når Gyberg ikke kun ser byen i litteraturen, men også litteraturen i byen, når blikket forlater kronikørene til fordel for de virkelige fortellingene som finnes i gatene. I slummene, ghettoene og favelaene, der brorparten av byenes befolkning lever, settes jern og glass i relieff av menneske på menneske, liv på liv, som lever i fasadenes sprekker. Og det er her Benjamins porøsitet blir synlig, både som resultat av kapitalutviklingen, og som en mulighet til å motvirke den. Selv om ulikheten, og dens manifestasjoner både arkitektonisk og geografisk, er gjeldende for alle byene Gyberg skriver om, er det kanskje mest presserende eksemplet å finne i São Paulo. Byen, som er kjent for en ekstrem ulikhet i velstandsfordeling (synlig på fotografier hvor et tynt gjerde er alt som skiller en falleferdig favela fra overdådige luksusleiligheter), framstår som absurd i ordets rette definisjon, altså som fornuftsstridig til det meningsløse. En samtale med forfatteren, rapperen og lokalpatrioten Ferréz kutter til dybden av Brasils lagdeling; han er bosatt i bydelen Capão Redondo, et område gjennomsyret av vold og kriminalitet, men også av en sterk selvstendighetsfølelse:

«’Volden her er den samme som den som begås av store internasjonale selskaper,’ begynner Ferréz etter at vi har satt oss rundt et bord i en liten dagligvarebutikk som også fungerer som kafé. Han legger hurtig ut om hvordan den omfattende narkotikahandelen i bydelen kapitaliserer på fattigdommen, og hvordan politivolden som gjennomsyrer nabolaget er en del av det profittbaserte systemet. ‘Når en ungdom fra periferien dør, tjener staten mer på det enn på om han var i live, i form av alt papirarbeidet, dokumentasjonen og begravelsen. Selv døden er profitabel,’ sier han dystert. Dette er stedet Ferréz skriver fra: Et sted der avkastningens logikk ifølge forfatteren alene råder grunnen.»

Og det er her vi når kjernen av Gybergs kritiske prosjekt. Hvordan arter livet seg i det globale sørs metropoler? Statene har alle latt nyliberalismen styre politikken, og de har gradvis ervervet seg konservative, til dels reaksjonære styringsorganer. Erdogans Tyrkia, militærregimenes Egypt, det statskapitalistiske Kina og et Mumbai gjennomsyret av en hinduistisk nasjonalisme som nærmer seg fascisme i sitt vesen: Alle synes å være produkter av kolossal ulikhet, korrupsjon og kompiskapitalisme, alle klare med visjoner om orden og trygghet. Med Jair Bolsonaros seier i presidentvalget i Brasil i oktober ble enda et navn føyd til lista. At den reaksjonære bølgen tilsynelatende kan spores direkte tilbake til nyliberalismens politiske og økonomiske eksperimentering, antyder at det økonomisk liberale prosjektet til dels har feilet, at det, som Gyberg påpeker innledningsvis, har oversett både etikken og politikken i forvaltningen av en by.[iv]

Det er nok ikke så enkelt. Noe av grunnen til at Gybergs tanker blir så overbevisende, skyldes nok at forfatterne og bøkene han skriver om nettopp fokuserer på ulikheten og urettferdigheten i den moderne byen: I overveiende grad er de fortellinger om ensomhet, forfall og fremmedgjøring, noe som gjør bokas sosiale og politiske utsyn svært konsentrert om et bredt, men samstemt perspektiv. Men den kumulative effekten kan heller ikke benektes. Når lignende problemer oppstår igjen og igjen i byer på kryss og tvers over kloden, tyder det på at politikken og forvaltningen i de gjeldende områdene leder i samme retning. Lovnaden om muligheter, om fritt konsum, og om trickle down-effekter, som er blant grunnsteinene i den økonomiske liberalismen, later kun til å passivisere, for ikke å si å modellere mennesket om til en forbruker. Økonomien blir det styrende prinsippet, ikke kun for finansbransjen, men for staten og for enkeltmennesket. For de bemidlede er tingliggjøringen et faktum, «den tilsynelatende ‘klassefrie’ miksen på kjøpesenteret er et simulakrum av frihet og likhet basert på forbruk, der retten til vindusshopping og billig kreditt i den nyliberale æraen har erstattet den sosiale kontakten som i sin tid lovet folk rettigheter og omfordelte sosiale goder». På den andre siden bemerker Ferréz at mannen og kvinnen i gata «føler for lite hat mot dem som utbytter dem». Klassebevissthet framstiller han som en utopi, noe som i et individualisert samfunn, der egennytten leder an, ikke kan oppstå. «Så hat er en snarvei».

5.

Det er ikke dermed sagt at det kun er elendighet å spore i de store fattigkvartalene rundt metropolenes sentrumskjerner. Benjamins analyse av Napoli dreier seg nettopp om hvordan befolkningen evner å bruke byrommet, nært sagt på tvers av hva dets intenderte funksjon skulle være. Flere av ghettoene Gyberg besøker framstår som porøse, som mulighetsrom, og her kan en form for håp skimtes; på ingen måte for en utjevning av ulikhetene, men i det minste for at menneskelig samliv ikke nødvendigvis forfaller i barbari under økonomisk og sosialt press. Særlig Lagos viser seg som en by der dagliglivet stedvis begynner å utspille seg under andre bestemmelser. I slumområdet Makoko, bygget på stylter ute i en lagune, blir porøsiteten påfallende:

«Det første du fylles av er forferdelse: over stanken fra vannet, over den suppetykke blandingen av søppel og sjø, over de små barna som svømmer og dykker uhemmet mellom huspålene. Men så, når du endelig har funnet balansen på tofta og ikke lenger er livredd for å falle over bord, begynner du å se det fascinerende ved stedet: Det intrikate nettverket av vannveier, det flytende grønnsaksmarkedet som plutselig seiler forbi, tett fulgt av en fiskehandel og en liten kolonialvarebutikk. Selv før du ankommer den flytende skolen som ligger i relieff mot den lange fastlandsbroen over mot høyhusene på Lagos Island, og som mot denne prangende moderniteten fremmer sitt eget urbane prinsipp, har du fått et glimt av et lite samfunn som tross alt synes å fungere på egne premisser.»

Som en motsats både til Johannesburgs narkotikafylte slumområder og Lagos’ private luksusøyer, er Makoko et parallellsamfunn som overlever tilsynelatende uanfektet, en by inni byen, der et liv utenfor storkapitalen viser seg å være mulig. Framviser ikke Makoko en form for kreativ ingeniørkunst som, nettopp ved å bryte med storkapitalens premisser (som den uansett er utelukket fra), sporer opp gamle veier til å organisere samfunnet, basert både på handel og på samhandel? Myndighetene i Lagos har gradvis kjøpt seg inn i Makoko, sanert områdene og revet deler av pålebebyggelsen. Når ikke alt ble revet, skyldes det befolkningens motstand, et kollektivt engasjement mot kapitalens logikk, noe som inngir Benjamins tese en viss gyldighet.

Men i Kapitalens metropolis framstår Makoko som et unntak. Selv om flere av de fattigere områdene tross alt fungerer som sluttede enheter, er de uunngåelig knyttet til den øvrige byen, nettopp i egenskap av de store skillene, og av arkitekturen den resulterer i. Når det likevel er håp å spore hos flere av forfatterne, blir det dermed vanskelig å forstå om de er naive idealister, litterater utenfor problemsfærene, eller om det faktisk er grunn til å bevare håpet om at strukturene kan endres, og at litteraturen kan være av betydning i så henseende. Selv Ferréz, som påberoper hatets kraft, viser seg som håpefull, om ikke som forfatter, så i det minste som menneske: «’For meg handler litteratur om å forandre liv,’ bekrefter Ferréz om sin egen rolle i lokalmiljøet. ‘Når jeg ikke lenger kan forandre folks liv, vil jeg slutte å skrive.’»

6.

Jeg tar meg i å tenke at Gyberg kan sympatisere med Ferréz. Som svært få andre bøker om bøker utgitt her til lands evner Kapitalens metropolis å aktualisere forbindelsene mellom liv og litteratur, og videre mellom litteratur og politikk. Det gjelder åpenbart ikke diskusjoner om bisettelsesbrosjyrer og mulige drapsanklager, men om hvordan mennesker lever i byer, og hvordan byer virker på mennesker. Den i all hovedsak realistiske litteraturen Gyberg tar for seg har også sine begrensninger, men nettopp ved å lese byromanene som fortellinger om mennesket i byen settes politikken på kartet, og det i overveiende grad. Ulikheten taler sin sak allerede for øynene som ser, men det er kanskje først ved å artikuleres i språket at den kan innvirke på leserens forestillinger, som et sjokk eller en nødbrems. Når forfatterne gang på gang skriver om mennesker i fritt fall gjennom liberalismens hovedsteder, er det neppe for underholdningen alene, men noe som skjer av nødvendighet. Kan man si at nødvendigheten bærer med seg en politikk? Hvis så er skrivingen av bylitteraturen en kritisk virksomhet som, tross litteraturens dobbeltrolle som underholdning og tankeføde, tar for seg å observere, artikulere og å kritisere en virkelighet som oppleves som uholdbar.

Gjelder ikke da også det samme for Gyberg selv? Det må sies: Jeg har vanskelig for å tvile på at hans observasjoner i ulikhetens byer er riktige og viktige. At boka ikke evner å gi et fullverdig bilde av livet i de enorme byene, og ei heller dekke over all litteraturen, men heller gir et utsnitt, minsker ikke observasjonenes og lesningenes verdi. Kapitalens metropolis er skrevet med stor stilsikkerhet og kritisk distanse – selv om sistnevnte nok i stor grad er formet av forfatterens kapitalkritiske grunnholdning. Men nettopp i distansen skapes muligheten til å se forbindelser på tvers av tid og rom: Mellom 1800-tallets Paris og 2000-tallets Santiago, mellom Santiago og Johannesburg, og, i et avgjørende moment, mellom det globale sør og Oslo, Skandinavia, «Vesten». Når Gyberg i bokas epilog vender blikket mot byutviklingen på Tjuvholmen og i Bjørvika, fungerer det som et forløsende sjokk for blikket. Det som gjennom boka har foregått «der borte» viser seg å eksistere i vår midte, og det er denne oppmerksomheten som gir boka en videre politisk slagside, og som avkrever svar på en hel rekke spørsmål om byer, kapital og forvaltning. Mennesker bor tross alt i byer, og det er nettopp spørsmålet om hvordan man bor, altså hvilke muligheter man er gitt, som kan gi innsyn i maktens forvaltning av så vel kapital som politikk. En kritisk bevissthet om disse forholdene er, vil jeg tro, et steg i retning av en mer etisk forsvarlig byutvikling.


[i] Walter Benjamin, Denkbilder, Suhrkamp, 1994, s. 9.

[ii] Walter Benjamin, Passasjeverket, Vidarforlaget, 2018, s. 321–347.

[iii] Pål Norheim, Oppdateringer, Kolon forlag, 2014, s. 51.

[iv] En verdifull referanse her er Magnus Marsdals essay «Den økonomiske liberalismens 11. september», trykket i Morgenbladet i starten av september. Marsdal utlegger forbindelsen mellom Pinochet-regimet i Chile og den økonomiske nyliberalismens ledestjerne, Frederick Hayek, samt fortielsen av denne relasjonen blant Hayeks nålevende støttespillere. De katastrofale følgene av Pinochets frihandelseksperiment, hvilket har resultert i at Chile har «en nasjonal inntektsdistribusjon som er blant de mest sosialt urettferdige i verden», kommer godt til syne i Kapitalens metropolis.

Powered by Labrador CMS