Kritikk

På randen av friheten

Margunn Vikingstad kunne stolt enda mer på egen vurderingsevne i denne ellers intelligente essaysamlingen om skandinavisk samtidslitteratur.

Publisert digitalt

Margunn Vikingstad

Rapportar frå randsonene

Essay

Pelikanen, 2021

119 sider

Mens sola steker på søppelfyllingen hvor han bor med en familie i total oppløsning, tenker fortelleren i Jan Roar Leikvolls roman Fiolinane (2010) på sin døde søster, og erkjenner at «no var bandet på sitt sterkaste, for eg levde, storesyster levde ikkje». Unggutten kan tenkes å befinne seg i det Margunn Vikingstad i essayet «Utgraving av liv» omtaler som en både fysisk og eksistensiell «randsone», et ørkenlandskap hvor alle lever på grensen mellom liv og død. Tross de ekstreme livsforholdene og tapet av søsteren forsøker gutten å være tro mot sin egen lengsel etter å bryte seg fri fra det voldspregede samfunnet han lever i og er avhengig av.

Fiolinane knytter seg dermed til flere av de grunnproblemene som utforskes i Rapportar frå randsonene. I essaysamlingen, som er Vikingstads første bok, formulerer den erfarne kritikeren et mål om å «sjå korleis samtidslitteraturen skildrar og problematiserer lengt etter fridom, erfaringar av tap og kva sort tilhøyr og fellesskap ein søker og eventuelt finn». Dette gjør hun ved å gå til litteratur som opererer i randsoner, et begrep hun henter fra økologien. Der utgjør randsonen en «utvekslingsstad og spreiingskorridor for ulike artar».

Alt er overganger

Foruten Leikvoll utsettes Sara Stridsberg, Geir Gulliksen, Inger Bråtveit, Anne Oterholm, Helle Helle og Jon Fosses forfatterskap for innsiktsfulle lesninger. Randsonebegrepet blir en nyttig samlekategori som minner om overgangstilstandene alle disse forfatterne gjør bruk av, tross tilsynelatende store tematiske og stilistiske forskjeller på tvers. Noen av utgivelsene er særegne spredningskorridorer i seg selv – foruten Stridsbergs bruk av historisk forelegg er Bråtveits referanser til eventyrsjangeren et eksempel – mens det i alle forfatterskapene finnes litterære personer som befinner seg på randen mellom liv og død, på vei ut av barndommen eller i forvirringssonen mellom drøm og virkelighet.

Randsonebegrepet er likevel ikke den viktigste tråden i Vikingstads tolkningsarbeid. Til det er metaforen for vid, og den kan bety alt og ingenting: I ytterste konsekvens er jo alle bøker spredningskorridorer mellom forfatter og leser, og alle mennesker befinner seg kontinuerlig i overgangsfaser. Begrepets bruksområde begrenser seg da også til enkle konstateringer om at både Stridsberg og Fosses litteratur «konfronterer oss lesarar med grensetilstander», eller at Helle Helles karakterer befinner seg i en «emosjonell randsone».

Personlig og kollektiv frihet

Vikingstad har heldigvis funnet andre, mer produktive tolkningsnøkler i møte med forfatterskapene hun behandler. I grunn kunne hun stolt på at disse alene hjalp leseren til å se den smarte sammenstillingen hun har foretatt. Foruten egne tapserfaringer er Simone de Beauvoirs frihetsbegrep og eksistensialistiske etikk viktige springbrett i møte med litteraturen som «på ulike måtar tematiserer og utfordrar våre moderne førestillingar om fridom». Om vi tenker oss den moderne friheten som en idé om at menneskets frihet er ukrenkelig og knyttet til institusjonaliserte, personlige rettigheter, vendes tanken mot individets ferdigetablerte frihet i dagens skandinaviske samfunn. Beauvoirs tvisynte etikk  åpner imidlertid opp for å betrakte et slikt frihetsbegrepet kritisk, noe Vikingstad benytter seg av til fulle.

Beauvoir er opptatt av at det vi «gjer som frie individ, vala våre, påverkar andre – og det må vi ta ansvar for». Den ambivalensen som ligger i at mennesket er fritt og avhengig – av andres frihet – «på same tid», bruker altså Vikingstad til å undersøke litteratur som vokser frem i skandinaviske velferdssamfunn hvor det heter at samfunnsfellesskapet gjør oss friere og likere enn alle andre i verden. Men hva foregår i skyggen av en slik fortelling?

For hvor frie evner, eller tør, vi bli når velferdsstaten har organisert det slik at vi i stadig mindre grad er avhengige av private, mellommenneskelige bånd for å overleve? Gjennom samfunnsorganiseringen er vi sikret maksimal frihet til å realisere oss selv, uavhengig av kjernefamilien. For å si det med Beauvoirs todelte frihetsbegrep: Situasjonen gir oss konkret frihet til å utvikle vår eksistensielle frihet som mennesker. Men griper vi den? Dette undersøker Vikingstad særlig godt i essayene om Helle Helle og Anne Oterholms tidvis tafatte romanmennesker som, ofte i forlengelsen av et personlig tap, vegrer seg «for å gi sin fulle tilslutning til det livet dei lever». De «forskansar seg i møte med andre menneske, nokre gonger med vilje, andre gonger av vane, eller berre fordi dei ikkje evnar noko anna».

Hos Inger Bråtveit stiller det seg annerledes: Der møter en unge jenter som, i møte med den kullkastende forelskelsen, «går rakt inn i det ukjende». Hos disse er ikke tapserfaringen, som hos Oterholm, noe som fører inn i inautentisiteten; den utgjør heller en milepæl på veien mot å «bli eit sjølvstendig individ og eit kritisk tenkande menneske». Gjennom dette essayet, som for øvrig er samlingens beste, får Vikingstad frem hvor mye det kan koste å overskride sin egen situasjon. Hvor mange tør å være frie som Inger Bråtveits ungjenter, i et trygt, men materialistisk velferdssamfunn preget av sterke konformitetsidealer?

Ved å vise frem kontrastene på tvers av Bråtveit, Helle og Oterholm minner Vikingstad oss om hvilke mulige strukturer som forhindrer enkeltindividet i å benytte seg av egen frihet, og strekke seg mot den andres, i samfunn hvor alle på papiret er frie. Slik vendes et indirekte, men kritisk blikk mot en samtid hvor stadig flere bruker frihet og fritid til å gå tapt i bilder av seg selv og andre, i en virtuell verden hvor idealer som skaper ufrihet, regjerer.

Et tematisk triangel

Vikingstads egen tapserfaring blir dessuten et omdreiningspunkt som fletter samtidsforfatternes ambivalente framstillinger av frihet med essaysamlingens andre pulserende åre: refleksjoner rundt hva litteraturen gjør for henne. Bøkene blir en dør på gløtt ut av en situasjon preget av hjemløshet eller savn: «For å lese og skrive kan skape band til det og dei som ikkje lenger er her», skriver Vikingstad innledningsvis, og forteller likefrem og ærlig om å miste en mor til selvmord. Det fremstår ikke overraskende at essayisten finner hjem i en litteratur hvor Jon Fosses Asle maler vekk bildet av tapet sitt, eller hvor jeg-fortelleren i Leikvolls golde ørkenlandskap hører en melodi for alt i bestefarens fiolinspill, selv når savnet etter søsteren er som verst.

Slik pendler Vikingstad, med et kortfattet og prisverdig usentimentalt språk, mellom tre punkter i et tematisk triangel. Hun viser hvordan forfatterskapene blir store for henne personlig, hvordan de sier noe om frihet i vår skandinaviske samtid, og hvordan de peker mot noe tidløst ved menneskets frihetslengsel: Selv når mulighetene til å leve den ut er som best, kan personlige kriser utslette evnen til å være tro mot friheten. Og når omgivelsene begrenser individet, lever driften til å overskride situasjonen videre.

Fordi sammenstillingen av disse forfatterskapene fremstår velbegrunnet, og fordi Vikingstad leser hver enkelt så oppmerksomt og kjærlig, kunne hun med fordel vært mer påståelig. Ofte sniker det seg inn et «kanskje» foran de ellers grundige påstandene. Hun kunne strøket disse forbeholdene, for hun overbeviser med tanke- og formuleringskraft. Mest av alt demonstrerer samlingen det som innledningsvis formuleres som en programerklæring, hvor Vikingstad legger seg tett opp til Toril Mois språksyn: Litteraturen gjør oss ikke nødvendigvis til bedre mennesker, men den kan hjelpe oss til å betrakte oppmerksomt virkeligheten vi omgir oss med.

Anna Serafima S. Kvam (f. 1995) er utdannet litteraturviter og jobber som kritiker i Stavanger Aftenblad.

BLA 11/12-21

Powered by Labrador CMS