Kritikk

Død, hvor er din brodd?

Kjetil Røed deler fornuftige perspektiver på døden, men mangel på språklig nerve svekker mysteriet.

Publisert digitalt

Kjetil Røed

Kunsten og døden – en bruksanvisning

Sakprosa

Res Publica, 2021

280 sider

Jeg lever et liv som ville fått mitt 20 år yngre jeg til å vemmes. Jeg røyker ikke lenger en pakke sigaretter om dagen. Jeg drikker mye mindre. Jeg har et balansert kosthold. Jeg trener, noe mitt 20 år yngre jeg ville synes var utilgivelig vulgært. Og jeg trener til og med ofte, helst fire-fem ganger i uken, og andre dager prøver jeg å gå 12 000 skritt for å veie opp. Alt dette gjør jeg til syvende og sist på grunn av døden. Uten døden, ingen skritteller. Og likevel er tanken på et liv uten døden som punktum, like fryktinngytende som døden selv. Hvis det ikke lenger skulle vært noen forskjell på et mikrosekund og en milliard år, hva ville egentlig vitsen være med noe som helst?

Døden er både helt alminnelig og fullstendig fremmed, uleselig, uutgrunnelig, religionens siste trumfkort. Hvordan vi skal innfinne oss med dette uunngåelige, nødvendige, og samtidig fullstendig uakseptable faktum at vi på et øyeblikk går fra å være til å ikke være, er et mysterium som har hjemsøkt menneskeheten siden begynnelsen. Nå er det kunstkritikeren Kjetil Røeds tur til å prøve å finne en løsning.

Gå til onkel og bli vis

Bokens bærebjelke er Røeds onkel Trygve. Etter hans død i en alder av 82 år, gikk Røed, hans far, og Trygves venninne Aud til en bortgjemt koie på Hedmarksvidda for å spre asken hans. Trygve hadde vært en ivrig turgjenger, og denne enkle trekoia var hans paradis på jord. Vi blir med reisefølget på tur, mens vi gradvis blir innviet i Trygves udramatiske, men hemmelighetsfulle liv som ansatt ved Statens Skogfrøverk på Hamar. Han bodde alene på en liten hybel på arbeidsplassen og holdt familie og venner skjult for hverandre – Røed og faren hadde aldri møtt Aud før askespredningsturen, selv om Trygve og Aud hadde vært venner i flere tiår. Avholdsmann, hobbysnekker og friluftsentusiast, og etter alt å dømme en lykkelig mann med en dyp, fundamental sinnsro. Det er et varmt portrett Røed skisserer av et menneske som skapte et liv på sine egne premisser; samtidig sier boken, om enn indirekte, mye om hvor subjektiv en slik modell for det gode liv nødvendigvis må være. Jeg ville ikke holdt ut en uke i onkel Trygves sted. Det høres helt grusomt ut.

Men nå heter ikke denne boken Onkel Trygve og døden – en bruksanvisning. Fortellingen om onkel Trygve gir først og fremst struktur til det som her er Røeds hovedanliggende, nemlig hans betraktninger om hvordan kunsten kan hjelpe oss å håndtere døden, både som individer og som samfunn. I den anledning byr han på lesninger av både klassiske og samtidige kunstverk som på forskjellige vis går vår egen dødelighet i møte. Blant klassikerne blir renessansemaleren Hans Holbein den yngre gjenstand for to diskusjoner, først for Ambassadørene, med sin perspektivforskyvende skjeve hodeskalle i forgrunnen – også drøftet av John Berger i sin klassiker Ways of Seeing – siden for Den døde Kristus. Om dette maleriet i toner av grått og grønt av «en høyst menneskelig kropp som har vært død en stund» får vi vite at det nesten ga Fjodor Dostojevskij et epileptisk anfall da han først så det; da fyrst Mysjkin i Idioten utbryter at «Det bildet kan ta gudstroen fra en!» er det forfatteren selv som skriker ut sin forferdelse i møte med maleriets insisterende, råtnende jordiskhet. «Ikke engang som troende kan man flykte fra sin egen kropp», som Røed skriver her.

Stoisk ro

Døden var som kjent sjelden langt unna når Edvard Munch svingte penselen, og Røed velger seg et senere, ikke fullstendig ihjeldrøftet motiv av vår største maler, det brutalt selvutleverende Selvportrett med flasker fra 1930-tallet. Den staute kunstnerhøvdingen fra tidligere selvportretter er her erstattet av en fomlende, forvirret fyllik omringet av tomflasker, uten at motivet dermed blir ynkelig. Den kraftfulle utførelsen gir autoritet og tyngde til det vi ser – og fremkaller dermed en annen reaksjon enn den vi ville hatt «dersom vi hadde støtt på en slik kar i det virkelige livet». Stoisismen, med sin vektlegging av sindig aksept, har de siste årene noe uventet seilt opp som trendfilosofi for gutta som har lest Jordan Peterson og fått blod på tann. Denne antikke filosofiske retningen går også igjen i Røeds bruksanvisning, og det er noe av dette Munch legger for dagen «ved å stille sine egne laster ut til allmenn beskuelse».

Samtidig er ikke dette en ren nostalgisk hyllest til karslige dyder; Røed er en moderne mann, og her er også plass til mykere verdier, ikke minst i en komparativ lesning av Caspar David Friedrichs maleri Vandreren over tåkehavet og Anne Katrine Dolvens videoverk Moving Mountain. I begge står tåkelagte fjell sentralt, men der Friedrichs vandrer betrakter tåkehavet ovenfra, et opplyst og maskulint individ som bokstavelig talt har lagt naturen under seg, er perspektivet til de to kvinnene som representerer publikum i Dolvens verk mer ydmykt og undrende, en innstilling Røed oppmuntrer leseren til å dele, og som det er lett å slutte seg til.

Jeg, vi og døden

Det er på mange måter et sympatisk prosjekt Røed har på gang her, selv om det dypest sett er dømt til å mislykkes. Gudene skal vite at dette er noe vi har et uavklart forhold til, og de sosiale og politiske sidene ved alderdom og død er velegnet stoff for debatt. For dette er ikke en udelt individorientert selvhjelpsbok i dødsmestring. Røed skriver fornuftig om hvordan ungdomsdyrking, markedslogikk og vitenskapsmonomani står i veien for sunnere, mer helhetlig menneskelige perspektiver som kan gjøre livets oppløpsside langt mer levelig, om jeg får tillate meg et slikt adjektiv i denne sammenhengen. Når plutokrater og genetikere enes om at aldring og død er patologier som bør bekjempes med alle midler, burde alarmklokkene ringe hos noen hver; en dystopisk skrekkvisjon av genetisk modifiserte Jeff Bezos-er og Elon Musk-er som bare ikke blir eldre er ikke så usannsynlig som man kunne ønske.

En setning fra Heidegger går igjen hos Røed – «Jeg dør, man dør ikke». Å erkjenne, for slik å kunne forsone seg med døden er å erkjenne sin egen høyst spesifikke død, ikke døden som allmenn erfaring eller abstrakt konsept. Boken er best der den ligger tettest på nettopp dette partikulære, hvor trykket er høyest og hvor Røeds egen sårbare dødelighet er tydeligst. For er det noe jeg ofte tar meg i å savne underveis i lesningen, er det en tydeligere nerve, en mer følbar uro nedfelt i språket. I uanstrengt, men litt lunken og nøktern prosa refererer Røed flittig til vestlig filosofi og litteratur i tillegg til et kunstfelt han naturligvis kjenner inngående, og det er ofte både lærerikt og interessant. Men det grøssende ubehaget som preger så mange av verkene han diskuterer, er bare unntaksvis til stede i selve teksten. Resultatet er en bok som står på utsiden av sitt eget stoff på en måte som føles frustrerende, samtidig som jeg jo må medgi at jeg ikke vet hvordan en bok som til fulle kom under huden på døden – døden! – ville sett ut. Røed har kanskje gitt seg selv en umulig oppgave, så det spørs om han kan klandres for ikke å ha løst den.

Leif Bull (f.1977) er litteraturviter, forfatter og kritiker i BLA.

BLA 11/12-21

Powered by Labrador CMS