Tid for langsomhet

Kari Løvaas

Skapelsens sukk og klage. Et bestiarium

Essay

Kolon Forlag, 2022

175 sider

Innledningsvis i essaysamlingen Skapelsens sukk og klage. Et bestiarium hører vi om forfatterens migreneanfall som er så kroppslig uutholdelige at hun roper ut i lufta: «’Nei!’, eller ‘Slutt’, eller ‘Slipp!’ eller ‘Jeg orker ikke mer!’». Sykdomserfaringen gjør henne selvbevisst. Henvendelsen ut i lufta har tilbakevirkende kraft på henne selv. Hun spør seg hva det betyr fra et menneskelig ståsted å henvende seg til en usynlig vilje: «Det dreier seg kanskje om en slags infantil ønsketenkning. Gjøre smerten til et problem som kan løses slik mennesker gjerne vil løse problemer seg imellom: finne problemets opphav i en intensjon eller vilje som kan beveges.»

Hos Kari Løvaas er veien fra kropp til tanke ofte kort. I sitatet over vekker ordvalget «infantil ønsketenkning» først en forventning om noe naivt og godtroende, som brytes av forestillingen om en ond vilje som må snus.

Å gjenkjenne seg selv

De i alt åtte essayene i samlingen er spekket av utvidende sprang og sammenstillinger som angår hva et menneske er. I god essayistisk ånd søker forfatteren svar gjennom å følge spørsmålenes forløp: et spørsmål leder til et annet. Som i spørsmålet om menneskers verdighet: «Hva som utgjør menneskers ‘verdighet’ formuleres ofte som svar på spørsmålet om hva det er som skiller mennesker fra ‘dyr’», reflekterer Løvaas, og går over til å undersøke hva denne tanken betyr, tanken om at mennesket har egenskaper dyr ikke har. Mennesket er for eksempel et dyr pluss selvbevissthet, foreslår hun, og peker slik tilbake på sin egen klage innledningsvis.

Som tittelen antyder, er både klage og «bestiarium» viktige motiver. Et bestiarium, leser jeg når jeg slår opp, er en «teologisk-moraliserende naturhistorie fra middelalderen» som «beretter om sanne eller oppdiktede egenskaper hos virkelige dyr og fabeldyr». Og nettopp middelalderteologi er en del av referansegrunnlaget til Løvaas. Essayene fletter sammen idéhistoriske utgreiinger med nedslag i, foruten middelalderteologien, Walter Benjamins mimetiske språkfilosofi og lesninger av forfattere så forskjellige som Lars Amund Vaage, William Shakespeare, Kerstin Ekman og Selma Lagerlöf. Også Karin Boyes dystopiske framtidsroman Kallocain er en sentral referanse. Det er i det hele tatt et omfattende og til tider innviklet materiale Løvaas bygger samlingen rundt – sammensatt og ekspanderende som et bestiarium. Referansene har til felles at de tegner opp grenseoppganger for hva mennesket er, eller snarere: hva mennesket gjenkjenner seg selv som.

Mellom teori og praksis

Ifølge renessanseteologen Pico della Mirandola er mennesket gjennom fornuften den eneste skapningen som skaper seg selv, og for Martin Luther er det «framfor alt talen som skiller mennesket fra andre dyr»: «Barnet var å betrakte som en leirklump som det var pedagogens ansvar å forme og danne til et dugelig menneske.» I og med reformasjonen ble Bibelen som kjent gjort tilgjengelig for massene gjennom trykkekunsten. Via litteraturprofessor Thomas Götselius’ avhandling om trykkekunst og subjektdannelse spør Løvaas om skriftliggjøringens demokratisering ikke også opprettet en ny form for underkastelse, der det kun er den som mestrer lesing og skriving som blir gjenkjent som subjekt.

På dette området utgjør de litterære referansene en motstemme til de teologiske. Ekman og Lagerlöf peker mot naturen og landskapets rolle i menneskelivet – Ekman gjennom sin natur- og skogsfilosofi, og Lagerlöf som en landskapets samtalepartner. Essayisten Løvaas befinner seg nemlig i torpstua hun og mannen disponerer i svenske Värmland, ikke langt unna der Lagerlöf vokste opp på herregården Mårbacka. Vi får høre om spaserturer Løvaas tar med sønnen August i skogen rundt sommerstedet. Naturbeskrivelsene og spaserturene er fine og etablerer både pusterom og nærvær i teksten, likevel føler jeg ikke at det er her nede ved skogbunnen at det avgjørende i essayene skjer. Det ironiske i disse skildringene er at Løvaas synes mer opptatt av å forestille seg Lagerlöfs forhold til landskapet enn av å være i landskapet selv. Viljen i teksten ligger hele tiden i å søke fellesskap med mennesker, noe essayisten er seg bevisst når hun tenker tilbake på den finske lapphunden Laima som hun og familien ikke klarte å oppdra:

«Jeg lærte også noe om meg selv: at jeg manglet den formen for lydhørhet for og evne til å kommunisere med hunder som jeg kan beundre hos visse andre. Jeg tenker vakre tanker om oppmerksomhet og lydhørhet for andre skapninger, men oppmerksomheten strekker ikke til; jeg interesserer meg mest for mennesker.»

Det er en kvalitet ved teksten at leserens egen intuisjon liksom lander i en slik bekjennelse fra forfatteren. Bekjennelsen er også interessant som uttrykk for en dissonans mellom teori og praksis. Den får meg til å tenke tilbake på hvordan veien fra kropp til tanke ofte oppleves kort i Løvaas’ tankesprang. Materialet krever en større langsomhet for at tenkningen skal begynne å virke, enn det ordvalgene iblant legger opp til.

Spørsmål som dirrer

Tilbake til naturen: Jeg tror ikke det er tilfeldig at teksten oppleves å lande nettopp i bekjennelsen om hunden Laima, og i naturskildringene generelt. På skogsturene med sønnen August er det han som synes mest naturvendt av mor og sønn. Han bryr seg for eksempel ikke om å bli våt på føttene. Dette henger så klart sammen med at han er et barn, men nærværet av sønnen er sentralt også på andre måter. August har Downs syndrom, og det er i refleksjonene om sorteringssamfunnet og bioteknologi, om blytunge tema som vanskjøtselen av barn under kommunistdiktaturet i Romania og det skrekkelige Vipeholms-eksperimentet mot funksjonshemmede i Sverige i etterkrigstiden, at disse essayene står sterkest på egne bein. Her blir teksten iblant stående og dirre i sin egen rett:

«Når er mennesket mest menneske? Når det kommer nakent og hjelpeløst til verden, eller når det er sosialisert inn i en kultur med alt hva det innebærer av kunnskaper og ferdigheter, av virtuost rollespill, av klær, hus, statussymboler? Om verdighet forbindes med slike tillegg – hva er da et barn?»

Spørsmålet er øyeåpnende i kraft av sin oppriktighet. Jeg tenker at det kommer av ordlyden: Hva er da et barn? Andre steder har plutselige glimt fra de umiddelbare omgivelsene samme virkning, som i avslutningen på teksten «Du må endre ditt liv». Via lesninger av blant andre Walter Benjamin og Lars Amund Vaage om språkløshet og lyd, tar essayet brått et sprang til en tur i skogen med August:

«På en benk sitter en stor, tungpustet, mimikkløst kjederøykende mann, han er med i en slags gruppe på utflukt, jeg rekker å tenke gruppebolig og risikogruppe, jeg rekker å tenke psykiatri og Personkrets 3:1, Lars Norén, før min egen lille August er borte hos ham, stryker ham over kinnet og sier: ‘Jag har saknat dig.’ Jeg rekker å se at det skjer noe i ansiktet til mannen, et streif av mildhet –»

Udifferensierte sanseinntrykk

Noe av det jeg finner mest interessant hos Løvaas er hvordan sanseinntrykk blander seg i undersøkelsen av språk og språkløshet. Hvordan streifet av mildhet i sitatet over vekker samme følelse som når ordene oppslukes av udifferensierte lyder hos Vaages datter i Syngja: Datteren smaker på ordene, synger dem, maser med ordene, som Vaage skriver, til ordene forsvinner inn i lyden. «Vaage nærmer seg autistens språkløshet», kommenterer Løvaas, «og han forbinder den med en mangel i det språket som vi alle deler». Mangelen er kanskje at vi insisterer på å skille sansene i stedet for å blande dem? Vi bruker språket til å holde sansene adskilt.

Jeg tenker på en reportasje jeg en gang leste om Amnestys arbeid med å kartlegge Assad-regimets fengsel Saydnaya med hjelp fra en lydkunstner. Kunstneren uttalte at målet ikke var å se de begrensede vitnemålene som en begrensning, men som en ny form for bevismateriale i mangelen på et språk eller et juridisk system for å behandle disse vitnemålene.[1] Jeg har aldri helt glemt denne reportasjen. Den handlet om noe så beinhardt realistisk, samtidig som det var noe mykt eller varsomt over dette med lyden. At en lydkunstner skulle ha noe som helst å gjøre med dokumentasjon fra et syrisk fengsel. Jeg tror det blandet fornuft og følelse for meg på en uant måte. Det er noe av den samme fornemmelsen Løvaas’ tankesprang vekker. Når hun går fra å skrive om kjærligheten til sønnen til et tema som kommunistdiktaturet i Romania, føler jeg at det har med hverandre å gjøre. Tematikken om sorteringssamfunn og menneskesyn er på en og samme tid beinhard og myk når det handler om ens eget barn.

En annen skjebne

Til tross for den tunge tematikken er Skapelsens sukk og klage på ingen måte nedbrytende lesning. Jeg opplever, tvert om, essayistens fellesskapssøken som den sterkeste viljen i teksten. En type fellesskap som bygger på tillit, ikke frykt, noe Løvaas reflekterer om i lesninger av Karin Boye og Michel Houellebecq. Men den sterkeste tenkningen om fellesskap, synes jeg, er den som har med lyd å gjøre. Når Løvaas trekker inn Vipeholms-eksperimentet og Randi Mossige-Norheims dokumentarserie «En russisk prins», er valget av sitat verdt å merke seg. Dokumentarserien handler om Mossige-Norheims egen onkel Inge-Torkel, som døde av ubehandlet tuberkulose på Vipeholm-anstalten bare 18 år gammel. Vipeholm-anstalten var i sin tid Sveriges største anstalt for såkalt «uforbederlige åndssvake», og Mossige-Norheim ble oppringt da navnet på onkelen dukket opp blant 152 oppbevarte hjerner. Niesen får tilgang til et brev onkelens far skrev da sønnen var fire år og fortsatt bodde hjemme: «Han smiler og gråter og glemmer alt derimellom. Kommer vi egentlig så mye lenger? Er våre statsmenn noe særlig flinkere enn Inge-Torkel? Er et menneske som kan snakke, bedre?»

Sitatet gjør inntrykk av den åpenbare grunnen: Her har vi altså en far som verdsetter sin sønns ordløse nærvær, og vi vet at sønnen få år senere skal dø av tuberkulose på et hjem som utfører torturlignende forsøk på barna. Men midt i dette hjerteskjærende brutale finner Løvaas potensialet til noe oppbyggelig, slik jeg leser henne. Sitatet fra Vipeholm-dokumentaren motiverer hennes egen tenkning: Hvis Inge-Torkel og hans fars opplevelse av samhørighet bare hadde blitt hørt og gitt en betydning av samfunnet, hadde ikke det som skjedde Inge-Torkel trengt å skje. Hans skjebne kunne vært en annen.

Talens rasling

Det er verdsettelsen av en slik form for samhørighet som den mellom Inge-Torkel og faren Løvaas fremmer med sine essay. En språkfilosofi der ordene kommer i tillegg til lyden, ikke omvendt. Selv om det er Walter Benjamins språksyn Løvaas siterer, tillater jeg meg en annen assosiasjon. For gjentatte ganger i lesningen går tankene mine til Roland Barthes’ begrep om talens «rasling». I essayet «The Rustle of Language» skriver Barthes: «the rustle […] implies a community of bodies: in the sounds of the pleasure which is ‘working’, no voice is raised, guides, or swerves, no voice is constituted; the rustle is the sound of plural delectation».[2] En slags merverdi av talen som ligger utenpå orddannelsen, talens korrigering av seg selv eller talens fortsettelse.

Jeg tenker for min egen del på det å lytte til stemmer utenfra når jeg har lagt meg om kvelden, lyden av folk som går inn og ut av blokka. Jeg hører stemmer, men ikke hva som blir sagt. Det føles trygt. Men det er ingen selvfølge at det gjør det. Det avhenger av hvilke forestillinger og minner, hvilke erfaringer stemmene vekker i oss, om vi søker inn eller ut fra der vi til enhver tid befinner oss. Mens noen lytter aktivt, lukker andre kanskje vinduet. Mens andre igjen knapt hører stemmene, verken kjenner det ene eller andre. Det er denne livsfølelsen Løvaas borer i. Følelsen av å være menneske: å tro at man kan velge også når det man velger beror på noe langt unna, noe man kanskje ikke engang overskuer eller rår over. For Løvaas er dette på en og samme tid et argument for talens tvil og pålitelighet.

Tora Ask Fossen (f. 1993) er litteraturviter, underviser og student ved Forfatterstudium 2 ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø.