Kritikk

Radikalisme uten risiko

Det svinger kulturkonservativt av samfunnsrefsen til Frode Helmich Pedersen, men i hans selvbevisste og balanserte prosa levnes det lite rom for det uavklarte.

Publisert digitalt

Frode Helmich Pedersen

Splinten i øyet

Essay

Pelikanen Forlag, 2021

393 sider

I essaysamlingen Splinten i øyet har førsteamanuensis i nordisk litteratur og årets litteraturkritiker 2021 castet seg selv som selvransakende essayist og åndsmenneske. Omtrent slik jeg her typecastes som homososial kritiker fra Bergen. Tittelen er merkelig, for hvem sitt øye er det som har en splint? Det er jo din bror, og dette er først og fremst en bok som tar sikte på å ransake skribentens eget indre. Skytset rettes imidlertid også mot samtidens hykleri og moralisme. At det dufter lett 1800-talls av denne essaysamlingen vil ikke overraske noen som har lest Frode Helmich Pedersens doserende tekster her i BLA. Hos Pedersen møtes en fornuftstro en opplysningsmann verdig («Nå snakker jeg om ekte fornuft, ikke snusfornuft eller åndsfiendtlig nyttetenkning»), med en dragning mot de «litterære høydene» hvor «flammene tennes som bauner i min hjernes fjellheim». Legg til en radikalisme hentet mer fra Bjørnson enn Marx, og bildet av senromantikeren er komplett.

Utakt er verdens lønn

Vi har altså her å gjøre med essayisten-som-anakronisme, en tenker som er i utakt med sin egen tid og ikke er redd for å påpeke at det er de fremskrittstro samtidsdanserne som mangler rytmesans. Med kapitteltitler som «Om nostalgi», «Litteraturen i distraksjonens tidsalder» og ikke minst «Å være imot sin tid», kan ingen være i tvil om at Pedersen har det helt greit med å tre inn i rollen som lenestolsittende, nevehyttende samfunnsrefser. I en tid hvor alle samfunnsinstitusjoner ser det som sin viktigste oppgave å gi ungdommen «det de vil ha» (med andre ord, den rådende ideologi reproduserer seg mest effektivt gjennom unge mennesker), er en slik posisjon ikke i seg selv å forakte.

Ved å innta en utidsmessig positur har Pedersen laget seg et handlingsrom som kan være forfriskende, som når vår kultur angripes for å være «mer masturbatorisk enn noen annen kultur i verdenshistorien». Slike observasjoner er et eksempel på det han i bokens første essay, ved hjelp av romantikeren Friedrich Schlegel kaller å «kaste ved på sannhetens bål». Boken er full av lignende vittige og øyeåpnende sentenser. Det svinger av Pedersens penn når kulturkonservativismen får lov til å slå ut i full krakilsk blomst.

Men like ofte kan den gammelmodige personaen fremstå som noe parodisk: «Vi skiller ikke lenger mellom det å fôre appetittene med ånde­lig fastfood og det å gi næring til våre kognitive evner, vår aktive fantasi og vår evne til empatisk innlevelse. Har slikt virkelig ingen relevans lenger?» Ingen historisk analyse, bare en påstand om at ting var bedre «før». Eller når myndighetenes naive fremskrittsoptimisme illustreres ved at de har «fjernet FM-nettet». Oh, the humanity!

Jeg tror vi trenger flere som nekter å falle inn i innovasjonens konforme rekker, men noen ganger er nye fenomener verdt en grundigere analyse. Ellers truer nei-gesten med å ligne intellektuell latskap. Påfallende sjelden følger det noen som helst form for politisk handling bak erklæringene om samfunnskollaps og forfall. Den kulturkonservative radikaleren ligner i så måte på den konservative i alt annet enn stemmeseddelen.

Selvgranskning og selvforsvar

Alt dette preller selvfølgelig av på Pedersen, som i god essayistisk ånd er fullstendig klar over hvordan han fremstår. Der de lengre essayene tar for seg seksualmoral, moralisme (identitetspolitikk), litteraturens radikale potensial og nostalgi som skapende kraft, er samlingen også ispedd en rekke kortere selvrefleksjoner, som gjerne kan begynne slik: «Iblant drømmer jeg meg tilbake til året 2006 og slås av en sterk følelse av at jeg den gang faktisk sto i et harmonisk forhold til samtiden slik den var inkarnert i alt det som fantes rundt meg». Samtidig som Pedersen insisterer på den gode nostalgiens skjønnhet, gjør han ingen forsøk på å skjule dens patetiske sider: «Jeg leste det jeg ville, drakk det jeg ville, sto opp når jeg ville, og levde et vilt og akademisk liv som kritiker og Vagant-redaktør i Bergen sentrum. Gatene var lyse og tørre[sic!], barene var åpne hele dagen …»

Slik etablerer han seg som en ærlig skribent som ikke har noe å skjule. Han snakker rett fra hjertet, åpen om alle retoriske grep. Akademiske husholdningsnavn som Michel de Montaigne melder seg som en assosiasjon. Det er heller ingen tvil om at det er en slik kanonisk samtale Pedersen ønsker å stå i. Stilen er slentrende og selvironisk, men også høyverdig og selvbevisst.

Etter hvert som de mer samfunnskritiske tekstene brettes ut, slår ærligheten likevel noen sprekker. Ikke fordi jeg har noen grunn til å tvile på Pedersens sannferdighet, men fordi den aldri stikker dypt nok. Blikket han retter mot seg selv svir aldri. Splintene i hans eget øye overskygges lett av bjelken i andres. Den retoriske staffasjen kommer til syne: Selvgranskning som strategi for å unngå granskende blikk.

Objet petit a

Gjennomgående i alle essayene er betoningen av menneskets dybder, det irrasjonelle, det fremmede i oss selv. Og hva er vel humaniora om ikke den konstante påminnelsen om at vi ikke kan kalkulere alt menneskelig, at det alltid vil være en «avgjørende rest», som det heter i det første essayet, til overs? Dette aksiomet utgjør ankepunktet mot både identitetspolitikkens totalitære dragning mot etisk renhet og seksualmoralens ditto. Det er rett og slett essaysamlingens sentrale innsikt:

«En av kunstens og litte­raturens viktigste oppgaver er derfor – nå som før – å sette ord på og bearbeide det ved menneskelivet som ligger innhyllet i natt, hvilket naturligvis innbefatter begjæret.»

Særlig gjelder dette samlingens siste essay, «Det aller høyeste: Om poesi», hvor poesien tilbes for dens øyeblikk av ekspanderende skjønnhet og sannhet. Fordi tekstene hele tiden beveger seg i dagslys, i foreleserens lærde toneleie, blir disse ekstatiske øyeblikkene værende utenfor dem. «The dark side of things», som poeten ifølge John Keats kan finne glede i, forblir noe Pedersen hele tiden skuer ut på, trygt plassert innenfor det balanserte resonnementets murer. Om det finnes innsikt i det feberaktige mørket og det blendende lyset poesien avslører for oss, hvorfor ikke ta steget ut i det? Kanskje fordi det er en viss risiko forbundet med spranget, en risiko som truer med å bryte opp det skrivende subjektets helhet. Og denne helheten kan ikke Pedersen tillate seg å kompromittere:

«Hvis du vet hva du ville ha sagt, er det som oftest ingen sak å reformulere poenget dersom noen har funnet formuleringene dine uklare. Hvis det derimot på slike oppfølgingsspørsmål faller deg van­skelig å reformulere poenget ditt, er det som oftest et tegn på at du ikke helt vet hva du snakker om, eller hva du har villet si.»

Mot dette: Den litterære tenkningen leter etter ord for det man ikke makter å si. Dens snirklete, uavklarte formuleringer er uttrykk for den kampen som foregår i skribentens indre, en kamp som er kritikkens subjekt og objekt i ett. Om den «avgjørende resten» skal få komme til uttrykk, må den komme til uttrykk som en kjempende rest som utfordrer tekstens helhet, og det fordrer at skribenten tør å gå dit språket ennå ikke er.

Det umuliges kunst

Kritikken som rettes mot seksualmoralens moderne voktere kan med andre ord også rettes mot Pedersen selv: «[I]deen om en helt og holdent likestilt, likeverdig, åpen, harmonisk og trygt kommuniserende seksu­alitet er noe av det mest usexy man kan tenke seg». Det holder ikke å påpeke at begjæret er motsetningsfullt – det kan jo også Frode Thuen og Sissel Gran gjøre – kritikeren må forvalte denne motsetningen, la den komme til uttrykk i språket. I Splinten i øyet blir motsetningene for mye av et objekt. Subjektet står uskadet tilbake, dialektikken uteblir. Møtet med poesiens høyder ligner mest på en ferie ment å gjøre hverdagslivet utholdelig. Spørsmålet er om poesien ikke også er noe man kan bli værende i, la den rive deg opp og forandre deg, ikke forsiktig, som en lys sommerflørt, men som den mørke dragningen mot en helt annen livsform.

Johannes Grytnes (f. 1994) er kritiker i Vagant, BT og BLA.

BLA 11/12-21

Powered by Labrador CMS