Sakprosa

For litteraturen er mitt hjem

Ingrid Z. Aanestad reiser i litteraturen på jakt etter nye måter å føle tilhørighet på.

Publisert digitalt

Ingrid Z. Aanestad

Heim

Essay

Oktober, 2022

139 sider

I Heim søker Ingrid Z.  Aanestad svar på hva det betyr å komme fra et sted, hva det vil si å kjenne seg hjemme. Gjennom åtte essays knyttet til ulike forfattere skriver hun seg frem etter et hjem, et begrep som her ikke bare handler om tilknytning til sted. Her er arbeidet like mye å kjenne seg hjemme i seg selv, sin livssituasjon og selvfremstilling, i sitt kjønn og sin legning – og å finne nye naboer og omgivelser i litteraturen.

Aanestad er oppvokst i Klepp i Rogaland, og det er også med linjene til Rogaland vi begynner, i samtale med Arne Garborg. Likevel er det ikke Rogaland og oppveksten som får størst plass i åpningsessayet – det er nåtiden i Oslo og følelsen av å ha «litt vondt i eksistensen» som begrunner Garborg-dialogen. Aanestad har nemlig flyttet inn i et trekkfullt hus på østkanten sammen med kjæresten sin, og søker hjelp til å få dette huset til å bli et sted hvor hun føler hjemme. Det er i Garborgs Kolbotnbrev (1890), skrevet fra en liten stue i Østerdalen, Aanestad søker svar. Hun sirkler rundt hvordan skriften gir Garborg rom til å finne nye utsyn, og her finner vi mye av premisset for essaysamlingen: Med Viktor Sjklovskij i ryggen skriver Aanestad at «eit blikk utanfrå kan sjå klarare enn det tilvande, automatiserte blikket», og at grunnen til at vestlendingen Garborg beskriver de østlandske fjellene så godt handler om at «han vaska blikket i andre landskap, i andre utsikter». Aanestad ønsker å vaske sitt utsyn på verden, sine tilvante, og tidvis fastlåste, tankerekker om hva hjemmet hennes er i andres tekst og tanker. Dette gjelder både rent fysisk og i det mer abstrakte, medmenneskelige. For ikke bare skal hun venne seg til de tynne veggene: I essayenes løp gjennomgår hun assistert befruktning, og huset er kjøpt med tanke på å kunne gi det ønskede barnet rom og lys. Hva hvis det ikke kommer?  Vil huset da bli for mørkt til å være et hjem for de to alene?

Tilhørighet fra barndommens land
Koblingen mellom hjem, barndom, minne og skrift er en av linjene som dras i møte med flere av forfatterne Aanestad går i dialog med. Fransk-algeriske Nina Bouraoui og Virginia Woolf blir her samtalepartnere i hvordan de lar barndommen stå frem som en grunnmur i det byggverket et menneske er, en grunnmur vi kun kan nå gjennom konstruksjonsmessige krumspring i minne eller skrift. Hos Bouraoui opplever Aanestad at det er skriften som rommer våre første minner, selve barndommen vil vi alltid leve avskåret fra. Vi, og Bouraoui, kan tro vi graver fram fortiden som arkeologer, men egentlig lager vi nye konstruksjoner hver gang. Likevel er vår fortid også reell og til stede i gester og personlighet, noe Woolf er inne på i sine ufullførte memoarer. Her viser hun hvordan følelsen fra barndommens sommerhus dras inn i nåtiden, gir bunn å sanse og registrere verden ut fra. Når Aanestad kjenner irritasjonen over en intervjuer som beskriver hennes henders bevegelse som bølger, ansiktet som løftet mot vinden fra jærstrendene, innser hun dermed at dette like mye kan komme av at det er korrekt som ukorrekt: «barndommen er heimlandet til kroppen min».

En felles retning
Essayene om Bouraoui og Woolf er nummer to og nummer syv i samlingen, men jeg lurer på om de kunne vært slått sammen? Dette tenker jeg flere ganger i løpet av essaysamlingen: Kunne den vært tematisk ordnet, heller enn etter forfatterne? Så kunne Woolf fått samtale med Bouraoui om barndommens klang i nåtiden, Mirja Unge snakket med Cora Sandel om å bruke språket for å finne sin plass, å «ha eit fritt blikk og frie sansar, også i ei kvelande verd»? Stina Aronson gått på besøk til Jun’ichirō Tanizaki for å skildre det lille mennesket i den mørke, sykliske naturen?

Grunnen til at jeg tenker dette, er at jeg synes Aanestads essaysamling er best nettopp der hvor hun trekker på flere perspektiver på én gang. Hun forsøker å være en samvittighetsfull leser og vise hvordan tekstene «orienterer seg, kva dei gjer, korleis dei verkar». Men kanskje kunne orienteringen vært enda mer spennende å følge om vi grupperte stiene etter hvor de peker? Jeg føler jeg forstår retningen essayene går i bedre der hvor flere grener knytter seg sammen, for eksempel når Aanestad i essayet om svenske Stina Aronson trekker inn kunstnerduoen Karoline Hjorth og Riitta Ikonen. De reiser rundt og fotograferer eldre mennesker ikledd elementer fra omgivelsene, og viser ifølge Aanestad til «[e]in kunnskap om staden, om tida som går. Og sjølv om dette prosjektet på mange måtar står langt frå Aronsons litterære alvor, kan eg skimta ein antropologisk impuls dei har felles – ei intens merksemd og nyfikenheit overfor mennesket og omgivnadene». Sammenstillingen tydeliggjør Aanestads blikk på Aronson, et blikk som ender i spørsmålet: «Kva er ei natt, ei mørk årstid, eit menneskeliv? Berre eit pust i den store koreografien».

Essayet om Aronson er et av mine favoritter i boka, sammen med det som griper tak i japanske Jun’ichirō Tanizaki. Selv om disse essayene er like tett knyttet opp mot Aanestads liv som de øvrige, får jeg her mer følelse av at tekstene peker utover, at de blottlegger forfatterskap og tankerekker som kan være virksomme i livene til oss alle. Slik teksten om Aronson kobler seg på de større linjene hvor menneskets liv kun er et snøfnugg i naturens tidsregning, kobler Tanizaki seg på det estetiske utenfor det litterære, og diskuterer den japanske arkitekturens og estetikkens vektlegging av det dunkle, det uavklarte, det materielle. Dette er et blikk Aanestad trenger for å slå seg til ro med sitt atriumhus laget i «forenkla klar modernisme med japonistiske trekk». Men det handler også om hvordan den japanske måten å tenke på, i litteraturen, arkitekturen, teknologien ikke står seg mot den «framrusande vestleg[e] modernitet[en]». Hvor tankevekkende er ikke formuleringen om at vi har «ein slags vestleg tvangstanke, eit ønske om at alt skal lysast opp»?

Ulike måter å kjenne seg hjemme
Det er et sympatisk prosjekt Aanestad legger ut på, der hun utvider begrepet hjem til å favne utgangspunktet du sanser og formulerer deg fra, både kroppens, stedets og historiens. Som essayet tillater, sveiper hun mellom det konkrete og det abstrakte, det personlige og det allmenne. Om ikke alle refleksjoner og avstikkere føles like produktive – dette gjelder særlig noen diskusjoner om myk teknologi, feminitet, og skrift som unnfangelse i essayet om Virginia Woolf – gir essaysamlingen oss flere muligheter til å revurdere hva vi legger i begrepet hjem.

Aanestad understreker at hun ikke ønsker gjenkjennelse, men utvidelse i møte med litteraturen, selv om den også er et sted for trøst og identifikasjon. Det er mye trøst å søke hos Aanestad og det utvidede begrepet om hjem hun skaper sammen med sine forfattere: Alle disse måtene å orientere seg i verden på, er forskjellige måter å høre til. Om det er i relasjon til et annet menneske, i røtter fra barndommen, i naturens sykluser, i den fremmede byen. Likevel tror jeg Aanestad kunne gått vekk fra forfatterinndelingen, og latt skribentene og deres tankelinjer veve rom og hjem på tvers. De er allerede på små besøk hos hverandre, men de kunne dannet kollektiv som pekte ut sine felles innsikter og oppdagelser. Da ville jeg nok i enda større grad følt at essaysamlingens irrganger også pekte ut en retning jeg, ikke bare Aanestad, kunne beveget meg i for å føle meg mer hjemme.

Hanna Malene Lindberg (f. 1991) er kritiker og vitenskapelig assistent i nordisk litteratur ved NTNU.

BLA 2/2022.

Powered by Labrador CMS