Intervju

Spørsmål og svar om plagiat

Hvordan bør skjønnlitteraturen forholde seg til ubevisst plagiering? BLA har spurt Anne Oterholm og Kari Marstein om svar.

Foto: Geir Vestad/Gyldendal
Foto: Geir Vestad/Gyldendal
Publisert digitalt

Utgangspunkt for disse spørsmålene er Peter F. Strasseggers essay “Plagiatangst”, som kan leses her.

  1. Dersom ubevisst plagiat er så vanlig som Peter F. Strassegger antyder i sitt essay, hvordan bør man som skjønnlitterær forfatter forholde seg til dette?
  2. Forutsatt at det avkreves større redelighet fra forfattere og forlag: Hva vil dette gjøre med litteraturen?

Kari Marstein: «På ett nivå finnes det ikke noe slikt som litterære tekster som på en og samme gang er virkelig originale og virkelig kvalitetssterke»

1. Det åpenbare svaret er «med årvåkenhet», men hvis fenomenet Peter F. Strassegger påviser er så utbredt som hans noe uhøytidelige forskning antyder, er vel dette langt mer enn en utfordring for hver enkelt forfatter? Det er ingen tvil om at de individuelle omkostningene ved å bli beskyldt for eller tatt i plagiat, er enorme, og det er lett å forstå at engstelsen for «ubevisst plagiering» er stor blant skjønnlitterære forfattere. Jeg ville tro at forfatterstanden som helhet vil være tjent med en grundigere undersøkelse av hvordan plagiering forekommer, hvilke konsekvenser det har å bli beskyldt for det, og ikke minst hvordan man, som fagfellesskap, skal forholde seg til dette? Har Strassegger et poeng, kan det se ut til at årvåkenhet og sterk vilje ikke alltid er tilstrekkelig.

Noe som bringer meg til spørsmål 2:

Det er lett å forstå forfatteres engstelse for dette; det dreier seg om litterær integritet og kontroll over egen språklig virksomhet på den ene siden, og de forferdelige potensielle konsekvensene på den andre. Samtidig: På ett nivå finnes det ikke noe slikt som litterære tekster som på en og samme gang er virkelig originale og virkelig kvalitetssterke, all god litteratur forholder seg på en eller annen måte til tradisjonen. Spørsmålet er om vi er tjent med forfattere drevet, eller snarere begrenset, av frykt, som produserer tekster med en absolutt gjennomskinnelighet når det gjelder forholdet til andre tekster – referanser og allusjoner, eller den uplasserbare ettersmaken som senere viser seg å utgjøres av den litterære kombinasjonen av lindete og madeleinekake.

Plagieringsproblematikken bringer sammen to grunnleggende bestanddeler i det litterære feltet: Retten til og kontrollen over eget åndsverk, altså beskyttelse mot å bli plagiert. Og et visst monn av litterær frihet, ikke bare for forfatteren, men også for teksten: tanken på at alle lagene, allusjonene, referansene, hommagene, halvsiteringene og gjenklangene skal kunne gjøres rede for, åpent og oversiktlig, strider for meg mot alt det litteratur er og skal være.

Kari Marstein (f. 1966) er sjefredaktør for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal.

Anne Oterholm: «Jeg tror ikke det kreves større redelighet av forfattere i dag enn tidligere»

Å tjene penger på andres arbeid eller føre lesere bak lyset ved å påstå at en har gjort noe en ikke har, framstår som uredelig. Plagiering av andres verk er uredelig. Et faktum som ikke forandres av at enkelte også spør seg om det egentlig er mulig å skrive noe som ikke allerede er skrevet: Skriver ikke alle i bunn og grunn om havet, døden, livet og kjærligheten?

Om det ubevisste plagiatet, slik Peter Strassegger skriver i sitt essay, er mer eller mindre uunngåelig, har det ikke plutselig skjedd på 2000-tallet. Det er gammelt nytt. Det nye er eventuelt måten folk forholder seg til det på. I klassisismen var det tilsynelatende ingen skam å etterligne (om ikke akkurat plagiere) store diktere, da gjerne antikkens forfattere, ved å gjenbruke motivene og/eller formen deres. Som om den uttalte respekten gjorde det lettere å skrive seg opp mot dem (ikke det samme som å plagiere). Respekten for samtidige eller fortidige forfattere burde også i dag kunne være uttalt og lett å uttrykke i ulike sammenhenger. Men av en eller annen grunn ser det ut til at det ikke gjøres gjennom annet enn litteraturlister bakerst i bøkene, hvor titler og forfattere ramses opp. Dette valget er i mine øyne reduktivt i forhold til skjønnlitteraturens muligheter og måter. Det må finnes bedre måter å komme seg vekk fra forestillingen (den romantiske) om individet og forfatterens særegne genialitet som avføder verk basert på forfatterens eneståenhet? Drømmer om genialitet gir så lite slingringsmonn.

«Den amerikanske forfatteren Henry James sammenlignet i sin tid romanen med et elastisk, uformelig monster som kan ta inn nær sagt hva som helst …» (Tone Selboe, Hva er en roman, 2015). Jeg liker det. I mine øyne kan romanen, skjønnlitteraturen, ta opp i seg nær sagt hva som helst uten at en forfatter uredelig utnytter andres arbeid. Slik vil jeg at det skal fortsette å være.

Jeg tror ikke det kreves større redelighet av forfattere i dag enn tidligere. Jeg tror bare det kreves redelighet. En uttalt forståelse for at forfatternes debutverker nesten alltid skrives i beundring. En uttalt forståelse for at litteratur skrives i dialog med både dagsaktuell kontekst og litteratur. En uttalt forståelse for at en forfatter bruker andres ord, former, måter, setninger, bevisst og ubevisst, også for å skape noe nytt. Men istedenfor litteraturlister vil jeg ha offentlige samtaler, plakater, essayer eller debattinnlegg som peker på at forfattere ikke er ensomme ulver.

Det vil uansett aldri gi mening å skrive de bøkene som allerede er skrevet: kopiere form, ord, setninger, motiver. Den eneste grunnen til å gå i den retningen, virker å være kommersiell. Det ville være uredelig, men ikke nytt. Min debutbok skrev jeg i grenseløs beundring for Marguerite Duras sitt verk, og i pur glede over at litteraturen kan ta opp i seg alt.

Anne Oterholm (f. 1964) er forfatter og leder av Forfatterstudiet i Tromsø. Siste bok: Løgnhals (2018).

BLA 10/19. 23.10.2019.

Powered by Labrador CMS