Kritikk

Gledetårer, sorglatter

Richard Brautigans korttekster utgjør en forunderlig og sørgmodig verden i miniatyr.

Publisert digitalt

Richard Brautigan
En god setning. Og en god setning til
Oversatt av Jan Erik Vold
Flamme Forlag, 2018
128 sider

Å gjøres til representant for en tidsånd kan umulig være lett. Kanskje i øyeblikket, i opplevelsen av å være del av noe større og epokedefinerende, men i ettertid later det heller til å bli et stengsel. Hvilke kvaliteter satt de såkalte beatforfatterne igjen med da hysteriet og avgudsdyrkelsen hadde lagt seg? Man kan saktens spørre: Blir de lest av andre enn dyrkerne? Lenge har det foresvevet meg at tidsåndforfatterne nettopp unndras å leses på egne premisser – kanskje er det også vanskelig å gjennomføre. Tilfellet Richard Brautigan later til å være symptomatisk: Søk ham opp og les om hans fallende stjerne, fra å være selve definisjonen på amerikansk vestkystliv anno 1970 til å være en avdanket og passé seinhippie come 1980. Og for ettertiden? Brautigan hvem?

Jeg overdriver nok. De fleste forfattere opplever (forhåpentligvis) å leses noenlunde utenfor den stramme forventningen som knyttes til dem av zeitgeisten, eller i et dialektisk forhold mellom ry og verk. Selv visste jeg knapt hvem Brautigan var. Jeg har aldri interessert meg for amerikansk litteratur (Overfladisk! Tåpelig! Amerikansk!), men desto større var utbyttet da En god setning. Og en god setning til dumpet ned i postkassen og jeg tok til å lese. Behovet for å vurdere gav rom til behovet for å drømme, å spinne videre på Brautigans i sannhet vidunderlige kortprosa. Det er en type leseropplevelse jeg ville unnet enhver.

Surrealisme og melankoli

Richard Brautigan (1935–1984) omtales gjerne som den «siste beatforfatteren». Om det stemmer eller ei skal jeg ikke si, men at forfatterskapet framstår som uløselig knyttet til den amerikanske vestkysten i brytningsperioden mellom 60- og 70-tall, mellom en idealistisk varme og en ulmende, nervøs usikkerhet, det framgår tydelig av utvalget. Oversetter Jan Erik Vold har plukket ut en bråte tekster fra Brautigans to kortprosasamlinger Revenge of the Lawn (1971) og The Tokyo-Montana Express (1980), dessuten en essayistisk innledning til en diktsamling anno 1978. Disse er organisert kronologisk, og altså, som Vold påpeker i etterordet, geografisk: Vi følger forfatterens forflytninger fra USA til Japan og tilbake, fra barndom til manndom, lik en uintendert surrealistisk dagbok, fylt av drømmer, minner, betraktninger, påfunn, tankesprang, melankoli og bevegende skjønnhet.

Skjønt, å kalle det en dagbok er misvisende; likevel gjør jeg det. Hva slags tekster er dette? De spenner vidt, som antydet. En tekst som «Applaus for San Franciscos KFUM» er et godt eksempel: «Det var en gang en mann i San Francisco som var svak for de sartere ting her i livet, i særdeleshet poesi», begynner den. Eventyråpningen kunne gått i en hvilkensomhelst retning – og det gjør den også. Mannens lidenskap for poesien ender med at han bytter ut alle rørene i leiligheten med – nettopp – poesi:

«Han stengte av vannet og fjernet alle rørene og la inn John Donne isteden. Vannrørene så ikke altfor glade ut. Han fjernet badekaret og la inn William Shakespeare. Badekaret skjønte ikke hva som var på ferde.»

Det går som det må gå, å leve på poesien alene gjør de mest nødvendige kroppslige ærender umulige: «Han prøvde å gå på do, og hans mindre kjente poeter dudde ikke det spor. De begynte bare å skravle om sine karrierer der han satt og prøvde gjøre sitt fornødne». Er det tåpelig? Ganske sikkert, men Brautigans anlegg for tåpeligheter er blant de mest appellerende trekkene ved boka. Ikke sjelden skjuler de dessuten en overraskende dybde.

En slags merkelig støvsuger…

Gjennomgående i tekstene er en eklektisk lek med tankens muligheter, en stadig sammenføyning av det tilsynelatende umulige, formulert i bildene som oppstår når Brautigan lar pennen flyte fritt, som i beskrivelsen av en portemoné lik «en liten gressplen om høsten», eller en venns samlivsbrudd og sin egen rådvillhet i det jeg mener er en av de flotteste vendingene i samlingen:

«Øynene hans var våte, sorgtunge gulvmatter.
Som en slags merkelig støvsuger prøvde jeg å være ham til trøst. Jeg dro de samme gamle litaniene man fremsier for folk når du prøver å blidgjøre deres knuste hjerter, skjønt her hjelper ikke ord.
Det er selve lyden av et annet menneskes stemme som betyr noe. Det fins ingenting du kan si som kan gjøre en annen lykkelig som er sønderknust etter å ha mistet en de er glad i.»

«Som en slags merkelig støvsuger…», hva er dette? Jeg kan ikke annet enn å flire, bildet er fantastisk! Men fortsettelsen, konstateringen av lyden – her er vi over på Brautigans melankoli, det Vold i forordet kaller hans «tragiske livsfølelse», «ofte kamuflert i komisk form». For sikkert og visst er det at brorparten av fortellingene er vittige, fantasifulle og festlige, men like sikkert er det at de ofte bærer i seg en dyster skjønnhet, en varhet for øyeblikk, for skjebner og tapte muligheter. Brautigans blikk er det tragikomiske, i spenn mellom noe barnlig naivt og noe nakent, illusjonsløst. Fortellingen «For lenge siden bestemte folk seg for å bo i Amerika» illustrerer terskelen godt: Fra en kåt åpning med ønsker om tilfeldig forplantning gjengis et møte med en forkommen hippiejente på gata. Fortellerens kåtskap balanseres etter hvert av en form for omsorg; jentas illusjoner om San Francisco og hennes uvisse skjebne leder til en sørgmodig konstatering når møtet er over halvannen side seinere: «Hun er borte». Tilbake står uvissheten, eller dødsbevisstheten, man kunne sagt: En litteraturens avslørende tomhet.

Skyenes liv

Ømheten og melankolien blir stadig mer rådende utover i utvalget, en varhet for tapet, det forgjengelige og det høstlige. Ikke dermed sagt at humoren og varmen forsvinner, men at den i større grad tones ned, det surrealistiske og burleske i de tidligere fortellingene dempes til dels med forfatterens aldring. Ta «Til Yotsuya Stasjon», fire avsnitt om en togreise, et av litteraturens største topoi, der det enkelte menneskets banale enkelthet løftes fram i all sin skjønnhet:

«Der vi haster av sted på T-banen under Tokyo sitter hun midt imot meg, tankeløst lekende med huden under kinnet. Hun trekker huden forsiktig ut, tester dens fasthet mange ganger idet vi stopper på en stasjon og så haster videre til neste stasjon.
Over oss prøver tolv millioner mennesker å være glade og gjøre det beste ut av sine liv mens hun vedblir å tenke på hvor fast hun er i kinnet og på årene som skal komme, hvilket de garantert vil. De vil komme akkurat som stasjonen foran oss som vi haster imot.»

Kanskje er det en rusten simile, dette med toget og reisen og livet. Likevel lar jeg meg bevege, om ikke annet fordi Brautigans setninger er så presise, øyeblikket så perfekt: Den liksom åndsfraværende utforskingen av egen kropp, satt i relieff mot hele Tokyos befolkning, en hastende masse av liv som også betrakteren og den betraktede selv inngår i – og likevel altså rommet til å la fingrene løpe over huden ved kinnet, og å ta seg tiden til å skrive det. Det burde ikke overraske, men det gjør det. Mest formfullendt av alle tekstene i så henseende er «Skyer over Egypt», som jeg tar meg friheten til å gjengi i sin helhet:

«Et tog er på vei fra Kairo til Alexandria. Himmelen er blå, med hvite skyer på, i Egypt. Jeg ser toget på fjernsyn her i California, langt unna Midtøsten.
Hvorfor legger jeg merke til egyptiske skyer mens jeg ser på toget? Dette er de første skyene jeg kan minnes å ha sett på uker eller måneder. Jeg har rett og slett ikke lagt merke til dem. Når sluttet jeg med det?
Om bord på toget er USAs president Jimmy Carter og Egypts president Anwar Sadat. De prøver å skape fred mellom Egypt og Israel. Det skjer et sted ute i ørkenen. Mens de holder på med det, sitter jeg og ser på skyene og prøver å finne ut hva de betyr for meg, i mitt liv.
Vi har alle våre roller i historien.
Min er skyer.»

Ikke alle tekstene i En god setning. Og en god setning til er på nivå med «Skyer i Egypt», men det skal godt gjøres. En håndfull setninger skaper et panoramisk spenn, fra Egypt til California, fra president Carter til tv-titteren, fra storpolitikk til skyer, med endepunkt i den generelle konstateringen, deretter den spesielle: «Vi har alle våre roller i historien. Min er skyer». Vold bemerker at «mange Brautigan-lesere senser sannheten i denne formulering. Den siteres ofte». Det er fullt forståelig – langt mer enn tendensiøs vestkystabsurdisme er en tekst som denne først og fremst et brilliant stykke litteratur. At det gjelder for store deler av samlingen for øvrig særmerker Brautigan som en forfatter av rang – jeg håper han blir lest. For meg har det vært en hildring.

Powered by Labrador CMS