Essay

Barndom, gjemsel, frihet

En ung intellektuell fra Oslo vest. En middelaldrende arbeider og gårdbruker fra Svolvær. Kate Næss og Ellen Einan skrev begge dikt som var vanskelige å forstå.

Ellen Einan og Kate Næss. Foto: Nasjonalbiblioteket.
Ellen Einan og Kate Næss. Foto: Nasjonalbiblioteket.
Publisert digitalt

Det skal bare være forsømte barn her,

sa Gud, og la søndagsfargene om

mørket mitt.

Bare de angerfulle og gode, sa mor min,

var selv en gud.

Bare mørket kom tilbake.

Bare dørene ble lukket.

Jeg er sølvet i beltet, skjelver.

Ellen Einan, Muldsøstre (1983)

Kate Næss

(1938-1987) fra Marienlyst i Oslo var poet. Hun debuterte med diktsamlingen Billedskrift i 1962, 24 år gammel. I 1964 kom Mørkerommet og i 1969 kom hennes siste bok, Blindgjengere.

Jeg ble introdusert for Kate Næss sine dikt som tretten- eller fjortenåring. Fram til da hadde det jeg visste om lyrikk vært begrenset til det vi hadde lest på skolen, i tillegg til alle sangtekstene jeg møysommelig hadde gransket i cd-samlingen til moren min. Jeg husker fremdeles nøyaktig hvor jeg befant meg da jeg holdt Dikt (1989) i hendene for første gang, synet av maleriet på forsiden, lyden av de første diktene; det var en viktig livshendelse. Fra og med det øyeblikket virket Kate Næss sterkt inn på min egen skriving, og nå, når jeg leser gjennom samlingene hennes på nytt, blir jeg desto mer klar over at ikke bare rytmen hennes, men også bildeverdenen, har vært med på å forme min egen.

Kate Næss (1938-1987) debuterte med diktsamlingen Billedskrift i 1962, tjuefire år gammel. Hun vokste opp på Marienlyst, gikk på Fagerborg videregående og studerte filologi på universitetet. Senere utdannet hun seg til stofftrykker på Kunst- og håndverksskolen. Hun var belest og bereist, deltok i studentteatret og var aktiv på Club 7.[1] Den første diktsamlingen hennes vekket stor oppmerksomhet og mange lovord, etterfulgt av et mer kjølig luftdrag, sånn det ofte er.  Olav Simonnæs’ kritikk i Bergens Arbeiderblad fra 1962 forener de to hovedlinjene i mottakelsen, ikke bare av debuten, men av forfatterskapet slik det skulle komme til å bli lest i årene framover:

« … en billedskapende evne helt utenom det vanlige, et språklig instrument som stadig overrasker og henrykker leseren. Men hennes skip når ikke alltid fram over havet, jeg er redd for at svært mange av dem ligger med blafrende seil fordi kapteinen ikke er helt klar over kursen.»[2]

Å ikke finne kursen er nettopp et gjentagende motiv i Kate Næss’ diktning. Men også syntaksen og rytmen later til fremdeles å være i arbeid; dette er dikt som strever, tenker jeg når jeg leser dem nå, dette er dikt som befinner seg i tåka og som snakker fra innsiden av den, som ikke beskriver den fra et avklart eller høyere sted, det er ikke dikt som har kommet i havn og kan kaste et forklaringens lys over reisen. Det trenger ikke å være en svakhet; det er bare sånn det er fatt i dette forfatterskapet. Mange ufullbyrdede reiser, mange forsøk på å finne frem og trenge gjennom. Og ofte er det forsent eller forgjeves.

Et dikt fra debuten, Jungel, høres sånn ut:

Er dette mitt liv –

Jeg går meg vill i en by hvor gater er ringer

og prøver å finne et hus jeg ikke vet om,

et navn, et nummer jeg ikke kjenner.

For lenge siden fant jeg en vei

til en jungel av blomster og trær

som blusset vilt og hvitt

i rommet uten vegger.

Fremmede gikk forbi i blinde.

Jeg møtte dem alltid med fremtiden bak meg,

med øyne som så deres spor.

Ba jeg en vind å løfte byens tak

og blåse ned livets grenser –

Forgjeves. Tiden rives i stykker:

Latter skingrer fra bremsende hjul.

Et sekund eksploderer, noen har åpnet en dør,

lyset blir slukket og tent

i et vindu jeg ikke kan se.

Jeg går og går, men kommer tilbake

og løper mot huset jeg aldri skal finne.

«Famling i mørkerom», «kaotisk uforståelighet», «uformidlede visjoner», «forvirrende».

Kate Næss’ dikt ble møtt med stadig flere oppgitte sukk utover på sekstitallet. Særlig den andre diktsamlingen hennes, Mørkerommet, vekket tilsynelatende irritasjon hos flere anmeldere som ville korrigere den rosen som hadde kommet med debuten: Hvorfor måtte diktene være så innadvendte, så tilgjort eller påtatt vanskelige, så alvorlige?

Fra den andre siden

Da Ellen Einan (1931-2013) – blant annet på sin litteraturinteresserte sønns oppfordring – begynte å sende diktene sine til forfattere og forlagsredaksjoner på slutten av 70-tallet, sto også dette møtet i forvirringen, fascinasjonen og irritasjonens tegn. Jan Erik Vold, som har redigert og skrevet etterord til både Einan og Næss’ samlede dikt og ellers har gjort mye for å formidle disse forfatterskapene, forteller om tilbakemeldingen fra Gyldendal forlag på Einans første diktmanuskript: «Vi er alle litt i villrede.» Og et av Georg Johannesens mange råd? «Brenn alt, ulest.»[3]

Ellen Einan

(1931-2013) fra Svolvær debuterte som poet med Den gode engsøster i 1982, 51 år gammel. Siden utga hun 12 diktsamlinger, den siste var Noen venter på bud i 2009.

Ellen Einan vokste opp på en gård i Svolvær, og arbeidet senere som hjemmehjelp, på hotell og på gamlehjem, før hun gikk over til å skrive på heltid da barna hadde blitt store og hun kunne leve på enkepensjon etter ektemannen som døde på havet i 1970.

Einans dikt ble til ved automatskrift, altså spontan skrift der den som holder pennen ikke forsøker å tvinge noe fram, men snarere henstiller seg i en tilstand av kravløshet og ro, der det ubevisste (eventuelt et høyere bevissthetsfelt som individet ellers er lukket for) uttrykker seg på papiret. Einan, som kanskje først og fremst var interessert i tilværelsens spirituelle side og ikke i litteratur per se, hadde på sine yngre dager lest en bok om automatskrift og prøvd seg på det, men hun syntes resultatet var stusselig og la det vekk. Tjue år senere, mens hun satt i hagen og tegnet – også dette en form for automattegning der hånden følger streken av sted på arket – begynte den ifølge henne å skrive av seg selv, og noe som lignet på et dikt kom til syne. Fra da av var og ble dette hennes metode, og det resulterte i tusenvis av dikt de neste tredve årene.[4] Et dikt som har kommet til ved Einans hånd, kan høres sånn ut:

Han som bøyer søvnhager

Ensomme barn i åndehagene.

Kornhustruen bøyd.

Ja, nu skal du få danse.

Engsøster, kom med døgnfluens drakt.

Jeg lengter etter båndet som bandt

morshuden til min.

Jeg ville vært der inne.

Skadd er jeg kommet til vadestedene.

Ja, gråten stilner, mors

bugnende bryst kom tomt til min munn,

og løsfangen stod redd ved min kalde vugge.

Den store far gravde sommerløk

ned i muren.

Et brev i kode

Til tross for litt hoderystelse og latter, særlig i begynnelsen, ble Ellen Einans mystiske dikt satt pris på, og hun ble ikke møtt med det samme kravet om større klarhet og retning som etter hvert ble så dominerende i lesningen av Kate Næss. Så er det jo fåfengt å stille krav eller forventninger til en som hevder at viljen hennes ikke har noe med saken å gjøre: Einan fortalte at det hendte at hun prøvde å omskrive diktene, men at det ikke gikk; de ville være slik de hadde vært da de først kom til henne. Eller kanskje skyldes det helt enkelt at Einans dikt, til tross for at hun selv flere ganger understreket at hun ikke ante hva de handlet om (en av teoriene hennes var at en avdød poet som ikke hadde skrevet ferdig, skrev gjennom henne), tross alt har noe sikkert og kompromissløst ved seg – flere har kalt det autoritet eller integritet –, de taler med klar røst, og later ikke til å stange mot den selvbevisstheten som innimellom kan få Næss’ dikt til å virke avbrutte og oppgitte.  

Likevel, de to poetene har mer til felles enn det som skiller dem. De tilsynelatende dunkle bildene er intense, insisterende («dypere, let etter dager som sank, let etter sjøgresset som gror rundt lyset» heter det et sted hos Næss) og går rett i kroppen på en. Det gåtefulle ved dem har ofte blitt vektlagt, men samtidig er dette bilder som virker inn på oss; de er ikke kuriositeter, vakre og merkelige gjenstander som vi finner, betrakter, vrir og vender på og fascineres av, for så å så sette fra oss; for meg oppleves de som mer intime enn mye av den litteraturen jeg «kjenner meg igjen i», altså identifiserer mine egne følelses-, handlings-, holdnings- og tankemønstre i; de er intime som en lukt som plutselig åpner opp for en fornemmelse som har vært utilgjengelig for meg så lenge jeg kan huske, men som jeg, straks den brer seg ut i meg, vet at jeg har hatt.

I etterordet sitt skriver Vold at flere har hevdet at Næss fikk mer motstand desto bedre hun skrev. Den siste samlingen hennes, Blindgjengere fra 1969, som knapt ble omtalt i det hele tatt, inneholder en rekke enormt sterke dikt. Et av dem jeg holder høyest, «Aner», høres sånn ut:

Står på tå hev

Nå er vi nesten like gamle

Vi befinner oss midt mellom blomster og blod

Var du en olding på ferie i min barndom

plukket og beholdt jeg deg

Nådde jeg fram til din alderdom

hadde du sluppet denne tid

vi prøver å rive oss løs fra

og klamre oss fast til

Vi kunne reist på sidespor

valgt ut netter og steder på måfå

Når vi var trette kunne vi legge oss ned

i friheten og dødeligheten blant oss

Vi skulle vært våre forfedres aner

og stått opp med evig liv i stjernene

Vi skulle vært våre barns barn

og sett himmelen springe ut i en blå eksplosjon

Vi hadde unngått denne vennligsinnede frykt

som forminsker oss

får oss til å tre uten format ut fra portrettene

Vi står likt mellom blomster og blod

Fortid og fremtid blekes

Vi blir presset mot det skjulte kamera

Fremkalt av mørket dømt til mørket

Hvordan holder vi ut

dette broderløse usøsterlige liv

Denne fargeløse film som flimrer mellom oss

Var du en olding på ferie i min barndom, plukket og beholdt jeg deg … For en intensitet som finnes i Kate Næss’ forfatterskap, en nesten desperat trang til å skjære gjennom, komme til bunns i, til å springe ut av og sammen med – til å leve –  i en blå eksplosjon.

Ville de senere diktene til Kate Næss ha blitt lest på en annen måte hvis hun selv hadde sagt at hun ikke bestandig visste hvordan å forklare dem? (Enkemannen Janken Varden forteller i sitt etterord til Sekstitallets hemmelige dronning, en utgivelse av Kate Næss’ samlede dikt og gjendiktninger fra 2004, at Næss var svært kresen, hun flikket og flikket på diktene og veide hvert ord på gullvekt, men likevel hendte det nok at hun ikke visste hva hver eneste setning «betydde»). Det virker som diktene ofte ble lest som om de var mentale utfordringer, tester eller prøver, og det ble desto viktigere for kritikeren som ikke «forsto» å slå fast at det ikke var han som var dum, men hun som var uklar. 

Så er det på den andre siden heller ikke uvanlig at såkalt gåtefull litteratur blir rost for sin «rarhet» og mystikk alene, og på den måten slipper kritikeren å forholde seg til den, åpne seg for den, risikere noe i møte med den. Diktene kan stemples som fascinerende og vakre, og så settes det strek der. Gunnar Wærness har oppsummert mottakelsen av Einans dikt som en enighet om at de «befinner seg ugjenkallelig hinsides forståelsens rekkevidde, og dette blir utelukkende regnet som positivt».[5]

Men ville ikke diktene ha vært helt uinteressante hvis de var hinsides noe som helst? Er ikke det fascinerende nettopp at de ikke er hinsides, at vi kjenner at noe i oss strekker seg mot dem og favner dem inn? Wærness bruker også ordet «bevegethet» for å beskrive hva Einans dikt gjør med leseren, og kanskje finnes en nøkkel her: Å bli beveget er kanskje nettopp forståelse; vi forstår både butoh og en symfoni og lyden av regn og et spedbarn som gråter, og vi forstår diktene, i betydningen: Noe beveger seg i oss, åpner seg i oss og skaper forandring i oss, selv når ingenting er der for å opp-klare eller av-klare.

Taus motstand

Så hva er i bevegelse i meg når jeg leser?

Både Einans og Næss’ diktning snakker til, om og med et barnested i meg. I flere av Kate Næss’ dikt skildres en tilstand som jeg assosierer med barndom: Å være under oppsyn, å vende seg inn mot seg selv eller gjemme seg, for så å finne seg en hemmelig plass – jeg ser for meg enten et konkret sted: et rom, et skap, et tre, eller et mentalt sted – der man endelig kan puste fritt. En tilstand der det gjelder å late som man sover, «spille død» og være levende liksom i hemmelighet, der friheten ikke finnes i lyset og i møte med den andres blikk, men snarere i mørket, i skjul.

Mens jeg skriver denne teksten, ser jeg Abbas Kiarostamis film Hvor er vennens hus? (1987) om åtte år gamle Ahmed som gjennom et døgn løper fram og tilbake mellom hjembyen Koker og nabobyen Poshteh i Iran, på leting etter huset til klassekameraten Mohammed, bare for å kunne gi ham den gjenglemte lekseboka hans, sånn at han ikke skal bli utvist fra skolen morgenen etter. Gjennom hele filmen blir Ahmed møtt av voksenpersoner som ikke hører på ham, som snakker i munnen på ham, som overser ham, som stiller seg i veien for ham, og det er i dette nettet av motstand at han må navigere, tydelig fortvilet: Han gjentar og gjentar vennens navn, at han har dårlig tid, at saken det gjelder er alvorlig, men den tynne stemmen når ikke fram, blir ikke hørt, uansett hvor mange ganger han prøver. Dermed må Ahmed tie og finne sin egen måte; han kan ikke regne med at de voksne vil forstå ham. Ahmed opponerer ikke, han vil ikke få noe til å bryte sammen, han er åtte år gammel; han handler på en følelse av at det er livsviktig å hjelpe vennen. Lekseboka er en fakkel han bærer med seg gjennom dagen, han bærer noe varmt og levende gjennom det rigide og kaldes irrganger. Er det et opprør her, er det at han fremdeles er våken i en verden av sovende, og at han tross utmattelsen nekter å legge seg ned. Det er ingen «overbevisning», det er et instinkt; det er en iboende oppmerksomhet som senere kanskje skal glemmes, dekkes til, men barnet har ikke rukket å glemme hva kjærlighet er.

«Hold det levende!» får man lyst til å rope, og samtidig frykter man at det snart vil slukne.

I filmens siste scene kommer Ahmed andpusten inn i klasserommet, det er morgenen etter, han er ti minutter forsinka. Mohammed sitter allerede klar ved pulten, uten lekseboka si, han er nok innstilt på å bli utvist. Men så skjønner vi at Ahmed har sittet oppe om natta og gjort vennens lekser, og når læreren snur seg vekk, klarer han å få stukket til Mohammed boka. Læreren snur seg, løfter den opp og gransker den. Veldig bra, Mohammed, sier han, og en gul, tørket blomst kommer til syne mellom to av sidene som er dekorert med Ahmeds vakre håndskrift.

Og så slår det meg at det er noe med Kate Næss’ dikt som minner om stemningen i filmen, som om de tilhører nettopp et barn som har løpt fram og tilbake mellom to landsbyer og lett etter et hus, etter sted hvor det lyser fra vinduet, men som gang på gang møter avbrytelser og stengte dører.

Mors burhøns

I Ellen Einans diktning er det flere ord som blir gjentatt om og om igjen, som for eksempel fangen, hagen, søster, løk, valmue, mandel, tegn, døren, barnet, mørket. Og så er det ordet mor: «Der ligger mor min sovende, og har munnen åndelig lukket over svarene», kan hun for eksempel skrive.

Ofte framstår morsskikkelsen i diktene – i hvert fall når hun omtales i tredjeperson – ikke som noen urmor eller moder jord, men som en skikkelse eller kraft som holder seg avskjermet fra barnet og det levende, bevæpnet med sine idealer, opptatt av å være «angerfull og god»; en mor som retter oppmerksomheten mot hvordan tingene ser ut og framstår («mor tok på meg rosa kledning») og som derfor begrenser livet framfor å romme det hele. «Det lunkne morshjertet», står det et sted. I et annet dikt er det «ensomt i morslivet», eller «En god mor skulle ha vært her, sett etter oss». En av titlene oppsummerer på litt komisk, litt grusomt vis stemningen: «Jeg er mors burhøns».

Påtagelig er det for øvrig at Einan flere steder skriver nedsettende om nettopp å «være åndelig» eller å «snakke åndelig», diktenes tilblivelseshistorie og det svulmende språket tatt i betraktning. Det er samtidig helt passende, for dette er ikke svermeriske dikt, de er jordlige og kroppslige, de bugner av løk og valmuer, hager og avhugde grener, mødre og søstre og barn. Det er ikke noe opphøyet eller rent over dem, de består av et myldrende liv, av det som har med kroppen å gjøre, med sansning, smerte, lyst, dans og sorg å gjøre, som har med å feile og erfare og leve å gjøre, å tillate det som er å blomstre fram. Her er ingen åndelighet av typen for lite jord og for mye himmel og dermed ingen himmel i det hele tatt.

Et annet dikt, et av de jeg setter høyest, høres sånn ut:

Jeg har trådt ut av barnet

Jeg husker meget godt hulen,

der mor min la meg ned i kornsenger

og lyste på meg med blyøyne.

Du sov for det meste, sa de,

men jeg var hos dem

og hadde muleslets taushet

og forsto tegnene.

En strofe i et dikt av Kate Næss, «La dagen falle», skrevet før hun debuterte, framkaller en lignende fornemmelse i meg:

Ti – og la dagen falle

usett.

Siden, når ingen øyne hviler på deg

kan du sitte oppe

i ditt valnøttskall, våke

og vente

I Einans dikt leser jeg jeg-et som et barn, eller noe barn-lig: «du sov for det meste, sa de, men jeg var hos dem» minner om de voksnes fortrengning av at barnet, enten konkret eller som et sted i dem selv – selv før det har sitt eget språk, ja, selv før det har kommet ut av morslivet – lever; tolker signaler, reagerer, føler, værer. Altså forstår. Barnet har  «muleslets taushet» (et sårt bilde, det lille muleslet som har blitt til mot alle odds, som står der med mulen mot bakken) og forstår tegnene. Det er en stille observatør som, selv fra den andre siden av det som ligner søvnen, er her og vet.

I «La dagen falle» er det ikke uttalt et barn som skildres, men tilstanden ligner, øynene er her også: Blyøynene som lyser mot barnet hos Einan virker fryktinngytende (jeg ser for meg et barn som må late som det sover, eller regelrett sovne, for å fred fra dem), er det også i dette diktet først når «ingen øyne hviler på deg» at skikkelsen i diktet kan våkne, åpne øynene, være til. Fram til det må vedkommende tie, la være å se – la dagen være usett. Man våger ikke å se hvis noen konstant gransker en, da er det bedre å lukke øynene, lukke munnen.

Men den som puster, lever, tenker om verden fra sitt skjulested, tror at svarene også må finnes i mørket? For de kan umulig tilhøre verden der ute, med lyset og blikkene og larmen og lydene?

Lengst inne i våre fortvilelser

er svarene skrinlagt

flyter breddfulle bønner over

heter det hos Næss.

Jeg hører om mørke myke svar.

Bare om de kom.

heter det hos Einan.

En felles frustrasjon, over svarene som vrir seg inn mot seg selv i stedet for å slå seg ut, som gjør seg utilgjengelige, som resignerte fostre som krøller seg sammen i livmoren og sover videre, som et organ som har sluttet å fungere og som ligger inni kroppen som en svart, uvirksom klump, en sluknet stjerne?

Hvordan sitte rolig og vite

Når noe klart og levende sprenger seg fram i Kate Næss’ diktning, skjer det som i et plutselig byks, som ved et uventet vågestykke, der den som har våget, først kommer til seg selv etter at handlingen er utført og forstår hva som har skjedd, eller kanskje ikke fullt ut forstår det, bare aner at noe har åpnet seg, sprukket opp, at pusten glir litt lettere gjennom lungene:

Kan det være mer å si om oss nå

Vi er tilskrevet oppskrevet utskrevet

Vi har skrevet over hele verden om hverandre

Sannheten er at kroppen lar seg vanskelig oversette

Slik åpner diktet «Innbyggerne». Men det avsluttes med følgende linjer:

La oss overby språket og forsegle de gamle munnene

La oss dra herfra

Vi kan slite oss løs fra stedene våre

hvis vi glemmer våre forventninger

før vi reiser

En lignende bevegelse, fra resignasjon og kaving til håp eller i hvert fall en åpning, inntreffer i diktet «Råfilm»:

Hvorfor sitter hun natt etter natt

og grer håret

Hvorfor sender hun beskjed på beskjed

Som kom de fra dronningen

Det er mange

lange korridorer fram til kongen

(Vi trenger ingen dronning, skriker regissøren

Bry dere ikke om meg, jeg er død, sier hun)

Hun ferger i tårekanaler

Pløyer seg gjennom tepper av sne og mose

Nesen merker det føttene peker i riktig retning

Videre i diktet viser forsøket (på å nå inn til den andre, bli sett, gjøre seg forstått) seg å være mislykket. Likevel lyder diktets siste strofe sånn:

             Hvordan kan hun sitte rolig og vite

Et sted i disse linjer

fikk hun en kam av gull.

For meg er disse linjene – disse siste strofene – som gule blomster som ramler ut fra boka. Døra åpnes. «Tuneller i tåke» og «tepper av sne og mose» fordamper. En plutselig himmel brer seg over arket, noen kommer inn i rommet med klare øyne. Det var verdt strevet, likevel.

Roskva Koritzinsky (f. 1989) er forfatter og skrivende medredaktør i filmtidsskriftet Montages.no. Hun debuterte i 2013 med novellesamlingen Her inne et sted, og har siden utgitt romanen Flammen og mørket (2015) og novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden (2017), som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.

BLA 10/21


[1] Jan Erik vold, Kate Næss: Sekstitallets hemmelige dronning. Samlede dikt og gjendiktninger. Den norske lyrikkklubben. 2004

[2] Bergens Arbeiderblad 21.12.1962

[3] Jan Erik Vold, «En stripe av marmor», i Ellen Einan. Samlede dikt. Bokvennen 2011 (Framstillingen av Einans biografi og mottakelse er for øvrig i stor grad basert på dette etterordet.)

[4] Nordlands Framtid 23. februar 1985, og i Arbeiderbladet 15.november 1985. Se også Jan Erik Volds etterord.

[5] Opprinnelig fra en introduksjon om forfatterskapet holdt i 2005, delvis gjengitt i JEVs etterord i En stripe av marmor.

Powered by Labrador CMS