Prosa

Å gi virkeligheten nye navn

Eduardo Halfons essayistiske litteratur undersøker hvordan vi kan gjenoppdage våre omgivelser ved å skrive fortellingen om dem på nytt.

Publisert digitalt

Eduardo Halfon

Signor Hoffman

Oversatt av Signe Prøis

Historier

Solum Bokvennen, 2021

140 sider

Pressemeldingen som følger Eduardo Halfons Signor Hoffman slår fast at vi har å gjøre med en «ny, fascinerende virkelighetsskildring» av en forfatter som flere ganger er «blitt kåret til en av Latin-Amerikas beste unge forfattere». I disse setningene ligger et løfte om innsyn i noe annet, i muligheten til å forstå andre deler av virkeligheten enn den vi trasker rundt i til vanlig: Her kommer verden og litteraturen til Norge gjennom Signe Prøis’ oversatte boksider! Dette kunne falt på steingrunn, men heldigvis viser pressemeldingen seg å ikke være ufortjent utspjåking: Halfons tekster lar deg feste blikket på stadig nye biter av virkeligheten, der de vever sammen hverdag og historiske hendelser til et teppe som tydelig viser fram fortellingens mulige estetiske og etiske kraft. Hva som vises handler ikke bare om valg av materiale, men også metoden det settes sammen med – slik kan de samme trådene brukt på ulikt vis formidle et vell av nyanser.

Halfon har siden debuten i 2003 utgitt fjorten verk, og Signor Hoffman, opprinnelig utgitt i 2015, er det fjerde som er oversatt til norsk. Hele veien følger vi fortelleren «Eduardo Halfon», som deler navn og familiebakgrunn med forfatteren, og som stadig vender tilbake til de samme hendelsene og situasjonene. Fra bok til bok og side til side knas disse inn i nye former – med ny kontekst, stilistiske variasjoner, eller ved tilføyelse av informasjon som direkte motsier det vi tidligere har blitt presentert. Den stadige bearbeidelsen løfter bøkene fra å være kommersiell eksotisme til å bli et alvorlig forsøk på å forstå hvordan man kan formidle virkeligheten gjennom skrift. Slik blir ikke bare hendelsene, men også selve fortellerhandlingen, aksentuert.

Kosmopolitt av fødsel, reisende av gemytt

Når vi møter Halfon er han som regel på reise, enten det er i geografien eller historien. Det er også med en reisendes utenforstående og undrende blikk han nærmer seg sine emner, som tar utgangspunkt i egne opplevelser eller familiens historie Det gir et mangefasettert tilfang av materiale: Han er født i Guatemala, oppvokst i USA, utdannet ingeniør før han ble forfatter, og har besteforeldre fra Polen, Tyrkia, Syria og Libanon. Mellom disse forskjellige bitene av identitet ligger flerfoldige mil og fortellinger, og en grunnleggende mangel på tilhørighet: «Jeg vokste opp utenfor. Jeg tilbringer lange perioder utenfor. Jeg skriver og beskriver utenfra». Utenforskapet er produktivt, og fører til en åpenhet i møte med verden: Halfon nekter å godta enkle dikotomier, da han selv er et resultat av det sammensatte, og søker alltid en grundigere forståelse ved gjentatte undersøkelser. Dette leder til et mangfold av emner og omgivelser i litteraturen. Innad i én fortelling kan vi bevege oss mellom hebraisk, arabisk, spansk, italiensk og polsk – diskutere Holocaust, sigøynermusikk, kaffekooperativer, jazz og litteratur.

Slik er det også i Signor Hoffman. Her har han samlet seks frittstående historier, som tidvis beveger seg i landskapet fra tidligere bøker, men som også introduserer oss for nye mennesker og områder. Her skildres en reise til en rekonstruert (!) konsentrasjonsleir i Italia, en tur til kysten av Guatemala, et besøk til et kaffe-kooperativ hvor bøndene selv har tatt kontroll, grensekryssing inn i Belize i en bil som bryter sammen, en vandring til en leilighet med jazzkonserter hos en kvinne som har mistet sønnen sin i New York, samt en tur til Łódź, hvor han oppsøker sin jødiske bestefars gamle leilighet.

Spekteret er bredt, og menneskene han møter er presentert med et oppmerksomt blikk. For en nordmann med homogen bakgrunn, stort sett nordiske lesevaner og europeisk reiseerfaringer, er emnetilfanget i seg selv et velkomment avbrekk, det samme er påminnelsen om at det er mye relativitet i hva vi anser som normalt – og hva som er merkverdig. Halfon undrer seg for eksempel over at en polsk kvinne har sluppet ham inn på det som virker som «badet hennes, og ikke gjestetoalettet. Eller kanskje det var det eneste badet der, sånn som ofte er tilfellet i europeiske leiligheter», mens han i en tidligere fortelling uforvarende har tråkket i en pøl med haiblod på vei forbi et fiskerkooperativ i Guatemala, hvor to unge jenter sløyer dagens fangst, og heller kjølig merker seg at «jeg måtte være forsiktig i sjøen etterpå, tenkte jeg. Siden det var en god dag for hai». Selv om hva som anses som familiært er snudd på hodet er både toalettbesøket og haisløyingen formidlet med oppmerksomhet av en som ser omgivelsene rundt seg og ønsker å «gi det form, dele det gjennom ord».

Å bearbeide fortellingen

Det å undersøke hvordan man kan gi form ved hjelp av ord, er den drivende kraften i Halfons tekster. Han fremhever hva det vil si å fortelle en historie ikke bare gjennom en stadig endring av formuleringer, men også ved å innlemme poetikker i bøkene sine, om det er ved å inkludere foredrag om litteratur, eller ved å aksentuere hvordan bearbeidende fortelling er noe vi alle driver med. I Signor Hoffman er det særlig hans jødiske bestefar som får være symbolet på dette arbeidet, en mann som helt siden krigen har gått med en ring på fingeren til minne om sin avdøde familie. På et tidspunkt klarte han så vidt å berge den gjennom et ran, men hvordan han fikk til dette varierer fra gang til gang:

«Det hendte han sa at han hadde tryglet dem om å få beholde ringen. Andre ganger fortalte han at han hadde bakset med dem til han satt igjen med ringen. Noen ganger sa han at han slåss med dem til han satt igjen med ringen. Hvilken versjon han valgte, var avhengig av årenes gang, eller av nostalgien hans, eller humøret hans, eller hva slags type person som spurte (på et muligens intuitivt nivå forsto bestefaren min at en historie vokser, den skifter ham, den sjonglerer på tidens slakke line; han forsto at en historie egentlig er flere historier).»

Historien er flere historier, skriver Halfon, slik også hver enkelt bestanddel av våre omgivelser kan beskrives på utallige måter, uten at én versjon kan stå som den endelige sannheten. Vi reformulerer, vi navngir, både oss selv, våre barn og våre omgivelser, og slik handler ikke Halfons bøker bare om hvordan vi kan referere til virkeligheten i det språklige, men hvordan det språklige kan påvirke vår oppfattelse av virkeligheten. Hva skjer når kaffebonden kaller parsellene sine for gårder? Hva gjør det at den rekonstruerte konsentrasjonsleiren navngis, og snakkes om, som om den var den opprinnelige? Hva så hvis vårt eget navn er oppe til forhandling, hvordan endrer det sannheten om oss?

I Signor Hoffman blir fortelleren kalt «Il signor Hoffman» av en uoppmerksom museumsdirektør, og vi får også vite at navnet «Halfon» bare er et halvt navn, kuttet i to av en gretten immigrasjonsbetjent. Disse hendelsene settes i grelt historisk relieff når vi lærer at forfatteren og komponisten E. T. A. Hoffmann på slutten av 1700-tallet hadde ansvar for å gi de polske jødene i Warszawa formelle familienavn. Han ga dem navn som speilet tiden på døgnet og eget humør: Alvorlige navn på tom mage, sympatiske navn etter middag, fiskenavn i fasten. Disse tilfeldige innfallene av navngivning «ble til virkelighet straks de var uttalt og deretter nedført i en loggbok, og like virkelig ble de spredt verden over». Slik viser Halfon hvordan det å sette ord på omgivelsene, om det er mennesker eller kaffeparseller, er et arbeid som hele veien forhandler med noe ikke-tekstlig, en virkelighet som samtidig endres og forblir den samme ved reforhandlingene man gjør i det språklige – en virkelighet som aldri bare har ett navn, én historie, én sannhet.

Hanna Malene Lindberg (f. 1991) er litteraturviter og bibliotekmedarbeider basert i Trondheim.

BLA 3/21.

Powered by Labrador CMS